Hukommelsen outsourcet til Google?

Ok, så har vi outsourcet hukommelsen vår til Google. Men mennesket er rasjonelt og økonomisk, homo ecconomicus, og hjerne gjør det som trengs for å overleve. Survival of the fittest, eller heller surval of the most adaptive. Og hva er rasjonelt i vår tid? Gå rundt og memorere en masse informasjon, som ikke er tilstrekkelig, gått ut på dato eller i verste fall feil, eller lære seg å håndtere dennne eksterne databanken/hjernen om du vil. Hvem vil komme best ut i det lange løp? Hvem vil du gå til om du trenger hjelp - den som baserer seg på memorerbar kunnskap eller den som kan finne frem i dette mylderet:

Dispute Finder

At nettet er fylt med informasjon er gammelt nytt.  At det kan være vanskelig å skille god, relevant og saklig informasjon fra propaganda og bevisst feilinformering er og en kjent sak.  De fleste saker har minst to sider, og skal en danne seg en mening kan det være nyttig og ha informasjon fra flere ulike kilder.  Det å søke frem mange ulike kilder kan imidlertid være tidkrevende og kan kreve en del kompetanse på området: hva skal en søke etter, hvor skal en søke og hvordan få kilder med ulikt syn? Semantisk web er i utvikling og nye programmer og applikasjoner kommer. En slik er  Dispute Finder.  Dette er en FireFox extention som leser innholdet på nettsiden din, og står der noe det som det er mange synspukter på, vil det bli markert, og du kan gå inn og lese de ulike meningene.  En nyttig og interessant løsning. Kan hjelpe elever (og andre) til å se at der er mange sider til en sak, og lette tilgangen.  Fremdeles må en tenke selv og være kildekritisk.

Internett og storebror.

Iet tidligere innlegg refererte jeg fra et foredrag om hvordan nettet kan prukes for å påvirke handlinger og holdninger. Nettet blir ofte fremhevet som en demokratiserende kraft, først og fremst i totalitære regimer, og valget i Iran, og det Twitter-opprøret som kom i den forbindelse, fremheves som et eksempel.  Evgeny Morozov utfordrer denne utbredte oppfatningen ved å vise til hvordan totalitære regimer kan bruke den såkalte åpenheten til å oppnå stikk motsatt effekt. Absolutt synspunkter som er verdt å ta med seg i den videre debatten. Som de sier: “veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Og som Mushtaq sa: du blir lurt hver dag, statistisk blir du kompromitert 10 ganger hver dag.

Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Mange kanaler

 

Den digitale verden utvikler seg i rasende fart, såkalt eksponensiell vekst.  Det må jeg virkelig si jeg føler på om dagen.  Når jeg var ny på Twitter, var det en engere krets som Twittret og det var relativt lett å “hente seg inn igjen” på Twittringene nå en hadde vært off-line.  Det har jeg ingen mulighet til lengre, da mengden Twittringer er så stor at jeg stort sett kun får med meg dem som Twittrer mens jeg er on-line.  Min interesse for Twitter har og dalt litt når mengden med informasjon er så stor at det krever mye av meg å følge med. 

Tilsvarende er det for blogger.  Listen min over blogger jeg følger med på vokser stadig, etter hvert som jeg oppdager spennende blogger å lese, men tid og kapasitet til å lese alle disse bloggene hvor tar jeg den fra? Samt alle andre spennende nettsteder med mye interessant å lese. 

I tillegg er det mange nettsamfunn en etter hver er medlem av, disse skal en holde seg oppdatert på.  Av dem er Facebook det som krever minst.  Alle disse fagrelaterte nettsamfunnene med stor aktivitet, mange diskusjoner, blogger og mange gode tips og lenker, som en burde følge med på. 

Jeg har en stor bunke bøker som jeg skal lese, en dag.  Lesningen min på papir er gått betydelig ned etter hvert som mer og mer av lesingen min er digital.  For jeg finner stadig flere interessante bøker, rapporter og tidsskrifter på nett.  Og enda har jeg ikke vært innom en eneste avis, eller lest epost, eller…

Vi bombaderes av en informasjonsoverflod, og jeg kan til tider bli litt matt av all denne informasjonen.  Det blir spennende å se om det annonserte web 3.0, den såkalte semantiske webben, vil gjøre noe med det.  Se denne videoen fra Kevin Kelly om web 3.0 Den er veldig interessant og tankevekkende. Kan dette hjelpe på denne informasjonsoverfloden, eller blir det en ny utfordring? Det som hvertfall er er helt klart at evne og kompetanse til å håndtere denne informasjonsoverfloden er en basisferdighet i både dagens og morgendagens samfunn.