Tuesday, December 15, 2015

Flipped classroom i kvalitative fag

På BI er vi i stadig utvikling.  Mottoet er Improving Student Learning, og vi henter inn kunnskap om hva andre gjør og så prøver vi det ut i egen praksis. Dette er blant annet bakgrunnen for vårt omfattende pilotprogram. Noen av erfaringene deler vi gjennom regelmessige livesendinger, Refill.  I morgen er temaet erfaringer fra faget Business Communication in English.

BI har store distribuerte nasjonale kurs, og noe av utfordringen i slike kurs er å få jevn kvalitet på undervisningen. Studieåret 2014/2015 startet en pilot med det formål å ta lærer-fokusert aktivitet ut av klasserommet, og bruke digitale oppgaver for å øke student-fokusert læring i klasserommet.

Metoden er kjent som «The Flipped Classroom», der innhold som tradisjonelt blir forelest i et klasserom gjøres tilgjengelig for studentene til å brukes når de vil og hvor de vil. For de ansvarlige i SPÅ 2901, Business Communication in English var det ikke bare formidling av fakta som har vært fokus, men å få frem også kulturelle forskjeller gjennom å bruke dialog mellom personer med ulik kulturell bakgrunn.

Mange mener det å "flippe" fungerer best i kvantitative fag – men erfaringene fra denne piloten viser at det også kan brukes på andre fagområder. Pilotprosjektet deres ble så vellykket at de nå implementerer for hele kurset! (filmen er på engelsk)

Monday, December 7, 2015

Er reformenes tid forbi i norsk skole?

Flere har tatt til orde for at reformenes tid er forbi i norsk skole.  Det snakkes om en reformtrøtthet.  Nå må skolen få være i fred.  I fred til å gjøre hva?  Det snakkes om at endring må komme innenfra skolen selv. Hvem skal i så fall drive denne endringen?  Når jeg i 2008 (!) startet som prosjektleder for prosjektet digital skole i Hordaland fylkeskommune var kritikken at bærbar pc til elevene ble innført over hodet på lærerne. Ønsket om pc måtte komme fra lærerne selv. Når en ser på den digitale stoda i riket er det stor grunn til å tro at dette ropet ville ha latt vente på seg. Dette er en høna eller egget problemstilling - hvordan skaffe seg kompetanse i bruk av pc i undervisningen uten tilgang til pcer, og når en får pcer uten kompetanse hvordan få god bruk?

Dessuten er dette ikke et entydig bilde, for hvem er premissleverandører? Bremseklossene eller entusiastene? Og hvem betaler prisen for endringsvegring? Kan skolen, de som skal utdanne for morgendagens samfunn, være skjermet for endring og reform?

Jeg har blitt beskyldt for å være teknologioptimist, teknologipusher og for å løpe næringslivets ærend. Til tider føles det som om enkelte har gitt meg skylden for internett.  Det er jo hyggelig at noen tror jeg har slik makt og innflytelse, men jeg må nok skuffe dem som liker å fremstille meg slik.  Jeg er bare en skarve budbringer.   For dette handler IKKE om å pushe teknologi eller løpe næringslivets ærend.  Dette handler om at vi har et samfunn i endring enten vi liker det eller ikke. Vi kan som strutsen stikke hodet i sanden og si dette liker vi ikke.Eller vi kan som en sjømann ikke be om medvind, men lære oss å seile.

Jeg mener at dem som avviser dette begår en alvorlig unlatelsessynd overfor samfunn og den oppvoksende slekt. De er på en farlig vei. Det er to grunner til det.

Den første går på hvilke kvalifikasjoner sender vi ungdommen ut samfunnet med?  Hvilke muligheter har de for å lykkes?

Noen hevder at det er å løpe kapitalistene og næringslivets ærend å snakke for disse endringene.  Til det vil jeg si følgende:

Grunnen til at vi har det utdanningssystemet vi har har flere årsaker. Hovedgrunnen er å ha arbeidere med standardiserte kunnskaper i industrisamfunnet. Vi lever ikke lengre i dette samfunnet, og derfor fungerer ikke skolen slik den gjorde. Det ser vi på antallet arbeidsledig ungdom, til tross for at det er mangel på arbeidskraft i flere bransjer.  For å lykkes i dag kreves andre kunnskaper og ferdigheter enn det som krevdes i industrisamfunnet. Eliten skjønner dette og ta barna ut av det standardiserte systemet, mens resten blir igjen. Vi må også empower disse barna til å lykkes i et samfunn i endring. Vi har en forpliktelse til å gjøre det! Denne endringen innebærer å beherske de digitale verktøy, og forstå de arbeids- og samhandlingsmåter dette medfører.  Skillene i dag går ikke mellom hvem som har tilgang og hvem som ikke har tilgang, fordi alle har tilgang.  Skillene går etter hvem som behersker og hvem som ikke behersker disse nye arbeidsformene.

Den andre grunnen er mer skremmende.

Teknologi er et tveegget sverd.  Brukt på riktig måte åpner den for fantastiske muligheter.  Men det er også mørke sider ved denne utviklingen. De er mange.  En av dem er velstandsgap mellom dem som behersker og kontrollerer teknologien og de andre.  Et annet går på kontroll og overvåkning.  Generering av store mengder data om hver enkelt av oss, enten vi liker det eller ikke. Dette er så store og komplekse temaer at det bør bli egne blogginnlegg (eller kanskje en ny bok), men ved å ikke ta digital teknologi på alvor i utdanningen gir vi ikke våre barn og unge adekvate kunnskaper og holdninger til å forholde seg til denne utviklingen.  Hvordan de selv opptrer og hvilken informasjon de deler vil de ikke ha de nødvendige kunnskaper om konsekvensene av.  Utviklingen, og dermed lovgiving, blir dermed fattet på sviktende grunnlag.

Problemet er at mange lærere, foreldre, politikere og næringslivsfolk mangler selv denne kunnskap og innsikt. Derfor opptrer mange som de gjør, med de konsekvenser dette har.

Så mitt ubehagelige svar er at: nei, reformenes tid er ikke forbi, vi trenger dem mer enn noen gang!

Sunday, December 6, 2015

Hvor er vår hjemlige utdanningsdebatt?

Det har vært en travel høst for meg.  Jeg har holdt foredrag på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City, på Bett Asia Leadership Summit i Singapore, på Helenic Open Universitys symposium The Future is Now i Athen og avsluttet med Online Educa i Berlin.  Det føles ganske schizoftent å delta på disse konferansene og samtidig følge den hjemlige utdanningsdebatt.  Bare de siste måneders erfaringer og refleksjoner er nok til å fylle en ny bok.  Det som er interessant er synet på utdanning som kommer frem.   Hva er utdanning, hva er læring og hva er fremtiden til utdanning? Hvem definerer hva som er utdanning?

Internasjonalt er de kritiske røstene sterke. Marc Prensky sier at utdanning er kuppet av akademikerne. Han hevder at praksis må komme foran teori, men innen utdanning er det omvendt, og derfor får vi praksissjokk. David Price sier at utdanning er lært avhengighet, avhengighet av en lærer for å lære. Det ble også sagt på Online Educa at dersom du lærer er du i omgivelser hvor noen forteller deg hva du skal gjøre, og at utdanningssystemet er basert på mistillit til elevene og derfor har også det som er morsomt blitt fjernet.

Utdanning debatteres heftig om dagene, men de som er de ivrigste debattantene er dem som har vært vinnere i det eksisterende systemet.  I hvilken grad er vi i stand til å endre et system som passer oss? Det er ikke fra taxinæringen at vi har fått Uber, fra hotellnæringen Airbnb, eller musikkbransjen at vi har fått Spotify. Er utdanningssektoren i stand til å disrupte seg selv, til å ta inn over seg en ny form for læring tilpasset informasjonssamfunnet? Kodak var det ikke, til tross for at de utviklet digitale kameraer.  David Price sier at enhver lærer som kan erstattes av en YouTube video vil bli det.

Det er interessant at når disse problemstillingene tas opp kryper mange lærere ned i sine skyttergraver og går i kraftig forsvar for eksisterende praksis. Når jeg i Athen snakket varmt for språkapper som DuoLingo og babbel, fikk jeg til svar at det var ikke læring, men pappegøyereproduksjon. Vel, for meg står ikke disse appene tilbake for de tysktimene jeg fikk på gymnaset.   På Online Educa etterlyste Donald Clark en større faglig bevissthet hos lærere.  I hvilken grad holder lærere seg oppdatert på det nyeste innen hjerneforskning om hvordan vi lærer og hvordan hjernen vår fungerer?

I hvilken grad tør vi stille de ubehagelige spørsmålene, og se de reelle mulighetene?  Er vi innen utdanning som Kodak, hvor vi bare ser etter muligheter innenfor boksen, mens utviklingen går sin skjeve gang utenfor skolen?  Lærere snakker om en reformtrøtthet, og når politikere skal komme inn og styre i skolen kan jeg forstå den følelesen, men er det slik at dette er skolen egen feil?  Som man reder ligger man? Ian Goulding sa på Online Educa at vi vil aldri mer oppleve at endring skjer så sakte som nå, det vil bare gå raskere og raskere.  Når verden rundt skolen opplever rask endring, kan skolen da forbli i langsom endring?   Kan skolen tillate seg å styres av ideologier og dogmer som passer systemet? Kan skolen fortsette å være så skjermet fra verden forøvrig?

Kan vi fortsette med å la elevene memorere informasjon når det de trenger er å finne, filtrere og anvende? På Online Educa ble det sagt at gammel organisasjon + ny teknologi = dyr organisasjon, og dette føler jeg stemmer.  Frykten for overflødiggjøring gjør at ny teknologi i skolen blir en add on, og ikke endrer praksis.  Når en skal ha både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler blir det dyrt. Når en skal produsere videoer og fortsette med forelesninger blir det dyrt.

Jeg har på ingen måte svarene, men jeg vet at CHANGE IS COMING.  Våre barn skal fungere i et globalt, multikulturelt samfunn, et samfunn hvor vi overforbruker på naturressursene, hvor kunstig intelligens og roboter er en naturlig del av hverdagen.  Hvor gamle yrker og kompetanser dør, og nye kommer til, hvor de hele tiden vil måtte lære, avlære og relære.  Hvor etikk, kritisk tenkning, sosiale ferdigheter, samarbeid, kreativitet, evne til å finne og anvende informasjon, kunne finne mønstre i kompleksistet, kommunikasjon og selvstendighet er mye viktigere enn hvilket eksamenspapir du har.  Hvor informasjon er bare et tastetrykk unna og ikke låst inne i universiteters biblioteker.  Hvor vi ikke lengre kan ha standarder for utdanning.  Hvor vi kan la standarder holde læring tilbake. Industrisamfunnets modell hvor livet er delt i fire faser: pre-skole, utdanning, yrkesaktivitet og pensjonist ikke holder lengre.   Er Norge modent for det samfunnet? Tar vi denne debatten før vi blir overveldet av fremtiden?

Monday, November 23, 2015

Den sokratiske metode

Hulen hvor Sokrates satt i fengsel
Vi hyller det antikke Hellas for dets kunnskap og filosofi. Det vi ofte ikke tenker på er at det antikke Hellas var et pre-litterært samfunn.  Det vil si et samfunn uberørt av skriftteknologi. De store fortellinger vi fremdeles forteller, Illiaden, Odyssen, Æsops fabler, var måter å formilde kunnskap og visdom i et samfunn hvor alt var basert på minnets kapasitet. I det antikke Hellas var teatrene viktige arenaer for folket, på formiddagen komedier og på ettermiddagen tragedier.  Men disse forestillingene var ikke for forlystelse, slik de benyttes i dag.  Nei, disse forestillingene ble satt opp for læring. Dette var hvordan kunnskap og visdom ble formidlet til folket, og rike hadde en forpliktelse til å finansiere slik at fattige kunne delta. Denne formen for kunnskap, i kombinasjon med samtale mellom mester og lærling, ga Hellas sin gullalder, med fantastiske bygg, stor filosofi og litteratur. Det blir hevdet at med innføringen av skrift døde denne kreativiteten hen, fordi en nå baserte seg på å reprodusere skriftlig materiale.



Sokrates selv var da også skeptisk til denne nye teknologien.  Som alltid, win some, loose some. Ja, på den ene siden skjedde det noen endringer i kunnskap og kompetanse - kunnskap ble løsrevet fra den enkelte slik Sokrates fryktet, men på den andre side, uten Platons nedtegninger av Sokrates sine tanker og ytringer, hvilken tilgang ville vi hatt i dag til hva Sokrates formidlet?






I oktober avholdt Hellenic Open University, et internasjonalt symposium. Der hadde jeg et innlegg hvor jeg blant annet snakket varmt for språklæringsapper som babbel og duolingo. Etter mitt foredrag ble jeg møtt med den sokratiske skepsis fra en gresk professor: den kunnskapen disse appene gav var bare overfladisk pappegøyekunnskap. Riktig språkforståelse kunne de ikke gi. 3000 år og samme diskusjon. Ny teknologi er ikke enkelt. Men å avfeie skepsisen som teknologifobi blir også feil, for hva er kunnskap i Gutenbergparantesen?  Hva måler vi på tester uten kommunikasjon? Er memorering av fakta forståelse? Hadde Sokrates ett poeng? Kan teknologi brukt på riktig måte gjøre at vi igjen lærer som i det gamle Athen, gjennom historiefortellinger? Kan elever lære vel så mye gjennom eventyr og skuespill som gjennom tradisjonelle skolebøker? Sugata Mitra hevder at å det å vite "stuff" er så forrige århundre. "In the age of the internet – where we find things out when we need them, not if we need them – traditional processes of education are outdated and must change".   Storytelling er hvertfall aktuelt som aldri før.

Er vi i en læringsindustri?

Er vi i læringsindustrien?  Spørsmålet ble stilt av Marc Prensky som ledet panelet jeg satt i under Bett Asia Leadership Summit.  Ingen i panlet svarte på spørsmålet, ikke jeg heller. Men jeg har fundert mye på spørsmålet i ettertid.  Marc fremhevet at for 20 år siden snakket vi om "teaching", nå er ordet byttet ut med "learning". Men hva betyr det egentlig?  Vi lever nå i informasjonssamfunnet. Det snakkes om IOT, the internet of things, og big data. Dette er et samfunn vi enda ikke forstår, men som vi aner konturene av. Hva betyr det egentlig for oss?

I dette samfunnet hva er kunnskap, hva er kompetanse, hva er læring? Hva trenger mennesker å kunne og lære i dette samfunnet hvor maskiner er intelligente og mengden av informasjon er overveldende?  Dagene i Asia har vært lærerike og tankevekkende. Taiwans utdanningsminsister fortalte om en endring i fokus fra såkalte "hard skills" til "soft skills".  Det siste er den delen av vår læreplan som vi kaller generell del, og som mange fnyser av som koseskolen.  Den delen som handler om mellommennesklige relasjoner. Sara de Freitas, som har forsket mye på gamebased learning, sa i sitt foredrag at barn som ikke får nok lek utvikler narcisistiske trekk. Noe å å tenke på i et land hvor barnehagen er byttet ut med skole, og stadig mer av barns oppvekst og hverdag går med til skole og lekser.  Etter konferansen i Singapore reiste jeg til Shanghai i Kina.  Der traff jeg en norsk jente som var hyret inn av kinesiske skoler for å lære barna drama og teater.  Kinesiske myndigheter har oppfordret skolene om å satse på dette myke faget, og ditto ferdigheter.  Når kinesiske myndigheter oppfordrer, følger skolene oppfordringen. Kreativitet og forestillingsevne, kommunikasjon og samhandling er viktige ferdigheter i en verden av ubegrenset informasjon.  For hva gjør vi med all denne informasjonen.  Hva betyr det?  Ser vi ikke skogen for bare trær?  Tror vi at løsningen er å pøse på med flere fakta?

Daniel Bell skrev i 1973 The coming of post-industrial society. Der skrev han at på samme måte som jordbruk var det drivende produksjonsmiddel i jordbrukssamfunnet, og den industrielle revolusjon drev frem industrisamfunnet, ville kunnskap og informasjon være de drivende produksjonsmidler i det post-industrielle samfunn. Big data og IOT viser med all tydelighet hvor rett Bell hadde i sine prediksjoner. Informasjon driver samfunnet vårt på måter i enda ikke forstår.  Innen utdanning er learning analytics det store buzzordet. Learninganalytics er antatt å revolusjonere læring ved at den personaliserer læringen til den enkelte og gir tilbakemeldinger om progresjon.


Men hva er læring? Hva skal et menneske kunne i det 21. århundre?  Den kunnskapen som var viktig og riktig i jordbrukssamfunnet hadde ikke samme verdi i industrisamfunnet.  Trenger vi en tilsvarende revidering for informasjonssamfunnet?   Marc Prensky hevder at læring er kuppet av akademikerne. Teori er koblet fra praksis.  I stedet for å lære slik vi gjorde før, gjorde og så reflekterte, har vi nå en omvendt prosess: teori og så praksis. Dette gir ikke god nok læring, og har mange negative konsekvenser. Blant annet forstår ikke barn og unge hvorfor de skal lære mye av den teori de blir satt til å memorere, og vi får det som omtales som praksissjokk når uteksaminerte kanditater begynner i jobb.


John Seeley Brown hevder at han vil heller ansette en top rated World of Warcraft-spiller, enn en med MBA fra Harvard, nettopp på grunn av denne problemstillingen.  En WOW spiller må utøve og demonstrere lederskap for å nå til toppen, en praksis universitetskandidater ikke får.  De bare leser om ledelse, men utøver den ikke før de eventuelt får en lederstilling. Star Long påpkete det samme på FUNCON. En spiller lærer gjennom prøving og feiling i simulerte, trygge omgivelser.  Sara de Freitas forskning viser at barn som bruker gamebased learning lærer mer og har større dybdelæring enn barn som lærer på den tradisjonelle måten. En av grunnene mener hun er den multisensoriske tilnærmingen gamebased læring gir.  Dette er gammelt pedagogisk nytt, at vi trenger å innvolvere flere sanser for læring.

Når vi i dag lever i vårt hyperkomplekse samfunn er det da på tide å tenke nytt og alternativt om læring?  Eller er vi utdannere som redaktørene og journalistene i papiravisene, som insisterer på at vår modell og tankesett der det eneste riktige.  Tar i bruk den nye teknologien, helt uten å ta den inn over oss, men så forsvinner kundegrunnlaget under oss? Papiravisenes død var varslet for ti år siden, det var ikke slik at ingen så det komme.  Når vi i 2012 jobbet med BI rapporten BI2020 innså vi at våre konkurenter nok ikke er de andre utdanningsinstitusjonene, for de gjør det samme som oss. Våre utfordrere er disruptive innovasjoner, tilbydere av utdanning som ikke nødvendigvis kommer fra sektoren selv.  Klarer politikere og utdanning møte denne fremtiden? Er læring en industri, med industriell tankegang?  Hvor vi produserer og foredler kunnskap? Kan vi ha et slikt syn på læring?

Sunday, November 22, 2015

Reisebrev fra Singapore

For tiden befinner jeg meg i Singapore fordi jeg skal snakke på Bett Asia Leadership Summit. Å komme til Singapore er virkelig å komme til en annen verden. Singapore har nesten samme befolkningstall som i Norge, de er 5,5 millioner, men der slutter også likheten. Singapore er en smeltedigel, hvor majoriteten av befolkningen er kinesere, indere og malaysiere. Men de fleste nasjonaliteter er representert her. Disse ulike gruppene har også sine ulike kvarterer, som for eksempel ChinaTown.  I Singapore er det muslimske kvarteret, og Arab Street er blant de mest hippe steder å gå ut. Hvor det er et yrende liv med barer og resturanter, som serverer fantastisk mat. Her lever de helt tydelig harmonisk sammen. Jeg har en god venn som er fra Singapore, og spurte han om dette, og han sa at mennesker i Singapore var pragmatiske, de var først og fremst opptatt av å leve et godt liv og ha en god inntekt. De var ikke så opptatt av hva som skilte.

Et annet trekk ved Singapore er boligpolitikken. Singapore er tett befolket, med vanvittige eiendomspriser. Men i Singapore bor mesteparten av befolkningen i "public housing". Det vil si at myndighetene eier jorden husene står på, så leies/kjøpes husene for 100 år. Det vil si en festetomt-ordning. Dette gjør at vanlige mennesker kan skaffe seg bolig. I Singapore må faktisk alle ha egen bolig. Det er ikke lov å være uten. Myndighetene forventer en befolkningsvekst til 6,9 millioner innbyggere, og har allerede begynt å bygge boliger for å møte denne befolkningsveksten. Det gjør at det i dag er overskudd på boliger i Singapore.

Når det gjelder biltrafikk skiller Singapore seg fra de fleste andre storbyer ved at det er relativt lite trafikk på veiene. Biler koster en formue, da det er 100% avgift på dem. Selv om du har penger er det ikke bare å kjøpe bil, du må ha løyve, det koster og det utstedes bare et begrenset antall av dem. Løyvet varer i 10 år, så må du kjøpe nytt løyve. Singapore satser på et godt utbygd offentlig transportsystem. Myndighetene planlegger også å flytte biltrafikken fra gatene og under jorden.


Noe som er merkelig i denne hypermoderne byen et tilgang til internett.  På Starbucks må jeg bruke Facebook-konto for å komme på nett.  På hotellet koster det 180 kroner for nett i 24 timer, og det er ikke gratis nett i lobbyen, noe jeg aldri har opplevd før. En skulle tro at i et slikt land var wifi like selvfølgelig som strøm, men nei. Så de har definitivt noen utfordringer her.

Thursday, October 29, 2015

Betalingsmur og adblock

Adblockere er avisenes død, og de som bruker dem er gratispassasjerer skal en tro avisene.  De lever av reklame og vi som bruker adblockere ødelegger det markedet.  Som alltid, når du begynner å klage på kundene dine har du et problem.  Bedrifter og organisasjoner, som har vært vant til å bestemme og definere, og hvor kundene har måttet tilpasse seg får alltid problemer når kundene selv kan bestemme hvordan de vil ha det. Vi ser det i bransje etter bransje - film, tv, musikk, bøker, bare for å ta noen. Når de ikke klarer tvinge kundene i kne tyr de til lovgiverne og strafferettsapparatet. De som streamer fra tjenester som Popcorntime skal straffes for de stjeler. Men stop en halv, hvorfor gjør kundene dette?

Verden er i endring, vanene våre er i endring. Det vil nødvendigvis bety noen bransjers død, og andre oppstår som fugl Fønix fra asken. Hvorfor går ungdommen til tjenester som Popcorntime?  Fordi de ikke vil vente på at filmer skal bli tilgjengelig på tjenester som Netflix og Apple-tv. Fordi utvalget på slike tjenester er så begrenset.  Dagens forbrukere er vant til, og forventer tilgang og utvalg. Å stenge for digital visning fordi kinoene skal overleve er ikke å forstå markedet, og da vokser det frem alternativer.

Å forstå kundene er viktig, ikke kriminalisere dem og si at de er umoralske.  Steve Jobs forstod dette når han lanserte iTunes.  iTunes viste at folk er villige til å betale for musikk om foretningmodellen er rimelig. Tjenester som Wimp og Spotify har ytterligere bekreftet det bildet.  Kundene er villige til å betale, men ikke i de gammeldags modellene.

Da er vi over til avisene, som sliter om dagene.  De har ikke forstått markedet. Hvorfor innstallerer vi adblock? Kan det ha noe med hvordan reklamen dominerer på sidene deres?  For eksempel at jeg må se en film før jeg får se innholdet jeg er på jakt etter, eller at det dukker opp alle slags pop-up og lyder som forstyrrer min leseopplevelse?

En annen ting som irriterer er betalingsmurer.  Så mye innhold ligger bak disse murene. For å få tilgang må jeg tegne abonement.  Så mye som jeg leser er det uaktuelt å tegne abonement på alle aviser og tidsskrifter. Dessuten er jeg ikke interessert i alt innholdet. Men dersom avisene hadde gitt meg mulighet for å betale for enkeltartikler, som jeg har full kontroll over etterpå (kan lagre, klippe i, godt leseformat etc) hadde jeg vært villig til å betale for det. Hvorfor åpner ikke pressen opp for en iTunes-modell? Jeg vil ha en sterk og god presse.  Jeg liker god journalistikk. Men jeg vil ikke ha en drøss med abonementer. Hvorfor gjør ikke pressen det lett for meg å være en god kunde?


Wednesday, October 28, 2015

MOOC og sosiale mediers kraft

For et par dager siden ble denne artikkelen publisert på Stanford News: MOOCs haven't lived up to the hopes and the hype, Stanford participants say. Artikkelen føyer seg inn i rekken av dem som vil kritisere MOOC for å ikke leve opp til forventningene.  Men hva var forventningene, og var de realistiske? Bill Gates har sagt: we always overestimate the change that wil occur in the next two years, and underestimate the change that will occur in the next ten.

Når det gjelder MOOC og online læring føler jeg at det i høyeste grad er tilfellet. MOOC som massefenomen er rundt tre år gammelt. (Downes og Siemens har holdt på litt lengre i Canada).  Selvom tre år game Coursera nærmer seg 16 millioner studenter, og det er et tema som diskuteres innen akademia, er dette med respekt å melde et ungt, umodent og uprøvd fenomen.  Jeg reiser mye rundt og snakker om MOOC, og jeg har enda til gode å være i en forsamling hvor alle kjenner til fenomenet.  Dette til tross for at jeg hadde forventet at alle i salen gjorde det.  Selv i Palo Alto, hvor Stanford University ligger, opplever jeg det.  Hvem innbilte seg at  MOOC, eller online læring, skulle finne sin form på første forsøk?

Noe av utfordringen med MOOC slik det har utviklet seg er at intensjonen var å putte klasseromsopplevelsen på nett. Hvorvidt det er en riktig tilnærming kan diskuteres. Det som imidlertid er tilfellet er at MOOC var som å slippe ånden ut av esken. Fra å være et område for spesielt interesserte tok nå online læring steget ut til massene og nye grupper. MOOCene beviste at læring ikke nødvendigvis måtte skje i fysiske klasserom.  Jeg føler at MOOC går litt gjennom dotcom-fasen nå.  Først overhypet, dette vil endre verden over natten, når det ikke skjer så avskrives det.  Men utdanning er i endring. De som tror noe annet vil få en rude awakening.

På mandag snakket jeg på Brettboka-konferansen i Sandefjord.  Etter foredraget kom en dame bort til meg og fortalte at jeg for en tid tilbake hadde forklart henne på Twitter hva MOOC var.  Hun hadde da gått hen og gjennomført tre MOOCer.  Dette hadde gitt henne den nødvendige selvtillit til nå å ta fatt på et master-studie.

Selv var jeg i Mexico for et par uker siden og snakket på Bett Latin America Leadership Summit. I den forbindelse tenkte jeg at det kunne være greit å kunne noen spanske gloser. Ikke hadde jeg tid eller motivasjon for å melde meg på noe spanskkurs,så jeg lastet ned babbel og DuoLingo. I ledige stunder, på bussen, t-banen, flyplassen, jobbet jeg meg gjennom litt spansk.  Når jeg kom til Mexico snakket alle spansk til meg, kelnere fortalte de andre at jeg snakket spansk, hvilket jeg ikke gjør. Jeg spurte en venninne som var med, og som snakker spansk om hvorfor de trodde jeg snakket spansk. Jeg fikk til svar at min uttale var så god.  Min sparsomme innsats og interaksjon med dette digitale læringsmediet, hvis leksjoner på ingen måte stod tilbake for tysktimene jeg hadde på det som den gang het gymnaset, hadde gitt raske resultater.  Jeg kommer nok aldri til å melde meg på noe tradisjonelt språkkurs for å lære mer spansk. Dersom jeg ønsker å praktisere spansken min, uten å reise til et spansktalende land, kan jeg skaffe meg en innfødt mentor å snakke med på italki.

Så ja, selvom MOOC ikke har snudd opp ned på utdanning, så er vi i en endringsprosess. Avisene trodde lenge at folk ville holde på papirutgavene, men stadig flere gir nå tapt. Utdanning er ingen vernet bedrift som kan forbli upåvirket av de trender og utviklinger som resten av samfunnet gjennomgår. Om MOOC er svaret? Neppe, men det er ikke det viktige.  Spørsmålet er hvordan lærer vi i en verden av ubegrenset informasjon og instant access? Hvor vi alle er koblet sammen som noder i et nettverk. Hvordan utnytter vi dette for vårt felles beste?

Sunday, October 25, 2015

Kvalitet gjennom innovasjon

Foreldre er skeptiske til at skolen skal eksperimentere med deres barn. Men skolen bør eksperimentere med barna, faktisk gjør de en unnlatelsessynd om de ikke gjør det hevdet Marc Prensky Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City 9. oktober i år.

Jeg var på den konferansen for å snakke om MOOC og delta i et panel som skulle snakke om fremtiden for utdanning i Latin Amerika. Prensky ledet panelet jeg satt i og var en av key note speakerne på konferansen. Prensky er mest kjent for begrepet Digital Native, hvor han hevder at de født etter 1990 er så preget av av den digitale revolusjonen at de er annerledes enn oss født før den tid.

Gjennomgangstemaet på konferansen var at vi må endre utdanningssystemet vårt for å tilpasse oss behov og utfordringer for det 21. århundre. I vår digitale tidsalder trenger vi, i følge Prensky og flere av foredragsholderne på koferansen, et nytt utdanningsparadigme tilpasset dagens unge og den fremtiden de skal leve i.  Vi må revidere det det klasserombaserte, fagoppdelte, testbaserte paradigmet til fordel for mer prosjektbaserte, tverrfaglige og globale samarbeidsformer.  Ett eksempel på dette fikk vi fra Mexico, hvor en klasse hadde vunnet en konkuranse som innebar et besøk hos NASA.  Elevene skulle lage produkter som fremtidig Mars reisende ville komme til å trenge, og presentere produktet sitt. Gjennom utfordringene lærte elevene seg mange kvalifikasjoner, ut over de snevert definerte fagmålene. Kompetanse de vil få bruk for uansett hva de velger å gjøre senere.  Det som var interessant var at elever som jobber etter slike alternative arbeidsmåter også får bedre resultater på testene.

Prensky fremhevet dette behovet for å innovere, vurdere, feile og justere. Utdanningssystemet kan ikke tillate seg å bare reprodusere eksisterende praksis. Lærere bør være profesjonelle utøvere som gis handlingsrom til innvasjon. Bare på den måten kan vi få et utdanningssystem som er tilpasset dagens unge og deres behov.

Vel hjemme igjen i Norge fikk dette meg til å reflektere over hva vi gjør her. Har vi et utdanningssystem som gir rom for denne innovasjonen?  Quality through Innovation var navnet på en konferanse vi holdt ved BI i 2014. Konferansen var en del av en langsiktig strategi for å utvikle lærings- og undervisningstilbudet ved BI. Filosofien var at skal en utvikle kvalitet må en innovere. Måten vi gjør dette ved BI er blant annet gjennom et omfattende pilotprogram.

På konferansen fokuserte Dr. Alan Bruce, Director, Universal Learning Systems, Ireland, Vice-President, European Distance and E-learning Network (EDEN),  på at innovasjon innebærer et fokus på hva som er unikt.  En må fostre kompetanse i kritisk refleksjon, og samtidig sikre demokratisk ansvarlighet og transparens. Det å identifisere beste praksis, og jeg vil tilføye, dele beste praksis, er en viktig faktor. Til slutt påpekte Bruce at en må gi slipp på byråkratisk tenkning, innovasjon sikres ikke gjennom diktater.  Prof. dr. Christian M. Stracke, The Open Universiteit Nederland, fremhevet at kvalitet ikke kan standardiseres, det kan kun defineres gjennom tilpassning til situasjon og kontekst. Stracke understreket videre at dette var en miks mellom innovasjon, standarder og pedagogisk historie/erfaring.  Pedagogikk er nøkkelen til strategier, visjoner og ideer, ikke verkøy og hypes.

Og da er vi inne i den vanskelige diskusjonen, for blir læring mer effektiv om vi innfører nye verktøy, eller må vi ta en diskusjon rundt praksis? OECD mener utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet. Som de sier: teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre.   Er utdanning 2.0 det samme som utdanning 1.0, bare i en oppgradert versjon? Elevene i Mexico brukte digitale verktøy, men de jobbet også på en annen måte, en mer eksplorativ måte enn å pugge pensum. Begår vi som Prensky hevder en unnlatelsessynd når vi ikke eksperimenterer?  Hvordan kan vi etablere ny praksis hvis vi ikke tør innovere?

Monday, October 5, 2015

Slik virker lærernes manglende digitale kompetanse på skolebarn.

Slik virker data på skolebarn . Dette er overskriften på en artikkel i Dagbladet 5.10, hvor de henviser til OECD-rapporten Students, Computers and Learning. Making the Connection. Det rapporten i korte trekk viser er at innføringen av digitale verktøy i skolen ikke har hatt den ønskete eller forventete effekten på barns læring.  Det er da selvsagt fristende å legge skylden på verktøyene, de ødelegger læring. I rapporten står det blant annet: "students who use tablets and computers very often tend to do worse than them who use them more moderately".  Så vises det til tidsstudier med bruk av digitale verktøy.  Problemet er ikke hvor mye elevene sitter på pc'er eller hvor lite, men hva de faktisk gjør når de er online. Hvordan er undervisningen lagt opp, hvilke aktiviteter brukes disse digitale verktøyene til? For det er her hele problemet ligger.

OECD mener er utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet.

Teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre,

påpekes det. Jeg vil si det enda sterkere.  Lærerstandens manglende digitale kompetanse, dette inkluderer både holdninger og ferdigheter, medfører at våre barn ikke får den utdannelse som forventes av dem i det 21. århundre.  Vi har alt for lenge vært redd for å si dette høyt, akseptert at lærere kan definere vekk det digitale av grunner de selv finner for godt.  Dette kan vi ikke lengre akseptere.  Det viser denne rapporten med all mulig tydelighet.

At lærere mangler denne kompetansen vet jeg av egen erfaring og utallige rapporter bekrefter dette.  Nå må dette ta slutt!

Jeg sitter og skriver dette i Mexico.  Her skal jeg snakke på Bett Latin America Leadership Summit, for blant annet utdanningsministre fra hele Latin Amerika. Jeg skal snakke om hvordan online læring utfordrer universitetene.  Det føles absurd å sitte her og få meldinger om slike diskusjoner hjemmefra.

Det tar mange år å lære seg å bruke analog teknologi som hånskrift og trykte bøker for læring.  Vår lærerstand har brukt mange år på å tilegne seg denne kunnskapen. Hvor mye tid har de brukt på å lære seg å bruke digital teknologi for læring? Hvor lenge tør vi å holde denne teknologien ute av skolen?  Hvor lenge tør vi mangle denne kunnskapen?

Verden utenfor skolen går videre.  Kollega ved BI, professor Linda Lai skrev denne artikkelen om faren ved manglende digital kompetanse hos ledere; Digitale krav til ledere. Hvor lenge skal vi la kunnskapsløshet og fordommer få råde på dette området? Det rapporten viser med all mulig tydelighet er at lærernes digitale kompetanse går ut over barnas læring.  Dette er et varsko om at det må tas grep. Vi kan ikke lengre la dette vente. Digital kompetanse er en viktig ferdighet om vi har olje eller ikke. Den digitale teknologien er kommet for å bli, også i skolen!

Anbefaler også denne:
Boost Critical Thinking: Let Students Use Google on Exams

Tuesday, September 15, 2015

Gir eller gir ikke databruk flinkere elever?

OECD har akkurat gitt ut rapporten:  Students, Computers and Learning.  Making The Connection. Bergens Tidende omtaler rapporten under overskriften: Databruk gir ikke flinkere elever.
Som vanlig gis verktøyene skylden. En datamaskin er like effektiv eller like lite effektiv for læring som en bok er det.  Det som avgjør er måten den brukes på. Som BT skriver fra rapporten:

OECD mener en hovedårsak til at resultatene uteblir er feil eller dårlig bruk av den tilgjengelige teknologien: - Hvis elevene bare klipper ut ferdige svar med smarttelefonen og limer inn et annet sted, er dette en prosess som neppe gjør dem smartere.  

Det er hele poenget, hvordan benyttes denne teknologien?  Dessverre er ikke flertallet av lærerstanden opplært i god pedagogisk bruk av digitale verktøy i undervisningen.  Flertallet av lærerstudentene mener fremdeles at de ikke kommer ut med ferdigheter i å bruke disse verktøyene pedagogisk. OECD mener er utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet. -

Teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre, påpekes det.

Det er dette vi må ta tak i. Hva er god pedagogisk praksis i det 21. århundre?

Som en sluttbemerkning fremheves Norge, sammen med Danmark og Belgia som land hvor det er en positiv sammenheng mellom høy bruk av datamaskin i mattetimene og gode matematikkresultater.

Som en liten sluttkommentar vil jeg slutte meg til denne kommentaren til undersøkelsen som Sugata Mitra kommer med:
What is interesting is that no one seems to have noticed that our assessment system favours children who don't use the Internet and rely on memorising things.

Monday, September 14, 2015

Hva har vært forbudt i skolen?

For tiden pågår debatten om mobiltelefoner i skolen, og om den skal forbys. På Twitter får jeg kommentaren; "Det kan være gode grunner til å ta med mobiltelefonen på skolen. Som hva da?".

Jeg hadde bare lyst å ta en liten gjennomgang av hva skolen har forbudt:

Kulepenner: Når jeg gikk på skolen var det kulepenner. Vi skulle skrive med dårlige fyllepenner som kladdet noe forferdelig fordi kulepenner ødela håndskriften.

Lørdagskole: lærere gikk i tog for å beholde lørdagskole.

Kalkulatorer: fysjom, hoderegning er tingen.

Frøken Detektiv-bøker: alt for lett litteratur, virker fordummende

Wikipedia: hvem bruker leksikon i dag?

Tegneserier: skolen uvedkommende

Dette er bare noe jeg kommer på sånn umiddelbart.  Krydrer med noen fordums gullkorn:








Sosiale mediers mørke side

Egen suksess er bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte. Når det gjelder det siste virker det som om vi kan ta uante mengder av det siste. For noen år siden når TV-programmer som Big Brother og Robinson begynte å innta skjermene våre kom kritikken mot dette drittsekk-tv.  Kritikken var som vann på en gås, og den type fjernsyn har eksplodert.  Men denne formen for underholdning er ikke begrenset til fjernsyn og dem som mer eller mindre selv søker slike arenaer og situasjoner.

Stadig flere opplever uønsket oppmerksomhet på sosiale medier. Sosiale medier er blitt et av de mest brutale arenaer som finnes for å ødelegge folks liv. Med snevre rammer for hva som er akseptert atferd, og vår nysgjerrighet for å grafse i andres privatliv, er det å henge ut andre blitt big business på nett.  Hvorfor blir sider som AshleyMadison hacked, og hvorfor er det så katatstofalt for dem som er involvert?

Det handler om "public shaming".  Noe av det verste du kan utsette et mennesker for. Mobbing har to komponenter: den ene er isolasjon, den andre er "shaming", skam. Det å ikke nå samfunnets aksepterte standarder rammer hardt. Det finnes mange eksempler på selvmord begått som følge av denne følelsen.  Når enkeltpersoners handlinger spres i ulike medier, blir det for overveldende for dem det gjelder.  Vi glemmer ofte når vi kjøper aviser, klikker på lenker og deler på sosiale medier, at det er et menneske bak som utsettes for denne oppmerksomheten. Et menneske som kanskje ikke har gjort noe galt, eller ulovlig. Eller som har gjort noe som overhodet ikke fortjener en slik oppmerksomhet.

Alle begår dumheter de angrer på.  En som virkelig har fått betale en høy pris for sin dumhet er Monica Lewinsky. Hun var det første offer for det vi i dag kjenner som "cyber bullying". Men desverre, mange har fått erfare det etter henne.  Ikke alle har håndtert det like godt som henne.

I denne TED Talken snakker hun om sine erfaringer og dette fenomenet. Det er en god og tankevekkende tale, som jeg anbefaler å se i sin fulle lengde.

Vi har alle et ansvar for hva vi trykker på og deler. Det er et menneske bak overskriftene. Et menneske som må betale for uønsket 15 minutes of Fame. For noen innebærer dessvere sosiale medier at "You can run, but you can not hide".



Friday, September 11, 2015

Sosiale medier endrer

Denne videoen er sett nesten utrolige 2,5 milliarder ganger på YouTube. Det reelle tallet er nok mye høyere, fordi det florerer en rekke versjoner av den på nettstedet. Den spregte grensene YouTube hadde satt for visninger, så de måttte oppjustere hvor mange ganger en film kunne vises.



Men de færreste kan drømme om slike tall.  5% av filmene på YouTube står for 95% av visningene.  5% kan høres lite ut, men når en tenker på at det lastes opp 300 timer med innhold på YouTube hvert minutt, blir det litt likevel. Det er kun 8 videoer som har  mer enn 1 milliard visninger, med Psy suverent på toppen. Taylor Swift gjør det ikke så verst heller med to sanger på denne eksklusive listen.

Psy: Gangnam Style - 2,406,688,654 Views
Justin Bieber: Baby - 1,207,377,406 Views
Taylor Swift: Blank Space - 1,129,447,206 Views
Katy Perry: Dark Horse - 1,086,631,431 Views
Katy Perry: Roar: 1,049,137,307 Views
Enrique Iglesias: Bailando - 1,027,716,512 Views
Taylor Swift: Shake it Off - 1,022,010,471 Views
Meghan Trainor: All About That Bass - 1,004,721,343 Views

YouTube har mer enn 1 milliard brukere, og tiden folk bruker på nettstedet øker med 50% hvert år.  Slike tall gir enorme muligheter, slik svensken Felix Kjellberg har oppdaget.  Han tjener nesten 60 millioner i året på sin YouTube-kanal. Når han har mer enn 9 milliarder visninger på sin kanal, er det kanskje ikke rart at det blir reklamepenger av det. Hva gjør han?  Han spiller dataspill og kommenterer underveis.  Merkelig, teit, overbetalt?  Kanskje, men hva med en mann som får 340 millioner i året for å løpe etter en ball mens millioner sitter bak en skjerm og ser på, mens noen andre kommenterer?   Verden er i endring, sosiale medier er en formidabel drivkraft. Og dette skjer i et økende tempo.

Thursday, September 10, 2015

Takk til alle som bidro på lanseringen av boken min.

Den 26. august var det lansering av boken min, Læring i en digital tid på Litteraturhuset. Jeg må si jeg er ydmyk og overveldet over alle som kom og som bidro til at det ble noen fine timer. Svært mange, både familie, venner, kolleger, kjente og nye bekjentskaper hadde satt av tid for å komme og dele denne dagen med Fagbokforlaget og meg. Stortingsrepresentant og forskningspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Marianne Aasen, direktør for Abelia, Håkon Haugli, og mannen bak mYoutime, Gunnar Østgård, tok seg tid fra sine travle hverdager til å bidra med sin kunnskap og gode innspill på lanseringen. Dette var til stor glede for de fremmøtte, og selvsagt for meg.  Jeg vil med dette takke alle som kom. Tusen takk. Jeg setter pris på hver eneste. Også en stor takk til leder for Learninglab, Anne B. Swanberg for hyggelig hilsen, støtte og support.

Jeg vil også rette en takk til Fagbokforlaget generelt, og min redaktør, Hilde Kristoffersen, spesielt. Uten dem hadde denne boken aldri sett dagens lys. Det var også dem som organiserte denne lanseringen.

Til slutt: jeg har fått så mange hyggelige kommentarer på ulike sosiale medier, spesielt på Facebook og Twitter.  Det varmer. Håkon Haugli har skrevet en flott omtale i Teknisk Ukeblad. Martin Johannessen på Lærerbloggen. Ebba Køber i Synkron.

Listen kunne blitt mye lengre. Jeg skulle gjerne nevnt alle sammen.
Men jeg vil avslutte her med å rette en personlig takk til dere alle sammen, både dere som er nevnt og dere som ikke er nevnt. Takk for den støtte, support og positive feed-back jeg har fått.

 

Sunday, September 6, 2015

Gjør elever med pc det dårligere enn elever uten pc?

Vår kunnskapsminister har sagt at det er ingenting som tyder på at IKT i seg selv gir bedre læring.  Han sier videre:
Alle treng å lære seg å bruke digitale reiskapar. Men det vanskelege spørsmålet er om elevane lærer meir også i andre fag ved hjelp av IKT. Lærer vi meir matematikk eller norsk med digitale verktøy? Det er ikkje eintydig forsking som tyder på at det er veldig vellukka.
https://theconversation.com/students-with-laptops-did-better-in-hsc-science-46326
Dette har lenge vært det store stridsspørsmålet.  Kunnskapsministeren målbærer et syn som mange lærere forfekter.  Som forskningspolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet, Marianne Aasen sa på lanseringen av boken min: forskning tar tid, og innen vi har fått forskningsresultatene har den teknologiske utviklingen gått videre.  Derfor har det også vært vanskelig å finne utdanningsforskning som viser at pc'er/laptops fremmer læring. Vel, denne forskningen ser nå ut til å komme.  I en studie fra Australia har de sammenlignet resultatene i biologi, kjemi og fysikk hos elever med og uten laptopper.  Resultatet er at elever med laptop gjør det bedre enn elever uten, spesielt i fysikk.

Saturday, September 5, 2015

Er fakta er saken uvedkommende?

Mange ganger når en ser på debatter på tv eller snakker med noen kan en lure på om en befinner seg i samme virkelighet. Ofte forsøker en å underbygge argumentene sine med fakta. Da må jo motdebattanten skjønne hvor landet ligger.  Vel, undersøkelser viser at det ikke nødvendigvis er tilfellet.  Tvert i mot.  Fakta kan slå tilbake, fordi vi tolker fakta slik vi vil at verden skal være.  Det er valgkamp både her på berget og i USA. Begge deler kan til tider være en selsom opplevelse. Personlig forstår jeg ikke hvordan noen i fullt alvor kunne anse Sarah Palin som en reell visepresidentkandidat (en som potensielt ville måtte kunne ta over som president). Mytene rundt den nåværende presidenten ser ikke ut til å ta slutt, selv om de tilbakevises av fakta. I artikkelen How facts backfire Researchers discover a surprising threat to democracy: our brains. diskuteres denne problemstillingen. Hvordan vi ignorere fakta om de ikke passer med våre oppfatninger.  Hvor vanskelig det er å endre en oppfatning når den først er formet. Dette kalles the I know I am right- syndrome, og de som er mest overbevist om at de har rett er dem som har minst kunnskap om emnet.

Perhaps more disturbingly, the ones who were the most confident they were right were by and large the ones who knew the least about the topic.

Hvorfor er det slik?  Det kan tyde på at dette ligger i hjernen vår.  Vi søker sammenheng. Vi baserer ny informasjon på våre tidligere erfaringer og holdninger, Bayes theoreme. Derfor å presentere fakta for en person kan slå kraftig tilbake, noe jeg selv har erfart når jeg har vært på konferanser for akademikere og presentert resultater de ikke liker. En skulle tro at akademikere forholdt seg til fakta, men mennesker er mennesker. Så hva er en sannhet?  Og finnes det objektive sannheter?

Skal lærerne sette karakter på elevenes personlighet?

Dette er tittelen på et arrangement hos  Utdanningsforbundet 15. mars. Bare tittelen er nok til å få meg til å se rødt. Nå er det vel ingen hemmelighet at jeg generelt er skeptisk til karakterer, da karaktersystemet har mange svakheter og dysfunksjoner. Men det en kan si til karakterenes forsvar er at de kan hevdes å måle hvilken kunnskap du har om et gitt tema på et gitt tidspunkt.  En kan lære mer senere (selvom dette systemet er tullete, for eksempel skal karakterer på vgs avgjøre inntak på studier, selvom du har tatt mye utdannelse etter vgs). Men ok.

Men å sette karakter på personlighet?  Hvem du er som menneske? Du er et menneske jeg vil vurdere til 3, du er bare en 2, men du er en 6? Hvem er i posisjon til å ta en slik avgjørelse? På hvilke kriterier skal en slik vurdering finne sted? Hvilke parametere skal legges til grunn?  Hva gjør det med et menneske som i en fase av livet hvor de er i utvikling at de får en slik merkelapp?  Hvilken kompetanse og innsikt har lærer om mennesklig psyke, utvikling og personlighet til å påta seg dette ansvaret? Hva vet egentlig lærere om elevene? Hva vet vi egentlig om et annet menneske?

Vi fungerer i kontekst, noen kontekster er gode, noen er dårlige, noen får frem det beste i oss, noe det verste. I hvilken grad er karakter på personlighet i stand til å fange dette opp? Hvilken rett har vi til å sette slike merkelapper på våre medmennesker? Skal barn og unge være øyetjenere for lærerne slik at de får gode karakterer på sin personlighet?

Når skal vi si stopp?  Dette test og vurderingssystemet tar helt overhånd. Mennesker er ikke tall! Hvilket menneskesyn ligger til grunn for denne overdrevne troen på og ønsket om å vurdere og sette karakter?

Hvilket samfunn gir Pisa-robotene oss?

Norsk skole er for dårlig, vi skårer for lavt på Pisa.  Oslo-skolen er Norges beste (eller verdens beste), fordi den tester mest og kommer best ut på tester.

Hvem kjenner ikke disse argumentene fra det offentlige rom? Som mor kjenner jeg godt til problemstillingen. Det er ikke mange årene siden mine egne barn var i den offentlige skolen.  Jeg synes spesielt min yngste alltid leste til en eller annen prøve. Det var flere i uken.  Stoff hun skulle memorere og reprodusere. Det var lite eller ingen tid til å bearbeide og reflektere over det hun tok inn.  Hun ble behandlet som en lære-robot.  Jeg sammenlignet med min egen tid på skolen, hvor vi diskuterte heftig, hadde tid til andre ting enn lekser.  På mitt russekort skrev jeg til og med Mark Twains ord: jeg har aldri latt skolegangen gripe forstyrrende inn i min utdannelse.

Amanda Ripley har sett på dette globale verdensmesterskapet i skoleresultater, PISA.  Hva hun finner er bekymringsfullt. Hun finner at verken Finland, Sør-Korea eller Polen har gode skolesystemer.  Barn blir "lære-roboter", med begrenset sosial kompetanse. Som Nina Witoszek,  Professor ved UiO, senter for utvikling og miljø skriver i sin anmeldelse av boken:
Men viktigst av alt, skoler som kjemper for å komme høyt på PISA-skalaen produserer ofte eksternt styrte «cyborger» som er like smarte som de er asosiale. 
Som Ripley viser, er den «vinnende» utdanningsmodellen i Finland, Sør-Korea og Polen basert på et sett felles kjennetegn. For det første er den stressende, hvis ikke også traumatisk: 15-åringene er utsatt for konstant overvåking og evaluering, de pugger og pugger og blir deretter brutalt evaluert foran klassen hvor dårlig eller godt de presterer.

Yong Zhao har lenge vært opptatt av samme problemstilling.  I boken World Class Learners dokumenterer han at det er en omvendt korrelasjon mellom et lands resultater på PISA og TIMSS og dets entreprenørskap og innovasjon. Zhao gir testregimet skylden.  Testregime gir fokus på forhåndsdefinerte svar og risikoaversjon. Det motsatte av hva våre samfunn trenger. Zhao skriver selv:
A bigger issue is, as I have written in my book World Class Learners: Educating Creative and Entrepreneurial Students, is the lack of “an entrepreneurship mindset,” which has been an intended outcome of its traditional education system. The traditional system values academic excellence and compliance over creativity, risk taking, and deviation, necessary components of entrepreneurship.
Er det sånn at i vår jakt på kunnskap kaster vi barnet ut med badevannet? Vi tror at vi kan teste oss til kunnskap og kompetanse, mens vi tester oss til konformitet og manglende kreativitet? Hvorfor er det drop-outene som blir de store entreprenørene? Zhao sier at USA ser til Kina fordi de vil bli bedre i matte, Kina ser til USA fordi de vil ha den neste Steve Jobs. For de som ikke har lest Walter Isaacsons biografi om Jobs, anbefales den virkelig.  Dette er historien om en som ikke passet inn i skolesystemet, men som fikk lov å være seg selv, som fikk være annerledes.  En som ikke tok de fornuftige og riktige fagene, men som studerte unyttige fag som filosofi, kalligrafi og meditasjon. En som ikke fulgte normert studieprogresjon.
Nå skal ikke alle bli Steve Jobs, men hvordan ville han overlevd dagens testregime? Hvordan ville Apple sett ut, ville det sett dagens lys om Jobs hadde blitt definert som et problembarn? Er flere tester veien til en bedre skole, og samfunn?

http://zhaolearning.com/2012/06/06/test-scores-vs-entrepreneurship-pisa-timss-and-confidence/

Update:
Debatten om PISA og utdanning er kompleks.

Denne artikkelen om Shanghai kan være av interesse:
http://www.aftenposteninnsikt.no/verden/slik-ble-de-verdensmester-i-pisa-testen

In a nutshell, the Chinese education, a perfect incarnation of educational authoritarianism, is a powerful way to homogenize individuals by discouraging any pursuit that does not serve the emperor or government. This is one of the reasons China didn’t have the industrialists, naturalists, technologists, inventors, and entrepreneurs it needed to start an industrial revolution. These professions were all disgraceful, compared to the scholar-official. Education, in the traditional Chinese perspective, should not be applied to help cultivate these less honorable professions. Education in China is, in essence, a process through which those willing to comply are homogenized, and those unwilling or unable to comply—but quite possibly talented or interested in other, non-scholarly pursuits—are eliminated.
Og litt om Sør-Korea:

http://www.nytimes.com/2014/08/02/opinion/sunday/south-koreas-education-system-hurts-students.html

Som alltid: det er ingen fasitsvar.  Hvilket utdanningssystem vil vi ha er også et spørsmål om hvilket samfunn vi vil ha. 



Monday, August 24, 2015

Møkkakasting i det offentlige rom

I morges på vei til jobben kom jeg over denne overskriften: Møkkamann. Selvsagt trykket jeg på lenken og så denne meningsytringen fra ett av Venstres sentralstyremedlemmer. Rebekka Borsch hadde reagert på FrPs Per Sanbergs uttalelser, og da spesielt i forbindelse med flyktiningekrisen vi nå ser utspille seg i Middelhavet.  Det finnes vel knapt noen som er uberørt av de mange mennesklige tragediene vi ser utspille seg i grensen mellom nord og sør.  Vi kan alle føle på en maktesløshet og ønske om å hjelpe. Som i de fleste andre saker er det politisk uenighet om hvilke løsninger vi skal gå for. Mange ganger kan det være utfordrende å forholde seg til meningsmotstanderes synspunkter, holdninger og argumenter.  Det er lett å bli emosjonell til tider.


Men i et sunt demokrati med ytringsfrihet må en faktisk tåle argumenter en ikke liker. Redaktøren i Charlie Hebdo utbroderte dette på en forbilledlig måte i en tale han holdt i forbindelse med Arendal-uka. Jeg anbefaler å høre/lese hele talen hans. Det vi derimot bør heve oss over er personsjikane av den karakter jeg opplever at Borsch ytrer. Hun er kvinne, han er mann, hun har de "riktige" humane verdier, og Sandberg har det ikke, derfor kan han omtales som "møkkamann" med dertilhørende karakteristikker av han.  Jeg står politisk lang fra Sandberg og hans like, men jeg reagerer sterkt på denne formen for omtale av meningsmotstandere. Ønsker vi at debatten i det offentlige rom forsøples på denne måten? Skal noen som uttaler seg i en sak måtte tåle å bli omtalt på denne måten? Er det greit å ikke skille sak og person slik det gjøres her? Er det greit å slenge slikt til dem en er uenig med?

Hvor går grensene? Hvem har rett til å si hva? Hvilke ytringer er "godkjente"?

Mange kvinner opplever netthets fordi de uttaler seg om saker hvor de kanskje ikke alltid følger mainstream meninger. Mange av dem har blitt brakt til taushet av personsjikane på grunn av at noen ikke likte hva de sa. Er det greit?

Sandberg er kanskje ikke noen svak og sårbar person.  Han er en mann med sine meningers mot, masse makt og nok ikke alltid like velformulert selv. Men hva med eksempelets makt? Hva gjør det med oss andre å se slike karakteristikker på trykk? Sier dette noe om hva jeg kan vente meg om det jeg sier ikke er politisk korrekt? Eller at noen er dypt og inderlig uenig med meg? Ønsker jeg å utsette meg for dette? Er det jeg har å si verdt prisen?

Hvilke signaler sender vi til barn og unge? Vi skal jobbe mot mobbing, men hvilken effekt har det når det offentlige rom forsøples på denne måten?

Tjener det flyktninger, Venstre eller noen av oss andre at Sandberg og andre med hans synspunkter møtes på denne måten?  Jeg vil hevde tvert i mot.  Avstanden mellom partene blir større.  Vi kryper ned i våre skyttergraver. En kan ikke ta en meningsmotstander som argumenterer slik alvorlig. Er det en økende polarisering vi ønsker?

La oss gjøre Voltaires ord til en del av den offentlige diskurs: ”Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” La oss ta ballen og ikke mannen. Eller ønsker vi et politisk regime og offentlig debattrom med møkkakasting fra grøft til grøft?

Til sammenligning uttaler Jan Egeland seg slik og her er et annet argument.

Tuesday, August 18, 2015

Holder du tilbake noe som er for opplagt til å dele?

Jeg imponeres stadig av andre som mestrer ting jeg ikke mesterer, som for eksempel å huske navn. Jeg skulle ønske jeg var bedre til det.  Jeg har teflonhjerne når det gjelder navn, ikke fordi jeg ikke synes det er viktig, men det er en dysfunksjon i hjernen min.  Noe annet er skjema og rapporter, detaljarbeid.  Jeg kan gjøre det, men det er en energityv av dimensjoner. Jeg bruker mye tid og energi bare på å mobilisere motivasjon til å begynne.  Jeg har master i prokastinering når det gjelder slike ting.

Så er det andre ting som er lett. Nye dingse, duppeditter og digitale verktøy bare for å ta et tilfeldig eksempel. Dette er gøy og lett, og tar ikke tid. På mange måter er jeg en skikkelig nerd og skjønner ikke hvorfor ikke alle andre synes dette er like spennende som jeg synes det er. Men det er en annen utfordring med dette.  Fordi det er lett for meg, tror jeg at det er lett, opplagt og uninteressant for alle andre. Jeg ser kanskje ikke en gang hva jeg kan. Og nedvurderer det.  

Neste uke er det lansering på boken min, Læring i en digital tid. Det var ingen lett bok å skrive, fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe å fortelle verden. Jeg følte at uansett hva jeg skrev, var det selvfølgelig, opplagt og informasjonen kunne finnes så mange andre steder.  Jeg følte jeg måtte skrive en tung, avansert bok med cutting edge forskning for å kunne legitimere å gi ut en bok. 

Så innser jeg omsider at det er ikke nødvendig. Det som er opplagt for meg, er ikke nødvendigvis opplagt for andre. Andre ønsker tilgang til den kunnskapen jeg har, som jeg selv nedvurderer, som jeg synes er selvfølgelig. Kunnskap jeg har brukt mye tid på å tilegne meg. Kunnskap som jeg har vært heldig å få tilgang til. 

Jeg lurer på om denne mentale barrieren som nedvurderer det som er lett er påført av utdanningssystemet. Læring skal gjøre vondt.  Bare den kunnskap og kompetanse som har kommet med hard arbeid som har vært anstrengende og vondt har verdi. Det jeg kan som er lett, gøy og som jeg har likt å lære har ikke samme verdi,og derfor kan jeg ikke "smykke meg" med den, dele den. Det betyr ikke at det ikke ligger mye innsats bak tilegnelsen av kunnskapen, men prosessen har kanskje ikke vært like smertefull.  

Dette er i så fall trist. Jeg blir så takknemlig og ydmyk over all den positive responsen jeg har fått på boken min. Overrasket over den faktisk. Det er jo bare en bok jeg har skrevet. Om et tema jeg brenner for og som jeg synes er viktig.   Jeg tror jeg langt fra er alene om å ha disse tankene. Jeg tror mange tenker slik. Tilfeldig kom jeg over denne filmen i dag som jeg synes beskriver dette på en veldig god måte. Holder du tilbake noe som er for opplagt til å dele? 


Sunday, August 16, 2015

Spennende høst.

Høsten 2015 blir for meg en travel og spennende høst.  Den 26. august er det lansering på Litteraturhuset på min bok "Læring i en digital tid". Jeg skal innrømme jeg har sommerfugler i magen. Selvom jeg både blogger og holder mange foredrag er det noe eget med en bok mellom to permer. Det er nok noe med bokens konserverende karakter, det trykte ord.

Jeg skal også holde en del foredrag denne høsten, kanskje de som skiller seg mest ut er BETT Latin America Leadership Summit i Mexico, hvor jeg skal ha både solo sesjon og plenum, og BETT Asia Leadership Summit i Singapore hvor jeg skal i plenum. Det som er mest interessant med disse to konferansene er at begge deler er forholdsvis lite kjent territorium for meg.  Jeg begynner etterhvert å ha god oversikt over hva som skjer i Europa og USA, men disse to delene av verden kjenner jeg mindre til. Jeg vet en del om hva som skjer, men det er i avstandsperspektiv.

Her på berget vil jeg trekke frem Fleksibel Utdanning Norges årskonferanse, FUNCON.  Den er alltid spennende.  I år skal jeg ikke holde innlegg, men ha en "fireside chat" med en enda ikke navngitt gjest.


Hva motiverer endring

Generelt er jeg en blid og positiv person, veldig løsningsorientert og fokusert på muligheter.  Jeg ser halvfulle glass, ikke halvtomme. For å jobbe med det jeg gjør må jeg være det. For å jobbe med endring og utvikling må en være positiv.  En må ha en visjon og tro på noe som er større enn en selv, og ikke gi opp om ikke en lykkes på første forsøk.  Dette kan mange ganger oppleves tungt og frustrerende. Men evnen til å glede seg over fremgang gjør at denne frustrasjonen forsvinner som dugg for solen. Når jeg sitter frustrert med tunge prosjekter som føles som de er gått i stå, gjentar jeg de kloke ord: neste gang sier jeg nei! Når prosjektet er vel i havn og noen vifter med en ny utfordring er de meget kloke ord gått i glemmeboken.

Men hvorfor gjør jeg dette? Hva driver ønsket om endring?

Dette er noe jeg ofte får spørsmål om: hva skal til for å få endring.

Svaret mitt er alltid det samme: ubehag!

Dettte ubehaget kan være ytre eller indre påført, men ubehag ligger der alltid som en motivasjon.

Det er i grunnen ganske innlysende.  Dersom du er fornøyd med tingenes tilstand er det liten motivasjon for å endre dem. Når ubehaget blir sterkt nok, blir motivasjonen for endring det også.

Men det er ikke nok med ubehag og motivasjon, en må også se muligheter og være "empowered" til å handle.  Hvor denne terskelen ligger varierer for oss alle, og motivasjonen kan påvirkes.

Hva er ubehagsfaktorer? Konkurranse, hvis du ikke gjør noe mister du kunder/marked. Makelighet, kan det finnes en enklere måte å gjøre dette.  Kjedsomhet, det må da finnes måter som er mer spennende. Trussel, frykt forkonsekvenser om du ikke gjør noe.  Frykt, hvis jeg ikke gjør noe blir jeg hengende etter. Kunnskap, denne måten fungerer ikke, andre måter er bedre. Sosialt press, frykt for å skille seg ut.

Balansen mellom ubehag og mulighet er ikke enkel.  For mye ubehag kan også gjøre en apatisk, alt føles håpløst, kanskje velger jeg fornektelsens vei.

Det heter at en fanger flere fluer med honning enn med eddik, og vi er laget slik.  Vi tiltrekkes av det positive og behagelige. Derfor holder det ikke å svartmale situasjonen.  En kan påpeke utfordringer og muligheter, og dermed påvirkes motivasjonen. Ubehaget ved den nåværende situasjon kan forbedres i fremtiden. Ubehaget ved status quo er større enn ubehaget ved endring.

Til syvende og sist, uansett hva og hvem som påfører ubehaget, motivasjon kommer innenfra.  Skal jeg gjennom endringsprosseser, som ofte er krevende, må jeg ville det selv. Pålagte oppgaver er tunge og energityver. Oppgaver jeg selv pålegger meg kan være tunge, men de stjeler ikke energi på samme måte. Derfor er endring alltid en tidkrevende og utfordrende prosess.

Hvis skolen ikke fantes......

"Hvis skolen ikke fantes" er en bok fra 70-tallet skrevet av sosiologen Nils Christie. Christie hadde mange innvendinger mot dagens utdanningssystem, og han hadde menge gode poenger.  Som dette bildet viser:

Vi har fått et samfunn hvor formell utdanning med papirer som dokumentasjon er avgjørende for de flestes suksess og fremtid.

Få tenker over hvor røttene til dagens utdanningssystem ligger- obligatorisk masseutdanning. Det ligger i det preussiske keiserdømmet.  Det blir hevdet at hensikten var å få kontroll på massene, og la dem adlyde keiseren allerede fra barnsben av.  Senere kom industrialismen med behov for arbeidere med en standardisert kunnskap som skulle akseptere å jobbe ved samlebånd.

Denne kritikken mot utdanningssystemet er høyst berettiget, men det å ha to tanker i hodet samtidig kan være nødvendig. For uansett hvilken kritikk en retter mot masseutdanning er det ingen tvil om hvilken betydning denne utdannelsen har for den enkelte og samfunnet.  En kan måle et samfunns suksess på utdannelsesnivået til befolkningen. I sør-statene i USA var det staffbart for en slave å kunne lese og skrive.  Slaveeierne fryktet hvilke konsekvenser det kunne ha for deres makt over denne befolkningsgruppen.  I dag ser vi at krefter som ønsker å ha makt over kvinner ikke vil gi dem tilgang til utdanning. Malala er den mest kjente kvinne som har betalt en pris for sin kunnskap og stemme i så måte. Men hun er langt fra alene.  Jeg snakket med den afrikanske unions ambassadør til EU om disse tingene og utdanning var en av hans store bekymringer. Men ikke hvilken som helst utdanning: han understreket at det måtte være den riktige utdanning. Ikke all utdanning lærer mennesker å tenke selv.  Noe utdanning kan virke motsatt.  Han pekte på paradokset om at Bokoharam, som er i mot utdanning, selv har høyt utdannete ledere. En kompetanse de selv nekter andre, fordi det da fjerner deres maktbase.

Utdanningssystemet, med alle sine feil og mangler, har vært en viktig kilde til fred, demokrati, velstand. I Norge har enhetsskolen gjort at vi stort sett har vært i de samme klasserom uansett evner, religion, etnisitet eller sosial klasse.

Som sagt er dette ikke bare uproblematisk, fordi sorteringssytemet i skolen basert på karakterer (med alle svakhetene det systemet har) har innprentet en aksept for noen ulikheter vi kanskje ikke burde akseptere.

Men tidligere fantes det mange ulike muligheter, hvor lang utdanning bare var en vei. Barn hadde korte skoledager.  Det var fullt mulig å slutte i formell utdanning som 14-åring og ha en god yrkeskarriere.

I dag har barn og unge en oppvekst som ingen andre barn har hatt før dem, fra de er 5 år og frem til de er godt over 20 tilbringer store deler av befolkningen tiden sin i kunstige, stimulifattige, stillesittende omgivelser - våre utdanningsinstitusjoner. Dette er på ingen måte omgivelser vi er skapt for, eller som er tilpasset våre behov. Konsekvensene ser vi da også hver dag.   Når stadig flere og flere erkjenner dette systemets mangler og begrensninger begynner det å miste sin legitimitet.  Lærere klager da også over manglende respekt.  Arbeidsliv over de uteksaminerte ikke har relevant kunnskap. Dette er en utfordring, for hvis utdanningssystemet ikke klarer å levere, mister legitimitet hva har vi da som erstatning?

I en tid med overflod av informasjon, hvor kunnskap og kompetanse aldri har vært mer kompleks hvilke diskusjoner har vi om utdanning? Hvordan designer vi våre læringsomgivelser? Er mer begrensning og standarder løsningen i en verden med økende kompleksitet?  Klare vi å løsrive oss fra fortidens modeller og tenke modeller for fremtiden?

Hvis skolen ikke fantes hvilket samfunn hadde vi da?


Spesialundervisning eller ikke?

Debatten går heftig om spesialundervisning om dagen. Det blir anslått at så mye som 25% av elevene ikke har vansker med å delta i den ordinære opplæringen (NOU 2009:18). Smak på det tallet.  Hver fjerde elev!  Det er enorme tall.  I tillegg kommer de såkalt begavete elevene som lider seg gjennom en understimulerende skole.  Svaret fra mange er da: spesialundervisning!

Det er helt utrolig hvor fastlåst vi er i den eksisterende modellen, en rigid modell som passer de færreste. Vi insisterer på å holde på one size fits all - modellen, og så fikse på dem som ikke passer inn.

I 2009, når modellen med omlegging av spesialundervisningen ble vedtatt var jeg undervisningsinspektør på en 1-10 skole.  Målet var da å få ned antall elever som fikk enkeltvedtak, det vil si spesialundervisning. De som ble igjen etter omleggingen var elever som ville gått på spesialskoler. Resten av elevmassen skulle få tilpasset opplæring.

Jeg husker enda begunnelsen for dette. Fra pedagogisk ledelse i kommunen fikk vi tall på at en tredjedel av spesialundervisningen hadde ingen efekt, en tredjedel virket og en tredjedel virket mot sin hensikt. Dette er helt utrolige tall: to tredjedeler av spesialundervisningen har liten eller ingen effekt, eller virker skadelig for eleven. Dessverre har jeg ikke klart å finne kilden for de tallene, men den statistikken har brent seg inn i mitt hode.  Thomas Nordahl sier at dagens spesialundervisning ikke virker og bør legges ned. Kathe Lunde sier vi mangler dokumentasjon på at spesialundervisning virker.  Når skal vi ta tak i elefanten i rommet?  Det er ikke elevene det er noe i veien med, men systemet. Når det blir anslått at en tredjedel av elevene i grunnskolen tilsynelatende ikke passer inn der er det ikke ungene det er en feil på. Stadig flere erkjenner dette, og søker alternativer for sine små. Unschooling er en amerikansk trend som nå også kommer til Norge. Avisen Klassekampen omtalte dette fenomenet i går under overskriften: Gir opp klasserommet.

Tidligere har denne trenden vært forbeholdt de få, ofte på religiøst grunnlag.  Dette er i ferd med å endre seg. Med all informasjon som finnes online, og stadig flere verktøy, erkjenner foreldre at det finnes alternativer til vår one size fits all- modell.  Vi kan ikke lengre fortsette å sortere barn og unge etter årgang, og gi dem spesialundervisning når de ikke følger en gjennomsnittlig utvikling.

Det sies at vi ikke produserer enere i norsk skole.  Nei, når alle skal gjennom det samme samtidig ligger det i sakens natur at få når sitt potensiale.  Er tiden nå moden for å tenke nytt?




Se også denne: Spesialundervisning - Retten til å bli en skoletaper

Wednesday, July 22, 2015

Hvordan holde styr på litteratur og referanselister?

Når en skriver oppgaver er referanselistene viktig, Å holde styr på og organisere referanser og litteratur er en viktig del av skriveprosessen. Erfaringsmessig vet jeg at dette kan være en utfordring for mange.  EndNote er et populært referansehåndteringsverktøy. Med EndNote kan du enkelt søke og innhente referansedata fra online bibliotek, organisere referanser og bilder, samt enkelt legge inn referanser og generere ferdige formaterte litteraturlister i dine dokumenter.  Utfordringen er at EndNote er en del av Microsoftpakken og ikke alle kjøper den.  Da finnes det en rekke alternativer.

Citation Machine lar deg velge hvilken stil du vil bruke, gir deg ulike alternativer å velge fra ut fra søkeresultater og så kan du bearbeide informasjonen slik at den passer i ditt arbeid.

I BibMe kan du enten søke etter en kilde eller legge den inn selv, bygge din egen liste som kan lastes ned i ønsket format.

EasyBib lager referanser i ønsket format ved at du enten scanner bokens barkode eller skriver inn navnet på boken.

Mendeley er et annen gratis referansehåndteringsverktøy og PDF-leser. Mendeley har en desktopfunksjon som betyr at du laster den ned på din pc, mac eller mobile enhet.

CiteFast lager dine referanser i fire dager.

RefMe er både web og mobilbasert, og du kan bruke det for å automatisere sitater, referanserlister og bibliografier.  RefMe har en rekke tillegsfunksjoner som blant annet at det generer sitater ved å scanne boken/journalens barkode med mobilkamera. Det er en rekke søkefunksjoner. Du kan legge notater til dine referanser (gjelder ikke bare RefMe).  Du kan via appen sende referansene dine til EndNote eller Word.