MOOC-bølgen feier tilsynelatende over akademia.
Coursera som er den største, har i skrivende stund 5,4 millioner studenter. Det vil si at et utdanningstilbud som er mindre enn to år gammelt har mer enn Norges befolkning innrullert. Men Coursera er langt fra alene. Det nyoppstartete tyske
Iversity hadde mer enn 100 000 studenter innrullert til sitt første kurs (og kun tre uker etter oppstart er antallet
studenter doblet til 220 000). Innen akademia (også utenfor) går diskusjonen flittig - hva betyr dette? Noen mener at MOOC vil endre verden og er en gamechanger. MOOCs vil endre utdanning slik vi kjenner det og "brick-and-motar" universitetene står for fall. Andre mener at MOOCs er en boble, og at de ikke kan erstatte fellesskapet ved de campusbaserte tilbudene, og at MOOCs er keiserens nye klær, fordi vi har hatt nettstudier lenge. At MOOC ikke er levedyktig begrunner de i de lave fullføringstallene (10% i snitt) og at de ikke gir studiepoeng (noe som er i endring). Mange lurer også på hvordan MOOCene skal tjene penger.
Nå er det sånn at det er vanskelig å bedømme fremtiden basert på fortiden. Det utdanningssystemet vi har, og det kunnskapssynet vi har er basert på et paradigme hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsfenomen. Kunnskap var lokalisert i tid og rom. En måtte ha tilgang til kunnskapen enten i fysisk form ved at en fikk lese boken eller journalen den befant seg i, eller en måtte få møte og lytte til de personene som hadde kunnskapen, veldig ofte da gjennom en forelesning/foredrag. Disse to formidlingsformenes kvalitet og verdi skal ikke undervurderes. Å lytte til et foredrag av en dyktig foreleser er en givende opplevelse, på samme måte som det å gå på et museum og se bilder og skulpturer, delta på en livekonsert, eller se ett teaterstykke. Men av ulike grunner er det ikke slik de fleste av oss konsumerer kunst og kultur. Det er eksklusivt, lite fleksibelt og tidkrevende. Men ikke uten verdi. Det er heller ikke slik at fordi kunst og kultur tilgjengeliggjøres i ulike kanaler, med økt fleksibillitet, at behovet for, ønsket om og villigheten til å oppsøke og delta på slike live arenaer har avtatt, snarere tvert i mot. Konserttilbudet har vel aldri vært større enn nå, både av profesjonelle og amatører.
Munch-utstillingen, som har vært i år, har satt publikumsrekord.
Nå treffer det utdanning. Hva betyr det?
Denne utviklingen kommer på ingen måte som "julekvelden på kjerringa". Dette er en varslet utvikling. Som jeg har vært inne på før skrev Daniel Bell om dette allerede i 1973 i boken
"The coming of post-industrial society". Der predikerte han en tredje revolusjon. Den første var jordbruksrevolusjonen, hvor jordbruk ble de drivende krefter for samfunnsutviklingen og økonomien. Det samfunnet varte noen tusen år. Den neste revolusjonen kom med industrisamfunnet. Da ble industrisamfunnet, med fokus på råvarer og foredling den bærende kraft i samfunnsutviklingen og økonomien. Dette varte i 400 år. Bell hevdet at vi var på vei inn i et post-industrielt samfunn. Et samfunn hvor teknologi, kunnskap, informasjon og kompetanse ville bli de drivende samfunnskrefter. Bell møtte mye kritikk. Argumentet var at kunnskap og informasjon ville alltid være viktig og at vi fortsatt ville trenge industri. Men den argumentasjone underslår ikke det grunnleggende i Bells resonement: drivkreftene i samfunnsutviklingen og økonomien er ikke lengre industrisamfunnet. Vi har et industrisamfunns logikk, men ikke et industrisamfunn.
Dette ser vi på flere områder: for det første sliter de økonomier som bygde seg opp i industrisamfunnet. Industrisamfunnet baserer seg på knapphet: knapphet av råvarer, knapphet av arbeidsplasser, begrenset tilgang til kapital og kompetanse. For det andre ser vi at stadig mer av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. Det være seg banktjenester, reiserbyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noen hyppig nevnte. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene.
Slik blir det også med utdanning. I det post-industrielle samfunn er kunnskap og kompetanse, som i motsetning til industrisamfunnets begrensete råvarer, en uendelig størrelse. Det blir bare mer av den jo mer den brukes og deles. Tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fremhevet at humankapitalen, det vil si den kunnskap og kompetanse som var i befolkningen, var langt viktigere og mye større enn oljeformuen. Hvilket er riktig. Det hjelper lite å inneha mange naturrerssurser dersom en ikke evner å omsette dette i verdiskapning. En kan bare sammenligne økonomien til ressursfattige Singapore med mange ressursrike afrikanske land. Mange av verdens mest verdifulle selskaper selger ikke fysiske produkter, men virtuelle tjenester.
I det post-industrielle samfunn vil kunnskap og kompetanse bli en viktig størrelse og befolkningen vil ha ett gjennomsnittlig høyere kunnskaps- og kompetansenivå enn noen sinne før i historien. I dag er dette ukontroversielt.
Spørsmålet er bare: hvordan skaffer de seg denne kunnskapen?
I det før-industrielle samfunn ble denne kunnskapen tilegnet gjennom praksis, en så hva de mer erfarne gjorde og prøvde ut selv. I industrisamfunnet ble utdanning institusjonalisert (masseutdanning slik vi kjenner det er fra 200 fra 50 år gammelt fenomen, avhengig av hvor i verden vi er). Utdanning ble adskilt fra "resten av livet" og flyttet til dertil egnete institusjoner med kvalifiserte instruktører. Vi begynte å skille mellom godkjent og kvalitetssikret kunnskap og den som ikke var det. Den godkjente og kvalitetssikrete ble dokumenter gjennom dokumenteringsordninger og synliggjort på ett papir. Dette fungerte for industrisamfunnet. Som
Sugata Mitra sier: mange sier at utdanningssystemet er gått i stykker, men det er det ikke. Det fungerer perfekt. Det er bare det at vi trenger det ikke lengre.
Sugata Mitra er bare en av mange som nå søker å finne ut hvordan kunnskap og kompetanse lever i det post-industrialiserte samfunn. Vi har fått tilgang til en teknologi som bryter det etablerte monopolet. Kunnskap og kompetanse er ikke lengre fanget mellom to permer, eller låst inne i våre hoder. Derfor er den heller ikke lengre fanget inne i klasserommene og auditoriene.
Mange anser at det som ikke læres på de formelle læringsarenaene, under kontroll av en godkjent, kvalifisert person, må være mindreverdig.
Må det være det?
Salman Kahn oppdaget ved en tilfeldighet kraften i bruk av video som formidlingskanal for læring. De studenter som jeg har snakket med skryter veldig av det som senere har blitt Kahn Accademy. Dette initiativet kom ikke fra utdanningssektoren, men fra noen krefter utenfor.
Da er jeg over på neste teoretiker som har varslet den endringen vi ser. Clayton Christensen skrev i
2008 Disrupting Class. På bakgrunn av sine teorier om disruptive innovasjoner tok han, Michael Horn og Curtis W. Johnson for seg hvordan disruptive innovasjoner ville påvirke utdanning. Det de så på som disruptiv innovasjon var den digitale utviklingen. De så for seg at onlineløsninger ville riste i de etablerte fysiske utdanningstilbudene. Det er det mange grunner til.
Hva skjer så i 2012. En bølge av onlinetilbud velter over akademia: Coursera, Udacity, Udemy, edX. Plutselig våkner en del aktører og ser at ops, denne digitale utviklingen angår oss. Vi kan ikke lengre leve komfortabelt i våre akademiske bobler.
Så hva gjør de?
Clayton Christensen hadde en veldig god artikkel (som min gode kollega Erik Wilberg gjorde meg oppmerksom på) i The New York Times 1. november. Her sammenligner han MOOCs med seilskip. I begynnelsen anså seilskipene dampskipene som mindreverdige. Når de innså at damp kunne fungere satte de dampmaskiner inn i seilskipene, før de måtte innse at seil måtte gi tapt for dampmotorer. Disse hybride seilskipene var ett forsøk på å ta ny teknologi i bruk på gamle modeller.
MOOCs, og flipped classroom, er noe av det samme. Det er hybride varianter av eksisterende foretningsmodeller. En prøver å ta i bruk ny teknologi innenfor det eksisterende paradigmet/foretningsmodeller.
Hva er så da fortsettelsen?
Vel, dersom en følger teorien om disruptive innovasjoner, finner den sted under radaren. Mens alle ser til MOOCs og flipped classroom, skjer der ting i randsonen som kommer til å påvirke utdanning.
Folk vil lære, men de har ikke tid eller råd til å sette av år av livene sine til denne læringen. Derfor vil vi se en vekst i såkalt mikrolæring. Når vi jobbet med
BI2020-rapporten kalte vi dette for: "just-in-time" læring. Folk lærer når som helst, hvor som helst det de til enhver tid trenger/ønsker å lære. Dette er disruptivt, og ikke populært å si. Men det betyr ikke at det ikke skjer.
Ta ett fenomen som
DragonBox. Dersom elever kan lære hele
pensummet i algerbra før de begynner på skolen ved en app på lesebrettet eller telefonen, hva skal de da gjøre i mattetimene? Hva skal de med mattetimene? Hvordan utfordrer det hva vi tenker om skole og pedagogikk?
The Economist hadde 31. oktober en artikkel som het: "
Move over, MOOCs. Her påpeker de denne fremveksten av mikrolæring. De viser til MOOCsene rigide og lite fleksible struktur, at de har stort omfang og er krevende å følge. Folk ønsker å lære og tyr derfor til tilbud av mer begrenset omfang som for eksempel TED Talks. De forteller om et russisk initiativ som heter
Coursmos, og omtaler seg selv som verdens første mikro-læringsplattform. Eller
Mindsy, som reklamerer med at du kan lære noe nytt hver dag. For en abonementssum på $29 hver måned har du tilgang til hele kursbiblioteket deres.
Folk vil lære hele tiden, men de vil ha større fleksibillitet, og mindre "moduler".
Dette følger mønsteret vi har sett fra de fleste andre bransjer:
Fenomener går fra å være analoge og samtidige til å bli institusjonaliserte. Dette skjedde innen teater, innen musikk, innen reise, innen betaling, innen kommunikasjon. Det ble etablert store, hierarkiske mamuttorganisasjoner, hvor mennesket måtte tilpasse seg organisasjonens behov og struktur og det var lite rom for fleksibillitet og tilpassning. Dette kjenner vi som den fordistiske modellen. Men så har de fleste bransjer mer eller mindre gått fra en sentralistisk styrt modell til fleksible, oppdelte løsninger hvor den enkelte velger selv ut fra preferanser, behov og forutsetninger. Dette har skjedd i bransje etter bransje, og vi har etterhvert en befolkning som er vant til og forventer å få velge selv, og ikke finner seg i denne styringen. Dette kan sammenlignes med at vi i en periode hadde organisasjoner som var som supertankere: store, komplekse, sentralstyrte og de trengte lang tid på å snu. Nå blir det mer som en flåte av skip. Det er mange mindre enheter, med større fleksibillitet og som kan snu seg raskere. På mange måter fungerer det som en sverm. Dette ser vi i den raske vekst og fall som finner sted i det digitale rom.
For skolen gjør det vondt, noe som denne tegningen viser:
Forventningene til skolen og rettighetsbevisstheten kolliderer med utdanningssystemets monolittiske struktur. Vi prøver å løse det med tilpasset opplæring - men tilpassning til hva?
Når det gjelder MOOCene er det to ting jeg synes er verdt å fremheve:
På den ene siden er det å flytte det eksisterende utdanningsparadigmet på nett og tilgjengeliggjøre utdanning på en måte vi aldri før har sett i historien. Det som før var eksklusivt gjemt bak universitetenes høye murvegger er nå sluppet fri til alle med en internettoppkobling. I seg selv grunnlag for en enorm kunnskapsutvikling og samfunnsendring. En kan ikke bedømme hva dette vil bety for samfunnet etter to år. Gutenbergs boktrykkerkunst satte i gang reformasjonen, det skjedde ikke over natten. Selv om vi har opplevd raske endringer går ikke ting så fort.
På den andre siden endrer MOOCene vår bevissthet rundt hvor og hvordan utdanning kan finne sted. Etterhvert som vi ser potensiale i utdanning utenfor de etablerte utdanningsinstitusjonene og potensialet i den digitale teknologien vil vi se en voldsom vekst og variasjon i læringsarenaer. Vi vil ikke konsumere mindre, men mer, i mer varierte former. Og det trenger ikke bety forelesningen eller samlingenes død. Det blir bare ikke like enerådende lengre.
