Da er omsider konferansen Disruptive Education 2012 over. Vi prøvde å ta debatten om kunnskap og kompetanse i det post-industrielle samfunn. Perspektivene var mange, men noe som gikk igjen var undervurderingen av arbeidsrelatert læring i forhold til den som gis ved de forskningsbaserte institusjonene. Både LO, ved Kristian Tangen, og Virke, ved Vibeke Madsen, snakket om at vi har noen holdninger hvor sistnevnte har høyere status enn førstnevnte, og at vi må endre på dette. Vi må i større grad anerkjenne den arbeidslivsbaserte læringen som likeverdig med den forskningsbaserte.
Clayton Christensen holdt et langt og interessant foredrag om disrupsjon innen utdanning. Han påpekte veksten innen onlinelæring, og hvordan denne organiseringen av opplæringstilbudet virker disruptivt. Dette var interessant nok, men det som jeg synes var mye mer spennende er et annet aspekt han var inne på, som jeg vil kalle Learning by Sharing. For Christensen mente at vi kunne la elevene lære hverandre. Han fortalte en historie om en som ville bli regnskapsfører, men slet med å få til studiene sine. Til tross for iherdig jobbing fikk vedkommende bare middelmådige resultater. Etter endt utdanning ville noen tilfeldigheter at han ble satt til å undervise de fagene han hadde slitt med, og plutselig "gikk der opp et lys" for vedkommende. For nå måtte han selv sette ord på og forklare begrepene, han måtte gjøre det til sitt, og først da forstod han hva han hadde studert. Clayton Christensen mente at vi i større grad måtte bruke dette virkemiddelet i skolen.
Å la elevene/studentene lære hverandre har i utgangspunktet ingenting med digitale medier å gjøre, men digitale medier gir nye rammer og muligheter til denne prosessen. For ved å dele egne tanker, refleksjoner, undringer, fortolkninger, erfaringer må de bearbeides for formidling. Denne formidlingen kan innta mange former: "foredrag", video, film, tweets, kommentarer på Facebook, blogginnlegg, kommentarer på andres blogginnlegg, animasjoner, bilder - det er i grunnen bare fantasien som stopper. Det at en skal formidle informasjon til andre, som ikke er læreren, gjør noe med ens egen bearbeiding av stoff. En vil også få tilbakemeldinger på om andre forstod hva en prøvde å formidle, noe som gir ytterligere refleksjon.
I sosiale nettverk er det ofte slik at 10% bidrar/deler og 90% følger. I skolen er vi vant til at samarbeid er fusk, og gratispassasjerer liker en ikke. Men hvem er det som til syvende og sist kommer best ut? Den som deler, den som bidrar, den som må bearbeide sine tanker og input og dele dem på for eksempel sosiale medier? Gir gratispassasjerer ris til egen bak? Er det på tide at vi ser med litt nye øyne på å la elevene styre mer av denne prosessen? Det heter seg i sosiale medier at "You are what you share". Bør vi få et utdanningssyn som heter "Learning by sharing"? I et slikt univers er sosiale medier en naturlig del av undervisningen/læringsarbeidet. Den som deler er den som lærer?
Thursday, November 15, 2012
Saturday, November 3, 2012
Frafall - skoletapere - lekser Hvorfor gir vi feil medisin
I dag kunne vi høre på NRK og lese i blant annet Aftenposten at barn og unge er fanget i tidsklemmen. De har for lite fritid. Undersøkelsen forteller også at barn og unge gjør mer lekser nå enn for ti år siden. Dette kan med første øyekast synes som et paradoks. Hvis vi har skoledebatten i bakhodet med fokus på disiplin, basisfag, lærerkompetanse, nasjonale prøver, kvalitessikring på den ene siden og frafall og gutter som skoletapere på den andre bør det ringe noen bjeller. Disse tingene henger nøye sammen. Nå skal jeg begrunne hvorfor:
Hjernen vår er fremdeles et stort mysterium. Det er lite vi vet om hjernen, men hjerneforskningen er i rivende utvikling og kunnskapen utvides stadig. Ett av områdene vi har lite kunnskap om er læring. I følge hjerneforsker John Medina er det eneste vi vet er at
Hvis vi skal designe de mest hjernefiendtlige læringsomgivelsene vi kan tenke oss skal vi lage klasserom: stimulifattige, stressende omgivelser hvor en ikke skal bevege seg. Dette slår spesielt ille ut for gutter som har dobbelt så stort behov for bevegelse som jenter. Dette er vår biologiske arv fra tiden på savannnen i følge antropolog Richard Wrangham.
Videre kan en ta debatten om multitasking. I følge Medina er det omtrent umulig for hjernen vår å multitaske når det kommer til oppmerksomhet. Dette ser vi på at produktivitet i kontorlandskap er mindre enn i mer rolige omgivelser. Hjernen vår blir stresset og en stresset hjerne er mindre produktiv. Ser vi på skolene våre er dette slike stressfylte omgivelser, de fleste barn og unge jobber i stressfylte landskap, også kalt klasserom. Som Medina sier: skolene våre er designet slik at mesteparten av den virkelige læringen må skje hjemme. Men Medina er av den grunn ingen tilhenger av lekser, tvert i mot. Når vi snakker om multitasking har vi en tendens til å se oss blind på digital teknologi, men i et analogt klasserom foregår det også mye multitasking - mange ting en skal ha oppmerksomhet på samtidig.
Når vi tenker læring er det rart vi fortsetter med modeller vi vet ikke virker. Hvor vanskelig det er å bli kvitt synet på barn og unge som læringsmaskiner det bare er å stappe kunnskap inn i. Sitt ned og lytt så lærer du. Vi vet dette IKKE virker for de aller fleste av oss. Kanskje med unntak av de av oss som har valgt å bli lærere/utdannere da. Nylig viste en undersøkelse at bare 10% av det som ble undervist i en forelesning ble husket. Men dette er ikke ny kunnskap. Hermann Ebbinghaus påpekte allerede på 1800-tallet at folk glemmer 90% av hva de lærer i klassen innen 90 dager, for de fleste faller glemselens slør innen timer etter endt klasse.
Så når stadig mer av barn og unges hverdag går med til
a. å tilbringe tiden i omgivelser som hjernemessig ikke er bra for læring
og
b. den utvidete skoletiden medfører mer lekser, ikke mindre er vi da på riktig vei?
Er det slik oppvekst vi vil gi våre barn?
Hjernen vår er fremdeles et stort mysterium. Det er lite vi vet om hjernen, men hjerneforskningen er i rivende utvikling og kunnskapen utvides stadig. Ett av områdene vi har lite kunnskap om er læring. I følge hjerneforsker John Medina er det eneste vi vet er at
hjernen ser ut til å være designet for å løse problemer knyttet til det å overleve i ustabile utendørs omgivelser, og å gjøre slikt i konstant bevegelse.
Hvis vi skal designe de mest hjernefiendtlige læringsomgivelsene vi kan tenke oss skal vi lage klasserom: stimulifattige, stressende omgivelser hvor en ikke skal bevege seg. Dette slår spesielt ille ut for gutter som har dobbelt så stort behov for bevegelse som jenter. Dette er vår biologiske arv fra tiden på savannnen i følge antropolog Richard Wrangham.
Videre kan en ta debatten om multitasking. I følge Medina er det omtrent umulig for hjernen vår å multitaske når det kommer til oppmerksomhet. Dette ser vi på at produktivitet i kontorlandskap er mindre enn i mer rolige omgivelser. Hjernen vår blir stresset og en stresset hjerne er mindre produktiv. Ser vi på skolene våre er dette slike stressfylte omgivelser, de fleste barn og unge jobber i stressfylte landskap, også kalt klasserom. Som Medina sier: skolene våre er designet slik at mesteparten av den virkelige læringen må skje hjemme. Men Medina er av den grunn ingen tilhenger av lekser, tvert i mot. Når vi snakker om multitasking har vi en tendens til å se oss blind på digital teknologi, men i et analogt klasserom foregår det også mye multitasking - mange ting en skal ha oppmerksomhet på samtidig.
Når vi tenker læring er det rart vi fortsetter med modeller vi vet ikke virker. Hvor vanskelig det er å bli kvitt synet på barn og unge som læringsmaskiner det bare er å stappe kunnskap inn i. Sitt ned og lytt så lærer du. Vi vet dette IKKE virker for de aller fleste av oss. Kanskje med unntak av de av oss som har valgt å bli lærere/utdannere da. Nylig viste en undersøkelse at bare 10% av det som ble undervist i en forelesning ble husket. Men dette er ikke ny kunnskap. Hermann Ebbinghaus påpekte allerede på 1800-tallet at folk glemmer 90% av hva de lærer i klassen innen 90 dager, for de fleste faller glemselens slør innen timer etter endt klasse.
Så når stadig mer av barn og unges hverdag går med til
a. å tilbringe tiden i omgivelser som hjernemessig ikke er bra for læring
og
b. den utvidete skoletiden medfører mer lekser, ikke mindre er vi da på riktig vei?
Er det slik oppvekst vi vil gi våre barn?
Thursday, November 1, 2012
Rystende eller konserverende? Teknologi i utdanning.
Om litt under to uker arrangerer vi konferansen Disruptive Education 2012. Hovedtaler på konferansen er Clayton Christensen. Clayton Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner. Det Christensen har hevdet lenge er at den eneste sektor som ikke har blitt vesentlig endret som følge av teknologisk utvikling er utdanning. Den måten utdanningssystemet har tatt i bruk ny teknologi har vært fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og fullstendig feil. Vi har tatt i bruk teknologien som såkalte sustaining innovations, det vil si til å underbygge eksisterende systemer og prosesser. I stedet for å utnytte teknologiens potensiale til å gå inn i det som Christensen kaller areas of non-consumption, det vil si de deler av utdanning som ikke allerede er dekket av de eksisterende ordninger, setter vi strøm på eksisterende praksis.
Christensen hevder i sin bok Disrupting Class fra 2008 at vi vil se en boom i onlinelæring, og at dette vil bikke en kritisk masse i 2014. Det som er tilfellet med disruptive innovasjoner er at det først er såkalte "mindreverdige tilbud". Det er løsninger som ikke kan måle seg med de etablerte i kvalitet, men fordi de etablerte er blir for gode og komplekse, dekker disse nyskapningene nisjer i markedet som ikke de etablerte bransjer dekker. Etter hvert vil disse nye løsningene bli bedre og bedre, før de "undergraver" fundamentet til de etablerte og ta over markedet.
Dette har vi sett i bransje etter bransje, telefonmarkedet og avismarkedet er to bransjer det er fristende å nevne. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at de etablerte bransjer kan være oppmerksomme på denne nye teknologien, men evner ikke å utnytte den for innovasjon og nyskapning. Noen av de første til å ta i bruk elektrisitet var gasslampebransjen. I stedet for å lage elektrisk belysning ble elektrisiteten brukt til å tenne gasslampene. Effektivt, en fikk tent lampene raskere men ikke innovativt. Tilsvarende var Kodak blant de første til å se på digital teknologi innen fotografering, men likefull førte den digitale teknologien til Kodaks fall.
Nå har vi to store sammenvende bransjer som utfordres av disrupsjon. Dette er mektige bransjer, med lange tradisjoner og som er underlagt veldig mange markedsregulerende mekanismer: utdanning og bokbransjen. Disse to er så tett vevd sammen at det er vanskelig å se den ene uten å samtidig se den andre. Bokbransjen danner grunnlaget for det kunnskapsfundament skolen står på ved å produsere læremidler, og utdannere produserer læremidler. Utdannere er stort sett mennesker med stor interesse og engasjement for bøker, og utdanningsmarkedet er en økonomisk gullgruve for forlagene. Begge sektorer er sterke, og områder som politikerne er opptatt av, som de gjerne vil mene noe om.
Videre er det mange som har en egeninteresse i at utdanning i sin nåværende form består. Utdanning siler: den skiller de "smarte" fra de "ikke-smarte", og vi som har brukt tid og penger på å skaffe oss formelle kvalifikasjoner, kvalitetssikret ved anerkjente institusjoner, ser med skepsis på halv- eller ustuderte røvere. Det eneste som kan kompensere er om de har mye penger eller berømmelse.
Dette er en modell som i vårt informasjonsrike, kunnskapsintensive, globale tidsalder ikke er levedyktig. Kunnskap og informasjon er i motsetning til råvarer ikke en begrenset ressurs. Tvert i mot. Det er en ressurs det blir mer av jo mer vi deler. I en verden med 7-8- 9 milliarder mennesker trenger vi all den kompetanse, innovasjon og kunnskap vi kan få. Vi trenger å dele på kunnskap og informasjon, vi trenger å utnytte ressursene til det ytterste. Derfor kan vi ikke ha en modell hvor tilgang til kunnskap og kompetanse er forbehold de hvis "foreldre har gjort alle de riktige valgene" (for å sitere Sebastian Thrun på Disrupt SF 2012).
I en verden med rask ending, med eksponensiell vekst i informasjon/ny kunnskap og et næringsliv i endring trenger vi dynamiske utdanningsinstitusjoner. Men vi trenger ikke bare det. Vi trenger mennesker med faktisk kunnskap, med glød, engasjement og interesse for kunnskap, det de holder på med. Mennsker som lærer, men også som avlærer og relærer.
Tidligere kunne en som lærer gå inn i et klasserom og ha begrenset kunnskap om det en skulle undervise i. (Tre års lærerskole ga undervisningskompetanse, men ikke doktorgrad i faget, med mindre du har nødvendige poeng i ped.) En kunne ha sin lærebok, ha sitt monopol på kunnskap og være orakelet i klasserommet, som definerte for de lærende. Denne tiden er forbi. Nå kan de lærende google alt du sier, og ofte har de mer informasjon enn det du har. Videre hjelper det deg lite om du har gjort det bra på en eksamen, om du ikke evner å anvende det du har lært. Når behovet for kunnskap, kompetanse og innovasjon kobles sammen med nye teknologiske løsninger og en modell (utdanning) som ikke makter å levere (for få får tilgang, frafall, produserer ikke den kompetansen næringslivet etterspør) er tiden moden for disrupsjon.
Dette skjer da også nå i stor stil. Denne artikkelen skriver om at Udacity får $ 15 M for å fortsette sitt angrep på høyere utdanning. Denne artikkelen skriver om en ny bilett til Harvard og MIT: en internet-tilgang. Men kanskje er det ikke her disrupsjonen vil finne sted. George Lucas solgte sitt selskap til Disney for $ 4 Millarder, og vil bruke av dette på utdanning. Hvordan vil en som har jobbet med sci-fi tilnærme seg utdanning? Eller er de disruptive krefter i de mange små start-ups vi ser rundt omkring? Når barn i Etiopia lærer seg å lese via tablets og hacker Android etter 5 måneder, vil vi da se nye modeller fra disse landene? Når Peter Thiel betaler studenter for å kutte ut college hva er dette et symptom på? Er det på tide å føre noen andre samtaler? Vil der dukke opp en Steve Jobs innen utdanning som ryster like mye i utdanning som Apple har gjort innen telefon og musikk? Apple var ikke innen telebransjen eller musikkbransjen, men kom utenfra som en disruptiv kraft. Dette vil vi prøve den 12. og 13. november. Håper mange blir med på den samtalen, både på Fornebu og etterpå.
Christensen hevder i sin bok Disrupting Class fra 2008 at vi vil se en boom i onlinelæring, og at dette vil bikke en kritisk masse i 2014. Det som er tilfellet med disruptive innovasjoner er at det først er såkalte "mindreverdige tilbud". Det er løsninger som ikke kan måle seg med de etablerte i kvalitet, men fordi de etablerte er blir for gode og komplekse, dekker disse nyskapningene nisjer i markedet som ikke de etablerte bransjer dekker. Etter hvert vil disse nye løsningene bli bedre og bedre, før de "undergraver" fundamentet til de etablerte og ta over markedet.
Dette har vi sett i bransje etter bransje, telefonmarkedet og avismarkedet er to bransjer det er fristende å nevne. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at de etablerte bransjer kan være oppmerksomme på denne nye teknologien, men evner ikke å utnytte den for innovasjon og nyskapning. Noen av de første til å ta i bruk elektrisitet var gasslampebransjen. I stedet for å lage elektrisk belysning ble elektrisiteten brukt til å tenne gasslampene. Effektivt, en fikk tent lampene raskere men ikke innovativt. Tilsvarende var Kodak blant de første til å se på digital teknologi innen fotografering, men likefull førte den digitale teknologien til Kodaks fall.
Nå har vi to store sammenvende bransjer som utfordres av disrupsjon. Dette er mektige bransjer, med lange tradisjoner og som er underlagt veldig mange markedsregulerende mekanismer: utdanning og bokbransjen. Disse to er så tett vevd sammen at det er vanskelig å se den ene uten å samtidig se den andre. Bokbransjen danner grunnlaget for det kunnskapsfundament skolen står på ved å produsere læremidler, og utdannere produserer læremidler. Utdannere er stort sett mennesker med stor interesse og engasjement for bøker, og utdanningsmarkedet er en økonomisk gullgruve for forlagene. Begge sektorer er sterke, og områder som politikerne er opptatt av, som de gjerne vil mene noe om.
Videre er det mange som har en egeninteresse i at utdanning i sin nåværende form består. Utdanning siler: den skiller de "smarte" fra de "ikke-smarte", og vi som har brukt tid og penger på å skaffe oss formelle kvalifikasjoner, kvalitetssikret ved anerkjente institusjoner, ser med skepsis på halv- eller ustuderte røvere. Det eneste som kan kompensere er om de har mye penger eller berømmelse.
Dette er en modell som i vårt informasjonsrike, kunnskapsintensive, globale tidsalder ikke er levedyktig. Kunnskap og informasjon er i motsetning til råvarer ikke en begrenset ressurs. Tvert i mot. Det er en ressurs det blir mer av jo mer vi deler. I en verden med 7-8- 9 milliarder mennesker trenger vi all den kompetanse, innovasjon og kunnskap vi kan få. Vi trenger å dele på kunnskap og informasjon, vi trenger å utnytte ressursene til det ytterste. Derfor kan vi ikke ha en modell hvor tilgang til kunnskap og kompetanse er forbehold de hvis "foreldre har gjort alle de riktige valgene" (for å sitere Sebastian Thrun på Disrupt SF 2012).
I en verden med rask ending, med eksponensiell vekst i informasjon/ny kunnskap og et næringsliv i endring trenger vi dynamiske utdanningsinstitusjoner. Men vi trenger ikke bare det. Vi trenger mennesker med faktisk kunnskap, med glød, engasjement og interesse for kunnskap, det de holder på med. Mennsker som lærer, men også som avlærer og relærer.
Tidligere kunne en som lærer gå inn i et klasserom og ha begrenset kunnskap om det en skulle undervise i. (Tre års lærerskole ga undervisningskompetanse, men ikke doktorgrad i faget, med mindre du har nødvendige poeng i ped.) En kunne ha sin lærebok, ha sitt monopol på kunnskap og være orakelet i klasserommet, som definerte for de lærende. Denne tiden er forbi. Nå kan de lærende google alt du sier, og ofte har de mer informasjon enn det du har. Videre hjelper det deg lite om du har gjort det bra på en eksamen, om du ikke evner å anvende det du har lært. Når behovet for kunnskap, kompetanse og innovasjon kobles sammen med nye teknologiske løsninger og en modell (utdanning) som ikke makter å levere (for få får tilgang, frafall, produserer ikke den kompetansen næringslivet etterspør) er tiden moden for disrupsjon.
Dette skjer da også nå i stor stil. Denne artikkelen skriver om at Udacity får $ 15 M for å fortsette sitt angrep på høyere utdanning. Denne artikkelen skriver om en ny bilett til Harvard og MIT: en internet-tilgang. Men kanskje er det ikke her disrupsjonen vil finne sted. George Lucas solgte sitt selskap til Disney for $ 4 Millarder, og vil bruke av dette på utdanning. Hvordan vil en som har jobbet med sci-fi tilnærme seg utdanning? Eller er de disruptive krefter i de mange små start-ups vi ser rundt omkring? Når barn i Etiopia lærer seg å lese via tablets og hacker Android etter 5 måneder, vil vi da se nye modeller fra disse landene? Når Peter Thiel betaler studenter for å kutte ut college hva er dette et symptom på? Er det på tide å føre noen andre samtaler? Vil der dukke opp en Steve Jobs innen utdanning som ryster like mye i utdanning som Apple har gjort innen telefon og musikk? Apple var ikke innen telebransjen eller musikkbransjen, men kom utenfra som en disruptiv kraft. Dette vil vi prøve den 12. og 13. november. Håper mange blir med på den samtalen, både på Fornebu og etterpå.
Subscribe to:
Posts (Atom)