....men hva var spørsmålet?

NHO er for tiden opptatt av Læringslivet. Det startet med den store konferansen i Operaen i januar og temaet blir fulgt opp i regionale konferanser. Jeg har hatt innlegg på to av de regionale konferansene.  Først på NHO Vestfolds Næringskonferanse og så på NHO Oslo/Akerhus sin konferanse Læringslivet i går. Det er mye fokus på utdanning og at vi gjør det så dårlig på Pisa. Det som slår meg er at vi ofte gjør som i The Hichhiker's Guide to the Galaxy, vi fokuserer på svaret. I denne romanen er tallet 42 svaret på alt og det har tatt superdatamaskinen Deep Thought noen millioner år å finne ut. Men som maskinen selv påpeker, dette svaret er uten mening fordi ingen husker lengre hva spørsmålet var.   Slik føler jeg det ofte er med utdanning.  Vi er så svarfokusert at vi glemmer spørsmålet.  Vi vet resultatene fra Pisa-testene men hva er de svar på?  Vi vet svaret til eksamen, men hva er spørsmålet?  Det som kjennetegner all innovasjon og nytenkning er evnen til å stille spørsmål, ikke finne svar.  Evnen til å sette sammen kjente fenomener på en ny måte.

Isac Newton er kjent for å oppdaget tyngdekraften fordi han fikk et eple i hodet og stilte spørsmål om hvorfor det falt til bakken. Einstein oppdaget relativitetsteorien fordi han stilte spørsmåle om hva som ville skje om han reiste raskere enn lyset.  Det er de gode spørsmålene som skiller den jevne mann og kvinne fra geniene.  Dersom humankapitalen er vår viktigste ressurs er det ikke da viktigere at våre barn og unge lærer å stille spørsmål enn å kalkulere svar?  Bør de ikke læres opp til å blir kreative og nysgjerrige heller enn å bli tredjerangs datamaskiner?  Vi har datamaskinene til å gi oss alle de svar vi ønsker, bør vi ikke lære våre barn å kunne stille spørsmålene?

Hva kan norsk skole lære av Star Wars?

Star Wars- universet er kjent for de fleste. To av de sentrale personene i dette universet er disse to her:

3CPO og R2D2.

De er viktige aktører i filmen og i kampen mot imperiet, men til tross for all den informasjonen de har, og noen sjarmerende trekk, er de kun roboter, fylt med informasjon og funksjonaliet.
De som kjemper kampen mot imperiet er disse tre her:

De bruker sin kreativitet, sin innovasjon, sitt mot, sitt samarbeid, vite hvilken og hvor de skal skaffe seg relevant informasjon og sine evner til å tenke strategisk og annerledes for å løse kampen mot det grusomme imperiet.



Master Luke, til tross for sitt gode forhold til R2D2 og 3CP0, reiser til Degobah-systemet for å bli coachet av denne karen:

Jedimester Yoda.  Når Yoda skal ha Luke til å utvikle seg i kampen mot imperiet sier ikke han: gå til 3CP0 og be han lære deg alle de tusen språkene han kan eller prøv å memorere noen av alle de tekniske dataene R2D2 sitter på. Nei. Yoda ber Luke utvikle helt andre ferdigheter, ferdigheter som går på å se ut over de tekniske spesifikasjonene. Luke skal lære seg å ha visjoner, mot, kreativitet, tenke helhetlig. Det betyr ikke at ikke Luke&co har bruk for datamaskinenes informasjon og hjelp, eller at kunnskap ikke er viktig, men de trenger å utvikle andre ferdigheter. Når persongalleriet i StarWars slo sine styrker sammen klarte de da også å bekjempe imperiets overlegenhet. Hva gjør vi i dagen skole? Prøver vi å gjøre våre elever til dårlige utgaver av 3CP0 og R2D2 eller opptrer vi som Master Yoda som skal utvikle mennesker som tenker selv og som er i stand til å behandle og forholde seg til de enorme mengdene med informasjon som genereres hvert år?

Denne hadde min bestefar, som hadde egen fiskeskøyte på Vestlandet:

Dette er en furukasse på ca 60x60x60 cm, med håndtak på toppen og en luke i front til å åpne og legge inn bøker. På den står det Noregs fiskarlags vandreboksamling. Den veier ganske mye, og med bøker i blir den enda tyngre. Jeg pleier å si at dette er internet før internet fantes. Slik spredte kunnskap seg før. Ved å sende bøker på vandring. Det var teoretisk mulig å lese og memorere det som befant seg i denne kassen før en sendte den videre til nestemann.

I dag har folk slike :

Lesebrett. Denne er mye lettere enn kassen og rommer langt flere bøker. Det er ikke mulig å verken lese eller memorere det som står i disse bøkene. Likevel fortsatter vi å forholde oss til kunnskap og læring som om vi fremdeles var i vandreboksamlingens tid. Vi lar barn og unge ødelegge ryggene sine ved å bære disse vandrebøkene frem og tilbake til skolen som om det ikke fantes alternativer. Vi har datamaskiner i lommene våre, smarttelefoner, som er langt kraftigere enn både 3CP0 og R2D2, som vi ikke utnytter. I stedet fokuserer vi på læring og memorering av fakta.

Steve Jobs snakket i sin berømte Stanfordtale om å connect the dots. Hva gjør vi skolen, lærer vi elevene å bli dyktige 3CP0 med en masse kunnskap de ikke kan sette i kontekst, men som de er dyktig til? Gir vi dem erfaringer og forutsetninger til å se sammenhenger mellom disse faktaene? Gjør vi dem til kreative Steve Jobser som setter dem sammen på nye måter? Når det finnes flere genier i en gjennomsnittlig landsby i India enn det er mennesker i Norge er det å tro at vi kan bli best på fakta en farbar vei? Hvem skal norske lærere være: Master Yoda eller kontrollører av faktainnlæring? Kan mot, samarbeid, kreativitet og entreprenørskap måles?

Tør vi begrense vår kunnskap og kompetanse til det som kan huskes og måles?

Læringslivet - hva nå?

Da er årets NHO-konferanse over, og det har blitt diskutert utdanning i hele dag.

Først av alt vil jeg gratulere NHO for en perfekt gjennomført konferanse med mange interessante og tankevekkende innlegg. NHO lot også mange ulike røster og synspunkter komme til ordet.

Konferansen var på ingen måte NHOs diktering av utdanning, men en invitasjon til dialog, nytenkning, utvikling. Jeg kjenner at det er mange potensielle blogginnlegg i kjølvannet av denne konferansen.  Jeg gjør meg tanker om kunnskap, kreativitet og innovasjon, om læring, kontantstøtte og barnehage, om hva som er kunnskap og kompetanse i det 21. århundre og næringslivets behov, om hvor mye lettere det er å selge tilsynelatende quick fix løsninger enn mer komplekse realiteter, og makten som ligger i tall og kvantifisering, om vurdering av ulike typer kompetanse opp mot andre, om læringssyn, om makt, om defineringsmakt, om å bruke idrettsmetaforer og markedsliberalistiske prinsipper på lærende, om måling, om elevsyn, om hva en ser etter og fokuserer på, hva vi vet og hva vi ikke vet, om elever som læremaskiner, om at høy utdanning er det samme som lang utdanning, og vurdering av formell akademisk utdanning mot annen for for kompetansetilegning, om respekt kan vedtas politisk, om arenaer.  Kort sagt en konferanse som ga rikelig med inspirasjon.


Jeg håper at den samtalen NHO startet på vil fortsette, også ut over dem som var deltakere på konferansen.

NHO og Læringslivet

I dag skal jeg på NHO sin årlige konferanse.  Tittelen for årets konferanse er Læringslivet.  Jeg må gratulere NHO med en veldig god tittel. En kul tittel, og nokså treffende for det samfunnet vi lever i.

Livslang læring har vært et mantra i flere år allerede. NHO går høyt ut på banen i forhold til utdanning. NHO er opptatt av at utdanning skal møte næringslivets behov, og Kristin Skogen Lund vil at alle 5 åringer skal i barnehagen for å sikre grunnleggende ferdigheter. De mener også at det er en "vill vekst" i studietilbud i riket, og vil stanse den. NHO vil også at lærere skal få prestasjonslønn og flere karrieremuligheter.

Jeg vil først si at jeg synes det er bra at NHO prøver å koble to sektorer som i alt for stor grad lever i separate sfærer: utdanning og næringsliv.  Jeg mener at alle hadde vært tjent med mindre tette skott mellom disse sektorer. Vi prøvde med konferansene Disruptiv Education å koble sammen utdanning og næringsliv. Når NHO tar tak i dette er det fordi utdanning og næringsliv er likeverdige parter eller skal Næringslivets Hovedorganisasjon definere utdanning?  Hvilken horisont og krav skal vi ha når vi tenker utdanning?  Hvilke krav og forventninger skal vi ha til utdanningssystemet?

Albert Einstein er kjent for å ha sagt at vi ikke kan bruke de samme strategier til å løse problemer som dem som skapte dem. Han sa også at tegnet på galskap er å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.

Når det gjelder utdanning sitter jeg ofte med følelsen av at det er nettopp det vi gjør.

Jeg har jobbet med ikt og læring i mange år. Ofte får jeg (og alle som jobber med dette) spørsmålet om forskningsresultater på at ikt i utdanning virker.  Forskning er bra og viktig!! Men utdanning er ikke som naturvitenskap og teknologi.  Innen de sistnevnte vitenskaper gjør en eksperimenter, og så anvendes eksperimentresultatene i praksis. Slik fungerer det ikke innen utdanning. I utdanning kommer forskningen etter praksis.  Vi opererer med praksisbasert forskning. Det vil si at for å ha noe å forske på må noen tørre å gå ut i det ukjente og prøve nye ting og etablere praksis. Når en går ut i det nye og ukjente betyr det at en ikke nødvendigvis finner den "perfekte" løsning på første forsøk. Derfor er det viktig at skoler er lærende organisasjoner. Innen utdanning er det ikke slik at "one size fits all".

Ta ikt og læring: i takt med erfaringslæring og teknologiutvikling ser ikt-praksis i skolen veldig annerledes ut i dag enn bare for få år siden.  Men den er langt fra perfekt. Dette til tross for at vi har mye kunnskap om og forskning på ikt og læring.  Vi har mye kunnskap og forskning om læring. Likevel opplever vi frustrerte elever i skolen. Elever som siteres på at de vil ha pc´er ut av klasserommene. Det jeg leser er ikke at de vil ha ut pc´ene, men at de opplever en mangelfull opplæring, en opplæring som ikke utnytter de digitale mediers potensiale for læring.

Når en ser bakover i forhold til læring i stedet for fremover mister en potensiale og muligheter.  Ta Khan Academy.  En kan ikke forske seg frem til denne formen for læring FØR den er tatt i bruk.  Khan Academy oppstår fordi noen ser noen muligheter, etablerer tilbud og praksis.

MOOC er et annet slikt fenomen. MOOC ble ikke vedtatt av noen formelle organ, men oppstod fordi noen kreative sjeler så muligheter og fikk sjanse til å realisere dem. Nå er MOOC på "alles" lepper. Før vi så MOOC i praksis var det få som så det som en mulighet, og fremdeles er de skeptiske røster mange.


Så jeg ser frem til temaet Læringslivet - hva er utdanning i det post-industrielle informasjonssamfunn?