Rewired? So what?

Tidligere i dag skrev jeg ett innlegg som en oppfølging av tirsdagens innlegg. Da var jeg ikke oppmerksom på debatten fra Dagsnytt 18 den samme dagen. Jeg klarer ikke slippe dette temaet, for dette handler om en dypere forståelse, og uten den vil vi mislykkes. Som tidligere nevnt på bloggen var jeg i Philadelphia på ISTEs årlige konferanse og åpningsinnlegget var ved John Medina som snakket om det siste innen hjerneforskning. Han fikk spørsmålet om internett påvirket hjernen vår, og svaret var ett utvetydig JA. Men så gjør trening, bøker, tv, lek, alt vi gjør påvirker hjernen vår.

Læring er et vanskelig emne. Hvorfor? Jo, fordi det handler om noe så vanskelig som kommunikasjon. Når jeg som lærer snakker til en elevgruppe hører de sannsynligvis helt ulike ting, og responderer deretter. Vi kaller dette for læringsstiler, og leter etter hvordan møte de ulike læringsstilene og utvikler læringsstrategier. John Medina sier at det er ingen slik ting som læringsstiler, hjernen lærer likt uansett. For detaljer hør innlegget hans. Men likevel ser enhver lærer at elevene er ulike. Vi når dem ulikt. Vi kan predikere hvem som vil lykkes på skolen og hvem som ikke vil lykkes.

"Tidligere" var dette relativt enkelt: de "ikke-skoleflinke" sluttet på skolen i ung alder, begynte med praktisk arbeid, og så "beholdt" skolen dem som "passet" inn. Men når samfunnet har endret seg og en ikke skal gå 7 år, men 13 år på skolen, neste dobbelt så mye og skoleuken har økt med mange timer, blir det mye tydeligere hvem som "ikke passer inn", til læreres og skolemyndigheters store frustrasjon. Når vi i tillegg får målinger som PISA som synligjør dette, og alle undersøkelser viser at utdanning er en nøkkelfaktor for verdiskapning og økonomisk vekst brer panikken seg og frustrasjonen øker. Dette skjer i hele den vestlige verden, ikke bare Norge. "Løsningen" er mere fag, mere disiplin, høyere lærerlønn og status, tester, fokus på "kjernefag", gamle, velkjente løsninger. Løsninger vi forstår ut fra den skole og verden "vi" (vi som kom gjennom denne skolen med suksess og har lange utdannelser) kjenner. Og "alle" er enige.

Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus, og dermed befinner vi oss på ulike planeter. Kanskje er elever og lærere på ulike planeter? Skal vi lykkes med skole og utdanning må vi kanskje over på en annen planet og forstå kodene der? Vi kan mene hva vi vil om hvordan den ideelle elev er, men når de ikke er slik, hvem er det da som må ta grep. Vedlagte video er veldig tankevekkende i så måte. Får de ulike tidsanskuelse konsekvenser for hvordan vi organiserer oss i skolen?

Og mens jeg deler videoer med alternative perspektiv: kan jo denne inspirere til debatt og:

Reproduksjon av ulikhet.

Høyre løfter igjen fanen om at skolen reproduserer de sosiale ulikheter som finnes ellers i samfunnet. Medisinen er karakterer i barneskolen, strengere karakterkrav til lærerstudenter, høyere lønn og status for lærere og pålagt sommerskole for svake elever.

Kristin Clemmet var som utdanningsminister opptatt av denne problemstillingen, men jeg lurer på hvordan det står til med vårt kollektive minne. På midten av 1970-tallet skrev den fremtidige utdanningsminister Gudmund Hernes, sammen med Knud Knudsen, en NOU under tittelen Reproduksjon av ulikhet. Samtidig skrev Knudsen ”Om ulikhet i skolen”. De var opptatt av hvordan skolen som system reproduserte sosiale skiller. Hva var det så med skolen som ga disse skillene? I ett tradisjonelt marxistisk verdensbilde, eller i ett klassebevisst engelsk samfunn vil en si sosial klasse, men i Norge har vi en ide om Norge som ett klasseløst samfunn, så vi kan ikke bruke de begrepene. Begrepet klasse i Norge er nok problematisk fordi i vårt sosialdemokratiske samfunn kan vi ikke deles inn i de tre tradisjonelle klassene: arbeiderklasse, middelklasse og overklasse/aristokrati.

Men det betyr ikke at ikke begrepet er relevant. Det er bare mye mer komplekst. Vi har andre sosiale klasser, og hver sosial klasse har sine koder, sitt språk og sine kulturelle referanserammer. Bourdieu kaller dette for kapital: sosial kapital, kulturell kapital, økonomisk kapital. Grupper som kan ha mye økonomisk kapital har ikke nødvendigvis mye kulturell kapital, og vise versa. En slik inndeling sier noe om hvordan samfunnet verdsetter ulike kulturelle aktiviteter og kompetanser. Vårt habitus.

I skolesammenheng er det ikke nødvendigvis den økonomiske kapitalen som spiller størst rolle. Skolen er ett eget kulturelt univers med egne sosiale koder. Elever som kommer fra hjem hvor disse kodene er gjeldende klarer seg uten sammenligning bedre enn elever som kommer fra hjem med andre sosiale koder og referanserammer. Innen sosiologien heter dette ”resosialisering”. Den kulturelle kapital og kompetanse elevene har med seg fra sinn liv utenfor skolen har ikke verdi for å lykkes i skolesammenheng og de må avlæres og lære de nye kodene. Noen barn klarer dette relativt enkelt, andre sliter mer. Men de barn som slipper dette har en fordel. Ser en på statistikken er for eksempel lærerbarn en elevgruppe som klarer seg relativt godt gjennom skolesystemet. De har ett språk, kulturelle erfaringer, sosiale forventninger og verdier som harmonerer med skolens univers. Etter hvert som skolen i stadig større grad premierer og fremme sosiale koder som jenter er fortrolige med, fremmedgjøres guttene og blir skoletapere.

Dette er ikke lærernes feil, de er del av ett system hvor disse verdier hersker. Vi kan heve karakterinntaket så mye vi vil på lærerstudenter, og jeg sier ikke at ikke gode kognitive ferdigheter og høy kompetanse ikke er viktig for en lærer. Men jeg tror det er feil å så ensidig legge vekten på en enkeltfaktor. For er læreren så viktig for de gode resultatene må det jo da være lærerens feil om det går galt?

Skole er ikke så enkelt at det går med en enfaktoranalyse og quick-fix. Bildet er mye mer komplekst, og vi har en systemfeil. Tar vi utgangspunkt i Maslows behovshierarki ser vi at der er noen primære behov som må være på plass før læring kan skje: fysiske behov, mat, omsorg, trygghet, etc. Barna våre er barn, hele mennesker, ikke læremaskiner. Dessverre er det ikke slik at vi kan ta som en selvfølge at alle disse behovene er ivaretatt før de kommer på skolen. De er ulike med ulike behov til ulike tider og ulike forutsetninger for læring.

Ja, jeg ønsker fokuset på reproduksjon av ulikhet i skolen velkommen. Men savner flere faktorer i debatten, vi er ikke så like som vi liker å tro.

Læreren – en hellig ku?

Vi har en del hellig kyr i den norske skole, størrelser som “alle” er enige om er av udiskutabel betydning for den gode skolen.  Klassen er en slik størrelse, boken (som nå blir sterkt utfordret) en annen, og ikke minst læreren.  Den høyt utdannete, godt betalte  lærer er det viktigste enkeltfaktor for elevens læring. Så det ropes etter stadig flere lærere i skolen, kompetansekravene skjerpes og selvfølgelig må lønnen opp. Da er det litt fasinerende at fra skoleverket kommer det røster som utfordrer dette synet.  Både Margreta og Jeanette har skrevet blogginnlegg som problematiserer denne tilnærmingen.  Det er og fasinerende å lese debatten som kommer i kjølvannet av disse innleggene.

Selvsagt er en god, inspirerende, engasjert lærer som ser sine elever og møter dem på deres læringspreferanser en stor hjelp og inspirasjon for elevene i deres læringsarbeid. En lærers jobb er å vise elever veier til læring, men som med den berømte hesten som du kan leie til vannet, den må drikke selv og det er eleven som må stå for sin egen læring.

På Online Educa Berlin i desember var personalized learning gjennomgangstemaet.  Til forskjell fra vår tilpassete undervisning, hvor eleven er objekt i sin egen læring, er eleven subjekt i sin egen læring i denne modellen.  Elevene har sine læringspaths og benytter ulike kilder og strategier for å nå sine læringsmål.

Når der er så ulike tilnærminger til læring og lærerrollen, og når ulike aktører kommer til så ulike konklusjoner om lærerens betydning, er det fordi vi snakker forbi hverandre?  Bakhodemodeller, uttalt teori og handlingsteori, paradigmer, lærings-, elev og kunnskapssyn, begrepene florerer, men hva ligger egentlig bak dem.

Den “stakkars” lærer som står i klasserommet: hva skal vedkommende levere?  Hva er egenlig bestillingen? Den lærende: hva skal de lære?  Den foresatte: hva kan de forvente av skolen?  Myndighetene: hva er bestillingen eller bestillingene?  Kommer det kryssende krav og forventninger, som er gjensidig utelukkende?

Ett av de første blogginnleggene jeg hadde på denne bloggen viste til et foredrag av Alexander Sokol, som satt opp ulike modeller for læring. Han startet foredraget med disse spørsmålene:

What’s the purpose of education?
How do people learn?

What am I supposed to do in the classroom?
What are my pupils supposed to do in the
classroom?
What are good learning materials?
What should be taught/learnt?
Who should reflect and what about?

Han skisserte noen forestillinger om den gode lærer og lurte på hvem vi identifiserte oss med? Og hvem vi var i vår praksis (det på engelsk er hans tanker, det på norsk er mine kommentarer).

A good teacher always plans a clear sequence of
themes that will be studied during the course and
controls the results when the theme is finished.

A good teacher always plans the themes so that
one and the same topic is dealt with several times
during the course, every time at a new level.

A good teacher does not plan any sequence of
themes to be studied, he/she deals with all of them
at once, paying special attention to those required
in a given context.

Den siste lærertypen er det den gode lærer?  Den som har alle planer i orden, som på forhånd har planlagt timen og som har orden i sysakene?

Uansett bygger dette på ulike læringssyn.  Hvis vi ser på modellen under og har læremiddeldebatten friskt i minne, hvilke læremidler passer til de ulike modellene?  Hvordan bruker vi læremidlene i de ulike modellene?

 

I oppfølgingen her kan en spørre seg, hvordan jobbes det i klasserommet?

Tell the learners what they don’t know, explain if
they have difficulties, control the results of learning.

Eller slik:

Pose problems to learners to show the limits of
knowledge, give tools for solving problems but
avoid giving solutions, help self-assessment.

Hvilken tilnærming måles lærere og elever på?

 

Sokol spurte og om hvordan læreren fremstod for elevene? Hva var lærerrollen?

I am the boss and I am responsible for everything. I know both
the subject and how it can be learnt much better than any
learner. I don’t like these ‘democracy’ games, so I don’t give
away anything. I do things – it’s my job and I am paid for it.

The learner should participate in decision making. There are many
things where I invite learners to participate, e.g. choosing specific
tasks or deciding on the sequence of activities. However, the most
important decisions should be made by the teacher.

 
The learner should be trained to make all the decisions related to
learning, starting from decisions on the aims of learning and
constructing the syllabus to the evaluation and assessment of both
the process and products of learning

Paradokset i skolen er at vi har noen uttalte mål om ferdigheter eleve skal lære, men praksis og måling fremmer noe annet.

Notice the pattern: We want better thinking and
learning strategies. We want connections to life
outside of school. We want understanding.
And we want other things. But by and large we
do not actually teach those things <…>.
This is the great paradox of education:
to a startling extent, we do not really try to
teach what we want students to learn.
(D. Perkins, 1995:70-71)

Og hva blir da målet/utfallet med læringsarbeidet?

There are lots of things my learners have to learn and practise.
I like the variety of forms and various problem solving
tasks but if I’ve got to choose between the amount of things I’ve
got to cover and the form of presenting them, I always go for
quantity. Covering the material is my priority.

Learning doesn’t happen if the material is just presented. It is
important that I keep to the syllabus but the form of work is not
of lesser importance. Sometimes I can sacrifice the content for
the form and give my learners a chance to discover the answer.

Learning skills are more important than the amount of material I
cover. I don’t really care how much we cover in terms of materials
as it will be much less than any learner will need in the future.
However, if my students have really learned how to learn, it is not
going to be a problem.

Det er vel få som vil bekjenne seg til den første her, men mange lever likevel etter denne når de fokuserer på pensumjaget.  Da oppstår igjen spørsmålet: hva skal egentlig eleven lære?  Memorerbar kunnskap eller kreativ problemløsning?  Innen hvilke rammer skjer det siste?  Sokol viste til Lundsteen:

If both teacher and child know both problem
and answer, we see non-creative problem
solving. <…> The minute the child doesn’t
know the answer, however, there is a room
for divergent thinking. <…> Problem solving
becomes even more creative when the child
doesn’t know what the problem is.
(Lundsteen 1989:17)

Og føyde til selv:

And even more if the teacher doesn’t know that either!

Så spørsmålet blir i hvilken grad skal læreren være en gatekeeper for læring?

The material offered to learners should be as simple as possible.
Most learners don’t need to know plenty of things about the
subject they are learning. Simple tasks are enough for most
learners.

It is important not to simplify the subject too much when teaching
it but I agree that learners need to be presented with useful
generalisations. These may not always be very simple but they
should not confuse the learner either.

The learner should work with real subject matter problems. It is
never a good idea to distort the subject for the sake of presenting it
to the learner. All details should be given to the learner and he/she
should learn to cope with them, as it happens in real life.

Hva er ansvaret for læreren?

Thinking about the process and products of learning is the
responsibility of the teacher. If something goes wrong, it is the
teacher’s job to notice it and introduce changes.

Both the teacher and the learner are responsible for the process
and products of learning. The learner should always be
encouraged to think about the process and products of learning
and share the conclusions with the teacher.

It is essential that the learner is involved in all types of reflections
about learning, not only about the process and products of learning
but also the methods and the aims. The learner should be given a
chance to make ALL decisions about his/her learning. With time,
these decisions become the sole responsibility of the learner.

Når jeg utfordrer lærere på disse spørsmålene svarer de alltid at de gjør alt dette,men ikke samtidig selvsagt.  Men hva er det egentlig som ligger til grunn for systemet vårt?  En ting er hva som sies i dokumenter og festtaler, men hva er de praktiske realitetene?

Skolen er i krise, javel, frafall er et stort problem, javel, elevene velger bort realfag og språkfag, javel.

Kjære kunnskapsminister:  jeg kunne ønske meg en kommisjon, tenketank, You name it, som startet med blanke ark. Den skulle startet med å spørre hva er utfordringene vi står overfor i dag?  Hvilken verden er det vi har med globalisering, multikulturelle utfordringer, miljøkrise, informasjonseksplosjon, raske endringer, instant access, aldersdemografi,  etc.  Hvilken verden er det våre barn skal forberedes til å møte? Hvilke kompetanser trenger de?

Og så “glemme” alt vi vet om skole og i stedet se på: når vi har disse målene, hvordan kan vi nå dem?  Hva har vi til disposisjon.  Hvordan må/kan læringen til den voksende slekt struktureres for å nå disse målene?

Gruppen som jobbet med dette burde vært bredt nedsatt: politikere, næringsliv, skolefolk, psykologer, hjerneforskere, miljøorganisasjoner, etc.

Jeg tror ikke den gruppen hadde kommet frem til den skolen vi har i dag.

“Problemet” er at dette handler om mye mer enn skole og utdannning.  Dette er en verdi og systemdebatt.  Hvilke verdier ligger vi til grunn for samfunnet vårt, hva er individets rolle, hva er samfunnets krav og forventninger? Likevel er det spørsmål vi ikke kommer unna, og det samfunnet som knekker den koden vil ha en fordel.  Dette handler om mye mer enn digital skole. Det handler om vår felles fremtid.

Jeg skulle og ønsket at lærerorganisasjonene kunne tatt en mer offensiv rolle og ikke forfekte et syn som en lokal fagforeningsleder sa en gang: at skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse.

Until you have reflected and determined what
has and what has not happened, you may
consider that nothing at all has happened in
your life <…> Something begins to exist only
after you have asked yourself – what have I done
and why – and answered it.
(Schedrovitsky 1989)

On-line spill – igjen.

Hvordan nå Net Gen i skolen, hvordan takle The Digital Divide? Har vært mye snakk om Web 2.0 og sosial web i skolen. Dette når en del elevgrupper, men ikke alle.  En gruppe som er vanskelig å nå i skolen er gutter.  De har de dårligste karakterene, hvis de ikke faller helt ut da.  Men noe denne guttegruppen liker er on-line rollespill. For en tid tilbake var jeg må en konferanse hvor rådmannen i vedkommende kommune sa de spurte om søkere spilte rollespill, fordi de ønsker arbeidstakere som sov om natten og ikke satt opp og spilte spill.  Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg reagerte sterkt på den uttalelsen.  Men den bekrefter mange av fordommene som er i voksenverdenen mot spill.  Disse fordommene arver ungdommene, og ikke alle ungdommer vil innrømme at de spiller eller hvor mye de spiller, fordi det knyttes til nerdefordommer, sosiale tapere, spillavhengighet, etc. Når en kommer ut i næringslivet deles ikke disse holdningene.  Forsvaret støvsuger etter rekrutter som er gode på spill, mange av de nye, inovative bedriftene er på jakt etter “guild-ledere”.  Det snakkes mye om kompetanser for det 21. århundre, hvordan kan skolen lære elevene det? Kanskje denne videosnutten kan få noen til å tenke litt om igjen med hensyn hvilken plass spill bør ha i skolen og læringsarbeidet, kanskje utfordrer det noen vante konvensjoner om hva som er læring og hvordan god læring foregår.

3 ways the brain creates meaning

Formell utdannelse og skolegang  har aldri vært av større betyding for den yrkesaktive generasjonen.  Utallige undersøkelser viser at manglende utdannelse ikke bare gir dårligere forutsetninger på arbeidsmarkedet, men er og opphav til mange sosiale, psykiske og fysiske utfordringer. Når vi har et samfunn hvor denne formelle kvalifiseringen er av stor betydning både for enkeltindividet og for samfunnet, er det et tankekors og et stort problem at en tredjedel av ungommen ikke fullfører videregående utdanning (spesielt et guttefenomen), og det som ikke kommer frem av tallene er hvor stor andel av av de resterende to tredjedelene oppnår ikke sitt kompetanse og kunnskapspotensiale i den skolen vi har i dag.  Det vanlige svaret på dette er mer av det vi allerede har: flere lærere, flere timer, mer karakterer, mer disiplin, mer konkurranse - og mer teknologi inn i skolen.

Jeg har lite tro på at mer teknologi er svaret om ikke denne teknologien representerer noe annet enn det som allerede er i skolen. Vi begynner etterhvert å få ganske mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer, hvordan læring og meningsdannelse skjer, likevel fungerer skolens strukturer etter mye av de samme rammene som ble etablert på et tidspunkt når vi ikke hadde denne kunnskapen, og hvor kravet til kompetanse var helt anderledes.

I grunnskolen har elevene i en klasse bare en fellesnevner: årstallet de ble født, der slutter likheten.  Likevel forventer vi samme progresjon og at samme rammer skal passe alle.  Vi lager og “aldersghettoer”: småbarnsavdeling og storebarnsavdeling i barnehage, småskole, mellomsteg, ungdomsskole, etc.  Vi gir lite rom for læring mellom generasjoner/aldersgrupper.

Tom Wujec holder her et kort innlegg om hvordan hjernen forstår komplekse ideer. Det hadde vært kjekt om skolen kunne hatt mulighet og vilje til å tenkt og handlet litt mer alternativt basert på mye av den nye kunnskapen vi sitter på og mulighetene vi har tilgjengelig.

Hvor skjer læring?

I kjølvannet av nye vurderingsforskrifter har det vært debatt om krav til fremmøte for å få vurdering i et fag i vgs.  Selv kommer jeg fra grunnskolen hvor vi måtte gi alle elevene vurdering uavhengig av fremmøteprosent.  I livet til en elev kan det skje mye som av ulike årsaker gir fravær, og at dette fraværet skal få så dramatiske konsekvenser som manglende vurdering blir en tilleggsbelastning for eleven.  I grunnskolen har lærere ikke anledning til å nekte en elev å være tilstede i undervisningen (og dersom konsekvensen i tillegg er manglende vurdering får jo eleven dobbelt straff).  Skal en elev ut av undervisning er det en sak for administrasjon/rektor.

Vi har en tendens til å fokusere på skolen som suveren læringsarena. Nå som vi tar i bruk digitale medier i undervisning og mange gjør en veldig god jobb her, undervurderer vi  læring, og muligheten for vurdering, uavhengig av fysisk tilstedeværelse i klasserommet.  Poenget må jo være kompetansen til eleven og ikke fremmøteprosent. Vi har kanskje for lite fokus på dette emnet: hvor skjer læring?  Dr. Brigid Barron blir her intervjuet om hennes forskningsarbeid på nettopp dette emnet.

Se omtale av forskningen hennes her og.  Jeg undervurderer på ingen måte betydningen av skole og undervisning, og det som skjer der.  Det jeg imidlertid tror er at andre læringsarenaer, som et supplement, blir undervurdert, spesielt nå med mange nye verktøy og arenaer tilgjengelig.

I dette intervjuet med  Nichole Pinkard, Director of Innovation at the University of Chicago’s Urban Education Institute, snakker  hun om undervisning og læring i en digital verden. Dette inkluderer en utviding av rollen til læreren og undervisningsbegrepet.

Digital Media and Learning from carnegie commons on Vimeo.

Og som en sluttkommentar til læring viser jeg til denne artikkelen fra Daily News, hvor elevene blir oppfordret til å legge vekk blyanten til fordel for joystick med følgende begrunnelse:

We need to let go of the "old school" belief that devices like the Wii, Xbox, DS and iPhone are mindless distractions from education. Research has shown that interactive game play is among the most powerful drivers for learning the skills children need for 21st century success.

Står noen vedtatte sannheter for fall?

Sikkerhet på nett

I Dagsavisen http://www.dagsavisen.no/innenriks/article374441.ece i dag tar de opp en viktig problemstilling for oss som jobber med Digital skole. Hvilke råd skal vi gi de unge, hva er digital dannelse? Hvordan skal en opptre i det digitale nettsamfunnet? Gjelder det de samme sosiale koder på nett som i den "fysiske verden"? Før telefonen sin inntreden i det sosiale liv var det uhørt å snakke til noen uten å være introdusert først. Folk fikk kurs og måtte lære å kommunisere pr. telefon da det fullstendig brøt med etablerte konvensjoner. Hordland fylkeskommune har nettvettregler og lærerne har et sterkt ønske om å kunne overåke elevenes nettbruk. Klarer vi å forholde oss til denne nye verden?