Jeg snakker mye om kreativitet og innovasjon på denne bloggen, og er opptatt av å ha et utdanningssystem som fremmer dette, ikke hemmer det. Jeg er enig med Sir Ken Robinson som hevder at vi har utviklet et skolessystem som dreper kreativitet. Dette foredraget av Dr. Richard Florida, på nesten en halv time er verd å se, om hvordan kreativitet er den nye økonomien. Den eneste kilden til velstand er å utvikle vår egen kreativitet for å utvikle nye måter å leve på, ny teknologi, nytt næringsliv.
I følge Florida lever vi nå gjennom den største endringen innen økonomien som har funnet sted i menneskets historie. Det er vanlig å si at vi lever i den post-industrielle innformasjons- eller kunnskapsøkonomien. Men i følge Florida er endringen mye dypere og mer fundamental. Marx mente det som gjorde proletariatet til en universell og revolusjonær kraft var det faktum at de delte et felles bånd - en felles fysisk arbeidskraft som bygget broer, bygninger, biler, tog og så videre. Men kreativitet gir et enda dypere bånd i følge Florida. Det er synlig i hvert eneste barn. Det er som skiller mennesker fra dyr er vår felles kreativitet. Kreativitet er den kraften som skaper nye jobber og som endrer alt, hvordan vi lever, hvordan vi arbeider, og som gir helt nye sektorer og arbeidsplasser.
Mange interessante poenger.
Tuesday, October 30, 2012
Hvordan unngå skyttergraver?
Jeg holder en del foredrag om skole og utdannings fremtid. Til tross for at jeg snakker om noe som interesserer meg og som jeg jobber med synes jeg det er vanskelige foredrag å holde. Det ene er at det er vanskelig å treffe sitt publikum, det er like lett å overvurdere og snakke over hodet på tilhørerne som å undervurdere dem. Dette fordi strekket i laget er så stort. Det andre er at dette tydeligvis er et veldig emosjonelt følsomt tema, folk er på ingen måte likegyldig til hva jeg sier. Noen treffer jeg og får overstrømmende tilbakemeldinger og det er selvsagt hyggelig, men av og til blir folk rasende på meg. Jeg er teknologioptimist og kommer der som mer eller mindre en dommedagsprofet.
Nå er det faktisk ikke slik at det er jeg som har funnet på den digitale utviklingen, eller jeg som styrer eller bestemmer at den finner sted, jeg bare påpeker hva som skjer og hva som er utfordringer og muligheter. Jeg mener at det er viktig at vi er våkne, oppmerksomme og bevisste slik at vi ikke blir "ofre" for utviklingen, men at vi har et bevisst forhold til den. Jeg mener det ikke er grunn til å pakke ting inn i bomull eller "underdrive" betydningen av de kreftene som er i sving. Jeg prøver bevisst å unngå å kritisere eller dømme, men likevel virker det som om mange tar mitt "budskap" veldig personlig, som om jeg river vekk grunnen under dem.
Jeg synes det er helt greit at folk kan synes mine foredrag er dårlige, eller at de er uenige med min argumentasjon, men jeg slutter aldri å forundres over hvor personlig folk tar dette og hvor emosjonelt mange reagerer.
Nå skal det sier at jeg stort sett møter høflige, hyggelige og konstruktive folk, men jeg ser likevel den emosjonelle reaksjonen dette gir hos enkelte, og ikke minst får jeg indirekte tilbakemeldinger om hvordan folk reagerer. En kollega av meg sier at det er to store frykter hos folk, det er mattefrykt og det er datafrykt.
Jeg er ikke redd for å provosere og folk må gjerne bli provosert, det er ikke det. Men mitt mål er ikke å støte, det er ikke jeg som har funnet opp internet. Men internet utfordrer oss, det endrer kunnskap og kompetanse, det endrer så mye i livene våre. Utviklingen skjer så fort, den skjer selvom vi ikke liker det. Vi kan ikke fornekte den og si at vi liker bedre den gamle måten. Det vi kan er å ha et bevisst forhold til hva som skjer og ta grep i forhold til det. Da må vi snakke om hva som skjer, da må vi forholde oss til det. Vi kan ikke som ved en tsunami løpe ut og sanke fisker når vannet trekker seg litt tilbake, da vil vi bli tatt av bølgen når den kommer. Hvordan ta denne samtalen uten å havne i en av to grøfter: teknologioptimister vs teknologipessimister? Hvordan snakke om hva som skjer, hvilke utfordringer vi står overfor uten å støte fra oss dem som ikke liker utviklingen eller som finner den for krevende å forholde seg til? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at dette skjer enten jeg sier det eller ikke, men jeg tror bevisstgjøring er viktig. Er vi på offensiven er mulighetene så uendelige. Hvordan føre samtalen vet jeg ikke - gode råd mottas med takk.
Nå er det faktisk ikke slik at det er jeg som har funnet på den digitale utviklingen, eller jeg som styrer eller bestemmer at den finner sted, jeg bare påpeker hva som skjer og hva som er utfordringer og muligheter. Jeg mener at det er viktig at vi er våkne, oppmerksomme og bevisste slik at vi ikke blir "ofre" for utviklingen, men at vi har et bevisst forhold til den. Jeg mener det ikke er grunn til å pakke ting inn i bomull eller "underdrive" betydningen av de kreftene som er i sving. Jeg prøver bevisst å unngå å kritisere eller dømme, men likevel virker det som om mange tar mitt "budskap" veldig personlig, som om jeg river vekk grunnen under dem.
Jeg synes det er helt greit at folk kan synes mine foredrag er dårlige, eller at de er uenige med min argumentasjon, men jeg slutter aldri å forundres over hvor personlig folk tar dette og hvor emosjonelt mange reagerer.
Nå skal det sier at jeg stort sett møter høflige, hyggelige og konstruktive folk, men jeg ser likevel den emosjonelle reaksjonen dette gir hos enkelte, og ikke minst får jeg indirekte tilbakemeldinger om hvordan folk reagerer. En kollega av meg sier at det er to store frykter hos folk, det er mattefrykt og det er datafrykt.
Jeg er ikke redd for å provosere og folk må gjerne bli provosert, det er ikke det. Men mitt mål er ikke å støte, det er ikke jeg som har funnet opp internet. Men internet utfordrer oss, det endrer kunnskap og kompetanse, det endrer så mye i livene våre. Utviklingen skjer så fort, den skjer selvom vi ikke liker det. Vi kan ikke fornekte den og si at vi liker bedre den gamle måten. Det vi kan er å ha et bevisst forhold til hva som skjer og ta grep i forhold til det. Da må vi snakke om hva som skjer, da må vi forholde oss til det. Vi kan ikke som ved en tsunami løpe ut og sanke fisker når vannet trekker seg litt tilbake, da vil vi bli tatt av bølgen når den kommer. Hvordan ta denne samtalen uten å havne i en av to grøfter: teknologioptimister vs teknologipessimister? Hvordan snakke om hva som skjer, hvilke utfordringer vi står overfor uten å støte fra oss dem som ikke liker utviklingen eller som finner den for krevende å forholde seg til? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at dette skjer enten jeg sier det eller ikke, men jeg tror bevisstgjøring er viktig. Er vi på offensiven er mulighetene så uendelige. Hvordan føre samtalen vet jeg ikke - gode råd mottas med takk.
Hva er egentlig rollen til en lærer?
I Norge er vi enige om at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring og vi må ha flere og bedre lærere. Nå kan man diskutere hvor riktig det er, for er mothypotesen prøvd? Vi har strukturert skolesystemet vårt rundt læreren så jeg vil si at alle funn som viser noe annet ville vært mildt sagt oppsiktsvekkende. Så langt har det mest kjente mothypoteseeksperimentet vær Sugata Mitras Hole-in-the-wall-experiment, men nå dukker det opp et nytt og kanskje mer interessant prosjekt fra Etiopia. One Laptop Per Child organization har delt ut tableter (Motorola Xoom med solcellebatteri) til barn i to avsidesliggende landsbyer i Etiopia. Barna ble ikke gitt noen instruksjoner likevel tok det bare fire minutter før det første barnet hadde åpnet esken og slått på sin tablet. Innen fem dager brukte hvert barn i snitt 47 apper - hver dag. Innen to uker sang de ABC-sanger i landsbyen og innen fem måneder hadde hacket Android.
Til tross for at de som hadde levert tableten hadde låst dem slik at ungene ikke skulle kunne endre skrivebordet klarte disse førstekassingene å finne en måte rundt det og designet sine egne skrivebord.
Nicholas Negoponte, som er involvert i dette håper at barn i Etiopia kan lære oss noe grunnleggende om læring. Dette er enda et ungt eksperiment, og vi vet enda lite om hvilke lesevaner dette gir barna, men som Negoponte sier: har barna lært å lese, så har de lært å lese. Og hva vil dette ikke bety for de 100 millioner barn i verden som ikke går på skole når vi kan gi dem verktøy for å lære å lese og lære, uten å måtte bygge skoler, utdanne lærere og ha skolebøker?
Det er også en tanke som slår meg i forhold til hvordan vi lar våre egne barn vokse opp. Vi er opptatt av voksenstyrt tid og "kvalitetskontroll". Men denne studien av kreativitet viser at barn som har ikke-kontrollerende, ikkedømmende omgivelser er mer kreative senere i livet enn dem som vokser opp i mer styrte og dømmende omgivelser. Kanskje er dette verdt å tenke på når stadig større del av våre barn oppvekst institusjonaliseres? Jo mer vi styrer, setter karakterer, begrenser og evaluerer, jo mer hemmer vi kreativitet - en viktig egenskap i det postindustrielle samfunn. Kanskje skal vi gi ungene en tablet før skolen tar dem? ;)
Subscribe to:
Posts (Atom)