Dette er mine personlige tanker, refleksjoner og undringer. Her tenker jeg høyt over det som faller meg inn, mest ikt og læring.
Forfatter av "Læring i en digital tid"
Debatten om lekser går friskt. Denne boken av Alfie Kohn som heter The Homework Myth burde leses av dem som jobber med og mener noe om læring og lekser. Her er litt av omtalen av boken:
So why do we continue to administer this modern cod liver oil-or even demand a larger dose? Kohn’s incisive analysis reveals how a set of misconceptions about learning and a misguided focus on competitiveness has left our kids with less free time, and our families with more conflict. Pointing to stories of parents who have fought back-and schools that have proved educational excellence is possible without homework-Kohn demonstrates how we can rethink what happens during and after school in order to rescue our families and our children’s love of learning.
I går kom den triste beskjeden om at Aaron Scwartz hadde begått selvmord, bare 26 år gammel. En fryktelig personlig tragedie, men også et slag for ytrings- og internetfrihet. For Swartz som i en alder av 14 år laget kodene som muliggjør RSS-feeds kjempet for åpenhet, kommunikasjon, samhandling på internet. Fordi han gjorde det fikk han mektige motstandere og stod fremfor en rettsak med milliardsøksmål og lang fengselstraff. Dette ble for mye for den unge mannen som valgte denne tragiske løsningen. Hva han stod for, hva han kjempet mot tror jeg vi alle skal ta oss tid til å sette oss inn i. Det er viktig for vår felles fremtid. Når den norske regjering vil innføre sensur ved å stenge tilgang til sider som PirateBay bare fordi kommersielle krefter roper på copyright bør vi stoppe opp litt. Hvilket barn kaster vi ut med badevannet?
Swartz forteller i dette foredraget om hvordan lover som SOPA og andre lover som stenger ned nettsider ikke handler om copyright men et forbud mot å samhandle, "a ban to connect". Det er et direkte angrep på ytringsfriheten. Hvilken rett er den viktigste for oss å bevare: kommersielle aktørers idéer om copyright og inntektstap eller ytringsfriheten?
Dette foredraget anbefaler jeg å ta seg tid til å høre på.
Som en protest har nå akademikere begynt å legge ut copyrightbeskyttet materiale på nett. Så trist at han måtte dø før noe slikt skjedde.
Vi har debatten som går om digitalt innfødte vs digitale imigranter. Jeg er tilhenger av begrepet digitalt innfødte, av grunner jeg tidligere har utbroderte på bloggen her. De digitalt innfødte vet ikke nødvendigvis at de er innfødte. Når vi ser oppslag som dette: Elevene krevde papirbøkene tilbake, Læremidler, Elever sliter på skole uten skolebøker, Digitale prøvekaniner krevde å få bøkene tilbake
tar mange det til inntekt for at bøker er best og selv de såkalt digitalt innfødte, elevene, vil ha bøkene.
Men hva er premissene? Det er utrolig mange spørsmål som ikke stilles, men som ligger implisitt og usynlig i disse debattene. Dette er kjent innen psykologien som inattention blindness. Dette er et naturlig trekk ved alle mennesker: hjernen vår siler til en hver tid hvilken informasjon den tar inn. Dette er en prosess som begynner det øyeblikket vi blir født, noen mener det skjer allerede i mors liv. Det er en kontinuerlig prosess hvor vi a: stimulerer og utvikler deler av hjernen vår, og legger andre deler brakk. Språk er et godt eksempel. Alle nyfødte kan lære å snakke hvilket som helst språk flytende, i voksen alder har vi mistet evnen til å høre og produsere enkelte lyder som er sentral i språk vi ikke kan. b. vi siler til enhver tid inn inntrykkene i omgivelsene våre, vi tror vi objektivt ser alt, men vi gjør det ikke. Det beste eksempelet er hvis du er i en samtale med en person i et rom med mange mennesker, og så sier noen navnet ditt. Selvom det pågår mange samtaler, og du var opptatt i en annen samtale rettes hele ditt fokus på samtalen hvor navnet ditt ble nevnt.
Dette er bare en lett og overfladisk beskrivelse av hvordan hjernen vår lager bokser og siler informasjon i forhold til dem. Disse mekanismene gjør at vi blir blinde for våre bakhodemodeller. Vi lager oss paradigmer vi fortolker verden gjennom og disse paradigmene blir usynlige sannheter frem til ett nytt paradigme gjør seg gjeldende. Gjennom vårt språk og våre handlinger internaliserer og reproduserer vi disse paradigmene i nye generasjoner som en del av sosialiseringsprosessen, og vi er ikke klar over at vi gjør det. Som vist i denne videoen.
Hva har så dette med ikt og skole å gjøre? Poenget er at vi har noen idéer om hva som er utdanning som vi bygger opplæringen rundt og som er udiskutabelt, og som ligger der mer eller mindre ubevisst når vi vurderer hva vi gjør og hva vi benytter oss av i utdanning. Det er noen premisser:
Læring er vanskelig – hardt arbeid
Læring er ikke lek og moro
Læring skjer på skolen mellom 8 og 15
Skjer i 190 av årets 365 dager
Lekser fremmer læring
Læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring
Læring må styres og struktureres
Pensum
Lærebøker
Klasser
Skolebygg
Læreren er den som har kunnskapen
Skille teori og praktiske fag
Eksamen bevis på at læring har funnet sted.
På bakgrunn av disse premissene har vi laget det tidligere utdanningsminister Kristin Clemmet kalte ett-talls tyranniet, og som hun prøvde å løse opp ved å oppheve klassebegrepet: en lærer, en klasse, ett fag, en time. Når vi da får inn løsninger (oppheving av klassebegrepet og online datamaskiner) som utfordrer disse modellene blir vi usikre. Vi vet ikke helt hvordan håndtere. Så i stedet for å se på modellene våre legger vi skylden på dette nye og går tilbake til det kjente og kjære, - klasser og bøker. Da blir det slik Clayton Christensen sier at måten vi har innført ikt i skolen er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbart, - og fullstendig feil. Ikt er innført i skoleverket generelt som sustaining - bevarende/underbyggende teknologi, og vi våger ikke være disruptive, slik presseoppslagene fra Bergen, og Nordahl Grieg videregående skole viser. Paradokset er jo at "alle", både politikere, næringsliv og presse, er enige om at etter oljen er det kunnskap, entreprenørskap, innovasjon og ny teknologi som skal bli levebrødet vårt. Men skoler som tar dette på alvor blir kritisert for å gjøre elevene til prøvekaniner, og hyllet for at det "tar til vett" når de går "tilbake" til gamle, kjente løsninger (nå har ikke NG vgs gjort det da, de fortsetter sin innovative linje).
Andre ting som ikke passer inn i denne modellen er lek, ustrukturert aktivitet og uteskole. Det skjer ikke læring i disse situasjonene med mindre de er klart organisert av den voksne med klare, målbare læringsmål.
I en analog verden hvor det var viktig med reproduksjon av informasjon og kunnskap var denne modellen funksjonell, men verden utenfor skolen har endret seg. Når skal modellene skolen bygges på tas opp til vurdering? Det digitale univers blir klemt inn i et analogt paradigme - det er ikke bærekraftig. Lærere blir oppgitt og frustrerte og elevene går glipp av viktig kunnskap og kompetanse.
Modellene overfører vi til våre barn. Selvom de lever i en digital verden, blir de selv delvis blind for hvor digitale de er, de kjenner jo ikke det analoge alternativet, og delvis adopterer de de eksisterende modeller for hva som er den gode skole, og det negative synet på ikt som skolen (og pressen) formidler. De har ikke gode alternative praksiser med digitale verktøy å sammenligne med.
(Hvor sterkt og hvor tidlig barn internaliserer disse modellene har mange foreldre erfart når deres håpefulle 5-6 åring begynte i første klasse etter 6-årsrefomen (senket skolealder), og barna klaget på at de trodde de skulle lære noe på skolen, men det var jo bare lek. Skolen levde ikke opp til deres forventninger om skole)
Disse praksisene kommer ikke av seg selv. Det Gutenberske univers, som dagens skole er sentrert rundt, har hatt flere hundre år på å utvikle seg. Det er lagt ned millioner av timer i praksis og forskning på å utvikle og perfeksjonere denne modellen. Det er ikke sånn at vi bare kan knipse med fingrene og så har vi den gode digitale skole, spesielt ikke om det som er den gode digitale skole bryter med våre forventninger og bakhodemodeller. Dersom innføring av ikt snarere utfordrer enn bygger opp under hva vi anser som god skole er det ikt og ikke modellene det blir ansett å være noe galt med. Dette synet deler den oppvoksende slekt.
Hvor tålmodig er vi? Hvor kreative er vi? Hvor innovative er vi? Kan vi stå igjen på stasjonen mens det digitale toget kjører fra oss, eller skal vi hive oss på, med alle de humper som er på veien? Torry Pedersen sa på Disruptive Education 2012 at de har prøvd mye, gjort masse feil, men det de hadde lykkes med tjente de utrolig mye penger på. Må det ikke være sånn i skolen også? For å finne de virkelig gode løsningene må vi prøve mye som ikke virker så bra? Vurdere og ta lærdom?
