Fremtid

For tiden er jeg inne i mange diskusjoner rundt hva gjør vi nå? Som prosjektleder for Den digitale skole arbeider jeg med et område som interesserer meg, engasjerer meg og som jeg mener er veldig viktig, og føler meg heldig og priviligert som får ta del i en spennende utvikling.  Jeg tar del i en verden, en logikk og et tankesett som er helt naturlig og selvfølgelig for meg, omgås mange mennesker som og er en del av dette universet.  Vi har, som alle “stammer” vårt stammespråk, våre koder, våre mentale kart og våre samhandlingsmønstre. Jeg “vet” at ikke alle deler denne virkelighetsoppfatningen, likevel opplever jeg gang på gang såkalte “rude awakenings”. Hvor jeg blir slått av hvor stort strekket i laget er, hvor ulike planeter vi lever på.

Det forslitte uttrykket paradigmeskifte er ikke uten verdi.  Hvis en person som har et verdensbilde av at jorden er flat kommuniserer og samhandler med en som har et verdensbilde av en rund jord sier det seg selv at samhamdling og kommunikasjon blir en utfordring. De samme ord og begreper avkodes og tolkes i to vidt forskjellige kontekster og aktørene trenger ikke en gang være klar over at de snakker forbi hverandre.

Det snakkes mye om en fremtid som kommer.  I mitt hode og min verden er denne fremtiden her nå, like it or not. Bare de siste to årene har verden gjennomgått en rivende utvikling som vi ikke enda fatter omfanget av. Vi kan bare si sosial web, et ukjent begrep for de fleste for to år siden, en del av hverdagen til stadig flere i dag.  Facebook får en halv million nye brukere hver dag.  Det vil si at dette nettsamfunnet har en vekst tilsvarende vår hovedstads befolkning, hver dag!

Jeg er i stadige diskusjoner rundt hvordan håndtere dette i skolen.  Det går for fort, jeg lever i en idealverden, vi må skynde oss langsomt, det er vanskelig for mange lærere, vi har ikke nok forskning, vi vet ikke konsekvensene, hva med de svake elevene, hva med flinke lærere som føler at de kommer til kort. Lengden av argumenter er endeløse, og vi kjenner dem alle, tar dem på alvor og prøver å møte dem. Men hvilket valg har vi?

I skoleverket kan vi fremdeles si: stopp verden, jeg vil av.  Vi kan lukke øynene og holde verden vekke, enn så lenge.  Skoleverket er en av de mest gjennomregulerte sektorer vi har: rammetimetall, arbeidstidsavtaler, læreplaner, forskrifter, tariffavtaler, finansieringsmodeller, kompetansekrav, kvalifiseringsmodeller,  bare for å nevne noen. Det er en sektor som har vært forholdsvis skjermet for konkurranse og alternative modeller. De aller fleste mennesker, på jorden faktisk, har forholdsvis like mentale kart av hva skole er, hva læring er, hva som er elev-lærerrolle, så når det etableres nye skoler er de forholdsvis lik de gamle.  Mange sier ja, klart vi skal ha data i skolen, men det er bare verktøy, det endrer ikke på de grunnleggende strukturer.

Denne tilnærmingen er for meg litt som frosken som sitter i en kjele over et ildsted.  Det blir langsomt varmere og varmere, og det er jo behagelig, frosken er ikke oppmerksom på at den blir kokt. Skolen står overfor tilsvarende utfordringer. Læring, kunnskap, kompetanse, elev-lærerrolle, alle disse “begrepene” er under utfordring.  Aldri har behovet for kunnskap og kompetanse vært større, aldri har et menneskes velferd vært mer avhengig av vedkommendes kompetanse og kunnskapsnivå. Og aldri har tilgang til kunnskap og kompetanse vært lettere.   Det meste befinner seg on-line for den som søker.  Jeg trenger ikke høre på et uinspirert foredrag fra en uengasjert lærer, jeg kan gå på nett og høre fra verdens beste foredragsholdere, som er ekspert innenfor sitt område. Jeg trenger ikke samhandle med uniteresserte medelever, jeg kan finne meg gode læringsnettverk online.  Ja, vil mange hevde, passer fint for de ressusrsterke elevene.  Men hvorfor er da mange av de elevene som virkelig blomstrer på nett elever som mildt sagt finner skolen uinteressant?

Det snakkes om et nytt digital divide, ikke mellom dem som har tilgang til nett og dem som ikke har, men mellom dem som evner å utnytte nettet for læring og kompetanse og dem som ikke evner det. Meritokratiet blir et reelt samfunnssystem, hvor de sosiale skillene i mye større grad enn tidligere går etter kunnskapsvariabler.

Hva er så poenget mitt?  Kan det hende at kuen dør mens gresset gror?  Kan vår tålmodighet være en svøpe? Kan vi tillate oss å kose oss i det varme vannet en stund til? I mange diskusjoner er vi så opptatt av hvordan.  Vis oss hvordan vi bruker digitale medier i skolen, hvis oss gode eksempler, utvikle god didagtikk for digital bruk i fagene, god klasseledelse med digitale verktøy i klasserommet. Jeg bagatelliserer på ingen måte disse problemstillingene.  Viktige spørsmål som vi absolutt må ta på alvor, og som vi jobber med hver dag! Vi må for all del ikke slippe dette fokuset.

Men jeg savner i større grad spørsmålet HVA. Hva skal vi gjøre i skolen, hva skal skolen være, hva skal lærerrollen være, hva er elevrollen, hva er kunnskap og kompetanse, hva er skolens rolle, hva trenger elevene å kunne, hva betyr alt dette for oss? Ofte ser en ikke skogen for bare trær.  Vi lever så til de grader midt i en endring at det kan være vanskelig å se hva den betyr for oss.  Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.  Jeg sitter ikke på svarene, men har mange spørsmål. For å sitere en kollega: jeg plages av den stadig nagende tvil om de eksisterende paradigmers gyldighet. Fremtiden ligger der åpen fremfor oss, noe av det gamle har verdi, det må vi ta vare på og ta med oss, noe har ingen verdi og er lett og slippe, noe har sterk affeksjonsverdi og gjør vondt å gi slipp på. Hva er hva?

Vi har så lett for å havne i skyttergraver: teknologioptimister mot teknologisinker/skeptikere. Kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft. Vi alle er avhengige av at vi møtes med respekt for hverandres syn og argumenter, altfor ofte blir debatten polarisert, og vi avviser hverandres argumenter. Det eneste som er sikkert er at fremtiden er her, vi vet ikke helt hva det innebærer, den er full av muligheter, men og utfordringer. Endring er en konstant tilstand vi må lære oss å leve med, det samme er usikkerhet og uforutsigbarhet.

Kindle or not Kindle, that’s the question

Nå har jeg hatt min etterlengtete leseplate noen dager, har lastet ned både fagliteratur og skjønnliteratur, og trykket litt på de få knappene som er. Hva tenker jeg om den varianten av leseplate som jeg har anskaffet meg, Kindle?

Det første jeg vil si er at jeg er kjempeglad for at vidunderet er tilgjengelig utenfor USA generelt, og i Norge spesielt (ja, jeg vet at det har vært måter å omgå dette på, men det er knotete).  Det har røsket liv i en satt og søvnig bransje, som tviholder på gamle løsninger og modeller (skal ikke nevne NDLA i denne sammenhengen).  Som forbruker er jeg interessert i en enkel, billig og effektiv måte å skaffe meg og bruke bøker, literatur, lesestoff av alle slag.  I vår digitale univers, ser jeg ingen grunn til at tekst, som i alle andre sammenhenger, er tilgjengelig digitalt, ikke skal være det fordi det kan kalles bok, og heller bør befinne seg mellom to permer. På samme måte som jeg i dag kan ta med meg platesamlingen min hvor jeg enn måtte befinne meg, vil jeg ha samme mulighet med boksamlingen min.  Der er i dag ingenting i teknologien som ikke skulle tilsi at ikke dette skulle være en selvfølge. 

Det at Kindle nå sprer seg over kloden, gjør at andre produsenter kjenner sin besøkelsestid, og stadig nye modeller og foretningskonsepter dukker opp.  Vær velkommen.  Gjør det utfordrende for meg som kunde, da disse ikke snakker med hverandre.  Hvem husker ikke VHS, Beta, 2000 problematikken fra den nå utdødde videospillerens ungdom?

En annen problemstilling er foretningskonseptet til Amazon, litt den samme låsningen som Apple har på iTunes.  For sterkt knyttet til egen merkevare.  Liker heller ikke all infoen Amazon lagrer om meg som bruker.  Heldigvis har EU bestemt seg for å ta en titt på dette, så det kommer vel en løsning.

Noe av det som irriterer meg med Kindle er at bokutvalget er mindre utenfor USA, det samme gjelder on-line funksjonen.  Jeg satt og leste, og der var nettsidehenvisning.  Så flott, tenkte jeg da jeg oppdaget at dette var en aktiv lenke.  Men dengang ei, ikke tilgjengelig i Norge. Kom meg ikke on-line.  I det hele tatt er on-line mulighetene i Norge sterkt begrenset i forhold til USA – me not like. Irriterer meg og over alle titlene som ikke er i Kindle-versjon.

Det går ikke an å slå leseplaten helt av.  Selvom den bruker lite strøm, og batteriet varer lenge (flere dager), vil den bli utladet om du lar den ligge. Etter noen dagers inaktivitet vet du ikke hvor mye batteri som er på den, og ved begrensete ladningsmuligheter (f.eks på ferie) er det litt dumt.

En finesse som jeg liker veldig godt er at jeg lett kan laste ned “sample” av de bøkene jeg vil snuse på.  Jeg får forord og deler av første kapittel fritt sendt til Kindel’en og kan lese det i fred og ro før jeg bestemmer meg om jeg vil kjøpe boken.  Det kan og fungere som en ønske-/kjøpeliste, for titler jeg kanskje vil komme tilbake til.

Men det jeg liker best med Kindle er uansett størrelse, vekt og innhold.  I morgen reiser jeg til Tromsø på konferansen “Med rett til å dele”.  Alltid et dilemma hvilke bøker skal jeg ta med, grunnet vekt og volum som de fyller.  Ikke tvil om hvilken bok/hvilke bøker jeg skal ta med denne gangen ;).

(Kan føye til på slutten at jeg i dag demonstrerte platen for en gjeng godt voksne lærere, og lurer på om jeg kanskje skal be Amazon om provisjoner, for den visningen genererte nok noen nye kunder)

Kindle

Fredag ble jeg den lykkelige eier av en leseplate.  Valget falt på Amazon’s internasjonale versjon av Kindle. Jeg skal innrømme at jeg var litt ambivalent, både pga. en del  motforestillinger jeg har snappet opp, alternative leseplater som er på markedet (se Eirik Newth’s blogg for mer info) og de begrensningene som er på Kindle. Men nå når den internasjonale versjonen ble lansert bestilte jeg likevel leseplaten. Fredag kom vidunderet i heimen.

Selvsagt ville jeg brukt mye tid på å utforske leseplaten, men helgen har vært fylt med andre aktiviteter, så erfaringene mine er begrenset foreløpig. Likevel, her kommer en umiddelbar statusrapport, så kommer jeg gjerne tilbake med mer senere.

Det første som slår meg er design.  Den er liten og hendig, og minner mye om iPod. Få knapper og lett å betjene. Synes det var litt kjelkete at den kom med amerikansk stømtilførsel, så for å komme på strømnettet må en ha en omformer.  Det går og an å lade via usb-porten på pc’en, så det ble løsningen for meg.

Hva forventer en så fra en leseplate? Mange har kritisert dem fordi de stiller store krav til ulik funksjonalitet, som leseplaten ikke lever opp til. En tanke som har slått meg i den sammenheng er leseplatens disruptive karakter.  Som Clayton Christensen påpeker i sine bøker om disruptive teknologier, er gjerne de eksisterende teknologiene bedre, men de nye møter andre behov, er mer funksjonelle, og av den grunn tar de over markedet.  De første digitale kameraene kunne ikke måle seg med de avanserte filmrullkameraene, men hvor er filmrullene nå?

Dette er og min tilnærming til leseplaten.  Jeg vil ha en enkel, intuitiv, lekker dippedutt, som gir meg tilgang til bøkene mine hvorsomhelst, nårsomhelst, og som på en lett måte gir meg tilgang til de notatene og understrekingene jeg har gjort.

Andre sammenligner leseplatens leseopplevelse og funksjonalitet med den trykte bokens.   For meg er det ikke så vesentlig.  Jeg trenger ikke lukten av bok og følelsen av å ta på papir.  Jeg er ute etter tilgjengelighet av innholdet som befinner seg mellom permene, har en veldig liten sentimentalitet til forhold til bokens fortreffelighet.  Jeg er mer opptatt av bokens svakheter: jeg liker bøker, leser mye, reiser en del.  For meg er boken tung, uhamslig, alltid valgets kval hvilke bøker jeg skal ta med meg på reise (vil jo helst ha et utvalg, så kan jeg lese det jeg er i humør til), og litt styr å lete opp igjen notater og understrekinger fra bøkene jeg har lest (for de er ikke nødvendigvis der jeg er når jeg vil hente dem frem igjen).

Så til selve Kindle leseplate. Jeg ser en todelt bruk. Som lesemedium for skjønnliteratur er den helt suveren.  Den er hendig i format, veier lite (suveren til lesing på sengen, eller på bussen).  Bakgrunnen er litt grå.  Jeg kunne tenkt meg helt hvit bakgrunn. Kindle inneholder ikke innebygd lys, så en må nok basere seg på leselys, på den andre siden, ikke noe problem å lese ute i skarpt lys. Det faktum at en lett kan justere størrelsen på teksten, vil og gjøre tekst lettere tilgjengelig for dem som trenger litt størrelse på bokstavene.  Kindleplaten går automatisk over i hvilemodus dersom du feks. sovner fra den, så ikke noe behov for å slå den av for å spare batteri.

Lesing av fagliteratur krever kanskje litt trening.  Jeg liker den funksjonaliteten og.  Lett å streke under tekst og ta notater.  Liker at det jeg har markert og notert samler seg i et eget vedlegg, så jeg kan lett hente det opp igjen uten å bla gjennom hele boken. Få knapper og lett å betjene.  En sak jeg ikke har brukt, men som jeg helt nok kommer til å benytte meg av er den integrerte ordboken. Ved å sette markøren ved ett ord kommer The New Oxford American Dictionary’s definisjon av ordet opp. For en som leser bøker på et språk en ikke er stø i, eller om det dukker opp ett ord en ikke er sikker på betydningen av, er dette et suverent tillegg.

Så langt “boken” Kindle.  Men Kindle kombinerer på mange måter noe av det beste av to verdener: PC -  bok.  Med Kindle er jeg alltid online, uten at det koster meg en formue.  Jeg har min egen epostadresse som jeg kan motta epost på.  Jeg kan sende mine dokumenter til min Kindle, enten trådløst eller via kabel og lese dem der. Jeg kan surfe på nett med den, lese aviser og blogger.  Kan få teksten lest høyt, slik at den fungerer som lydbok, og ha på bakgrunnsmusikk, om jeg liker det, når jeg leser. Wikipedia er alltid tilgjengelig, om det er noe jeg vil sjekke ut.

Dette en liten foreløpig statusrapport.  Kommmer nok tilbake med mer når jeg har litt mer erfaring. Men så langt liker jeg det jeg ser. Jeg liker tankegangen, konseptet, men ser at dette er ikke noen endestasjon. Leseplaten vil nok utvikle seg fremover. Den vil og utfordre utvikling og design av pc’er. Mye av det en i dag gjør på en pc, kan en nå få på en leseplate.  Andre funksjonaliteter fra en pc vil selvsagt ikke leseplaten kunne dekke, men kanskje vil pc’ene endre seg?  For bøkene er det definitivt en ny tid.

Se og Arne Olav’s first impressions.