Quality Through Innovation

Quality through innovation er det ambisiøse navnet vi har valgt på en konferanse som går av stabelen ved Handelshøyskolen BI 13. oktober.

Bakgrunnen for konferansen er delvis at den markerer slutten på et treåring prosjekt:  Metodefag i fremtiden, hvor vi har hatt delfinansiering fra Norgesuniversitetet.  Vi vil presentere resultater fra dette prosjektet på konferansen.  Men vi har gjort mye med ved BI.  Gjennom 2012 gjennomførte vi et prosjekt kalt BI2020 som en anerkjennelse av et utdanningslandskap i endring og hvor vi prøvde å se inn i krystallkulen. Vi gjorde intervjuer, dro på studieturer og undersøkte mye av hva som rører seg.  Vi kom frem til tre ulike fremtidsscenarier for utdanning som vi kalte henholdvis:

Connect and share.
Dette er det online læringsuniverset som MOOC er en del av. Men det omfatter også en nettverkstankegang rundt læring.  I dette universet, i en verden hvor det er overflod av informasjon, kan ingen kunne alt men alle kan noe, og under mottoet: You are what you share, blir nettverkene større enn summen av individene.

Just in time learning.
Dette er mye knyttet til næringslivets behov. I stedet for en stor standardbase av kunnskap og informasjon som du kanskje kan få bruk for en gang, er læring knyttet til mer umiddelbare behov.  Dette omtales ofte som mikrolæring, og app-universet er en del av dette scenariet.

Branded learning
Dette er det scenariet som er mest likt dagens utdanningsmarked, hvor alumnifaktoren er viktig.  Hvor du har gått og hvem du kjenner er vel så viktig som den kunnskapen du har tilegnet deg. Men selv i dette scanarie må institusjonene utnytte de digitale mulighetene.  Studentene godtar ikke en kjedelig forelesning når de kan finne mye bedre forelesninger på nett.

Som en konsekvens av hva vi kom frem til i dette arbeidet har BI startet et eget pilotprogram, hvor ledelsen har lyst ut 6 millioner kroner i to runder for at vår faglige stab skal prøve ut ny teknologi med pedagogisk fokus.  Dette har resultert i 49 piloter. Noen av disse vil presenteres på konferansen.

Men som tittelen indikerer, piloter er spennende, det er også de teknologiske mulighetene.  Men hva med kvaliteten på alt det vi produserer?  Handelshøyskolen BI er akkreditert med det som omtales som Tripple Crown. Det har vi fått fordi vi legger stor vekt på kvaliteten i det vi gjør. Så også vår utvikling. Vi lever i en verden som utvikler seg i en rasende fart, og gårsdagens løsninger holder ikke mål i morgendagens samfunn, ei heller innen utdanning. Så gjennom innovasjon kan vi holde oppe kvalitetsfokuset. Dette vil vi fokusere på på vår konferanse.  Vi har fått to interessante internasjonale foredragsholdere til konferansen: Dr. Christian Stracke, som jobber med kvalitet i digitale læringsressurser. Han ser at det skjer mye mer på dette området blant asiatiske utdanningsinstitusjoner enn europeiske, og Dr. Alan Bruce.  Han holder til i Dublin, hvor store tech selskaper som Google og Facebook øker sin tilstedeværelse, og utfordrer våre tradisjonelle forestillinger om høyere utdanning.  De rekrutterer ikke etter formelle kvalifiksjoner, men potensiale.

Så vi tar denne debatten på BI 13. oktober og du er hjertelig velkommen til å delta. For de utdanningsinstitusjoner som ikke er i utvikling er i avvikling.

MOOC til Norge. MOOC utvalgets rapport.

For en uke siden ble NOU 2014:5. MOOC til Norge offentliggjort. Etter 10 måneders intensivt arbeid var resultatet der mellom to permer. Det har vært et interessant og lærerikt arbeid, men det viser også for et bevegelig mål MOOC er - for hva er MOOC egentlig? Er MOOC bare en anekjennelse fra "the establishment" om at online læring kan fungere?  Og hvordan er brøken mellom hva som kan flyttes digitalt og hva som skjer i møtet mellom mennesker? Hvordan er brøken mellom hva som kan læres i det digitale rom og hva som skjer på campus?  Er campus rette stedet for dette møtet, eller kan det flyttes til andre fysiske arenaer?  I den digitale tidsalder hva er egentlig utdanning?

I det predigitale samfunn var informasjon og dermed kunnskap en fysisk vare, og dermed underlagt knapphetens lover. Informasjon og kunnskap hadde lang holdbarhet. Derfor hadde det mening å drive en reproduktiv opplæring hvor fakta ble memorert og testet. Dette av den enkle grunn at det var fysisk umulig å ha et par professorer under den ene armen og ett par tusen bøker under den andre. I dag har vi ett par tusen professorer og millioner av bøker i lommene våre.


Informasjon og kunnskap er ferskvare.  Informasjonen i verden er underlagt loven om eksponentiell vekst, hvilket gjør at renesansemennesket for alltid er dødt - det er ikke lengre mulig å basere seg på memorerbar faktainformasjon.

Hva betyr dette for utdanning?  Har fenomenet MOOC tatt dette inn over seg? Eller er MOOC bare å levere det som allerede finnes på campus på nett, uten at de fysiske møteplassene er en del av tilbudet? For eksempel: hvorfor skal MOOCs ha "tradisjonell" eksamen, med signature track og kamerakontroll?

Hvordan lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Hva lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Spør en næringslivet hva de ser etter, ser de etter folk som kan både samarbeide og jobbe selvstendig, som kan finne kunnskap og som kan lære, som har gode etiske holdninger og kommunikasjonsevner, bare for å nevne noe.  Hvordan passer det inn med dagens utdanningsmodeller og MOOC diskusjonen?

Uansett hvilket utgangspunkt en har for utdanning, enten det er MOOC eller i jakten på drømmelæreren føler jeg at vi aldri kommer vekk fra "one-size-fits-all" tankegangen. Vi leter etter den ene gode universelle løsningen som passer alle.  Jeg føler at utdanning er preget av sovjetsystemets fem-årstankegang: i år lager vi sko i størrelse 38 - ops, den passet ikke alle, da endrer vi og lager sko i størrelse 39.  De føttene som ikke passer inn er det noe i veien med, og de må modereres og tilpasses. Det er utrolig å ha et system hvor fagplaner legges i mai, selv før en vet hvilke elever en har. Dette gjelder alle nivåer innen utdanning.

Jeg er ikke så interessert i "hvordan" diskusjonene, men mer i "hva".  Når vi diskuterer "hva", kommer "hvordan" som en naturlig konsekvens.  Klarer vi en slik diskusjon eller er vi så fastlåst i "hvordan" at "hva" blir ubehagelig støy?

Er MOOC fremtidens utdanningsmodell, eller bare en overgang mens vi venner oss til å forholde oss til digitale læringsarenaer?

Kunden har alltid........feil?

I mars i fjor deltok jeg på en debatt på Universitetet i Oslo i regi av velferdstinget om læremidler. Bekymringen blandt studenter og panel var stor for bokhandlenes fremtid. Selv skal jeg innrømme at jeg ikke delte denne bekymringen.  Jeg var allerede en trofast kunde hos Amazon i mangel på gode norske tilbud. Fra Amazon kjøpte jeg fysiske bøker, men i enda større grad digitale bøker.  Når jeg la dette frem fikk jeg et spydig tilsvar fra lederen av forleggerforeningen at e-bøker var et elitefenomen. Og på den måten støtte han i fra seg en viktig kundegruppe: leserne.  For hvem var det som først omfavnet e-bøker?  Ikke "eliten", men de som liker å lese - den viktigste kundegruppen til forlagene. Når kundene ikke oppfører seg slik som tilbyderne ønsker, hvem har da feil?  Kunde eller tilbyder?  Når kundene uteblir er det kunden som ikke har forstått eller er det produktet det er noe galt med?


Det er nå krise i forlagsbransjen på samme måte som det er krise i avisbransjen - kundene forsvinner til andre arenaer.  Og ingen kan si at dette ikke er en varslet krise. Men dem som har varslet dette har blitt feid til side av ulike argumenter, fra teknologioptimisme/-dystopi (stryk det som ikke passer) til at kunden vil ha kvaliteten de etablerte bransjer tilbyr.

Jeg lurer på hvor mange ganger historien må gjenta seg før vi lærer av den. Bokbransjen hevder med stor pondus at ja, men vi har da levert digitale bøker og læremidler lenge. Ja, hvorfor synes da ikke kundene om dem?  Kodak var en av de første til å ta i bruk digital teknologi for fotografering, og se hvor Kodak er nå. Norsk bokbransje rammes nå av gigantene Google og Amazon, og klager på politikerne som momsbelegger e-bøker. Men har de kanskje ikke selv hatt en finger med i spillet for at det ble slik, i håpet om å bevare den trykte boken?

Denne utviklingen er så forutsigbar at en kan lure på om en ikke ser skogen for bare trær. Utdanning er i den samme startgropen. Vi er som en frosk i en kjele som varmes sakte opp, vi kjenner ikke at det blir varmere, vi bare tenker det blir mer behagelig, før det en dag er blitt for hett. Spørsmålet er om vi rekker å komme oss opp i tide. Utdanning vil ikke forsvinne, like lite som bøker eller nyheter forsvinner - men måten vi tilbys dem og forbruker dem vil endres, spørsmålet er ikke om, men når og hvordan.