Saturday, March 20, 2010

Dei gode døma 2010

Nå er det snart klar for tredje runde med “Dømer”, og jeg skal innrømme at sommerfuglene er i magen, i år som de to foregående årene.  Dei gode døma er er svært ambisiøst prosjekt og navnet forplikter. At der er rikelig med “Døme” er hvertfall sikker, vi har 47 foredrag i parallelle sesjoner, flere plenumsforedrag, samt en paneldebatt.

image 

Dei Gode Døma, som er et prosjekt under prosjektet Den Digitale Skole, startet egentlig som en vill idè, og som et svar på meldinger vi fikk i vårt samarbeid med skolene. De sa til oss: vi er ikke i mot bruk av digitale medier i undervisningen, og vi klarer godt å bruke det til privat bruk, men vi sliter med å omsette denne kunnskapen i vår undervisning. Vi som jobber med dette til daglig visste jo at der var/er mange lærere som har tatt digitale medier i bruk på en god måte, så hvordan spre deres kunnskap og kompetanse til dem som trengte det?

Et mantra er ofte at konferanser har liten eller ingen effekt ut over en happening for dem som deltar.  Jeg er ikke enig i det, effekten av konferansedeltakelse er avhengig av mange faktorer, samt at en ikke skal undervurdere de uformelle møteplassene i tilknytning til en konferanse. Uansett så vi at dersom vi skulle nå våre lærere måtte vi lage en konferanse med plass til flere lærere fra hver skole. Det var flere grunner til det. A. hvis der var få deltakere ville det bli dem som “alltid” reiser på slike konferanser og som er relativt digitalt kompetent likevel.  B. på et så stort område er det utfordrende å komme tilbake som en enslig svale og spre det glade budskap. Så vi tenkte at der burde være et miljø for skolene, både at de var flere som reiste og at de da kunne spre seg på flere foredrag. For det er moment C. Der var mange konferanser innen sjangeren, men de beveget seg enten på samfunnsendringsperspektivet eller hadde for stort spenn: barnehage-universitet. Lærerne våre slet med å hente det de så der tilbake i klasserommet.

Så rammen for konferansen ble: 2 dager, få plenumsforedrag, mange parallelle sesjoner, kun rettet mot videregående opplæring, inntil 10 deltakere fra hver skole (og da helst ikke “menigheten”) (Hordaland har 45 videregående skole og ca. 2700 lærere).

At det gikk fort for seg kan en trygt si, for idèen ble født i januar 2008 og i begynnelsen april 2008 avviklet vi den første runden med Dømer.  At vi tydeligvis møtte et behov viste påmeldingen, vi fikk 370 deltakere. Konferansen ble en ubetinget suksess, og på evalueringsskjemaet som gikk fra 1 til 5, fikk konferansen en gjennomsnittscore langt oppe på 4-tallet. En slik erfaring forpliktet og vi bestemte oss for en ny runde med Dømer.

Etter den første konferansen kom Rune Krumsvik, som var en av foredragsholderne, og lurte på om ikke vi kunne samarbeide.  UiB skulle ha en konferanse og, men med en litt annen målgruppe. Et samarbeid ble etablert og Dei Gode Døma 2009 fikk undertittel “Forskning møter praksis, praksis møter forskning”, med mange spennede forskere fra inn- og utland. Denne gangen passerte deltakertallet 460 deltakere.

Nå går snart startskuddet for tredje runde. Det som er veldig gledelig er at i år har vi veldig mange gode Dømer fra eget fylke.  Spesielt er det kjekt med matteeksempelet vi har fra Voss gymnas, som er en direkte konsekvens av første runde med Dømer, hvor vi hadde eksempel på matematikk uten lærebok.  Mattelærerne på Voss ble så inspirert at de gikk hen “og gjorde likedan”.

Matteeksempelet er vel ett av de tydeligste, men Døma er omgitt av så mye posivitet, uansett hvilken skole jeg kommer til trekker de den konferansen frem som et positivt tiltak.  Ordet Dømer er blitt et begrep, og mange arranger sine egne Dømer, og sist men ikke minst, fordi flere har vært på konferansen blir det et miljø rundt erfaringene som de sprer på egen skole. Det å møte så mange kolleger i eget fylke tror jeg og er av betydning.

En dimensjon vi har hatt med konferansen hele tiden, og som vi legger stor vekt på i år, er næringslivsdimensjonen og næringslivssamarbeid.  Den digitale skole er nybråttsarbeid.  Vi går ut i nytt og ukjent terreng, og kan i liten grad basere oss på erfaring eller kjent kunnskap. Der er mye prøving og feiling. De fleste andre konferanser jeg hadde vært på hadde en veldig teoretisk tilnærming og var veldig preget av akademia. Ikke et vondt ord om akademia, men forskning tar tid, og for at der skal være noe å forske på må der være en utøvende praksis. Det å etablere den tar tid. For våre lærere som står midt oppe i det, og skal løse oppgavene i dag, hjelper morgendagens forskningsresultater lite i forhold til den utfordringen. En annen ting er at våre elever skal ut i næringslivet etter endt utdanning, noen direkte, andre via universitets- og høyskolesystemet. Hvilke krav, forventninger, utfordringer venter dem der?  Næringslivet er i en konkurransesituasjon, de må utnytte de mulighetene som er i en global konkurranse, og er opptatt av hva som virker. Det å få dem på banen var viktig for oss. De har stilt villig opp, og gitt oss en ny, spennende dimensjon til emnet. Både i forhold til hvordan det arbeides, samarbeides og hvordan utnytte digital teknologi av ulike fasetter. En av bedriftene vi var i kontakt med (stor, internasjonal org) sa rett ut: de forventer at de som skal jobbe hos dem behersker digitale medier, eller lærer seg det, ellers kan de finne seg et annet sted å jobbe. En interessant dimensjon i en organisasjon/system hvor digital kompetanse har vært en basiskompetanse i alle fag i 4 år (både krav og rettighet).

Dei Gode Døma er et stort løft for Hordaland fylkeskommune, og som prosjektleder for konferansen vil jeg fremheve at uten den positivitet, dyktighet, dugnadsånd, innsatsvilje, initiativ og ansvarstaken fra mange aktører hadde ikke konferansen vært mulig å avvikle. Kolleger på Opplæringsavdelinga og andre avdelinger fylkeskommunen, ePedagogene, IT-avdelinga, NDLA, Tandberg og Umeo IKT, samt i år og Atea, og konferansebyrået vi bruker, foredragsholderne, ansatte ved ved hotellet, alle er de deler i et komplekst puslespill, og svikter det ett sted vil det gå ut over helheten. Og ikke minst skolene og deltakerne, uten dem og deres positivitet, ville ikke Døma blitt det den har blitt.

Døma har og, forhåpentligvis, fulgt med i timen og er i utvikling.  I år er der opprettet #hashtag på Twitter #dgd10, har fått side på Facebook: Dei gode Døma 2010, opprettet i iEtherpad.  I år som i fjor vil konferansen bli streamet, og vi vil streame flere foredrag enn i fjor. Nettsiden vår er og betydelig forbedret fra i fjor.

Så til alle dere som har meldt dere på Døma, eller som skal ha innlegg der, håper vi får to flotte, interessante, lærerike og  vellykkete dager på Flesland. Pr. nå er ikke tallene helt klare, men det ser ut som vi blir rundt 430 deltakere.

Velkommen!

Monday, March 1, 2010

To blog or not to blog- again

I et tidligere innlegg stilte jeg spørsmålet om hvorvidt alle elevene skulle blogge. Diskusjoner om digital kompetanse, lærerrolle, innhold i skolen etc går sin skjeve gang. Det som ikke slutter å fasinere meg er hvor fort utviklingen går.  Det som var “nytt og revolusjonerende” for 6 mnd siden er mainstream i dag. Tilfeldigvis kom jeg over dette blogginnlegget med 5 grunner til hvorfor alle jobbsøkere bør ha sin egen blogg. Med tanke på at de fleste som er elever i skolen er fremtidige jobbsøkere er dette argumenter til refleksjon. Det er tydelig at de tradisjonelle kanaler endrer seg. For eksempel viser undersøkelser at sosiale medier som Twitter og Facebook i stadig økende grad en en svært viktig kanal for nyhetsinformasjon for befolkningen.  Pew Internet har nylig publisert en rapport om hvor amerikanere får sine nyheter fra. I rapporten heter det blant annet:

  • Portable : 33% of cell phone owners now access news on their cell phones.
  • Personalized : 28% of internet users have customized their home page to include news from sources and on topics that particularly interest them.
  • Participatory : 37% of internet users have contributed to the creation of news, commented about it, or disseminated it via postings on social media sites like Facebook or Twitter.

Ok, change happens…

Legger og ved lenke til denne artikkelen:

5 Ways Social Media is Changing Our Daily Lives

Skole vs næringsliv

I år arrangerer HFK konferansen Dei gode døma for tredje gang.  Det første året var det praksis i den digitale skolen som var i fokus, i fjor var det forskning som møtte praksis og vise versa.  I år prøver vi å få til et mer næringslivsrettet fokus. Hva møter elevene våre når de skal ut og produsere? Hvilke krav og forventninger stilles til dem som arbeidstakere?

Mitt møte med næringslivet med dette temaet som fokus har gitt meg en del interessante vinklinger og tanker. 

For det første er, selvsagt, næringslivet et stort og variert felt.  Noen bransjer og bedrifter bruker digitale medier og verktøy i stor utstrekning, hos andre er det mer eller mindre fraværende.  Noen har store begrensninger på programmer og nettsteder, begrunnet i blant annet sikkerhet, mens andre har full frihet.

For det andre, er det å være i produksjon det samme som å være i en læringssituasjon?  Det at noen bedrifter stenger for tilgang til Facebook et argument for å stenge for Facebook i skolen?

En representant sa til meg at dersom unge arbeidstakere kommer inn i en bedrift med gode digitale kunnskaper, ferdigheter og holdninger vil de være et veldig verdifullt bidrag til bedriften, samtidig som mange unge blir skuffet når de begynner i arbeid, fordi forventningene til hva de skal ha tilgang til og kunne benytte er urealistiske.

En annen sa til meg at ved deres bedrift (en stor og tung aktør) forventet de at alle som skulle jobbe der kunne bruke digitale medier, og hvis de ikke kunne måtte de lære det, ellers kunne de bare finne seg et annet sted å jobbe.

Til syvende og sist handler det om “survival of the most adabtable” i næringslivet. I en global konkurranse må bedrifter og organisasjoner hele tiden forholde seg til nye krav og forventninger, nye samhandlingsformer, nye aktører.  De kan ikke tillate seg å si at nå må vi få ro, denne utviklingen liker vi ikke, dette angår ikke oss. Noen bedrifter og bransjer prøver det, og dem går det ille. Endring, utvikling, utfordringer, nye, endrete krav ser ut til å ha blitt en kronisk tilstand i vårt samfunn. Kan vi da tillate oss å skynde oss langsomt?  Eller må vi alle se på hva betyr dette for meg? Selvom det er krevende, selvom det “gjør vondt i lysten”, selvom det tar oss ut av vår mestringssone?