I forrige uke var jeg igjen på NKUL i Trondheim. Jeg skal innrømme at forventningene mine var ikke så store, da jeg synes programmet var lite spenstig. Dette er den største, og kanskje viktigste, konferansen innen IKT og utdanning i landet, med mye ressurser og nettverk så da forventer jeg at dette er en konferanse som og “brøyter” litt. Men av erfaringen i fjor, hvor jeg ble svært positivt overrasket over avslutningsforedraget, dro jeg opp med åpent sinn. Jeg skal innrømme at det er ikke foredragene jeg sitter igjen med etter årets NKUL, men at det var en interessant og nyttig tur likevel. Det er utrolig hvor medielandskapet har endret seg siden forrige NKUL. Jeg så tendensen på Dei Gode Døma i april, men dette ble enda tydeligere på NKUL. Konferanser blir i større og større grad en interaktiv greie – deltakerne blogger fra foredragene, men i enda større grad twittrer de. Denne twittringen gjør at en opplever et fellesskap med de andre konferansedeltakerne som jeg aldri har opplevd før, og som øker kvaliteten på deltakelsen. I tillegg har en kontakt med andre som ikke er på konferansen, men som følger med og kommenterer. I tillegg “lever” konferansen videre etter at den er slutt i cyberspace.
Kunnskapsministeren satte agendaen veldig fint med sitt innlegg. Han snakket om hvilke erfaringer han hadde med sosiale medier og viste til et eksempel fra et innlegg han holdt på Dei Gode Døma, hvor han ble sitert på at han ville straffe bruk av Facebook i skoletiden. Heldigvis var dette innlegge streamet, slik at han og andre kunne gå inn og se hva han faktisk hadde sagt, han kommeterte på sin blogg, og teamet ble tatt opp på Twitter. Etter forholdsvis kort tid fikk han en beklagelse på bloggen sin, og feilsiteringen og den snøballen var stoppet.
Jeg tenker tilbake bare ett år hvor BT kjørte en ganske kraftig kampanje mot elevPC-ordningen i Hordaland. Skoleverket prøvde å komme til ordet fra flere ulike hold, men det var ikke lett. Nå, med disse nye mediene, er vi ikke lengre prisgitt journalistene og pressens definisjonsmakt – vi kan ta den selv. Dette er et nytt bilde, både for dem som ofte er i pressens søkelys og oss andre dødelige. Dette er og en utfordring for pressen.
Men som med andre ting: disse sosiale mediene er tveeggete sverd. Det fikk It’s Learning erfare under konferansen, for bad news travel fast. En av konferansedeltakerne hadde hatt en samtale på standen til Its learning som hun blogget om og denne spredde seg raskt via Twitter. Jeg vil ikke her gå inn og se på ulike sider ved det som skjedde i denne saken, men dette er et eksempel på potensialet som ligger i sosiale medier, og ikke alle sidene er like heldige/behagelige. Dette tilfellet er verdt et eget blogginnlegg, som jeg kanskje skriver, kanskje ikke….
Det som er helt klart er at vi stå overfor en ny verden, på godt og vondt. Gamle mentale kart står for fall, og vi må raskt tilegne oss nye.
I denne sammenhengen endrer og maktbalansen seg, og jeg tror lærere, og ikke minst lærerorganisasjoner, kraftig undervurderer potensialet som ligger her - om gruppe, - hvilken gruppe er det det satses tyngst på i forhold til å tilegne seg den kompetansen denne endrete verden krever: lærere. Myndigheter og skoleeiere har krav, forventninger, strukturelle grep og opplæring av lærere for å få tekniske ferdigheter, men og mentale kart og strategier for å håndtere dette. Det setter lærerstanden i en unik posisjon i forhold til andre grupper. Hvilken annen yrkesgruppe er så tungt representert i bloggosfæren og på Twitter? På mange måter håndterer lærere dette mye bedre enn journalister og andre mediefolk. (kommenterer ikke her strekk i laget). At de er feilskjær av og til må en bare regne med, comes with the territory. Men det er selvsagt ikke ønskelig. Kan bli interessant å se utviklingen videre.
