Utdanning satt fri

Det problemet avisene var et svar på finnes ikke lengre ble det sagt under åpningen av Aftenpostens konferanse om det digitale arbeidsmarkedet.

De som ville se at dette kom til å skje kunne lett sett det. Det er mange som har spådd papiravisenes død.  Men neida, folk vil ha nyheter på papir, nyheter trenger en redaktør, og nyheter kan kun formidles av utdannete journalister. Dette var mantraet fra bransjen helt til tallene ble så blodrøde at de ikke lengre var til å overse, og etablerte aviser og tidsskrifter legges ned.   Paradokset er at til tross for massiv avisdød har vi aldri konsumert mer "avisstoff".  Det innholdet vi tidligere måtte til avisene, og etterhvert radio og fjernsyns begrensete sendinger, for å konsumere, har vi nå ubegrenset tilgang til gjennom ulike digitale kanaler.  Den jevne mann og kvinne er nå blitt sin egen redaktør, og siler hvilke saker de vil lese om.  Min nyhetsstrøm er for eksempel kjemisk fri for sport og det meste av kjendisstoff.   Vi er også blitt nyhetsprodusenter, journalister, ved at vi formidler nyheter gjennom vår deling av saker, og at vi selv skriver og tar bilder som legges på nett.  Sånn blir vi en del av nyhetsstrømmen, sammen med de deler av pressen som evner å omstille seg.

Som det ble sagt, de som er gatekeepers og stakeholders i det eksisterende paradigmet, i dette tilfellet avisene ved redaktør og journalist, motsatte seg selvsagt denne utviklingen.  Ingen kunne erstatte dem.  På samme måte ser vi at taxinæringen ikke liker Uber.   Men disrupsjon treffer bransje etter bransje. Ingen bransje vil forbli urørt, selvom noen tror de er hevet over naturlovene.

Den bransjen jeg tenker på er selvsagt den jeg selv er en del av. Jeg diskuterer ofte dette temaet, og får syrlig tilbake: har det påvirket hva vi gjør i klasserommet?  Nei, det har stort sett ikke det.  Enn så lenge kan lærere, ikke bare landet over, men verden over, lukke døren til sitt klasserom og være "the gateway to learning" - sage on the stage.  Mantraet er vi trenger fagutdannete lærere, vi må organisere læring og utdanning slik at elevene forstår, vi må ha kvalitetskontroll, vi må ha kompetente ledere til å passe på at opplæring skjer etter boken.   Denne retorikken er så parallell til avisdiskusjonen: rektorene er redaktørene, lærerne er journalistene og lærebøkene er avisene. Men på samme måte som journalister mistet autoritet og respekt etterhvert som behovet for deres tjenester svant, slik opplever også lærerne det.

Du kan ikke vedta å gjenreise en tid som ikke finnes.

For hvilket problem er/var skolen svar på?  Svaret er: knapphet.

En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode forbeholdt de få.  Kunnskap og informasjon var et fysisk produkt som enten befant seg mellom to permer, eller lastet ned på internminnet hos den enkelte (bedre kjent som hukommelse). Måten å få tilgang til denne verdifulle varen var å befinne seg i fysisk nærhet av den: enten ved å eie eller få låne relevante bøker, eller tilgang til disse menneskenes muntlige formidling av det materialet som lå på internminnet.  Derfor var det en fordel å komme fra møblerte hjem, hvor det var bøker en kunne lese.  Det var bibliotekene og faglig stab som ga universitetene status og eksklusivitet. Folk var villige til å betale dyrt både med tid og penger for tilgang til kunnskapens kilder.

For å effektivisere og sørge for at flest mulig fikk tilgang til et minimum av denne verdifulle varen laget vi skoler med klasser , og satt lærere med relevant informasjon nedlastet til å formidle.

Problemet er at all denne kunnskapen og informasjonen er nå tilgjengelig for hvem som helst fra hvor som helst, den er bare et tastetrykk unna. Og ikke bare det, vi har tilgang til uendelig mer av den enn vi noen sinne kunne drømme om.   Så hvorfor skal vi da forholde oss til de tradisjonelle utdanningsinstitusjonenes begrensete univers? Hvorfor skal de definere og begrense vår læring?

Vi lever ikke lengre i kunnskapssamfunnet.  Vi lever i læringssamfunnet.  Læring er blitt en naturlig del av vår hverdag.  Vi lærer over alt og til alle tider, ikke bare mellom 9 og 3, når vi sitter pent på stubben vår innenfor klasserommets fire vegger.  Det er lite effektivt, og gir begrenset læringseffekt.   På samme måte som nyheter ikke lengre er svart skrift på hvitt papir er ikke læring det det en gang var.

Vi kommer til fortsette å lære, mer enn noen generasjon før oss, men ikke slik de ble opplært.

Og ja, argumentet om at vi trenger mennesker.  Ja, det gjør vi, det har vi alltid gjort.  Folk sluttet ikke gå på konserter selvom de fikk tilgang til opptak av artistene. Vi slutter ikke gå på teater selvom vi kan se film i stuen vår.  Men hoveddelen av vårt kunst og kulturkonsum er ikke konserter eller teater, men digital tilgang til kulturprodukter.

Trenger vi de institusjonaliserte læringsfellesskapene hvis eneste fellesnevner medlemmen har er det årstallet de var født? Når vi blir fri fra de begrensninger vi har vært underlagt, kan det dannes nye læringsfellesskap?

Disrupsjonen kommer. Det er ikke et spørsmål om, men når, og hvordan.

Fremtidens skole - AltSchool?

Den 15. juni kom Ludvigsen-utvalgets NOU 2015:8 Framtidens skole. Det som er interessant med denne NOU’en er at selv om det står mye bra i den, er det likevel kun kosmetiske endringer innen en eksisterende modell. Utvalget har ikke utfordret selve modellen for hvordan vi tenker om konseptet skole.

Noen som gjør det er Mark Ventilla, en tidligere Google ansatt. Med utgangspunkt i San Francisco vokser det nå frem skoler i USA som tenker annerledes om hvordan skoler skal være og hva de skal inneholde.

Ebba Køber fra FUN (Fleksibel Utdanning Norge) og jeg besøkte 1. juni AltShools første skole og hovedkvarter i San Francisco. Skolen og skolebygget er veldig annerledes enn hvordan norske skoler ser ut, og fra utsiden er det lite som forteller deg at dette er en privatskole som koster 20 000 dollar i året.

AltSchool mener at de har skapt fremtidens skolekonsept. Mange er enige, og de har fått mer enn 100 millioner dollar i venture kapital, hvor Facebooks grunnlegger Mark Zucherberg alene har gått inn med 15 millioner dollar.

Så hva er AltSchool og hvorfor er dette annerledes?

Skolen har ikke tradisjonelle klasserom, men arealer for aktiviteter. Alle rommene har glassvegger, og elevene er aldersblandet. Det er alltid mer enn en lærer tilstede i klassen. Skolene er små, ikke for mange elever på hver skole. På mange måter kan dette minne om våre få-delte skoler. Lærertettheten på skolene er 1-12, og de har ingen læreplaner eller pensum. Ikke lekser, karakterer eller standardiserte tester.

Så hvordan foregår læringen ved en slik skole? Jeg bruker helt bevisst dette ordet, fordi det foregår svært lite undervisning her. All læring tar utgangspunkt i den enkelte elev, hvor den står og hva som interesserer vedkommende. Når en elev blir tatt inn på skolen gjennomføres det samtaler med eleven og observasjoner. Målet er å finne ut hvem dette barnet er: er det et høyenergibarn, lavenergi, introvert, utadvendt, aggressiv, etc. Så blir de satt sammen i grupper av barn med ulike personligheter. Målet er at gruppene skal være heterogene. I samtaler med foreldrene søker de å finne ut hva er lett for ditt barn, hva er vanskelig/frustrerer ditt barn. Ut fra disse samtalene finner de måter å undervise som gir mening for barnet. Er barnet opptatt av musikk vil det danne grunnlaget for undervisning/læring. Jeg spurte spesifikt om kunst, og da fikk jeg entusiastisk til svar at ja, de hadde nylig ett slik eksempel. De hadde ett barn hvor de hadde tatt utgangspunkt i ett bilde. De så på størrelser og dimensjoner, historie, skrev om det, og så videre. Gjennom bildet fikk de inn all den andre kunnskapen. På denne måten har de en holistisk tilnærming til læring og fag. Fag, lærere og elever settes ikke i fagbåser.

Selv om de verken har pensum eller lekser betyr det ikke at alt er overlatt til tilfeldighetene. De har et system for å følge den enkeltes læring. Blant annet har hvert enkelt barn en individuelt tilpasset og oppdatert spilleliste over aktiviteter de skal gjennom hver uke. På den måten kan også læreren følge med på hvem gjør hva. De foretar assesment hver annen uke, men dette er ikke tradisjonelle tester, det handler mer om å være i interaksjon med barnet for å se hvordan det går. Dette er ikke en enveis-assessment, hvor lærer monitorerer eleven. Eleven læres allerede fra barnehagen opp til å vurdere sin egen læring. De kan for eksempel ved å ta bilde med ipaden av hva de har gjort, og en måned senere ta ett nytt bilde og se på dem: se hvor mye bedre det du gjør nå er. Sånn kan elevene se selv og de er stolte av sin egen fremgang.

Undervisningen/læringen ved skolen er en blanding av teknologi og hands-on læring. De er opptatt av at barna skal bli forberedt for den digitale verden, men ikke små computer droner. Dette innebærer blant annet at de øver på aktiv lytting, hvordan se på folk og lytte til dem når de snakker, og for eksempel ikke sitte med nesen ned i mobiltelefonen. Dette med samarbeid og samhandling er viktig. Det innebærer at de får oppgaver i playlisten som: finn en venn og les tre sider til dem fra din bok. Eller finn din skrivebok, tegn noe du gjorde denne uken og skriv tre setninger om det. Det viktigste er å utvikle kreative, selvstendige barn som liker å lære, og som kan samarbeide med andre. Et godt grunnlag i en verden som er i stadig raskere endring, og hvor vi faktisk vet lite om hva de vil trenge å kunne som voksne.