Norway - the country of lost opportunities?

Norge er et meget spesielt land globalt sett. Vi bur på ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu, samtidig så svømmer dette landet over av melk og honning i form av fisk og olje. Vår landsmoder har innprentet oss med at det er typisk norsk å være god, og vi har som årets viktigste aktivitet å telle gullmedaljer på ski og tror at resten av verden er i nesegrus beundring over vår skidominans. Derfor skader det vårt nasjonale selvbilde når vi ikke er på topp på internasjonale rankinger som PISA og TIMSS. Middelmådige resultater?? Oss!! Vi som har verdens beste skolesystem? Vi som bruker mest i verden på skole? Vi som bor i verdens beste land å bo i? Vi som har funnet svaret på det meste? (Ja, bortsett fra dårlige veier, da.  Kollektivtrafikk er et honørord vi bruker for å gi folk dårlig samvittighet for å benytte seg av bil, men som vi ikke trenger å prioritere slik at det blir et reelt alternativ til bil. ) Det må være feil her noen steder. Så da leter vi for å finne løsninger i fortiden - på 50-tallet var alt så bra.  Da var det disiplin i skolen.  Ordnung muss sein, og så straffer vi de stakkars 5-6 åringene for å være barn. Klarer de ikke sitte stille og te seg skal de jammen få ta konsekvensen. For ytterligere å disiplinere de søte små tenker vi at fokus på kjernefag og karakterer i barneskolen må da virke motiverende på de håpefulle. Hjelper ikke dette må det være noe galt med foreldrene og vi etablerer kinesiske tigermødre som rollemodeller, helst bør en begynne opplæringen mens barna befinner seg i livmoren. Hjelper ingenting av dette, vel så løser vi "problemet" med å gi elevene skylden, de har bare ingenting i skolen å gjøre.

Vi leter etter "feilen" alle andre steder enn i skolen. Bortsett fra at alle lærere må få bedre lønn, færre elever og ha høyere karakterer for å komme inn på lærerutdanningen. For den gode lærer forvalter vår viktigste kapital: humankapitalen, den vi skal leve av når oljen tar slutt. Det er ikke måte på hvilke mirakler en godt betalt lærer med gode karakterer fra videregående kan utrette. Når vi da har 30% frafall i videregående er det fordi feil elever går i videregående. De egner seg ikke for den teorien, de må få et alternativ.  Læreren og skolen sitter på kunnskapen og informasjonen, og hvis elevene ikke lærer er feilen en av to steder: hos eleven som ikke egner seg eller gidder, eller hos læreren som ikke gjør jobben sin, men det siste løses gjennom prestasjonslønn.

Det er lett å ironisere og harsellere, men dette er svært alvorlig. Som salige Piet Hein sa: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, den har skjønt begge deler like dårlig"

Det som skjer av kunnskapsdannelse og læring i den norske skole har endret seg lite gjennom de siste 50 år. Vi liker å hevde de 7 mennesketyper som er i læreplanenens generelle del. Men vi opererer fortsatt med et utdatert kunnskapssyn. Et reproduktivt kunnskapssyn.

En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode. Det befant seg ett av to steder: mellom to permer eller i hodet til en lærd person. Måten å lære på ble definert som evnen til å tilegne seg denne informasjonen enten gjennom muntlig overlevering fra den lærde, hvor forelesningen var beste metode, eller ved å lese det som stod mellom permene.  En lastet dette ned på sin interne harddisk, hjernen, og dokumenterte at det var lagret der ved å laste det opp igjen ved å skrive det ned på papir, alene og uten samhandling eller kommunikasjon med andre. Det skriftlige produktet ble vurdert, og avhengig av din evne til nedlasting, lagring og opplasting ble din kompetanse og fremtid vurdert ved at du fikk en tall eller bokstavkarakter.  Dette kunne være logisk i et samfunn hvor en ikke kunne bære med seg 3000 bøker eller et kobbel av professorer hvor enn en gikk, dessuten tar det tid å pløye gjennom bøker for informasjon. Så det var en fordel med et stort, velfylt internminne. Spesielt et god korttidsminne - frem til eksamen.

Men verden har endret seg. I dag er all denne informasjonen og kunnskapen ett tastetrykk unna, hukommelsen er outsourcet til Google, Bing, Yahoo, Safari, med flere. Det er ikke viktig og nødvendig å memorere masse faktakunnskap, det er faktisk ikke mulig å memorere all nødvendig faktakunnskap  (det betyr ikke at en ikke lærer seg fakta, men fakta som en konsekvens av kognitiv aktivitet er noe annet enn fakta som mål og reproduserbar ferdighet). Det er eksponentiell vekst i informasjon, og gårsdagens sannheter er ikke så sanne lengre. Å bruke tid, krefter og energi med innlæring av forgjengelig infomasjon er i beste fall bortkastet tid, i verste fall kontraproduktivt..  Ett barn som faller ut av skolesystemet grunnet manglende mestringsopplevelser koster samfunnet og kollektivet ufattelige summer. For ikke snakke om omkostningene og smerten det påfører den enkelte og dem rundt den som faller ut. I en tid hvor det står to yrkesaktive bak hver pensjonist har vi ikke råd til slik sløsing med ressurser, og ikke er det etisk og moralsk forsvarlig heller overfor dem som på denne måten blir utstøtt.

Vi lever i dag i det digitale informasjonssamfunn.  Digital teknologi gjennomsyrer samfunnet vårt. Vi er avhengig av at ikke bare av at teknologien fungerer, men at vi forstår rekkevidde og implikasjoner av denne revolusjonen av samhandling, kunnskap, informasjon.  Norge har noen av verdens fremste miljøer innen digital teknologi. Cisco kjøpte opp norske Tandberg, som er verdensledende på videokonferanseteknologi, og utviklermiljøet befinner seg i Norge. Ikke i Kina, India eller Silicon Valley. Vi har ledende miljøer på multitouch gjennom One Communication som befinner seg i Oslo.  Oljebransjen er verdensledende på innovasjon og utvikling av roboter, avatarer, digital teknologi og kommunikasjon, vi har ledende miljøer på nanoteknologi, shippingbransjen er i verdensklasse og den benytter og utvikler det fremste av det fremste av digital teknologi.  Dette er bransjer som er fremtiden vår.  Dette er bransjer som gjør at lille Norge, lang opp mot Nordpolen kan gjøre seg bemerket og interessant i den store verden.  Dette er miljøer vi må dyrke og videreutvikle. Vi er heldige og priviligerte over at dette er en viktig del av norsk næringsliv. Dette er bransjer som gjør at vi kan bo og arbeide i vårt langstrakte land, dette er bransjer hvor det er mulig å konkurere kostnadsmessig internasjonalt.

Men preger dette norsk utdanning? Får våre elever en opplæring som gjenspeiler dette? Som motiverer og inspirerer til å ta del i disse bransjer? Som gir dem kompetanse til å løfte disse sektorer?  Som gjør dem verdensledende innovatører og utviklere? Med kompetanse til å gå fra idé til produkt?

Dessverre er svaret et rungende NEI. Norske skoleledere er med respekt å melde som gruppe betraktet digitale analfabeter. De er satt til å lede en skole med digital kompetanse som grunnleggende ferdighet, men mangler selv denne kompetansen. Det stilles få krav om oppgradering til en viss minimumskompetanse for skoleledere, og deres arbeidsgivere gjør lite for å legge til rette og kvalitessikre denne kompetansen. Det er ikke nok å kunne lese epost, sette opp excell regneark og skrive worddokumenter, samt surfe på nett. Digital kompetanse er en mentalitet, "a state of mind", og denne viktige gruppen, skoleledere, må ha den. De leder noen av Norges viktigste institusjoner, våre skoler, hvor vår fremtid formes. De er ansvarlig for å legge til rette for en organisasjonsutvikling som sikrer at vår fremtid får adekvat kunnskap og kompetanse som holder oss verdensledene og unik, ikke at vi blir tredjerangs datamaskiner og lik alle andre. Det er flere genier i en landsby i India enn det er innbyggere i Norge, og i en verden som blir stadig mindre, hvis alle er lik hvorfor velge norsk arbeidskraft?

Industrisamfunnet var et samfunn preget av knapphet - knapphet på ressurser og kampen om godene. Land er begrenset, olje er begrenset, råvarer er begrenset. Informasjonssamfunnet er ikke slik. Tvert i mot, kunnskap og informasjon er slik at det bare blir mer av det jo mer du deler. Ingen kan alt men alle kan noe, og sammen utgjør vi en mektig helhet. Derfor trenger vi ikke frykte internasjonal konkurranse om vi makter å være unike, tvert i mot. Men vi må våge å være det. Så digital kompetanse i utdanningen må få et større fokus.  Vi må ikke akseptere holdninger og kunnskapsmangel som holder de mange digitale mulighetene ute fra våre klasserom. Vi må la alt det spennende og nyskapende som skjer i norsk næringsliv møte vår fremtid, elevene. De må få gå på skole i et klasserom/læringsmiljø anno 2012 og ikke 19.. ett eller annet.

Nå er det valg, og skole kommer til å prege den offentlige debatt. Jeg har en bønn:  kan vi ikke få en debatt preget av fremtid, muligheter, nytenkning og slutte å snakke om disiplin, karakterer, basisfag og lønn. Kan vi ikke heller se på hvordan vi kan skape en skole som er så spennende og innovativ at alle, både elever og lærere vil være der? Utdanning er for viktig til å overlates til Kunnskapsdepartementet alene, Næringsdepartementet burde absolutt også vært en aktør. Samt Kulturdepartementet.

I November avholdes konferansen Disruptive Education 2012. Her er vi mange aktører som samarbeider om et program for å se litt på disse problemstillingene. Hoverforedragsholder er Clayton Christensen. Han har utviklet teorien om Disruptive Innovasjoner. Han sier at den måten skoleverket har tatt i bruk ny teknologi har vært: fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og FULLSTENDIG FEIL. Teknologi er blitt implementert inn i skolen som sustaining innovation, det vil si at den brukes for å underbygge eksisterende prosesser i stedet for å tilføre noe nytt. Skoleverket er en av de få sektorer som ikke har blitt endret av teknologi, Christensen sier det bare er et spørsmål om tid før dette skjer. Skolen gjør som bransje etter bransje har gjort før dem: lukker øynene i troen på egen fortreffelighet og uerstattelighet. Hvor lang tid før endringen når skoleverket og hvor vondt vil det gjøre? Det er ikke nok å lappe på det eksisterende systemet.  Vi må ha ett system som møter dagens samfunn. Da nytter det ikke å tvinge elevene til fremmøte på skolen.  Hvor sit-ned-tid skal avgjøre om du får vurdering og ikke din faktiske kompetanse.

Disruptive Education 2012

Dagbladet skriver i dag om endringer som finner sted innen høyere utdanning ved at eliteuniversiteter gjør tilbudet sitt tilgjengelig gratis online. Dette er en tendens vi har sett en stund ved MITx, Stanford, Phoenix University og Harvard. Det er virkelig grunn til å sette fokus på hva som skjer innen utdanning generelt, men høyere utdanning spesielt. Universitetene slik vi kjenner dem bygger på en 3000 årig tradisjon, og har vist seg temmelig robust mot endring. Men som Clayton Christensen skrev i 2008 i Disrupting Class at  utdanning vil oppleve omveltninger som følge av den teknologiske utvikling og stadig flere vil lære gjennom ulike online løsninger. Kostandene ved å ta høyere utdanning de siste 20 årene har steget langt mer enn prisstigningen ellers i samfunnet, og utdanning spås å være en neste gjeldsboble som rammer, etter at nå boligboblen sprakk. Dette er det mange som er bekymret for tilstanden innen høyere utdanning. Johan Lehrer spør om College is worth it.  Forbes spør om Is it time for Technology to Disrupt Education? og When will the education Bubble Explode? Dette synes vi er interessant og spennende og vil ta opp disse problemstillingene på konferansen Disruptive Education 2012. Hva skjer innen høyere utdanning? Vil den miste sin relevans i sin nåværende form? Hvilke muligheter ser vi. Clayton Christensen vil holde innlegg hvor han peker på noen av disse problemstillingene.  Sett av datoen 12. og 13. november.  Stedet er Quality Expo Hotel, Fornebu.


Mer informasjon vil komme.

Se og Abelia om konferansen.

The Innovative University.

Det er søndag, en rolig sløvedag og ute regner det. Jeg har akkurat fått Clayton M. Christensens siste bok: The Innovative University i hendene, og har med stor interesse tatt fatt på den. Disrupting Class var en spennende bok, med et syn på utdanning jeg til da ikke hadde lest noen steder før, og som traff meg som en innertier, og som jeg anbefalte til alle som gadd høre på. De som er interessert kan gå inn her og høre Christensen forklare Disruptive Innovation.

Christensen og Eyring tar i første rekke for seg amerikanske universiteter, men siden de er blant verdens beste, og modeller for mange andre lands universiteter gjelder nok mye av det samme her på berget og. Christensen og Eyring er opptatt av hvordan prisen for en grad har gått opp, mye mer enn prisstigningen, mens verdien har gått ned. Det vil si at den lønnsmessige uttellingen for en grad er mindre i dag enn for 20 år siden. De sier at sett gjennom et et disruptiv innovation perspektiv står universitene ved et kritisk veikryss. De er selv skyld i sine vansker.

"In the spirit of honoring tradition universities hang on to past practices to the point of imperiling their futures. When reduced budgets force them to cut costs, they trim, but hardly make hard tradeoff. Nor do they readily reinvent their curricula to better prepare students for their increasing demands for the world of work. Paradoxially, they respond to economic downturn by raising prices...It is as if universities do not care about what is going on around them and how they are percieved".

Christensen og Eyring skriver om hvordan høyere utdanning gjennom generasjoner har vært fritatt fra å bli utfordret av distuprtive nyvinninger. Dette skyldes flere faktorer: som den prestisje høyere utdanning har i markedet, og hvor kvaliteten på produktet er vanskelig å måle. Fraværet av sammenlignbare måleverktøy for hva universitetene produserer for sine studenter, samt akkrediteringen: et system hvor representater fra etablerte univeriteter med jevne mellomrom gir vurderinger av etablerte institusjoner og "would-be newcommers". I denne prosessen har de en tendens til å benytte praksisstandarder fra sine egne institusjoner.

De påpeker og at en viktig grunn for manglende disruption i høyere utdanning har vært fraværet av disruptiv teknologi. Den teknologien som har vært tatt inn i universitetene har stort sett understøttet den eksisterende undervisningsformen - forelesningen. Og finansieringen har vært sikret gjennom de offentlig skatteinnbetalingene.

Men som det påpekes, universitetenes praksis er en del av deres DNA. I større grad enn de fleste institusjoner er universitetene produkter av sin historie. Et universitet kan ikke gjøres mer effektivt kun ved å kutte i driftsbudsjettet like lite som en kjøtteter blir vegeterianer ved å begrense dens kjøttinntak. Det universitetene, i følge Christensen og Eyring, må gjøre er å selv ta grep, før noen andre gjør det for dem, ved å restrukturere sitt institusjonelle DNA fra innsiden og ut.

Læring er sosialt.

Som tidligere skrevet var jeg på ISTE-konferansen i slutten av juni. Det som først og fremst slo meg, både i foredragens tema og på messen var den manglende teknologifokus. Vel var teknologien der, den var allestedsnærværende, men målet var ikke å ta teknologi i bruk for teknologiens skyld. Fokus var rettet mot læring, og læringen var sosial. De fleste foredrag og stander jeg var tilstede på fokuserte på den sosiale dimensjonen ved læring. Deling er ett nøkkelord her. “Alle” ville demonstrere hvordan elever, studenter og lærere kunne dele og samhandle gjennom bruk av teknologi, alt for å fremme læring.

Øystein Johannessen skriver på sin blogg at der synes å være en viss tretthet og resignasjon å spore her på berget. Ja, det tror jeg stemmer. Vi hatt en periode med høyt trykk på IKT i skolen, men i vårt rike overflodssamfunn har fokuset vært på ting. Vi må ha bredbånd, pc’er, elektroniske tavler, digitale læremidler, etc. Satsingen på IKT har fungert som det Clayton Christensen omtaler som sustaining innovations. Det vil si at vi har innført teknologien som en forlengelse av eksisterende paradigmer, strukturer og praksiser, og trodd at dette ville gi økt effektivitet (læringsutbytte), og kanskje enda bedre: bedre tilpasset opplæring. Vi tror at ved å måle den “digitale kompetansen” og øke den (hva nå dette er) vil vi bidra til økt måloppnåelse (hvilken?).

Vi har i altfor liten grad tatt de tunge og vanskelige diskusjonene: hvilken skole skal vi ha i det 21. århundre? Hva er kunnskap og kompetanse? Er digital kompetanse en egen variabel, eller er det noe som er integrert i andre faktorer? Når vi definerer lesing som en egen basiskompetanse – hvilken form for lesing er det vi da måler? “Tradisjonell” lesing av tekst på papir? Eller lesing på ulike medier, derav digitale medier? Og tilsvarende skriving? Skriving som basiskompetanse? Hvilken form for skriving? Håndskrift med blyant på papir, skrivemaskinskriving eller skiving i ulike digitale medier? Slik kan listen forlenges lengre enn langt.

Høyre vil sette skolesvake barn på skolebenken i sommerferien. Uerbødig sagt vil jeg si mer av det som ikke virker. Hvis du fortsetter å gjøre det du alltid har gjort vil du få mer av de samme resultatene. Barn som ikke mestrer skolen blir ikke bedre av å få mer skole. Vi må gjøre noe annet! Vi må tørre å gå opp nye veier. Og ikke minst utnytte teknologiens disruptive kraft.

Tall fra USA viser at i 2000 tok grovt regnet 45 000 K-12 studenter ett on-line kurs. I 2010 tok over 4 mill studenter del i en ellen annen form for on-line learning program. Halvparten av alle postsecondary studenter er forventet å ta hvertfall en klasse online innen 2014.

Hva gjør vi i Norge? Vi gjenskaper gamle modeller: læreren som gateway to learning. Lærerrollen må omdefineres og endres. I en verden med overflod av kunnskap og informasjon trenger vi at læreren lærer eleven å lære og ikke er en kunnskapsformidler. På ISTE var det en del foredrag som gikk på flipped classrom. At eleven kan få forelesningen via digitale medier før timen, og at “lekser” og annet praktisk og veiledningsarbeid gjøres mens læreren er tilstede. Dette vil selvsagt gi en helt annen motivasjon for å møte opp til timen. Ved BI jobber vi med noe som heter “Læreren rett i lomma”, ett konsept for å tilgjengeliggjøre forelesningene på håndholdte enheter som smarttelefoner og ipad. Dette vil gi studentene frihet til å få med seg forelesningene uavhengig av hvor de måtte befinne seg fysisk, og uavhengig av tid. “Forelesninger” kan da benyttes til noe annet enn monologer fra forelesers side, og studentene kan få ett annet utbytte av fremmøte.

Vi har vært gjennom en peride nå hvor det har vært en prioritet å bygge opp digital infrastruktur. Med den mer eller mindre på plass må vi se på innhold. Vi må våge å tenke nytt og våge å sette det ut i praksis. Det å “gjemme” seg bak forskning holder ikke. Den digitale skole er uten presedens, for å skaffe oss forskningsmateriale må vi høste erfaringer og praksis. Hva vi vet virker er at eleven blir tatt på alvor, sett og fungerer i ett sosial fellesskap. Når skal vi starte den overmodne pedagogiske debatten?

Kindle

Fredag ble jeg den lykkelige eier av en leseplate.  Valget falt på Amazon’s internasjonale versjon av Kindle. Jeg skal innrømme at jeg var litt ambivalent, både pga. en del  motforestillinger jeg har snappet opp, alternative leseplater som er på markedet (se Eirik Newth’s blogg for mer info) og de begrensningene som er på Kindle. Men nå når den internasjonale versjonen ble lansert bestilte jeg likevel leseplaten. Fredag kom vidunderet i heimen.

Selvsagt ville jeg brukt mye tid på å utforske leseplaten, men helgen har vært fylt med andre aktiviteter, så erfaringene mine er begrenset foreløpig. Likevel, her kommer en umiddelbar statusrapport, så kommer jeg gjerne tilbake med mer senere.

Det første som slår meg er design.  Den er liten og hendig, og minner mye om iPod. Få knapper og lett å betjene. Synes det var litt kjelkete at den kom med amerikansk stømtilførsel, så for å komme på strømnettet må en ha en omformer.  Det går og an å lade via usb-porten på pc’en, så det ble løsningen for meg.

Hva forventer en så fra en leseplate? Mange har kritisert dem fordi de stiller store krav til ulik funksjonalitet, som leseplaten ikke lever opp til. En tanke som har slått meg i den sammenheng er leseplatens disruptive karakter.  Som Clayton Christensen påpeker i sine bøker om disruptive teknologier, er gjerne de eksisterende teknologiene bedre, men de nye møter andre behov, er mer funksjonelle, og av den grunn tar de over markedet.  De første digitale kameraene kunne ikke måle seg med de avanserte filmrullkameraene, men hvor er filmrullene nå?

Dette er og min tilnærming til leseplaten.  Jeg vil ha en enkel, intuitiv, lekker dippedutt, som gir meg tilgang til bøkene mine hvorsomhelst, nårsomhelst, og som på en lett måte gir meg tilgang til de notatene og understrekingene jeg har gjort.

Andre sammenligner leseplatens leseopplevelse og funksjonalitet med den trykte bokens.   For meg er det ikke så vesentlig.  Jeg trenger ikke lukten av bok og følelsen av å ta på papir.  Jeg er ute etter tilgjengelighet av innholdet som befinner seg mellom permene, har en veldig liten sentimentalitet til forhold til bokens fortreffelighet.  Jeg er mer opptatt av bokens svakheter: jeg liker bøker, leser mye, reiser en del.  For meg er boken tung, uhamslig, alltid valgets kval hvilke bøker jeg skal ta med meg på reise (vil jo helst ha et utvalg, så kan jeg lese det jeg er i humør til), og litt styr å lete opp igjen notater og understrekinger fra bøkene jeg har lest (for de er ikke nødvendigvis der jeg er når jeg vil hente dem frem igjen).

Så til selve Kindle leseplate. Jeg ser en todelt bruk. Som lesemedium for skjønnliteratur er den helt suveren.  Den er hendig i format, veier lite (suveren til lesing på sengen, eller på bussen).  Bakgrunnen er litt grå.  Jeg kunne tenkt meg helt hvit bakgrunn. Kindle inneholder ikke innebygd lys, så en må nok basere seg på leselys, på den andre siden, ikke noe problem å lese ute i skarpt lys. Det faktum at en lett kan justere størrelsen på teksten, vil og gjøre tekst lettere tilgjengelig for dem som trenger litt størrelse på bokstavene.  Kindleplaten går automatisk over i hvilemodus dersom du feks. sovner fra den, så ikke noe behov for å slå den av for å spare batteri.

Lesing av fagliteratur krever kanskje litt trening.  Jeg liker den funksjonaliteten og.  Lett å streke under tekst og ta notater.  Liker at det jeg har markert og notert samler seg i et eget vedlegg, så jeg kan lett hente det opp igjen uten å bla gjennom hele boken. Få knapper og lett å betjene.  En sak jeg ikke har brukt, men som jeg helt nok kommer til å benytte meg av er den integrerte ordboken. Ved å sette markøren ved ett ord kommer The New Oxford American Dictionary’s definisjon av ordet opp. For en som leser bøker på et språk en ikke er stø i, eller om det dukker opp ett ord en ikke er sikker på betydningen av, er dette et suverent tillegg.

Så langt “boken” Kindle.  Men Kindle kombinerer på mange måter noe av det beste av to verdener: PC -  bok.  Med Kindle er jeg alltid online, uten at det koster meg en formue.  Jeg har min egen epostadresse som jeg kan motta epost på.  Jeg kan sende mine dokumenter til min Kindle, enten trådløst eller via kabel og lese dem der. Jeg kan surfe på nett med den, lese aviser og blogger.  Kan få teksten lest høyt, slik at den fungerer som lydbok, og ha på bakgrunnsmusikk, om jeg liker det, når jeg leser. Wikipedia er alltid tilgjengelig, om det er noe jeg vil sjekke ut.

Dette en liten foreløpig statusrapport.  Kommmer nok tilbake med mer når jeg har litt mer erfaring. Men så langt liker jeg det jeg ser. Jeg liker tankegangen, konseptet, men ser at dette er ikke noen endestasjon. Leseplaten vil nok utvikle seg fremover. Den vil og utfordre utvikling og design av pc’er. Mye av det en i dag gjør på en pc, kan en nå få på en leseplate.  Andre funksjonaliteter fra en pc vil selvsagt ikke leseplaten kunne dekke, men kanskje vil pc’ene endre seg?  For bøkene er det definitivt en ny tid.

Se og Arne Olav’s first impressions.

Disruptive Innovation

På bloggen MondayDots prøver Jeff Monday å forklare Clayton Christens teorier om disruptive innovasjoner på en enkel måte. Christensens teorier gjelder ikke bare næringslivet, men og skoleverket.  I boken Disrupting Class, som jeg har omtalt tidligere, peker han på noen av utfordringene skoleverket står overfor.  Kanskje denne kan være nyttig for skolen og og ikke bare næringslivet?