Troja ble ødelagt fordi de tok inn en trehest i byen når det tilsynelatende var blitt fred. En vakkert utformet skulptur i tre som symbolet på seier og fred. Med denne vakre hesten var ikke hva den så ut som, og bar med seg Trojas ødeleggelse. I disse dager får Den Europeiske Union Nobels fredspris. De får den fordi takket være den økonomiske og monetære union har det blitt skapt fred på et krigsherjet kontinent. En omstridt tildeling, fra en nasjon som to ganger har stemt nei til å bli medlem av unionen. En union som kanskje står foran sine største utfordringer grunnet finanskrisen, hvor stadig flere land får økonomiske problemer og arbeidsledigheten når katastrofale høyder.
I velstående og fredelige utenfor-Norge står vi på trappene til vår hjemlige valgkamp. Det snakkes mye om politisk styring og for mye byråkrati. Men hvor mye kan politikerne styre innenfor dagens regime? Er det mulig med nasjonale lover og regler i en global økonomi?
For
tiden raser det debatter i et
gjeldstynget Europa om at globale selskaper som Starbucks,
Google, Facebook,
Amazon og IKEA
ikke betaler skatt til de landene de er etablert i.
Etter sterkt press vil Starbucks i Storbritannia
betale skatt, men ta
det igjen på de ansattes velferdsgoder. Eric Schmidt i
Google kaller denne skatteunndragelsen for kapitalisme og forsvarer at et steinrikt selskap som Google ikke bidrar til fellesskapet. Jeg skal ikke dra paralleller til debatten om formueskatt her hjemme, men det er klart at en velfungerende stat trenger inntekter. Når vi har lover og regler som gjør det mulig for store multinasjonale selskaper å unngå å bidra til fellesskapet, et fellesskap de gjerne henvender seg til for støtteordninger og subsidier ved andre anledninger, trues våre demokratiske modeller. Bare se hva som skjer nå i Hellas og Spania. Takket være
sosiale ordninger finansiert av fellesskapet kan de globale bedriftene fungere.
Disse multinasjonale gigantene står ikke ansvarlig overfor fellesskapet, de bidrar ikke til sosiale ordninger som er nødvendig i et velferdssamfunn, og penger er makt. På samme måte som de flytter pengene til det landet med de gunstigste skattereglene ønsker de nå å benytte seg av de landene med de gunstigste forbrukerlovene. Amerikanske HBO vil at tvistesaker i Norge med norske forbrukere skal løses i
norske domstoler under svensk rett.
Netflix vil at norske kunder skal skrive under på en avtale hvor de sier fra seg sine lovfestete forbrukerrettigheter.
Facebook endrer sine p
ersonverninnstillinger etter eget forgodtbefinnende når det passer dem. Det krever både tid og kompetanse å holde seg oppdatert, noe de færreste brukerne er.
Sjefen for den samme Facebook anklager Google for dårlig personvern.
Her hjemme tror vi at lovverk og holdningskampanjer kan få folk til å kjøpe bøker og holde liv i bok- og forlagsbransjen ved å lage regler for vårt lille marked, regler som hemmer mer enn det fremmer utvikling av norsk litteratur.
Verden kommer da også til oss.
Dette er globale trender vi ikke kan overse og ignorere. En kan godt snakke om et korrupt og vanstyrt Hellas, men som den
greske statsministeren sier: dette er større enn som så:
"Ein veksande del av verdas rikdom vert samla på svært få hender, og med rikdommen kjem også større konsentrasjon av makt. Politikken er i ferd med å bli kapra av kapitalinteresser, og dette skjer også i avanserte demokrati. Vi er på veg mot plutokrati (rikmannsvelde), åtvara Papandreou.
Han skulda delvis på at globaliseringa har løfta politiske avgjerdsprosessar opp på overnasjonalt nivå, med den konsekvens at mange av dei det vedkjem opplever at dei har mista høvet til innverknad.
For å få bukt med problema trengst, i følgje Papandreou, openheit og reguleringar som bidreg til å nedkjempa skadelege strukturar som skatteparadis.
- Vi må gjera globaliseringa meir menneskevenleg og gjenoppretta ei kjensle av rettferd i ei globalisert verd. Viss ikkje vil ulikskapane berre veksa, og konsentrasjonen av makt vil bli verre. Vi må unngå å dra ein trojansk hest inn i demokratiet vårt, avslutta han".
Sikkert er det at nasjonalstaten lekker i begge ender. Stadig flere regioner ønsker å løsrive seg fra de eksisterende statsdannelsene, vi har sett det i øst-Europa, nå ser vi sterkere og sterkere ønsker i vest-Europa. Det snakkes om
regionenes Europa. Samtidig flyttes stadig mer over på overnasjonalt og globalt nivå, fordi vi lever i en global økonomi.
Hvem bestemmer? Er de globale multinasjonale selskapene trojanske hester i våre demokratier? På hvilket nivå skal vi så forholde oss til dem? Regionale, nasjonale, flerstatlige sammenslutninger som EU, globale, FN?
