Wednesday, July 25, 2012
Internets påvirkning på høyere utdanning
Hos EDTech Magazine fant jeg denne infographic som viser hvordan on-line løsninger i stadig økende grad preger høyere utdanning. Interessante tall.
Tuesday, July 24, 2012
Where is the disruption?
BI har satt ned prosjektet BI2020. I dette prosjektet stiller vi oss spørsmålene: hvordan lærer vi i 2020, hvem er studentene våre i 2020? 2020 kan se ut som ganske nær fremtid, men ting skjer fort. Se bare tilbake hva lansering av iPad har betydd for laptopper, pcer og bøker, bare for å nevne noe. Fra å være ikke-eksisterende har den blitt allemannseie på et par år. Et annet tiltak som er nytt, men som sprer seg raskt er on-linetilbud innen høyere utdanning som Coursea og edX, som nå stadig flere av de store, tunge universitetene henger seg på. Hva vil dette bety for høyere utdanning?
Jeg jobber tungt med disse problemstillingene om dagen og synes det er et vanskelig, men spennende felt å jobbe med. Jeg føler det er mye gruppetenkning rundt emnet, det er mye siloer, hvor de samme menneskene sirkulerer, men lite kommunikasjon på tvers. Jeg synes det er mye av de samme stemmene (og det er gode stemmer, ikke noe galt med dem) som gjør seg gjeldende. Men jeg føler vi går i ring. Når Utdanningsforbundet i 2012 snakker om fremmøteplikt på skolen for å få karakterer lurer jeg virkelig på hvor langt vi egentlig er kommet. Ja, møtet mellom mennesker er viktig, men hvilket møte?
Hvilken verdi har egentlig (høyere) utdanning. Hva skjer innen næringslivet med hensyn til utdanning? Ikke bare innen de store organisasjonene, men innen disse små, innovative selskapene som utnytter muligheten som ligger der. Ingen kunne vedta Facebook, men Facebook har hatt en eventyrlig vekst og påvirkning på samfunnet. Ingen ga idéen om Wikipedia mye sjanse, men når Wikipedia stengte ned for å markere hva SOPA-loven ville innebære fikk vi se hva dette nettbaserte leksikonet betyr.
I november arrangeres konferansen Disruptive Education 2012. Her vil vi prøve å ta tak i disse utfordringene og belyse og diskutere dem. Dette er imidlertid en veldig viktig samtale og diskusjon som bør diskutereres av andre og flere enn dem som deltar på denne konferansen. Jeg har opprettet en gruppe på LinkedIn som heter Disruptive Education, samt en på Facebook som heter Disruptive Education. Dette er åpne grupper som alle som er interessert i emnet kan melde seg inn i. Jeg håper vi kan ta debatten. Jeg er og veldig interessert i å komme i kontakt med personer og miljøer som jobber med og er interessert i disse problemstillingene. Ta gjerne kontakt eller kom med tips, enten her på blogg, på epost: june.m.breivik@bi.no eller på Facebook eller LinkedIn gruppene. Selvom jeg skriver på norsk her på bloggen, vet jeg at jeg har mange lesere som ikke er norske eller bor i Norge. Håper dere og henger dere på. Utdanning er et gode som ikke blir mindre når en deler, men tvert i mot større.
Ta del i denne debatten, den er for viktig til at vi kan være taus.
Jeg jobber tungt med disse problemstillingene om dagen og synes det er et vanskelig, men spennende felt å jobbe med. Jeg føler det er mye gruppetenkning rundt emnet, det er mye siloer, hvor de samme menneskene sirkulerer, men lite kommunikasjon på tvers. Jeg synes det er mye av de samme stemmene (og det er gode stemmer, ikke noe galt med dem) som gjør seg gjeldende. Men jeg føler vi går i ring. Når Utdanningsforbundet i 2012 snakker om fremmøteplikt på skolen for å få karakterer lurer jeg virkelig på hvor langt vi egentlig er kommet. Ja, møtet mellom mennesker er viktig, men hvilket møte?
Hvilken verdi har egentlig (høyere) utdanning. Hva skjer innen næringslivet med hensyn til utdanning? Ikke bare innen de store organisasjonene, men innen disse små, innovative selskapene som utnytter muligheten som ligger der. Ingen kunne vedta Facebook, men Facebook har hatt en eventyrlig vekst og påvirkning på samfunnet. Ingen ga idéen om Wikipedia mye sjanse, men når Wikipedia stengte ned for å markere hva SOPA-loven ville innebære fikk vi se hva dette nettbaserte leksikonet betyr.
I november arrangeres konferansen Disruptive Education 2012. Her vil vi prøve å ta tak i disse utfordringene og belyse og diskutere dem. Dette er imidlertid en veldig viktig samtale og diskusjon som bør diskutereres av andre og flere enn dem som deltar på denne konferansen. Jeg har opprettet en gruppe på LinkedIn som heter Disruptive Education, samt en på Facebook som heter Disruptive Education. Dette er åpne grupper som alle som er interessert i emnet kan melde seg inn i. Jeg håper vi kan ta debatten. Jeg er og veldig interessert i å komme i kontakt med personer og miljøer som jobber med og er interessert i disse problemstillingene. Ta gjerne kontakt eller kom med tips, enten her på blogg, på epost: june.m.breivik@bi.no eller på Facebook eller LinkedIn gruppene. Selvom jeg skriver på norsk her på bloggen, vet jeg at jeg har mange lesere som ikke er norske eller bor i Norge. Håper dere og henger dere på. Utdanning er et gode som ikke blir mindre når en deler, men tvert i mot større.
Ta del i denne debatten, den er for viktig til at vi kan være taus.
Tuesday, July 17, 2012
Disruptive Education - what´s next?
Utdanning er viktig, kunnskap og kompetanse er viktig. Verdens befolkning er i kraftig vekst, og antallet som søker og skaffer seg kunnskap og kompetanse øker. Kunnskap er av de ressursene det ikke blir mindre av jo mer du deler. Tvert i mot, når kunnskapen deles blir det mer av den. Men når det blir mer blir spørsmålet: hvilken kunnskap er det viktig å ha? Hvilken kompetanse vil bli etterspurt? Hva er det viktig å kunne - i et globalt informasjons- og kommunikasjonssamfunn? En gang i tiden var det å beherske latin en viktig kompetanse og dannelsesfaktor. I dag er det hyggelig å kunne latin, men ikke en kompetanse en forventer at alle skal kunne. Intergralregning er det viktig å kunne i dag? Og i så fall for hvem?
Utdanning er politikk, og politiske hensyn veier ofte tyngre enn utdanningsmessige hensyn. Ofte er det intensjoner som passer godt i et miljø som blir fullstendig meningsløse eller kontraproduktive i et annet. Ta for eksempel ønsket om "skole på hvert nes" som vi har her i landet. Vi har, i motsetning til i vårt naboland Sverige, en ideologi som går på desentralisert bosetning. Folk skal få lov å bo hvor de vil, og det er bra at vi bor spredt. Vi har og en formening om at det ikke skal være langt å reise til skole, og derfor har vi relativt mange skoler i dette landet. Vi har en struktur med få-delte skoler med 20, 30, 50 elever. Vi er og opptatt av skolen betydning for opprettholdelse av bygder og lokalsamfunn, og hvor 17. mai skal feires. Så langt så greit. Frem til neste krav: alle elever i dette landet skal få et likeverdig opplæringstilbud. Hva betyr det? Hva er likeverdig? Å gå på en byskole i Oslo med 30 elever og 10 nasjonaliteter og en lærer, eller en grendeskole med 10 elever, en nasjonalitet og en lærer, hvor ligger likeverdigheten i det? Videre kompetansekravet til den som skal undervise. I en bygd i distriktsNorge med en skole hvor det er 30-50 elever er det begrenset antall undervisningstimer for en lærer. Enten er løsningen da å ha en rekke lærere med fordypning i fagene sine tilsatt i deltidsstillinger, eller så har en lærere som ikke har fullverdig kompetanse i alle fag. Å skaffe lærere som har fordypning, og er villig til å jobbe deltid i skolen slik den nåværende strukturen er vil være en illusjon. Alså må disse desentraliserte skolene enten skaffe lærere som har fordypning i alle de fagene elevene skal ha eller godta lærere som ikke har fordypning.
Videre er det ensomt faglig for lærere på skolene sine, enten skolen er liten eller stor. For selv på en relativt stor skole vil det være få andre lærere med "ditt fag", så fagmiljøet vil for de fleste være begrenset.
Så ut fra et tradisjonelt ståsted står en mellom to valg: legge ned småskoler eller fire på kompetansekrav. (jeg har ikke tatt med økonomiske vurderinger her). Men nå er verden så bra at en trenger ikke det om en velger å tenke nytt og kreativt. Dersom en velger å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og ta den på alvor, vil alle barn, enten de har hjemmeundervisning, går på små grendeskoler, eller store byskoler, kunne ha tilgang til fagkompetanse i alle fag. I tillegg vil de lære seg fremtidens læringsmåte: on-line learning. Stadig flere universiteter og høyskoler legger nå undervisningen sin ut på nett, og stadig flere studenter tar on-line kurs. Elever som ikke lærer seg å bruke og utnytte disse læringsmåtene vil ha et stort handicap på det globale lærings- og arbeidsmarkedet. Dette er det ene. Det andre er at i stedet for å lære matematikk fra en lærer med begrenset kompetanse og interesse kan elevene få tilgang til verdens beste matematikklærere, språklærere/miljøer, realfagslærere uansett hvor de bor og går på skole. Lærerne vil og få et utvidet personalrom hvor de kan ha kontakt med kolleger over hele verden, eller landet hvis de foretrekker det.
Dette er ikke vanskelig å få til, hvis en vil. MEN det utfordrer en del etablerte modeller, forestillinger, mentale kart, lover, regler og avtaler. Modeller og strukturer som ble lagt i den tid og for et samfunn som ikke hadde tilgang til alt vi har tilgang til i dag, og som hadde helt andre utfordringer og muligheter. Rike Norge, med sitt no-profit offentlige finansierte fellesskole har alle muligheter for å gå forran og utvikle gode modeller her. Modeller som virkelig møter og utnytter de mulighetene som ligger der fremfor oss. Som gjør at vi kan beholde en desentralisert skolestruktur, hvis vi vil. Jeg hadde ønsket at vi kunne sette oss ned og virkelig se på dette. For lærerorganisasjonene er dette en kjempemulighet, for dette er ingen trussel mot lærernes arbeidsvilkår, tvert i mot. Dette vil kunne gi en annen hverdag, men på ingen måte noen verre hverdag. Dessuten endrer samfunnet rundt seg, og læreryrket er ikke fredet. Når Salman Kahn har 100 000 elever i måneden viser dette at der er bevegelser i systemet. Skolen må etterhvert tilby en merverdi som ikke kan finnes bedre on-line. Som Sugata Mitra sa: den lærer som kan erstattes av en datamaskin bør erstattes, og jeg vil tilføye for egne regning: vil bli det.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier humankapitalen er vår viktigste ressurs, det er den vi skal leve av fremover. Ja, helt enig, og da må den forvaltes på best mulig måte. Vi har ikke råd til å la være, på grunn av de omkostninger dette er for enkeltindividet, men og for samfunnet, kollektivet.
Så jeg håper vi kan ta denne samtalen. Jeg utfordrer media, lærere, politikere og næringsliv. Kan vi ikke slutte å diskutere PISA og om pcer forstyrrer undervisningen og rating av skoler. Kan vi ikke se på hvordan dette nye landskapet åpner uendelige muligheter for oss, om vi tør ta dem i bruk. Norge er i en unik posisjon her - ikke la oss miste den.
Utdanning er politikk, og politiske hensyn veier ofte tyngre enn utdanningsmessige hensyn. Ofte er det intensjoner som passer godt i et miljø som blir fullstendig meningsløse eller kontraproduktive i et annet. Ta for eksempel ønsket om "skole på hvert nes" som vi har her i landet. Vi har, i motsetning til i vårt naboland Sverige, en ideologi som går på desentralisert bosetning. Folk skal få lov å bo hvor de vil, og det er bra at vi bor spredt. Vi har og en formening om at det ikke skal være langt å reise til skole, og derfor har vi relativt mange skoler i dette landet. Vi har en struktur med få-delte skoler med 20, 30, 50 elever. Vi er og opptatt av skolen betydning for opprettholdelse av bygder og lokalsamfunn, og hvor 17. mai skal feires. Så langt så greit. Frem til neste krav: alle elever i dette landet skal få et likeverdig opplæringstilbud. Hva betyr det? Hva er likeverdig? Å gå på en byskole i Oslo med 30 elever og 10 nasjonaliteter og en lærer, eller en grendeskole med 10 elever, en nasjonalitet og en lærer, hvor ligger likeverdigheten i det? Videre kompetansekravet til den som skal undervise. I en bygd i distriktsNorge med en skole hvor det er 30-50 elever er det begrenset antall undervisningstimer for en lærer. Enten er løsningen da å ha en rekke lærere med fordypning i fagene sine tilsatt i deltidsstillinger, eller så har en lærere som ikke har fullverdig kompetanse i alle fag. Å skaffe lærere som har fordypning, og er villig til å jobbe deltid i skolen slik den nåværende strukturen er vil være en illusjon. Alså må disse desentraliserte skolene enten skaffe lærere som har fordypning i alle de fagene elevene skal ha eller godta lærere som ikke har fordypning.
Videre er det ensomt faglig for lærere på skolene sine, enten skolen er liten eller stor. For selv på en relativt stor skole vil det være få andre lærere med "ditt fag", så fagmiljøet vil for de fleste være begrenset.
Så ut fra et tradisjonelt ståsted står en mellom to valg: legge ned småskoler eller fire på kompetansekrav. (jeg har ikke tatt med økonomiske vurderinger her). Men nå er verden så bra at en trenger ikke det om en velger å tenke nytt og kreativt. Dersom en velger å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og ta den på alvor, vil alle barn, enten de har hjemmeundervisning, går på små grendeskoler, eller store byskoler, kunne ha tilgang til fagkompetanse i alle fag. I tillegg vil de lære seg fremtidens læringsmåte: on-line learning. Stadig flere universiteter og høyskoler legger nå undervisningen sin ut på nett, og stadig flere studenter tar on-line kurs. Elever som ikke lærer seg å bruke og utnytte disse læringsmåtene vil ha et stort handicap på det globale lærings- og arbeidsmarkedet. Dette er det ene. Det andre er at i stedet for å lære matematikk fra en lærer med begrenset kompetanse og interesse kan elevene få tilgang til verdens beste matematikklærere, språklærere/miljøer, realfagslærere uansett hvor de bor og går på skole. Lærerne vil og få et utvidet personalrom hvor de kan ha kontakt med kolleger over hele verden, eller landet hvis de foretrekker det.
Dette er ikke vanskelig å få til, hvis en vil. MEN det utfordrer en del etablerte modeller, forestillinger, mentale kart, lover, regler og avtaler. Modeller og strukturer som ble lagt i den tid og for et samfunn som ikke hadde tilgang til alt vi har tilgang til i dag, og som hadde helt andre utfordringer og muligheter. Rike Norge, med sitt no-profit offentlige finansierte fellesskole har alle muligheter for å gå forran og utvikle gode modeller her. Modeller som virkelig møter og utnytter de mulighetene som ligger der fremfor oss. Som gjør at vi kan beholde en desentralisert skolestruktur, hvis vi vil. Jeg hadde ønsket at vi kunne sette oss ned og virkelig se på dette. For lærerorganisasjonene er dette en kjempemulighet, for dette er ingen trussel mot lærernes arbeidsvilkår, tvert i mot. Dette vil kunne gi en annen hverdag, men på ingen måte noen verre hverdag. Dessuten endrer samfunnet rundt seg, og læreryrket er ikke fredet. Når Salman Kahn har 100 000 elever i måneden viser dette at der er bevegelser i systemet. Skolen må etterhvert tilby en merverdi som ikke kan finnes bedre on-line. Som Sugata Mitra sa: den lærer som kan erstattes av en datamaskin bør erstattes, og jeg vil tilføye for egne regning: vil bli det.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier humankapitalen er vår viktigste ressurs, det er den vi skal leve av fremover. Ja, helt enig, og da må den forvaltes på best mulig måte. Vi har ikke råd til å la være, på grunn av de omkostninger dette er for enkeltindividet, men og for samfunnet, kollektivet.
Så jeg håper vi kan ta denne samtalen. Jeg utfordrer media, lærere, politikere og næringsliv. Kan vi ikke slutte å diskutere PISA og om pcer forstyrrer undervisningen og rating av skoler. Kan vi ikke se på hvordan dette nye landskapet åpner uendelige muligheter for oss, om vi tør ta dem i bruk. Norge er i en unik posisjon her - ikke la oss miste den.
Subscribe to:
Posts (Atom)