Norway - the country of lost opportunities?

Norge er et meget spesielt land globalt sett. Vi bur på ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu, samtidig så svømmer dette landet over av melk og honning i form av fisk og olje. Vår landsmoder har innprentet oss med at det er typisk norsk å være god, og vi har som årets viktigste aktivitet å telle gullmedaljer på ski og tror at resten av verden er i nesegrus beundring over vår skidominans. Derfor skader det vårt nasjonale selvbilde når vi ikke er på topp på internasjonale rankinger som PISA og TIMSS. Middelmådige resultater?? Oss!! Vi som har verdens beste skolesystem? Vi som bruker mest i verden på skole? Vi som bor i verdens beste land å bo i? Vi som har funnet svaret på det meste? (Ja, bortsett fra dårlige veier, da.  Kollektivtrafikk er et honørord vi bruker for å gi folk dårlig samvittighet for å benytte seg av bil, men som vi ikke trenger å prioritere slik at det blir et reelt alternativ til bil. ) Det må være feil her noen steder. Så da leter vi for å finne løsninger i fortiden - på 50-tallet var alt så bra.  Da var det disiplin i skolen.  Ordnung muss sein, og så straffer vi de stakkars 5-6 åringene for å være barn. Klarer de ikke sitte stille og te seg skal de jammen få ta konsekvensen. For ytterligere å disiplinere de søte små tenker vi at fokus på kjernefag og karakterer i barneskolen må da virke motiverende på de håpefulle. Hjelper ikke dette må det være noe galt med foreldrene og vi etablerer kinesiske tigermødre som rollemodeller, helst bør en begynne opplæringen mens barna befinner seg i livmoren. Hjelper ingenting av dette, vel så løser vi "problemet" med å gi elevene skylden, de har bare ingenting i skolen å gjøre.

Vi leter etter "feilen" alle andre steder enn i skolen. Bortsett fra at alle lærere må få bedre lønn, færre elever og ha høyere karakterer for å komme inn på lærerutdanningen. For den gode lærer forvalter vår viktigste kapital: humankapitalen, den vi skal leve av når oljen tar slutt. Det er ikke måte på hvilke mirakler en godt betalt lærer med gode karakterer fra videregående kan utrette. Når vi da har 30% frafall i videregående er det fordi feil elever går i videregående. De egner seg ikke for den teorien, de må få et alternativ.  Læreren og skolen sitter på kunnskapen og informasjonen, og hvis elevene ikke lærer er feilen en av to steder: hos eleven som ikke egner seg eller gidder, eller hos læreren som ikke gjør jobben sin, men det siste løses gjennom prestasjonslønn.

Det er lett å ironisere og harsellere, men dette er svært alvorlig. Som salige Piet Hein sa: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, den har skjønt begge deler like dårlig"

Det som skjer av kunnskapsdannelse og læring i den norske skole har endret seg lite gjennom de siste 50 år. Vi liker å hevde de 7 mennesketyper som er i læreplanenens generelle del. Men vi opererer fortsatt med et utdatert kunnskapssyn. Et reproduktivt kunnskapssyn.

En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode. Det befant seg ett av to steder: mellom to permer eller i hodet til en lærd person. Måten å lære på ble definert som evnen til å tilegne seg denne informasjonen enten gjennom muntlig overlevering fra den lærde, hvor forelesningen var beste metode, eller ved å lese det som stod mellom permene.  En lastet dette ned på sin interne harddisk, hjernen, og dokumenterte at det var lagret der ved å laste det opp igjen ved å skrive det ned på papir, alene og uten samhandling eller kommunikasjon med andre. Det skriftlige produktet ble vurdert, og avhengig av din evne til nedlasting, lagring og opplasting ble din kompetanse og fremtid vurdert ved at du fikk en tall eller bokstavkarakter.  Dette kunne være logisk i et samfunn hvor en ikke kunne bære med seg 3000 bøker eller et kobbel av professorer hvor enn en gikk, dessuten tar det tid å pløye gjennom bøker for informasjon. Så det var en fordel med et stort, velfylt internminne. Spesielt et god korttidsminne - frem til eksamen.

Men verden har endret seg. I dag er all denne informasjonen og kunnskapen ett tastetrykk unna, hukommelsen er outsourcet til Google, Bing, Yahoo, Safari, med flere. Det er ikke viktig og nødvendig å memorere masse faktakunnskap, det er faktisk ikke mulig å memorere all nødvendig faktakunnskap  (det betyr ikke at en ikke lærer seg fakta, men fakta som en konsekvens av kognitiv aktivitet er noe annet enn fakta som mål og reproduserbar ferdighet). Det er eksponentiell vekst i informasjon, og gårsdagens sannheter er ikke så sanne lengre. Å bruke tid, krefter og energi med innlæring av forgjengelig infomasjon er i beste fall bortkastet tid, i verste fall kontraproduktivt..  Ett barn som faller ut av skolesystemet grunnet manglende mestringsopplevelser koster samfunnet og kollektivet ufattelige summer. For ikke snakke om omkostningene og smerten det påfører den enkelte og dem rundt den som faller ut. I en tid hvor det står to yrkesaktive bak hver pensjonist har vi ikke råd til slik sløsing med ressurser, og ikke er det etisk og moralsk forsvarlig heller overfor dem som på denne måten blir utstøtt.

Vi lever i dag i det digitale informasjonssamfunn.  Digital teknologi gjennomsyrer samfunnet vårt. Vi er avhengig av at ikke bare av at teknologien fungerer, men at vi forstår rekkevidde og implikasjoner av denne revolusjonen av samhandling, kunnskap, informasjon.  Norge har noen av verdens fremste miljøer innen digital teknologi. Cisco kjøpte opp norske Tandberg, som er verdensledende på videokonferanseteknologi, og utviklermiljøet befinner seg i Norge. Ikke i Kina, India eller Silicon Valley. Vi har ledende miljøer på multitouch gjennom One Communication som befinner seg i Oslo.  Oljebransjen er verdensledende på innovasjon og utvikling av roboter, avatarer, digital teknologi og kommunikasjon, vi har ledende miljøer på nanoteknologi, shippingbransjen er i verdensklasse og den benytter og utvikler det fremste av det fremste av digital teknologi.  Dette er bransjer som er fremtiden vår.  Dette er bransjer som gjør at lille Norge, lang opp mot Nordpolen kan gjøre seg bemerket og interessant i den store verden.  Dette er miljøer vi må dyrke og videreutvikle. Vi er heldige og priviligerte over at dette er en viktig del av norsk næringsliv. Dette er bransjer som gjør at vi kan bo og arbeide i vårt langstrakte land, dette er bransjer hvor det er mulig å konkurere kostnadsmessig internasjonalt.

Men preger dette norsk utdanning? Får våre elever en opplæring som gjenspeiler dette? Som motiverer og inspirerer til å ta del i disse bransjer? Som gir dem kompetanse til å løfte disse sektorer?  Som gjør dem verdensledende innovatører og utviklere? Med kompetanse til å gå fra idé til produkt?

Dessverre er svaret et rungende NEI. Norske skoleledere er med respekt å melde som gruppe betraktet digitale analfabeter. De er satt til å lede en skole med digital kompetanse som grunnleggende ferdighet, men mangler selv denne kompetansen. Det stilles få krav om oppgradering til en viss minimumskompetanse for skoleledere, og deres arbeidsgivere gjør lite for å legge til rette og kvalitessikre denne kompetansen. Det er ikke nok å kunne lese epost, sette opp excell regneark og skrive worddokumenter, samt surfe på nett. Digital kompetanse er en mentalitet, "a state of mind", og denne viktige gruppen, skoleledere, må ha den. De leder noen av Norges viktigste institusjoner, våre skoler, hvor vår fremtid formes. De er ansvarlig for å legge til rette for en organisasjonsutvikling som sikrer at vår fremtid får adekvat kunnskap og kompetanse som holder oss verdensledene og unik, ikke at vi blir tredjerangs datamaskiner og lik alle andre. Det er flere genier i en landsby i India enn det er innbyggere i Norge, og i en verden som blir stadig mindre, hvis alle er lik hvorfor velge norsk arbeidskraft?

Industrisamfunnet var et samfunn preget av knapphet - knapphet på ressurser og kampen om godene. Land er begrenset, olje er begrenset, råvarer er begrenset. Informasjonssamfunnet er ikke slik. Tvert i mot, kunnskap og informasjon er slik at det bare blir mer av det jo mer du deler. Ingen kan alt men alle kan noe, og sammen utgjør vi en mektig helhet. Derfor trenger vi ikke frykte internasjonal konkurranse om vi makter å være unike, tvert i mot. Men vi må våge å være det. Så digital kompetanse i utdanningen må få et større fokus.  Vi må ikke akseptere holdninger og kunnskapsmangel som holder de mange digitale mulighetene ute fra våre klasserom. Vi må la alt det spennende og nyskapende som skjer i norsk næringsliv møte vår fremtid, elevene. De må få gå på skole i et klasserom/læringsmiljø anno 2012 og ikke 19.. ett eller annet.

Nå er det valg, og skole kommer til å prege den offentlige debatt. Jeg har en bønn:  kan vi ikke få en debatt preget av fremtid, muligheter, nytenkning og slutte å snakke om disiplin, karakterer, basisfag og lønn. Kan vi ikke heller se på hvordan vi kan skape en skole som er så spennende og innovativ at alle, både elever og lærere vil være der? Utdanning er for viktig til å overlates til Kunnskapsdepartementet alene, Næringsdepartementet burde absolutt også vært en aktør. Samt Kulturdepartementet.

I November avholdes konferansen Disruptive Education 2012. Her er vi mange aktører som samarbeider om et program for å se litt på disse problemstillingene. Hoverforedragsholder er Clayton Christensen. Han har utviklet teorien om Disruptive Innovasjoner. Han sier at den måten skoleverket har tatt i bruk ny teknologi har vært: fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og FULLSTENDIG FEIL. Teknologi er blitt implementert inn i skolen som sustaining innovation, det vil si at den brukes for å underbygge eksisterende prosesser i stedet for å tilføre noe nytt. Skoleverket er en av de få sektorer som ikke har blitt endret av teknologi, Christensen sier det bare er et spørsmål om tid før dette skjer. Skolen gjør som bransje etter bransje har gjort før dem: lukker øynene i troen på egen fortreffelighet og uerstattelighet. Hvor lang tid før endringen når skoleverket og hvor vondt vil det gjøre? Det er ikke nok å lappe på det eksisterende systemet.  Vi må ha ett system som møter dagens samfunn. Da nytter det ikke å tvinge elevene til fremmøte på skolen.  Hvor sit-ned-tid skal avgjøre om du får vurdering og ikke din faktiske kompetanse.