Digital kompetanse - en teoretisk øvelse?

Arbeiderpartiet og Trond Giske foreslår å bruke en halv milliard på å gi alle elever nettbrett eller PC. Ikke uventet melder de kritiske røstene seg.  Kunnskapsministeren mener AP går i utstyrsfella, og Andreas Hasle skriver i Aftenposten at det vil bli dyr og dårlig moro. Begge fremhever behovet for økt kompetanse hos lærerne - først. Bare for å gjøre det klart med en gang: jeg synes APs forslag er glimrende og overmodent. I 2005 snakket daværende Moderniseringsminister Morten Meyer (H) om  Digital kompetanse - nøkkelen til modernisering av Norge. Kunnskapsløftet (K06) ble innført for 11 år siden.  Vi har allerede ett kull som har gått gjennom hele refomen, til sommeren kull nummer to. Til tross for at digital kompetanse er en kompetanse på linje med det å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig går tusenvis av elever gjennom norsk skole uten adekvat digital kompetanse eller tilgang til adekvat utstyr. Vi ser daglige presseoppslag på utfordringene dette gir for norsk næringsliv og norsk samfunnsliv.  Jeg forstår ikke hvordan noen tror at en lærer seg digital kompetanse uten tilgang på adekvat utstyr.  Hvem tror at det holder å lese teoriboken om en skal lære seg å kjøre bil?  Gir vi lese- og skriveopplæring uten tilgang til lese- og skriveutstyr?   Digital kompetanse er en blanding av teori og praksis. For praksisdelen må en ha tilgang til utstyret.   Digital kompetanse er i ferd med å ikke bare skape nye og økte sosiale skiller, men faktisk bli en sikkerhetsrisiko. Våre samfunn er så gjennomdigitaliserte at det er ikke mulig å gå gjennom en vanlig hverdag uten å være i kontakt med denne teknologien.  Vi trenger en dyp forståelse og innsikt i muligheter og utfordringer. Det snakkes til kjedsommelighet at skolen skal utdanne elevene til jobber som ikke finnes enda, og dette skal gjøres med utstyr fra 50-tallet.  Norge er et gjennomdigitalisert land.  Dette skyldes ikke satsing fra skolenes side, men fordi vi har en høy privat levestandard.  Hvor lenge skal denne kompetansen nedprioriteres? Når får vi første rettssak med elever som ikke har nådd sin måloppnåelse i den 5. grunnleggende ferdighet?  Hvor lenge skal kuen vente på at gresset skal gro?

Læring i en digital tid

Vi lever i 2017.  Vi gjennomlever den fjerde industrielle revolusjon.  Internett er kommet for å bli. Mengden informasjon i verden fordobles hvert år. På våre håndholdte enheter har vi busskort, kalender, penger, informasjon, bilder, kort sagt "våre liv". Alle bransjer har endret seg som følge av digital teknologi.  Det vil si det finnes ett unntak!  Den bransjen som skal forberede våre barn og unge for dagens utfordringer og morgendagensjobber. Denne bransjen holder fremdeles på å ta inn over seg den andre industrielle revolusjon. Den forholder seg til verden og barns læring som om det som skjer utenfor skolens boble ikke er relevant for dem.  Her er det tavle og kritt som gjelder.  Her er det penn og papir som gjelder.  Under parolen metodefrihet fortsetter lærerstanden en undervisning som er tilpasset den skolen de selv var elever i (heldigvis finnes mange gode unntak, men dette bare bekrefter at det finnes gode alternativer til "dagens modell"). Dette til tross for krav fra omverden om digital kompetanse og kompetansekrav i læreplanen. De har nå aller nådigst godtatt at elevene kan få skrive på pc'er. Dette er utfordrende, fordi skolen holder fast på en pedagogikk,organisasjonsform og kunnskapssyn som ble utviklet den gangen informasjon og kunnskap var et fysisk fenomen og knapphetsgode.  Den gangen det befant seg mellom ørene til folk eller mellom to permer.  Ikke i en tid hvor uendelig med informasjon og kunnskap bare var et tasterykk unna. Digital eksamen avvikles under et kontrollregime som ville gjort Stasi stolt.  Så viser det seg at den digitale utviklingen ikke bare omfatter pc'er. Våre pc'er blir mindre og mindre og passer nå i lommen.  Elevene har tilgang til uendelig med informasjon og kunnskap på sine små mobile enheter.  Disse enhetene åpner for nye samarbeidsformer.   Men i stedet for å la elevene drikke av denne Mimes brønn, viser skolen sin manglende endrings- og utviklingsvilje ved å beslaglegge det som er elevenes private eiendom. Uten hjemmel i lov.  Begrunnelse: mobiltelefonen forstyrrer undervisningen.

https://www.nrk.no/rogaland/skole-beslaglegger-mobiler-i-en-uke-1.13432319

Ja, vi kan alle være enige om at utidig mobilbruk kan være en plage. Vi kan også være enige om at ikke all mobilbruk er av det gode, og at det finnes situasjoner hvor det er helt legitimt å legge bort mobilene. Men verden er nå engang sånn at på samme måte som en må lære å lese og bruke bøker, må en lære bruk av mobiltelefoner.  Hvis ikke elevene lærer det på skolen hvor skal de da lære det? Hjemme, av venner, på gutte - og jenterommene?   Hvordan blir det da med sikringen av den digitale kompetansen?  I hvilken grad oppfyller skoler som ikke tar digital kompetanse på alvor sitt samfunnsmandat om å utdanne eleven til duganes menneske?   Hvilket signal sender vi til den oppvoksende slekt om deres personvernsrettigheter ikke ivaretas av skolen?  I vår stadig mer komplekse og kompliserte informasjons- og kommunikasjonsvirkelighet bør ikke skolene sette inn et krafttak for å heve sin egen kompetanse og innsikt i bruken av disse enhetene og så implementere det i sin praksis i klasserommene. Blir avstanden mellom klasserommene og verden utenfor bare større om skolen fortsetter å stikke hodet i sanden for denne teknologien som nå gjennomsyrere våre liv? Hvor skal vi lære ungene kritisk og konstruktiv bruk, nettvett, nettiquette, kildekritikk, personvern, og alle andre fastetter av våre digitale liv?   Hvor lenge skal skolen få lov å holde stand mot denne kompetansen?  Hva vil det si å lære og drive undervisninge i en digital tid?  Hvilket ansvar har skolen for å minske de nye kunnskapsskillene som utvikler seg: ikke mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, men mellom dem som kan bruke den og dem som ikke kan bruke den fordi alle har i dag tilgang til digital teknologi.

Hvor viktig del av vår hverdag denne teknologien er blitt ser vi av hvilke behov mennesker på flukt har.  Mobiltelefonen er deres viktigste eiendel. Med den manøvrerer de i verden. I flyktningeleirer må det settes opp ladestasjoner for disse mobile enhetene.  Klarer våre lærere og skoleledere å være uten sin mobil en uke?


En liten anekdote til slutt. Barn har alltid tatt med private ting på skolen som ikke lærerne har likt.

Se også Torgeir Waterhouse i IKT Norge sin kommentar https://medium.com/@tawaterhouse/er-det-s%C3%A5-n%C3%B8ye-med-barns-rettigheter-eller-om-de-blir-ekskludert-digitalt-cb11a3e0dcba#.fxez75l55

Er reformenes tid forbi i norsk skole?

Flere har tatt til orde for at reformenes tid er forbi i norsk skole.  Det snakkes om en reformtrøtthet.  Nå må skolen få være i fred.  I fred til å gjøre hva?  Det snakkes om at endring må komme innenfra skolen selv. Hvem skal i så fall drive denne endringen?  Når jeg i 2008 (!) startet som prosjektleder for prosjektet digital skole i Hordaland fylkeskommune var kritikken at bærbar pc til elevene ble innført over hodet på lærerne. Ønsket om pc måtte komme fra lærerne selv. Når en ser på den digitale stoda i riket er det stor grunn til å tro at dette ropet ville ha latt vente på seg. Dette er en høna eller egget problemstilling - hvordan skaffe seg kompetanse i bruk av pc i undervisningen uten tilgang til pcer, og når en får pcer uten kompetanse hvordan få god bruk?

Dessuten er dette ikke et entydig bilde, for hvem er premissleverandører? Bremseklossene eller entusiastene? Og hvem betaler prisen for endringsvegring? Kan skolen, de som skal utdanne for morgendagens samfunn, være skjermet for endring og reform?

Jeg har blitt beskyldt for å være teknologioptimist, teknologipusher og for å løpe næringslivets ærend. Til tider føles det som om enkelte har gitt meg skylden for internett.  Det er jo hyggelig at noen tror jeg har slik makt og innflytelse, men jeg må nok skuffe dem som liker å fremstille meg slik.  Jeg er bare en skarve budbringer.   For dette handler IKKE om å pushe teknologi eller løpe næringslivets ærend.  Dette handler om at vi har et samfunn i endring enten vi liker det eller ikke. Vi kan som strutsen stikke hodet i sanden og si dette liker vi ikke.Eller vi kan som en sjømann ikke be om medvind, men lære oss å seile.

Jeg mener at dem som avviser dette begår en alvorlig unlatelsessynd overfor samfunn og den oppvoksende slekt. De er på en farlig vei. Det er to grunner til det.

Den første går på hvilke kvalifikasjoner sender vi ungdommen ut samfunnet med?  Hvilke muligheter har de for å lykkes?

Noen hevder at det er å løpe kapitalistene og næringslivets ærend å snakke for disse endringene.  Til det vil jeg si følgende:

Grunnen til at vi har det utdanningssystemet vi har har flere årsaker. Hovedgrunnen er å ha arbeidere med standardiserte kunnskaper i industrisamfunnet. Vi lever ikke lengre i dette samfunnet, og derfor fungerer ikke skolen slik den gjorde. Det ser vi på antallet arbeidsledig ungdom, til tross for at det er mangel på arbeidskraft i flere bransjer.  For å lykkes i dag kreves andre kunnskaper og ferdigheter enn det som krevdes i industrisamfunnet. Eliten skjønner dette og ta barna ut av det standardiserte systemet, mens resten blir igjen. Vi må også empower disse barna til å lykkes i et samfunn i endring. Vi har en forpliktelse til å gjøre det! Denne endringen innebærer å beherske de digitale verktøy, og forstå de arbeids- og samhandlingsmåter dette medfører.  Skillene i dag går ikke mellom hvem som har tilgang og hvem som ikke har tilgang, fordi alle har tilgang.  Skillene går etter hvem som behersker og hvem som ikke behersker disse nye arbeidsformene.

Den andre grunnen er mer skremmende.

Teknologi er et tveegget sverd.  Brukt på riktig måte åpner den for fantastiske muligheter.  Men det er også mørke sider ved denne utviklingen. De er mange.  En av dem er velstandsgap mellom dem som behersker og kontrollerer teknologien og de andre.  Et annet går på kontroll og overvåkning.  Generering av store mengder data om hver enkelt av oss, enten vi liker det eller ikke. Dette er så store og komplekse temaer at det bør bli egne blogginnlegg (eller kanskje en ny bok), men ved å ikke ta digital teknologi på alvor i utdanningen gir vi ikke våre barn og unge adekvate kunnskaper og holdninger til å forholde seg til denne utviklingen.  Hvordan de selv opptrer og hvilken informasjon de deler vil de ikke ha de nødvendige kunnskaper om konsekvensene av.  Utviklingen, og dermed lovgiving, blir dermed fattet på sviktende grunnlag.

Problemet er at mange lærere, foreldre, politikere og næringslivsfolk mangler selv denne kunnskap og innsikt. Derfor opptrer mange som de gjør, med de konsekvenser dette har.

Så mitt ubehagelige svar er at: nei, reformenes tid er ikke forbi, vi trenger dem mer enn noen gang!

Slik virker lærernes manglende digitale kompetanse på skolebarn.

Slik virker data på skolebarn . Dette er overskriften på en artikkel i Dagbladet 5.10, hvor de henviser til OECD-rapporten Students, Computers and Learning. Making the Connection. Det rapporten i korte trekk viser er at innføringen av digitale verktøy i skolen ikke har hatt den ønskete eller forventete effekten på barns læring.  Det er da selvsagt fristende å legge skylden på verktøyene, de ødelegger læring. I rapporten står det blant annet: "students who use tablets and computers very often tend to do worse than them who use them more moderately".  Så vises det til tidsstudier med bruk av digitale verktøy.  Problemet er ikke hvor mye elevene sitter på pc'er eller hvor lite, men hva de faktisk gjør når de er online. Hvordan er undervisningen lagt opp, hvilke aktiviteter brukes disse digitale verktøyene til? For det er her hele problemet ligger.

OECD mener er utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet.

Teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre,

påpekes det. Jeg vil si det enda sterkere.  Lærerstandens manglende digitale kompetanse, dette inkluderer både holdninger og ferdigheter, medfører at våre barn ikke får den utdannelse som forventes av dem i det 21. århundre.  Vi har alt for lenge vært redd for å si dette høyt, akseptert at lærere kan definere vekk det digitale av grunner de selv finner for godt.  Dette kan vi ikke lengre akseptere.  Det viser denne rapporten med all mulig tydelighet.

At lærere mangler denne kompetansen vet jeg av egen erfaring og utallige rapporter bekrefter dette.  Nå må dette ta slutt!

Jeg sitter og skriver dette i Mexico.  Her skal jeg snakke på Bett Latin America Leadership Summit, for blant annet utdanningsministre fra hele Latin Amerika. Jeg skal snakke om hvordan online læring utfordrer universitetene.  Det føles absurd å sitte her og få meldinger om slike diskusjoner hjemmefra.

Det tar mange år å lære seg å bruke analog teknologi som hånskrift og trykte bøker for læring.  Vår lærerstand har brukt mange år på å tilegne seg denne kunnskapen. Hvor mye tid har de brukt på å lære seg å bruke digital teknologi for læring? Hvor lenge tør vi å holde denne teknologien ute av skolen?  Hvor lenge tør vi mangle denne kunnskapen?

Verden utenfor skolen går videre.  Kollega ved BI, professor Linda Lai skrev denne artikkelen om faren ved manglende digital kompetanse hos ledere; Digitale krav til ledere. Hvor lenge skal vi la kunnskapsløshet og fordommer få råde på dette området? Det rapporten viser med all mulig tydelighet er at lærernes digitale kompetanse går ut over barnas læring.  Dette er et varsko om at det må tas grep. Vi kan ikke lengre la dette vente. Digital kompetanse er en viktig ferdighet om vi har olje eller ikke. Den digitale teknologien er kommet for å bli, også i skolen!

Anbefaler også denne:
Boost Critical Thinking: Let Students Use Google on Exams

Sjekker inn på mobilhotell - og ut av fremtiden

Direktør for Senter for IKT i utdanningen sa på NRK nyheter for noen dager siden at det var stort strekk i laget i forhold til IKT i utdanningen. Ja, det var en betydelig "understatement" som de sier på engelsk. Når jeg gjør opp status for dagen i dag rommer den alt dette.  Den startet med en oppdatering på Twitter etter noen ganske heftige diskusjoner der i går om lekser i skolen. Videre fulgte jeg streaming fra Nokuts frokostseminar om Utdanning og undervisning i forskningsskyggen. Dette fordi det var fulltegnet når jeg bestemte meg for å gå.  Men streaming fungerte stort sett greit, og jeg fikk svart på og sendt eposter mens jeg fulgte med, og diskutert litt mer på Twitter. Jeg fikk epost om at Norgesuniversitetet hadde publisert informasjon om konferansen vi arrangerer i oktober, Quality Through Innovation, hvor vi ser på hvordan utnytte innovasjon og teknologiske muligheter for å gi bedre utdanning, og hvordan utdanning blir utfordret av teknologisk utvikling.  Jeg ble også gjort oppmerksom gjennom Twitter at Abelia hadde publisert en sak om et møte vi hadde på Stortinget om utdanningsteknologi. Ett av temaene der var blant annet hvordan mobiltelefon kan brukes for læring, og hvor mYoutime, som er utviklet i samarbeid med BI, var tema. Så fulgte et møte på NHO om ikt og høyere utdanning, før jeg var på Kavliprisens Kavli Prize Science Symposium.  Her var temaet: "Higher Education in the 21st Century - The Technological Revolution in Open Education: The Death of a Traditional System or the Next Wave of Democracy?".  Her var det representanter fra University of South-Africa, edX, Paris Sciences et Lettres (PSL Research University), The Open University-UK. De snakket alle om MOOC og digital learning technology og hvordan de bruker dette for læring, og hvilke muligheter som åpner seg.  Etter symposiet hadde vi gode samtaler om temaet. I dag ble også MOOC-utvalgets rapport: NOU 2014: 5 MOOC til Norge tilgjengelig på engelsk. Det er sjelden at en NOU i sin helhet oversettes til engelsk, men det viser hvor viktig og aktuelt dette temaet er.

Så kommer jeg hjem og ser følgende:

Dette er en videregående skole som har opprettet noe de kaller mobilhotell.  I stedet for å utnytte dette sterke mediet for læring, skal elevene logge av og sjekke ut og bevege seg tilbake til den analoge tidsalder i skolen.  En kan virkelig spørre som den nye lederen for Abelia nylig gjorde: 

og som han så treffende svarte på Twitter i dag:

Denne skolen fikk da også et veldig godt tilsvar fra en lærer ved en annen skole under tittelen: Digital ansvarsfraskrivelse sjekker inn på mobilhotell.

Ja, en kan bli schizofren av mindre.  Du verden hvor ulik verdensforståelse som er rundt dette temaet.  Det er ikke strekk i laget.  Folk befinner seg på ulike planeter, til tider kan de føles som ulike dimensjoner. Hva betyr dette for AS Norge?  Hvilken rett har lærer og skoler til å sjekke ut på denne måten? I forbindelse med det ovenfornevnte prosjektet Metodefag i fremtiden hadde vi et delprosjekt vi kalte studentstemmer. Jeg skal presentere dette på en konferanse i Krakow i oktober.  Det som ble avdekket her er at studentene kommer til høyere utdanning med skremmende manglende kunnskaper og holdninger til hvordan bruke digitale verktøy for læring.  Hvem sitt ansvar er det?  Hvem betaler prisen for disse som nekter å ta i bruk dagens teknologi for læring? Hvem er skolen til for? Digital kompetanse som grunnleggende ferdighet har vært vedtatt siden 2006 - i 8 år!

Bare en liten sluttkommentar.

Jeg forstår at mange lærere synes det er utfordrende med mobiltelefoner i klasserommene. Men if you can´t beat them, join them.  Hva med å finne en måte å leve med dem i undervisningen? Utnytte disse verktøyene? Vi har et norsk ordtak om at en skikkelig sjømann ber ikke om medvind, men lærer seg å seile.  Hva med å bruke pedagogisk kreativitet og utnytte at elevene er connected? Og ja, det vil være skjær i sjøen, men beveger vi oss bare i flau vind?

Læreren som blogger

I 2006 ble digital kompetanse innført som den femte grunnleggende ferdighet. Jeg er så mye rundt og underviser, holder foredrag og er i dialog med skoler og lærere at jeg vet at det kravet, det læringsmålet, i veldig varierende grad oppfylles. Som en kollega av meg sa: det finnes to store frykter: det finnes mattefrykt og det finnes datafrykt.  Jeg pleier å si når jeg holder foredrag/undervisning at vi ville aldri sluppet inn en lærer i et klasserom som ikke kan lese eller skrive, men vi har mange lærere uten adekvat digital kompetanse. 

Dette gir seg mange rare utslag.  I noen tilfeller oppfører lærere og skoler seg som strutsen - i stedet for å ta digital kompetanse på alvor, forbyr de det som utfordrer, som Facebook og mobiltelefoner (det siste er forøvrig ikke tillatt etter norsk lov).  Jeg sier ikke at ikke dette kan være krevende, men en skikkelige sjøman ber ikke om medvind, men lærer seg å seile. Slik er det også med digital kompetanse.  Hvis ikke elevene lærer det på skolen, men har teknofobe lærermiljøer, hvor skal de da lære digital kompetanse og digital dømmekraft?  Det snakkes mye om nettmobbing og andre farer og utfordringer ved bruk av det digitale rom. Hvis ikke skolen og voksensamfunnet tar dette på alvor og innser at det er en del av elevenes hverdag og fremtidige læringsmiljø, hvor skal vår oppvoksende slekt da lære denne kompetansen? På gutte- og jenterommene?


Å lære digital kompetanse betyr å være tilstede og aktiv på digitale flater. For å forstå muligheter, begrensninger og farer ved å bruke internett som samhandlings og læringsarena er det viktig at en selv har erfaring med å bruke disse "verktøyene".  På BI kjører vi for tiden mange piloter med bruk av ikt i ulike undervisnings- og læringssammenhenger. Vi skaffer oss gode erfaringer og får dokumentert den merverdi god bruk av digitale medier og arenaer gir for læring.

I forbindelse med masterprogrammene vi tilbyr ved BI har vi program for lærere.  Som en del av programmet skal studentene blogge. Hver student har opprettet en egen blogg, og skriver om emner relatert til studiet.

Hvorfor skal lærere lære blogge?

Nettopp av den grunn som er nevt ovenfor. Det å kunne uttrykke seg i det offentlige rom, som blant annet en blogg er er en kompetanse som trengs i dagens samfunn.  Elevene gjør det allerede, med varierende utslag og konsekvenser. Det å kjenne til denne arenaen som et læringsrom og som grunnlag for å ta valg i forhold til digital kompetanse er noe som forventes av en lærer i dag.

Så når det stilles krav om digital kompetanse som den femte grunnleggende ferdighet, hvor er kravet om digital kompetanse til dem som skal formidle denne kompetansen/ferdigheten til elevene?
Kan lærere i 2014 velge vekk den femte grunnleggende ferdighet? 
Hva er den femte grunnleggende ferdighet egentlig?

Hvis jeg var kunnskapsminister........

Vi har fått et ny regjering og dermed ny kunnskapsminister.  En minister som kommer fra et parti som skal satse på skolen, skal satse på kunnskap og som skal gjenreise respekten for læreren. En av de kunnskapene som skal tilegnes i skolen er digital kompetanse.  Dette store, uforståelige og skumle begrepet.  Hva er egentlig digital kompetanse i et samfunn som er gjennomsyret av digital teknologi?  Det eneste stedet i samfunnet som er en teknologifri sone er skolen. Skolen sliter med å ta digital kompetanse inn som en integrert del av det daglige arbeidet.

At dette er vanskelig er ikke bare skolen sin feil.  Jeg er jevnlig i kontakt med skoler og lærere som er fortvilet over situasjonen ved egen skole, med få, utdaterte datamaskiner, som har mangelfull nettilgang. Videre har vi elever, som i tillegg til skolesekker som er alt for tunge, skal dra på tunge laptopper som de skal bruke som skrivebøker. Sekkene er tunge av lærebøker av to grunner: delvis fordi det som står i lærebøkene ikke finnes i digitalt format, og delvis fordi det å lese på laptopper eller stasjonære pc'er, som ikke alle elever har tilgang til, er lite funksjonelt. Og vil jeg tilføye: til tross for et økende tilfang av digitale læremidler, "boken" som formidlingskanal, med den måten å strukturere informasjon på, enten det er fakta eller fiksjon, har fremdeles sin plass i skolen (og samfunnet forøvrig).


Men hvorfor må det være mellom to permer?



Når det nå finnes utmerkete lesebrett (og da snakker jeg om rene lesebrett - se blant annet min omtale i "Fra perm til skjerm") hvorfor skal da små og ikke så små rygger bøyes av tunge sekker (det klages på at elever ikke går til skolen, samtidig som de får belastningsskader av for tunge skolesekker) når det ikke er nødvendig?  Dersom det ble vedtatt fra våre politikere at alle skolebøker skulle tilbys i digitalt format, og så fikk elevene i norsk skole utdelt hver sitt lesebrett, hvor pensum var tilgjengelig tenk hva det ville bety for norsk skole. Hvor mange små rygger ville bli spart.  Ingen bok ville ligge igjen hjemme, på skolen eller hos far, mor eller hvor den nå var forlagt. Ikke bare det, elever kunne dele notater.  De har alltid en ordbok tilgjengelig, skrift kan tilpasses den enkelte, bare for å nevne noen få eksempler.  Et lesebrett veier ca 200 gram, mens bare en bok fort veier 600- 700 gram, eller enda mer.

Så, kjære Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, her skal du få et råd av meg helt gratis: innfør krav om at lærebøker skal være tilgjengelig for lesebrett, og gi elevene lesebrett. Forlagene kan fortsatt produsere sine lærebøker, lærerne kan undervise med lærebøker som læremiddel, praksis i skolen kan i grove trekk fortsette som før, eller i den utvikling en ønsker, elever kan ta notater for hånd, eller skrive på pcer, eller laptopper, hva som måtte være ønskelig. Men bøkene blir mer tilgjengelig, logistikken blir enklere, mindre vekt i elevenes skolesekker er bare noen av fordelene med lesebrett i skolen. Dessuten vil elevene slippe utslitte lærebøker som faller fra hverandre fordi de har vært brukt av fem elever før dem. Dette vil gi større respekt for kunnskapen som finnes i bøkene. Signaleffekten i en bok som faller fra hverandre er ikke et kunnskapssamfunn verdig.

Er vi i ferd med å skape et digitalt klassesamfunn?

Norge var blant de første land til å innføre digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet. Gjør manglende digital forståelse og kompetanse at vi er i ferd med å sakke akterut og lage nye sosiale skiller?

Norge innførte i forbindelse med Kunnskapsløftet i 2006 digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet på linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig.  I tillegg skulle digital kompetanse være en integrert del av alle fag, inklusiv fag som kroppsøving. Nå viste det seg at dette med digital kompetanse ikke var så lett.  Ikke hadde de som skulle gi denne kompetansen til elevene adekvat digital kompetanse selv, og ikke var det tydelig om hva denne digitale kompetansen bestod i.  Verken myndigheter eller skoleeiere hadde noen klar formening om eller strategi for hvordan håndtere dette, og resultatet ble et broket landskap slik en rekke undersøkelser viser.

ITU definerte digital kompetanse som:

"ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet."
(Digital skole hver dag, ITU 2005).  

Regjeringen skriver:

"IKT har blitt en viktig del av skolens virksomhet ved at grunnleggende ferdigheter i bruk av digitale verktøy er integrert i alle fag. Skolen må møte to sentrale utfordringer for at IKT skal bidra til en styrking av skolens relevans. For det første må skolen møte elevene og deres fortrolighet med digitale medier på en slik måte at den bygger bro til barnas liv, der de første digitale ferdigheter tilegnes i stadig lavere alder. For det andre må skolen forholde seg til barn og unges nettbruk og utviklingen av identitet og sosial kompetanse gjennom nettsamfunn og lignende. " St. meld. nr. 44 (2008-2009) Utdanningslinja.

Nå 7 år inn i Kunnskapsløftet er fremdeles dette med digital kompetanse et ullent begrep. Forskning viser at 4 av 10 skoleelever ikke får opplæring i digital dømmekraft og hevder dette gir digitale skiller. Jeg vil hevde at tallet på dem som ikke får adekvat opplæring er enda høyere.  Nylig holdt jeg innlegg på Utdanningskonferansen, en konferanse om ikt og læring hvor jeg tok opp problematikken med filterbobler. En omtrent ukjent problemstilling for forsamlingen, en forsamling som er over gjennomsnittet interessert og engasjert i ikt og læring.  Jeg mener at med den store og vide definisjonen vi gir digital kompetanse mister begrepet innhold og kraft, samtidig som vi kaster barnet ut med badevannet. Mye av det vi definerer som digital kompetanse er ikke noe annet enn det samme vi vil definere som kompetanse i det analoge rom: kildekritikk er kildekritikk enten det er av analoge eller digitale medier. Folkeskikk er folkeskikk enten det skjer på nett eller i en samtale. 

Problemet er at alt for mange er digitale analfabeter. Vi kan ikke det digitale språket og derfor forstår vi ikke logikken i de digitale medier. Hvorfor forsvinner ikke bildene på SnapChat, hvorfor lever filer jeg har slettet videre i cyberspace, hvordan samler Google og Facebook informasjon om meg, hva er en filterboble er bare noen problemstillinger. Jeg kan nevne mange flere.

Alle barn og unge i Norge burde lære seg datamaskinenes språk, på linje med å lære å skrive og lese og regne, burde de lære å kode. De å kunne kode, og alle muligheter det gir, burde være en grunnleggende kompetanse alle skulle kunne, slik at de ikke blir digitale analfabeter.  Selv om brukergrensesnittet på digitale løsninger blir lavere og lavere, ser vi etterhvert store skiller mellom dem som forstår og behersker datamaskinenes språk og logikk og dem som ikke gjør det.  I en verden som blir stadig mer og mer digital blir det å kunne håndtere og forså denne logikken en integrert del av alle samfunnets sider, det være seg fra å sette opp huskelister og handlelister i heimen til avansert lovgivning.  Fordi vi ikke forstår og behersker dette digitale univers ser vi mange rare utslag, fra fornekting, til å se på dette som “bare verktøy”, til å sette digitale eller e- som prefix i ulike sammenhenger.

Den digitale revolusjonen er her.  Det digitale er en naturlig og viktig del av vår hverdag. Alle bransjer, enten en er sykepleier, lege, tømrer, ingeniør, lærer eller journalist må ha et minimum av digital kompetanse og innsikt.  Dersom vi skal fortsette å være en ledende nasjon med høykompetanse i informasjonssamfunnet må digital kompetanse, og ikke digital analfabetisme prege befolkningen. All innovasjon og nyskapning vil ha et innslag av koding i en eller annen form, om ikke annet så at en forstår språket, muligheter og begrensninger. Norge må satse mye tyngre på digital kompetanse. Digital praksis må være en naturlig del av alle fag, og digital kompetanse i form av koding ett eget fag tidlig i utdanningen, senere en integrert del av andre fag, slik skriving og lesing er. Så langt er det kun Estland som har tatt dette på alvor.  De digitale skiller fremover vil være mellom dem som kan kode og dem som ikke kan.

Guess who’s winning the brains race, with 100% of first graders learning to code?

Why Estonia Has Started Teaching Its First-Graders To Code

Estonia’s plan to get 6 year olds coding is a stroke of genius

 

Digital kompetanse - hva er nå det?

Ord kan opplyse, de kan tildekke og de kan forvirre. Digital kompetanse er et sånt begrep. Vi er midt i en revolusjon hvor vi går fra ett paradigme, det analoge, til et annet, det digitale. I denne overgangsfasen kan det være vanskelig å forstå hva dette nye samfunnet er. Noen ting har vi fått med oss. Det er at det digitale spiller en rolle. Det digitale må være viktig og digital kompetanse må vi ha. Der slutter det meste. For hva er nå dette "digital kompetanse"?  Jo, elevene må kunne det, så vi kan sende dem på datarom, hvor de kan lære "dette nye", mens vi fortsetter som før i vår glimrende undervisning. Så kan vi ha noen som befatter seg med "dette digitale" som er frelste ressurspersoner. Men la nå dem holde på med sitt, og plag for guds skyld ikke meg med det der. Dessuten føler mange behov for å være en "motvekt" til disse teknologioptimistene som bare tror at data fikser alt, men vi sluttet ikke å gå på kino selv om vi fikk tv. Elever må lære å skrive for hånd før de kan få et tastatur, fordi håndskrift er viktig å kunne.

Videre har vi den "behaglige ansvarsfraskrivelsen" ved å kalle alt som skjer via elektronisk kommunikasjon for digital eller e-ett eller annet, og gjøre det spesielt, og vanskelig. Derfor er det legitimt å melde seg ut.  Det blir ikke bedre av at Senter for IKT i utdanningen reiser rundt og skal "knekke myten om de digitalt innfødte". (jeg vil i denne sammenheng understreke at dette IKKE er en kritikk mot Senter for IKT i Utdanningen, de gjør mye bra og vi vil nok det samme.  Dette er en diskusjon jeg har hatt med dem før)  Marianne Hagelia har på bloggen IKT for vgs et veldig godt og reflektert innlegg under tittelen Det er for mye fokus på IKT. Her gir hun uttrykk for refleksjoner og tanker, samt kommenterer hun en del av det jeg har skrevet om emnet. Blant annet skriver hun at vi trenger begrepet digital kompetanse for å "tvinge" dem som vegrer seg til å flytte på seg. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det siste der. Samtidig er jeg redd det har vært et feilspor.  Jeg skal begrunne hvorfor:

I dag morges hørte vi på NRK nyheter at kun 6 av 10 lærer digital dømmekraft på skolen. Med fare for å være surmaget og negativ - jeg tviler sterkt på at tallet er så høyt. Den erfaring og kontakt jeg har med skoleverket tilsier at tallet er langt lavere. Delvis skyldes det tilgang til digitale medier i skolen, delvis skyldes det kompetansen til dem som underviser og som er skoleledere og skolebyråkrater. Det var også et innslag om en forsker som mener at elever må lære touch-metoden på skolen.  De bruker alt for mye tid på lett, finn og trykk. Ikke vanskelig å si seg enig i dette. Når vi snakker om skrivekompetanse, hvorfor legges det da kun vekt på håndskrift og ikke å lære seg å skrive med det verktøy som mesteparten av dagens skriftproduksjon skjer gjennom: tastaturet?  Jeg mener det er fordi vi gjør dette "digitale" til noe sært og farlig, og for spesielt interesserte.

Jeg vil hevde at den digitale kompetansen er skremmende dårlig, og dette er en fare for demokrati, økonomi, kunnskap, lovgivning og sosialt liv. Når vi snakker om digital dømmekraft i skolen lærer vi ungene herlig, herlig, men farlig, farlig, så ta det varlig. Skivebom. Hvorfor det?

Fordi i vår jakt på å stenge ute forstyrrelser som Facebook og SnapChat, og å holde fokus i klasserommet lærer de ingenting om Digital kompetanse. Jeg vil påstå at det å gjøre gode søk på Google er ikke digital kompetanse. Det som kalles digital dømmekraft er ikke annet enn dømmekraft.  Digital literacy (literacy er mer komplekst enn bare å kunne lese) er literacy.

Likevel vil jeg ikke fjerne begrepet Digital kompetanse fra de fem basisferdigheter.  Til det er dette for viktig. Så hva er digital kompetanse? Digital kompetanse er å forstå hva og hvordan dette digitale fungerer.  IKKE å lære seg word og excell. Det er heller ikke å lære seg å google eller at du ikke skal legge ut nakenbilder på SnapChat.

Digital kompetanse er  at barn bør lære seg å programmere.  Det å kunne programmere, forstå logikken og konteksten i digitale verktøy, datamaskinens språk, bør være en selvfølgelig kompetanse i dagens digitale verden.  Da vil de også forstå hvorfor det som legges ut på SnapChat eller andre digitale medier ikke forsvinner, men lever sitt eget liv. De må forstå og kunne at internett er ikke det samme som world wide web. Hvilken logikk og mekanismer er det som muliggjør og styrer den kommunikasjonen som skjer i cyberspace. Hvorfor er den så manipulerbar? Da vi de skjønne at de lever i filterbobler og hvordan filterbobler fungere. At firmaer som Google og Facebook sanker inn og lagrer informasjon om deg, din nettaktivitet og dine venner og bekjentes nettaktivitet og "skreddersyr" treff for deg basert på algoritmer de har definert. At i noen land legger myndighetene inn slike filtere for å holde uønsker informasjon ute. Da vil de forstå hvorfor lover som SOPA er så farlige og hvorfor aktivister som Aaron Swartz sloss så sterkt mot dem. De vil de forstå hvorfor datalagringsdirektiver er meningsløse. Da vil de forstå hvorfor vi har dagens copyrightregime og hvorfor det ikke passer i dagens digitale univers. Da vil de forstå hvilke digitale spor de legger etter seg.

DETTE er digital kompetanse barn og unge bør lære i skolen!  Dette vil selvsagt gi overslag i matematikk, norsk, samfunnsfag og alle de andre fagene elevene har på skolen.  Men i læreplanene står det jo at det digitale skal være en integrert og naturlig del av faget. Så det er en forpliktelse alle lærere og skoler allerede har.

De digitale skiller i fremtiden vil gå mellom dem som forstår dette og dem som ikke gjør. Lovgivere vil risikere, i det godes tjeneste, å vedta lover som virker kontraproduktivt i mangel på innsikt og kompetanse i konsekvensen av det de vedtar. Hvordan lager en lover for en verden uten grenser?

Så digital kompetanse er kjempeviktig! Vi må bare ikke forkle det som andre kompetanser utført via digitale medier.

Digitale verktøy er bare det: verktøy - en livsfarlig tilnærming.

Som ny Kunnskapsminister holdt Kristin Halvorsen innlegg på Skolelederkonferansen på Lillestrøm.  Jeg ble rimelig sjokkert når hun med stor pondus proklamerte at "digitale verktøy er KUN det - VERKTØY". Som vår fremste representant for vår fremtid, den oppvoksende slekts kompetanse, var jeg himmelfallen til hvordan hun kunne stå der og demonstrere slik kunnskapsløshet.  Hvor var embetsverket som skriver talene hennes? De som har vært med på å utvikle læreplaner hvor digital kompetanse er sentral.

Digitale verktøy er IKKE det - kun verktøy, og nå må vi slutte å gjøre teknologifobi til en høyere ordens øvelse, og si at vi som er opptatt av teknologiens betydning for samfunnet ikke er opptatt av mellommennesklig kontakt, fysisk aktivitet, "analoge verdier".  Vi MÅ slutte å la det være tillatt å gjemme seg bak at teknologi er fremmedgjørende, farlig, og isolerer mennesker. En slik tilnærming er "fali`det". Nå må vi våkne i dette landet. Vi må slutte å se oss blind på teknologi og bits and bytes og hevde at dette er "bare verktøy".

Det heter at først former vi teknologien og så former teknologien oss.  Vi MÅ forstå hva teknologien gjør med oss, med samfunnet vårt, med livene våre.

På 90-tallet skrev jeg min hovedfagsoppgave i sosiologi. Den het "Fra Perm til Skjerm - om fremveksten av det post-industrielle samfunn".  Det som var tema i min oppgave er hvordan teknologi endrer organisasjoner, samfunn og kunnskap.  Dette er elementær barnelærdom: oppfinnelsen av jordbruk endret samfunn fra jeger og fiskesamfunn til bystater.  Jordbruksteknologien gjorde at ikke bare mattilgang endret seg, men kommunikasjon, samhandling og samfunnsorganisering endret seg. Vi fikk mange variasjoner over temaet jordbrukssamfunn, men felles for dem alle var at de markert skiller seg fra jeger og sankersamfunn. Det er ikke mulig i et samfunn basert på tilfeldig tilgang av naturressurser å bygge opp de samfunn som man kan med kontroll over naturressursene.

Den neste store revolusjonen var den industrielle revolusjon. Igjen gikk samfunnet gjennom store endringer, endringer som igjen påvirket kommunikasjon, samhandling, samfunnsstrukturer, hva som var adekvat og nødvendig kunnskap og kompetanse. På grunn av teknologisk nyvinning var "gamle ferdigheter og kunnskap" ikke lengre relevant. Dét betydde ikke at en ikke fremdeles trengte mat og landbruk, men landbruket endret seg, blant annet var det ikke lengre like arbeidsintensivt som det hadde vært. Det fikk konsekvenser langt ut over hesteholdet at det ikke lengre trengtes 20 hester for å pløye det en traktor kunne pløye, ringvirkningene var store. Vi fikk endringer i de sosiale strukturer ved at det vokste frem arbeiderklasser, med påfølgende politiske og sosiale omveltninger. Behovet for mennesker som kunne lese og skrive og etterhvert ha kunnskaper som industrisamfunnet etterspurte økte.  Dette ble en nødvendighet for vekst, velstand og harmoni.

Så langt er dette jeg skriver elementær barnelærdom. Det er ingen som er uenig med meg i dette.  Så i 1976 skriver Daniel Bell "The Coming of Post Industrial Society". Dette var boken som inspirerte meg til mitt hovedfagstema.  Det Bell hevdet var at industrisamfunnet var på hell og vi var på vei inn i et kvalitativt nytt samfunn.  Et samfunn hvor andre sosiale grupper ville tre frem, hvor andre mekanismer enn industrisamfunnets ville drive samfunnsutviklingen, hvor kunnskap og kompetanse ville få en helt annen og mer sentral og drivende rolle. Når jeg skrev hadde digital teknologi gjort sitt inntog, og derfor fikk min oppgave den tittelen den fikk, selvom den betegnelsen som var mest vanlig den gangen var Informasjonssamfunnet.

Det manglet ikke på kritiske røster: kunnskap og informasjon har alltid vært viktig, vi vil fortsatt trenge produkter og industri, industrien vil ikke forsvinne, tertiærnæringene kan ikke ta over, vi kan ikke leve av å klippe hverandre. Den digitale teknologien endrer ikke samfunnet. Vi har alltid hatt en global økonomi (trekanthandel: slaver fra Afrika til Amerika, sukker fra koloniene til Europa, og industrivarer fra Europa til Afrika).

Men det er her den farlige logiske bristen er: for et samfunn som frakter varer på seilskip rundt jorden er et helt annet samfunn enn et hvor en kommer seg omtrent fra pol til pol på under ett døgn, hvor mennesker i Kina, India, Dubai, Sør-Afrika, Nepal, Brasil, Norge og England kan snakke med hverandre - samtidig!  Hvor all verdens informasjon og desinformasjon er et tastetrykk unna, og ikke gjemt vekk i Akademias elfenbenstårn.  Hvor et strømbrudd skaper kollaps i samfunnet vårt.  Hvor det å rane banker er passé fordi nå gjøres dette via elektroniske transaksjoner, hvor barn får overgripere "inn på" barnerommene sine.  DÈT er et ànnet samfunn!  Digitale verktøy er ikke KUN verktøy.  De endrer livene våre, samfunnet vårt, strukturene våre, kunnskapen vår, kompetansen vår, politikken vår, maktbalansen.

Konfliktteoretikerne var opptatt av hvem som eide produksjonsmidlene, og at dette ga makt. Det var viktig for arbeiderne å eie produksjonsmidlene for å være fri. Når en så for seg informasjonssamfunnet hvor kunnskap og kompetanse ble produksjonsmidlene, og dette var noe arbeiderne eide, ikke arbeidsgiver, ville arbeiderne bli fri. Slik var hvertfal tanken til mange ved inngangen til Informasjonssamfunnet.  Nå ser vi imidlertid en kaftig vekst i forsøket på å forhindre fri flyt av kunnskap og informasjon, copyright, opphavsrett, stenging av nett, hvem eier åndsverk. Det skjer mye på denne fronten, fordi det er her kapitalen/verdien er. Ikke i "hardware", industrisamfunnets produkter.  Mer og mer flyttes fra det fysiske og inn i skyen og blir virtuelt. Vi er fullstendig prisgitt det digitale univers, enten vi vil eller ikke. Vi kan ha så mye teknologifobi vi bare vil - livene våre er styrt av den digitale revolusjonen.  Vi befinner oss IKKE lengre i industrisamfunnet. Produksjonsmidlene er ikke lengre fysiske. En kan spørre seg hvem er det som eier dem? ER maktstrukturene slik de alltid har vært, bare med nye produkter og nye aktører? Er det som funksjonalistene hevder at dette er bra for oss og samfunnet eller er dette nye maktkamper slik konfliktteoretikere vil hevde? Uansett skjer dette.  Uansett påvirker det våre liv. Facebook og Google er så synlige.  Hvilke andre mekanismer styrer og påvirker? Hva er de langsiktige konsekvensene?

Derfor er det så farlig å fornekte dette, stenge det ute, la være å sette seg inn i dette feltet.  HVA betyr dette for kommunikasjon og samhandling? Hva betyr dette for kunnskap og kompetanse? Hva må vi kunne i et post-industrielt globalt digitalt informasjonssamfunn.  Hva betyr dette for makt? Politikk? Økonomi? Skole? Utdanning?  Jeg blir redd når en i 2012 med stort engasjement diskuterer utdanning som om vi fremdeles var på 50-tallet: disiplin, lærerrespekt, basisfag, gjensitting, penal eller ikke penal i første klasse.  Det som skjedde 22. juli i fjor viser med all tydelighet hvor sårbare vi er om vi ikke har adekvat kunnskap, kompetanse og forståelse for IKTs betydning for samfunnet vårt. De fleste ikt-prosjekter, både innen privat og offentlig sprekker på tid og kost, og dessuten skaper de mye tull og krøll i organisasjonene ved implementering. Dét er ikke bare å sette strøm på praksis.  Det er noe helt annet å skifte epostsystem enn å gå fra manuell postombæring til å innføre epost.  Epost fungerer annerledes enn manuell post. Slik er det med disse "verktøyene", de skaper nye vaner, prosesser, handlingsmåter.

Nå mener jeg det er å tide å slutte med å si at teknologi erstatter det menneskelige, at en maskin ikke kan erstatte det mellommenneskelige møtet.  Det er ikke det dette handler om.  Vi må forstå hvilket samfunn vi lever i, og organisere oss deretter, utvikle politikk deretter, treffe valg og prioriteringer deretter, lage lovverk deretter, ha en økonomi som er forberedt på dette, ha beslutningstakere som forstår konsekvensen av beslutningene sine og ikke minst: ha et utdanningssystem som er up to date. Det må ikke lengre være lov å late som om IKT ikke finnes lengre i skolen.  Vi må få slippe å høre elever som sier: "vi frykter vi må gå tilbake til bøkene når vi begynner på universitet og høyskole, men vi kan tilpasse oss", slik vi opplevde elever fra Nordahl Grieg vgs sa på BI2020 på tirsdag. Eller skolefolk og skolebyråkrater som sier de venter på forskningsresultater som viser at ikt gir bedre læring.  Bedre læring i forhold til HVA?

Jeg ønsker meg en Kunnskapsminister som er nettopp det: en KUNNSKAPSminister, hvor ikt er på planen, ikke som verktøy, men som noe som endrer samfunnet vårt, og som vi må ha et aktivt forhold til. En som har vyer og visjoner for fremtiden, forholder seg til nåtiden og ser på fortid som fortid.