Facebook – et tveegget sverd?

Sosiale medier vokser seg store og sterke. Beste eleven i klassen er Facebook, nå rangert som “verdens tredje største land” etter Kina og India. Facebook vokser og vokser, og den aldersgruppen hvor veksten er størst er hos voksne kvinner. Mye av grunnen er nok fordi vekstpotensialet er stort her, samt FB’s sosiale dimensjon. På FB kan en holde kontakt med barn, barnebarn, tantebarn, gamle venner, nye venner, etc. Selv har jeg av og til blitt litt misunnelig på dagens unge som kan holde på sine vennskap på en helt annen måte enn jeg har kunnet. Gjennom livet møter en personer som en skilles fra av ulike grunner. I min ungdom innebar det som regel at en mistet kontakten (hvor mange gadd en å drive og brevveksle med, og etterhvert gikk en jo lei uansett). Nå er en venner på FB og dermed bevares relasjonen. Kan selvsagt bli en utfordring om en tenker at det er greit at relasjonen brytes, å begynne på nytt blir ikke like enkelt. Terskelen for å slette vennelisten er høy.

Men Facebook er ikke lengre “bare” en møteplass for gamle og nye venner. Det er blitt så mye mer. Til tross for mange læreres ønske om å stenge Facebook fordi det forstyrrer aktiviteten i klasserommet, er det stadig flere lærere som tar Facebook inn i undervisningen. De oppretter fagsider og opplever det som nyttig, eller de lar elevene bruke Facebook slik de finner det naturlig. Mange skoler har og sin egen Facebook-side. Det er en god og sikker måte å nå ut til elevene med informasjon og annet, for oppdateringer kommer på elevenes status-feed, og elevene er som sagt på Facebook 24/7 om ingen hindrer dem.

Stadig flere bedrifter har sin egen Facebook-side, det er blitt et viktig strategisk grep å være tilstede på denne platformen. Politiske partier og politikere markedsfører og kommuniserer her. Det er blitt folkets stemme ved at mange gressrotbevegelser finner sted her; alt fra Grandiosa uten paprika, via kamp mot oljeboring i nordt til protester mot vedtak i norsk asylpolitikk. Verdien av disse er det mange som mener noe om, men det blir ikke oversett.

Hva betyr så dette? Jo, på 5 år (!!) har verden og sosial samhandling gjennomgått fundamentale strukturelle endringer. Der er mange ulike sosiale nettsteder, men ingen når så bredt ut som Facebook. Dette skyldes delvis nettstedets brukervennlighet og delvis den sosiale faktoren, når mange er der tiltrekker det seg flere.

Facebook er et ambisiøst prosjekt og 25 år unge herr Zuckerberg ikke mindre ambisiøs. Han vil at Facebook skal erstatte Google, han har store planer for platformen. Fra å være et veldig lukket system for studenter ved ett enkelt universitet er det nå blitt universelt. Zuckerberg har sagt at privacy is history. Dette preger og vilkårene til FB, som hele tiden endrer seg. Zuckerberg kan forsåvidt ha rett i det, at privacy is history, men likevel: hvem “eier” informasjonen du deler, og hvem kan utnytte den kommersielt? Dette er en interessant og kinkig problemstilling. Handler om nettikette, og Zuckerberg kan være i ferd med å begå en strategisk brøler, for i sin iver etter økonomisk profitt og digital dominans har han mistet litt av kontakten og fingerspitzgefühl med The Netgen.

Dagens unge har et avslappet forhold til copyright, ligger det på nett kan en bruke det (ser ut som Zuckerberg tenker slik) MEN, der er et stort men, en kan ikke bare bruke det sånn uten videre, og en kan ikke utnytte det på en måte som går ut over opphavspersonen. Der er noen regler og koder en ikke bør bryte. For eksempel det å samle opplysninger om en person, utnytte det kommersielt uten vedkommendes samtykke og viten. Det er dette Facebook nå gjør. Millioner av brukere legger ut masse informasjon ut fra en idè om noen rammebetingelser, så endrer FB spillereglene og gjør det så umulig å trekke seg ut : You can check out any time you like, but you can never leave”. Det skyldes to forhold: en. at opplysningene dine og kontoen din i praksis ikke slettes om du “melder” deg ut, og to. FB er blitt så en så dominerende sosial kraft at du melder deg litt ut av samfunnet om du forlater nettsamfunnet.

I det siste ligger der en makt som FB utnytter, men og et stort ansvar som de kanskje ikke tar like tungt på.

Nettet har sin fantastiske dynamikk, for selvom FB er blitt stor og dominerende er ikke brukerne tause. FB sin privacy-policy er hett tema på nett om dagene, der er kampanjer både på FB og på andre nettsamfunn som Twitter mot de siste strategiske grep nettsamfunnet tar. Der er blant annet en kampanje mot at noen skal logge på FB 6. juni, noe som vil innebære enorme økonomiske tap for FB. Blir veldig spennende å se hvor omfattende den blir og hva FB gjør.

Men tilbake til FB og skolen. Jeg mener at å stenge for FB er i beste fall en fullstendig misforstått beslutning. Jeg har aplaudert alle de skoler og lærere som har tatt FB i bruk i skolen av ulike grunner, og ment at det er bra og riktig. MEN jeg er ikke så sikker lengre. Ikke fordi jeg ønsker å stenge FB ute fra skolen, men av en del etiske og prinsippielle grunner. Jeg mener at det er svært viktig at lærere har høy digital kompetanse, at de er aktive på nett og kjenner det universet godt. Når de gjør det vil de ha mye kunnskap og kompetanse. For det er og viktig å hele tiden ha en sterk bevissthet rundt hva vi gjør og hvilke konsekvenser det har. Som lærer pålegges det deg et stort ansvar hva du gjør, hvilke verktøy du tar i bruk i undervisningen, hvilke holdninger du formidler og hva “du utsetter” elevene for. Når FB har slike vilkår og når informasjon brukes slik den gjør, er det da det rette stedet å “ha” elevene? Greit nok at de er der likevel, men skal de og være der i skolens regi? Sosial web er kjempeviktig, et felt i rask endring. Det er livsfarlig, slik enkelte lærere later til å tro, at en kan stenge det ute fra skolen. Det må inn, i går heller enn i morgen, men ikke ukritisk! Vi må hele tiden være bevisst våre valg og konsekvensene av dem. Verden endrer seg så raskt nå, en KAN IKKE sitte på gjerdet og vente på instruksjoner fra oven, les: departement, direktorat, fylke, kommune, rektor. Den enkelte lærer må selv ta ansvar, være i en kontinuerlig refleksiv prosess, i dialog med sine kolleger. Den viktigste samarbeidspartner er likevel elevene. De har sin inngang til dette, den er vel verdt å lytte på. Men de er unge, har begrenset erfaring og kunnskap, og til tider en smule naive. Derfor trengs den voksne stemmen inn i dette. Ikke av typen: wikipedia er ingen sikker kilde, men som en aktør i forhold til konsekvenser av en del valg. Og for all del: ikke skrem de unge med å svartmale sosial web, for da tar vi fra dem en verden av uante muligheter. Lær dem å utnytte webben, ikke bli utnyttet.

Skolen, et digitalt dataparty?

BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.

Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.

Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.

Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.

Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.

Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:

For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.

For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.

Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.

Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?

Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:

on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction

Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.

The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.

Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.

Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.

Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.

21 Century Literacies

Howard Rheingold, forfatter av Smart Mobs, holder her et interessant foredrag om 21 Century Literacies.  Han lister flere viktige kompetanser:

1. hvordan stille spørsmål, og  hvordan vet du at det svaret du får er riktig?

2. fokusert oppmerksomhet

3. kritisk tenkning

4. deltakelse

5. organisere/koordinere samhandling/samarbeid

6. personlige læringsnettverk

7. sortere hva som er viktig

Nye dører åpnes i det digitale univers

Virtuelle verdener er fremdeles et forholdsvis uutforsket felt i skolen, og mange har problemer med å se hvordan disse digitale verdenene kan utnyttes i opplæringssammenheng. Mye av dette bunner i kunnskapssyn; hva skal elevene lære  – forståelse og kognitive ferdigheter (som kan være krevende å måle (en ting er å si at elevene skal kunne dette, et annet er hvordan oppnå det i praksis)) eller memorerbar, reproduserbar informasjon/kunnskap? I en virtuell verden er det vanskelig å styre elevene slik man kan  når trykte medier benyttes som læringskilde.  Spørsmålet blir hvilken kompetanse trenger vi at våre barn og unge forlater skoleverket med? En kompetanse de definitivt trenger i dag er flerkulturell kompetanse.  Det kan være en utfordring å tilegne seg. Dette prosjektet : Understanding Islam through Virtual Worlds er et spennende prosjekt, som på en elegant måte kombinerer mengde ulike ferdigheter og kompetanser for det 21. århundre.  Et godt eksempel på at virtuelle verdener er mye mer en on-line spill, som kan ha en verdi i seg selv.

Hvordan søke på Twitter?

For de som ikke helt har fått med seg hvordan Twitter kan være et nyttig søkeverktøy kan kanskje denne videoen fra CommonCraft være opplysende.

Sosiale nettsamfunn

I Norge er kanskje Facebook det folk først tenker på når de tenker på sosiale nettsamfunn.  En ganske så stor andel av den voksne, norske befolkning har etterhvert en konto her.  Men slik er det ikke nødvendigvis i andre land.  Dette viser verdenskartet for sosiale nettsamfunn pr. 2. juni 2009.

 

Transparency

Det nye honørordet innen offentlig forvaltning er transparency. Hva er så denne gjennomsiktigheten?  Er det at Venstre har opprettet nettside for kommunikasjon,

Kunnskapsministeren blogger  ,

statsministeren på Twitter  eller

Fornyingsdepartementet lager debattsider?

Får vi mer demokrati, deltakelse og åpenhet i samfunnet av det, eller vedlikeholdes og reproduseres maktstrukturer likevel? Ev. at der kommer noen nye aktører på banen, men vi har fremdeles “rom for beslutninger”.  Hva ønsker vi av denne åpenheten?  Er målet mer effektivitet (raskere beslutninger, kommunikasjon og mer og korrekt informasjon) eller er det deltakelse?  Og er vi som samfunn i så fall beredt for denne deltakelsen?  På Delte Meninger gikk der en debatt om sosiale medier i skolen.  Jeg var desverre ikke inne og kommenterte på den, men det som har slått meg i ettertid er argumentasjonen.  

Petter Bae Brandtzæg argumenterer her:

Teknologi vil bare være en av en rekke alternative og noenlunde ekvivalente kilder til læring og utvikling.

Etter min mening er digital kompetanse begrepet alt for underutviklet til at vi kan kaste teknologi inn i skolen på alle nivåer. Det finnes ingen god redgjørelse av hvordan digitale medier bør forstås og tas i bruk i skolen på ulike klassetrinn. Det har også vært for lite fokus både på hvilke typer mediebruksmønstre eller medier som faktisk fremmer digital kompetanse, og hvilke typer eller grader av digital kompetanse man bør forvente på ulike alderstrinn. Det savnes med andre ord en konkretisering av hvilke elementer i den digitale kompetansen som bør inngå på ulike alderstrinn i skolen.

Men handler bruk av sosiale medier om digital kompetanse? Eller handler det om noe helt annet: sosial kompetanse, deltakelse, samhandling, demokrati, etc.  Kan bruk av sosiale medier komme i samme kategori som bruk av regneark, tekstbehandlingsprogam, epostklienter, etc?  Eller er dette noe kvalitativt anderledes?  

I USA er deltakelse og transparency ved hjelp av sosiale medier et “hot tema”.   Dette foredraget av Clay Johnson på Web2.0 Expo er et interessant innlegg om sosiale medier for å oppnå transparency innen forvaltningen i USA.   Dette handler ikke mye om “digital kompetanse”, men hvordan orientere seg i et samfunn med mange nye verktøy og kanaler for samhandling, kommunikasjon og deltakelse.  Kan vi stenge dette ute fra skolen?

Topsy. Siste nytt i søkemotorer?

Stadig flere benytter alternativer til Google når de skal lete opp informasjon på nett. Mange benytter Twitter som en slik kilde. I går ble det lansert en ny søkemotor som baserer seg på aktivitet i den sosiale webben. Topsy søker i nettsamfunn som Twitter. Etter å ha testet ut på en del søk ser denne riktig så lovende ut.

Twitter - igjen

Nettsamfunnet Twitter opplever såkalt eksponesiell vekst for tiden, “alle” skal på Twitter.  Som en konsekvens av dette er det mange som synser om Twitter. Når jeg leser disse journalistenes uttalelser om Twitter som narsisistisk, egotrip, meningsløst prat, etc. stiller jeg meg virkelig undrende til vinklingen. 

Selvfølgelig er det kjekt med followers på Twitter, på samme måte som det er kjekt å være populær i skolegården, men som i skolegården er noen opptatt av å ha mange venner og stor bekjentskapskrets, er andre er mer opptatt av kvalitet fremfor kvantitet. Noen vil bli assosiert med de kjekke og populære (følger de som er kjente), mens andre liker følelsen av eksklusivitet (ha mange følgere, men følge få). Selvfølgelig er det kjekt å bli RT (retvittret, det vil si at noen gjentar det du har twitteret) som i verden ellers er det en sosial bekreftelse, noe alle mennesker liker.  Det å få svar fra andre på noe du har twittret eller gå inn i en dialog på Twitter er som å være en del av gjengen i skolegården, de fleste liker det, hvis ikke er man ikke på et nettsamfunn.

Det å være på Twitter, eller Facebook for den saks skyld, er ikke så sært eller spesielt, det dekker vanlige mennesklige behov for sosial kontakt og bekreftelse, selvom man ikke møter folk fysisk.  Tidligere hadde man brevvenner, noen hadde brevvenner de aldri hadde sett som de hadde skaffet seg gjennom f.eks PEN PAL- klubber, andre traff noen på en ferie de brevvekslet med, andre brevvekslet med familie og slekt, eller venner som ikke lengre bodde der de bodde.  Disse vennene var like lite fysiske som dine viruelle venner.  Forskjellen ligger i at responstiden er mye kortere, du trenger ikke vente i ukesvis på postgangen.

Det som i første rekke skiller nettsteder som spesielt Twitter er størrelsen på skolegården.  Du har mulighet til å treffe venner og bekjente som du aldri ville truffet fysisk, eller hatt kapasitet til å pleie omgang med grunnet fysiske og tidsmessige begrensninger.  På Twitter kan man treffe andre som er opptatt av de samme tingene som en selv er opptatt av, en kan ha læringsnettverk, diskusjonsforaer, tenketanker, eller bare sosialt fellesskap som ikke er til erstatning for RL (Real Life), men en utvidelse. For dem som er på disse nettsamfunnene er dette en berikelse i hverdagen, og en blir “kjent” med mange nye, spennende mennesker.

I RL handler mye om hvem du kjenner og hvilke nettverk du har, så og på Twitter.  Det er neppe tilfeldig at ITU i dag legger ut jobbannonse på Twitter.

I forhold til den målgruppen ITU ønsker å nå, er det stor sannsynlighet for at de er på Twitter, sannsynligheten for at de tråler NAV, Finn.no og UiO sine hjemmesider på jakt etter jobb er mindre. Større  selskaper bruker sosiale nettsamfunn for å finne potensielle arbeidstakere.  På Twitter har de og en egen konto for jobbsøkingsråd.

Sosiale nettsamfunn er ikke sære eksponeringssteder for de aller fleste som er medlemmer.  De er en del av vår stamme, vår landsby, en kilde til et fellesskap ut over de fysiske (og tidsmessige) begrensninger vi er underlagt.

NKUL 2009

I forrige uke var jeg igjen på NKUL i Trondheim. Jeg skal innrømme at forventningene mine var ikke så store, da jeg synes programmet var lite spenstig.  Dette er den største, og kanskje viktigste, konferansen innen IKT og utdanning i landet, med mye ressurser og nettverk så da forventer jeg at dette er en konferanse som og “brøyter” litt.  Men av erfaringen i fjor, hvor jeg ble svært positivt overrasket over avslutningsforedraget, dro jeg opp med åpent sinn.  Jeg skal innrømme at det er ikke foredragene jeg sitter igjen med etter årets NKUL, men at det var en interessant  og nyttig tur likevel. Det er utrolig hvor medielandskapet har endret seg siden forrige NKUL.  Jeg så tendensen på Dei Gode Døma i april, men dette ble enda tydeligere på NKUL.  Konferanser blir i større og større grad en interaktiv greie – deltakerne blogger fra foredragene, men i enda større grad twittrer de. Denne twittringen gjør at en opplever et fellesskap med de andre konferansedeltakerne som jeg aldri har opplevd før, og som øker kvaliteten på deltakelsen.  I tillegg har en kontakt med andre som ikke er på konferansen, men som følger med og kommenterer. I tillegg “lever” konferansen videre etter at den er slutt i cyberspace.

Kunnskapsministeren satte agendaen veldig fint med sitt innlegg.  Han snakket om hvilke erfaringer han hadde med sosiale medier og viste til et eksempel fra et innlegg han holdt på Dei Gode Døma, hvor han ble sitert på at han ville straffe bruk av Facebook i skoletiden.  Heldigvis var dette innlegge streamet, slik at han og andre kunne gå inn og se hva han faktisk hadde sagt, han kommeterte på sin blogg, og teamet ble tatt opp på Twitter.  Etter forholdsvis kort tid fikk han en beklagelse på bloggen sin, og feilsiteringen og den snøballen var stoppet. 

Jeg tenker tilbake bare ett år hvor BT kjørte en ganske kraftig kampanje mot elevPC-ordningen i Hordaland.  Skoleverket prøvde å komme til ordet fra flere ulike hold, men det var ikke lett.  Nå, med disse nye mediene, er vi ikke lengre prisgitt journalistene og pressens definisjonsmakt – vi kan ta den selv.  Dette er et nytt bilde, både for dem som ofte er i pressens søkelys og oss andre dødelige. Dette er og en utfordring for pressen.

Men som med andre ting: disse sosiale mediene er  tveeggete sverd.  Det fikk It’s Learning erfare under konferansen, for bad news travel fast.  En av konferansedeltakerne hadde hatt en samtale på standen til Its learning som hun blogget om og denne spredde seg raskt via Twitter. Jeg vil ikke her gå inn og se på ulike sider ved det som skjedde i denne saken, men dette er et eksempel på potensialet som ligger i sosiale medier, og ikke alle sidene er like heldige/behagelige.  Dette tilfellet er verdt et eget blogginnlegg, som jeg kanskje skriver, kanskje ikke….

Det som er helt klart er at vi stå overfor en ny verden, på godt og vondt.  Gamle mentale kart står for fall, og vi må raskt tilegne oss nye. 

I denne sammenhengen endrer og maktbalansen seg, og jeg tror lærere, og ikke minst lærerorganisasjoner, kraftig undervurderer potensialet som ligger her - om gruppe, - hvilken gruppe er det det satses tyngst på i forhold til å tilegne seg den kompetansen denne endrete verden krever: lærere.  Myndigheter og skoleeiere har krav, forventninger, strukturelle grep og opplæring av lærere for  å få tekniske  ferdigheter, men og mentale kart og strategier for å håndtere dette.  Det setter lærerstanden i en unik posisjon i forhold til andre grupper.  Hvilken annen yrkesgruppe er så tungt representert i bloggosfæren og på Twitter?  På mange måter håndterer lærere dette mye bedre enn journalister og andre mediefolk. (kommenterer ikke her strekk i laget). At de er feilskjær av og til må en bare regne med, comes with the territory.  Men det er selvsagt ikke ønskelig. Kan bli interessant å se utviklingen videre.

Firmaet som en wiki

En interessant film om hvordan firmaer kan utnytte ny teknologi.  Denne er om hvordan Best Buy gjør det.

Liv og lære

Mens jeg er inne på sosial web, læremidler m.m. kan jeg jo vise til denne undersøkelsen fra U.S.A om bruk av web 2.0 i klasserommet. Undersøkelsen viser at det er et stykke fra uttalte holdninger og syn på web-bruk og faktisk bruk. De 9 hovedfunnene er som følger:

• The nation’s district administrators are overwhelmingly positive about the impact of Web 2.0 on students’ lives and their education.
• Keeping students interested and engaged in school is the top priority for Web 2.0 in America schools.
• The majority of district administrators believe that student use of Web 2.0 should be limited to participation on approved educational Web sites.
• The majority of school districts ban social networking and chat rooms while allowing prescribed educational use for most of the other Web 2.0 tools.
• While curriculum directors report low levels of general use of Web 2.0, they describe significant opportunities in curricula and teaching materials.
• Curriculum directors reported that Web 2.0 will be used most effectively in social studies, writing, science, and reading at all grade levels.
• District administrators, the persons responsible for decision making on Web 2.0 in schools, are more passive than active users in the Web 2.0 space.
• Web 2.0 is outpacing the capacity of
  K-12 education to innovate.
• The use of these tools in American classrooms remains the province of individual pioneering classrooms.

Ikke så ulikt Norge?

GovLoop

Jeg har tidligere omtalt nettsamfunnet GovLoop, som jeg synes er et spennende nettsamfunn – omtales som Facebook for offentlig ansatte (noe jeg synes er en helt feil betegnelse da det fungerer på en helt annen måte enn Facebook). Dette er i utgangspunktet er amerikansk initiativ, men er åpent for offentlig ansatte i andre land. Jeg er medlem, men har kun funnet ett medlem til fra Norge, og vedkommende ser ut til å ha en temmelig innaktiv konto.  Dette er et spennende initiativ, målet er selvsagt hvordan kan offentlig forvaltning best ta i bruk ny teknologi for å få en mer effektiv og demokratisk forvaltning til borgernes beste. Dette er et initiativ fra grasrota, ikke styrt av sjefer og sentraladministrert.  Dette tror jeg er cluet med slike samfunn, de kan ikke vedtas av politikere eller administrasjon. Men politikere eller administrasjon kan legge til rette for at de får vokse og blomstre. Dette nettsamfunnet har nå godt over 10 000 medlemmer verden over (i skrivende øyeblikk 10 527). 

Open source

I neste uke skal jeg på Go Open i Oslo, en nordisk konferanse om fri programvare. Arrangøren er Friprogsenteret, som er "et uavhengig kompetansesenter for fri programvare, og arbeider for økt kunnskap og trygghet for valg av lønnsomme og fremtidsrettede IKT-løsninger". I 2007 ble senteret åpnet av fornyingsminister Heidi Grande Røys, og Friprogsenteret er offentlig finansiert. Dette blir nok en spennende konferanse med mange gode foredrag.

De siste dagene har det og pågått en debatt om bruk av sosial web i skolen (igjen), og da kanskje spesielt Facebook og MSN. Bedrifter, skoler og (fylkes)kommuner leter etter måter å stenge for den åpne kommunikasjonen som disse platformene åpner for. Det at elever og ansatte kan kommunisere utenfor de etablerte kanaler utfordrer en del konvensjoner og vedtatte sannheter. For eksempel er det ikke å kaste bort arbeidstiden å ta seg en røykepause, men å ta noen minutter innom Facebook kan i verste fall føre til oppsigelse. Da er det jo interessant å lese at surfing innom sosial web faktisk kan gi økt produktivitet. Denne sosiale webben er ikke umiddelbart intuitiv for dem som ikke selv er en del av den.

Den åpne digitale verdenen er i støpeskjeen og vi har mentale kart som vi manøvrerer etter for å avkode dette universet. Debatten om Pirate Bay og nå Scribd, som er bøkenes svar på Pirate Bay, viser med all tydelighet hvor vanskelig dette farvannet er. Dette er ikke bare en utfordring mellom ny og gammel kultur, det er og en utfordring mellom "gamle" og "nye" økonomier. Mange av våre foretningsmodeller blir sterkt utfordret i land som ikke i samme grad som oss har vært gjennom den industrielle revolusjon. For eksempel har Nigeria passert både India og USA som verdens største filmprodusent, men Nollywoods produksjoner er ikke av samme karakter som i Bollywood og Hollywood.

Hva så med åpne løsninger og/vs sosial web? Chris Anderson, forfatter av The Long Tail, sammenligner åpne løsninger med bedrifter og sosiale medier med land. I følge han tror vi at åpne løsninger er så demokratisk, men egentlig er de svært totalitære, styrt av noen få. Sosiale medier, som Twitter, er som land, av og for folket, og dermed mye mer demokratiske:

The point: the nature of participation is very different between open
source and social media, even though people tend to lump them together into
"peer production". Open source is hierarchical by design, while social media
structure is simply ruled by popularity.

Vi famler og føler oss frem i dette digitale landskapet som stadig er i endring. Noen valg vil vise seg helt håpløse, noen kloke og fremtidsrettete. Uansett kan vi ikke late som denne utviklingen ikke skjer. Blir spennende å høre hva de har å si på Go Open.

Demokrati 2.0

Til høsten er det valg og de politiske partiene er i gang med sine valgkampstrategier.  Høyre kjemper for politisk reklame på TV og de små partiene kjemper om å få være med i valgdebatter.  Når jeg så på en debatt på TV for et par dager siden hvor Trond Giske forsvarte forbudet mot politisk fjernsynsreklame og Vidar Kleppe kjempet for å komme på TV, slo det meg hvor tradisjonelt de tenkte.  Nå kan det skyldes temaet i debatten, men politikerne har nå helt nye arenaer til disposisjon.

I boken “Throwing the Sheep in the Boardroom”  snakker Fraser og Dutta om hvordan sosiale nettverkssamfunn åpner for mobilisering og feedback fra velgere som er mer direkte og effektive enn tradisjonelle medier.  Både McCain og Obama forstod at der foregår et maktskifte vekk fra politiske organisasjoner og over til folket. For politikerne innebærer dette at de må ha “friends in low places” for å vinne valget.

I boken “Civic Life Online” viser de hvordan ungdom velger vekk tradisjonelle arenaer for deltakelse i politisk liv til fordel for nye arenaer som blant annet nettsamfunn, virtuelle verdener og blogger.  Dette kombinert med at der har skjedd en endring i sosiale og politiske identitesprosesser som en konsekvens av de siste tiårs globale og økonomiske endringer gjør at en del av de etablerte kanaler for velgermobilisering ikke er like effektive lengre.

Utenfor våre grenser tar politiske partier disse arenaene systematisk i bruk.  Det blir spennende å se hva våre politiske partier gjør og hvordan det gir seg utslag på valgdagen.

Web 2.0 samfunnet

Fra sentrale myndigheter og skoleeier satses det tungt på at skolene skal bli “digitale”.  Digital kompetanse er basisferdighet i alle fag, elevene har laptop, læremidlene er i varierende grad digitale, det forventes at NDLA benyttes som læremiddel, Web 2.0 og sosial web er noe vi ønsker at både lærere og elever tar i bruk. Dersom skolene og lærerne gjør jobben sin, og det forventer vi jo at de gjør, får vi ganske kjapt en rekke arbeidstakere og borgere som er fortrolig med dette universet både fra sin fritid og fra sitt “profesjonelle” liv som elev.   Hvilket samfunn kommer disse elevene ut i?  Er vi klar til å ta mot dem?

Etter at Obama inntok kontorene i Det hvite hus har dette temaet virkelig skutt fart i USA.  Jeg har tidligere nevnt nettsamfunnet Govloop, som består av byråkrater som diskuterer hvordan offentlig forvaltning kan møte de endringene vi står overfor.   I ett av innleggene der er temaet/spørsmålet om borgernettverk (citizen networks) er “the next big thing”.

Argumentasjonen i debatten (som ble startet av  Kim Patric Kobza) går i korte trekk ut på at vi har en gamme og en ny verden. 

Old world technology models are built on assumptions that:
> Transparency is created through the act of publication.
> Centralization of information in portals is the best means of disseminating information to citizens.
> Dialogue between government and citizen is two way - government to citizen and citizen to government.

I den nye verden derimot

> Transparency is created by government publication coupled with network transparency created by citizens talking with citizens - citizen exchange.
> Citizens organize in decentralized networks based on common problems and experience.
> Dialogue between government and citizen is continuous and includes other citizens and citizen exchange.

På bloggen Hack’s Haven er government 2.0 tema.  Der kan en finne denne videoen om Web 2.0 og forvaltningen.

Er forvaltningen i Norge klar til å ta i mot disse nye, (forhåpentligvis) digitalt kompetente medborgerne?  Hvis ikke, har vi strategier for å bli det?

Det digitale skolesamfunnet

Jeg har vært en tur i Sør-Amerika, så blogging har ikke akkurat min hovedbeskjeftigelse når det er over 30 grader ute, stranden er rett utenfor og jeg har en del andre ting å gjøre. Men takket være teknologien kunne jeg likevel være oppdatert på det som skjedde hjemme, jeg har vært innom både Twitterog Facebook  med jevne mellomrom.  Bloggosfæren lot jeg derimot ligge.  Blir mye å ta igjen.

Likevel, langt hjemmefra, var det en del ting som slo meg.  IBM sjefen går ut og sier at verden ikke trenger mer teknologi, men kreativitet til å bruke den teknologien vi allerede har, Google har svikt i sine sikkerhetssystemer, slik at dokumenter blir delt uten at opphavsperson ønsker det, Facebook har hatt en del runder rundt bruk av det innholdet som brukerne legger ut og nå er det en Facebookgruppe som kjemper mot at Facebook skal bli en betalingssite, Spotify har hatt en sikkerhetslekasje, så informasjon om passord og andre opplysninger kan være spredd fra det nettstedet, Twitterbrukerkontoer blir hacket og ikke minst Pirate Bay rettssaken.

Hva har disse tingene felles? Utvikling og manglende kompetanse.   Verden har alltid utviklet seg, mer eller mindre frivillig (vi er jo tross alt ikke lengre i steinalderen). Noen perioder er preget av raskere omveltninger enn andre, og noen utviklingstrekk har bedre konsekvenser enn andre. Dette er vanskelig å forutse. Utvikling er litt som en Pandoras eske, hvor du ikke kan putte inn igjen all den “styggedommen” som kom ut når du åpnet opp.

Det er sagt at 2008 var det året “alle” kom på nett.  Men hvordan kom de på nett?  Facebook er et voksende fenomen hos “voksne” (nettsinkene?), men er det å være på nett, er det å bruke sosiale medier? I følge Kyle Lacy Do The Generation Y Disconnect on Social Media. Hvilket innebærer en svært begrenset innsikt i bruk, strategier og ikke minst utfordringer knyttet til sosial web.  En utfordring som absolutt må tas på alvor er denne:

Vi mennesker liker å se bakover, alt var så mye bedre før. Sommerne var lengre og varmere, menneskene snillere og bollene var større og billigere. Verden uten internett var mye tryggere.

I skolen ønsker vi at elever og lærere skal ta i bruk sosial web i undervisningen fordi det er blitt en viktig arena for samhandling i samfunnet vårt.  Jeg er på ingen måte av dem som av frykt for alle farer på nettet ønsker å holde barn og unge vekke, snarere tvert i mot. Nettopp på grunn av alle utfordringene knyttet til sosial web er det svært viktig at elevene møter dette i skolen og får opplæring i hvordan forholde seg til disse mediene.  Problemet er imidlertid den manglende kompetansen hos lærerne.  Altfor mange lærere bruker ikke sosial web, og mange av dem som bruker det er selv på utforskingsstadiet og har ikke den nødvendige kompetanse og innsikt som trengs for å være en god veileder for elevenes nettbruk.  

Et annet problem er at “vi voksne” avkoder nettet og nettets sosiale spilleregler ut fra vårt erfaringsunivers.  En slik konsekvens kan en se her, hvor “tankeløs” spredning av informasjon kan få utilsiktede konsekvenser.  Men som en historie jeg hørte: en far sa til sin datter at hun måtte passe på at hun ikke la ut festebilder på nett for da kunne potensielle arbeidsgivere se dem, hvor han fikk til svar at det var ikke noe problem for det kom til å ligge tilsvarende bilder av dem ute på nettet.

Et annet forhold som bekymrer meg litt: fører disse nye mediene til noen reell endring i skolen eller sementeres gamle modeller i nye medier? Når lærerne “tar styringen over den sosiale webben”, blir den da “låst inne” i det skoleuniverset som vi kjenner og de utfordringene dagens skole har reprodusert?  Når det er et uttalt politisk mål og en sosial nødvendighet at ungdommen fullfører videregående skole, hvorfor tenkes det ikke mer alternativt når 30% (!!!!) ikke fullfører.  Argumentet om at de ikke passer i skolen holder ikke, for store deler av denne elevmassen vil få store sosiale og økonomiske vansker som følge av sin manglende skolegang.  Hvor stor er andelen av elever om ikke får utnyttet sitt læringspotensiale i skolen?  Jeg gjentar meg til det kjedsommelige: skolen har en systemfeil!  Det er vanskelig for den enkelte lærer å bryte ut av dette systemet, de fleste lærere prøver så godt de kan å møte alle sine elever, men rammene er en utfordring.

Sosial web er en naturlig del av skolesamfunnet, men like lite som vi skal stenge for disse arenaene, like lite skal vi ukritisk ta dem i bruk. Nå når det jobbes med ny lærerutdanning, bør sosial web være obligatorisk pensum for alle som skal jobbe i skolen, uavhengig av alderstrinn.

The hyperlinked society

Ingunn har opprettet Del og Bruk på nettstedet Ning.

Jungeltelegrafen har gått og på et par uker har det fått riktig mange medlemmer, og flere er nok på trappene. Nettsamfunn er noe vi på noen få år har fått et forhold til og snart har de fleste en konto i cyberspace. I The hyperlinked society vil nettsamfunn av ulik karakter være en del av vårt sosiale liv, og det er kjekt å se at lærere tar dette i bruk. Et veldig bra tiltak!

Hva med andre sektorer? Vi som jobber i forvaltning, tar vi i bruk de mulighetene som ligger på webben? Det er hevdet at det som avgjorde valget for Obama var hans forståelse og bruk av de nye kommunikasjonskanalene/mediene. Etter valgskredet hans begynner mange nå å se på dette universet. Sentrale myndigheter har fått seg en blogg de kaller: Blogg om departementene og sosiale medier, hvor de stiller en del spørsmål om hvordan offentlige myndigheter kan være synlig på nye arenaer. Bloggen viser til hva som er gjort i England og EU. Her spørres det om departementene skal være tilstede på Facebook, YouTube, Twitter, m.m.

I januar ble Government 2.0 opprettet i USA. Deres visjon er som følger:

Government 2.0 Club is a national organization that brings together leading thinkers from government, academia and industry to share ideas and solutions for leveraging social media tools and Web 2.0 technologies to create a more collaborate, efficient and effective government — Government 2.0.

We envision this club to be similar in structure and spirit to Social Media Club - an invaluable organization created by Chris Heuer, Kristie Wells and thousands of social media practioners around the world.

Denne “klubben” tar i bruk de fleste medier: Facebook, del.icio.us, Twitter, blogg, Google grupper, LinkedIn og eget nettsamfunn. Det heter GovLop og åpnet for følgende grupper:

*gov't employee (fed/state/local/retired)
* public policy student/professor
* good gov't organization
* gov't contractor with good intentions

Dette nettsamfunnet nærmer seg nå 7000 medlemmer fra hele verden og der er opprettet mer enn 270 ulike grupper.

De har dannet et forum for antikonferanse og på profilen sin på Twitter skriver de:

Bio Unconference about using social media tools and Web 2.0 technologies to create more effective, efficient and collaborative government

Det skjer mye om dagen. Sosiale nettverk og Web 2.0 verktøy begynner å bli mainstream, ikke noe for spesielt interesserte. Så spørsmålet er hvordan kan offentlig sektor “bruke sosiale medieverktøy og Web 2.0 teknologier for å skape mer effektive, tilgjengelig og samarbeidende myndigheter.”

Facebook, en drivkraft for endring?

Facebook er det nettsamfunnet som vokser raskest. For 5 uker siden var det 150 millioner brukere, nå er det 175 millioner brukere. I Norge har store deler av den voksne befolkning en profil på Facebook, som vel er det nettsamfunnet som flest innbyggere har et forhold til.

Det som er interessant med Facebook er at 3/4 av brukerne er over 25 år, og den gruppen som har størst vekst er kvinner over 55 år! På bloggen sin spør Will Richardson om nettopp Facebook er den brekkstangen som skal til for å få sosial web inn i skolen.