Reisebrev fra Singapore

For tiden befinner jeg meg i Singapore fordi jeg skal snakke på Bett Asia Leadership Summit. Å komme til Singapore er virkelig å komme til en annen verden. Singapore har nesten samme befolkningstall som i Norge, de er 5,5 millioner, men der slutter også likheten. Singapore er en smeltedigel, hvor majoriteten av befolkningen er kinesere, indere og malaysiere. Men de fleste nasjonaliteter er representert her. Disse ulike gruppene har også sine ulike kvarterer, som for eksempel ChinaTown.  I Singapore er det muslimske kvarteret, og Arab Street er blant de mest hippe steder å gå ut. Hvor det er et yrende liv med barer og resturanter, som serverer fantastisk mat. Her lever de helt tydelig harmonisk sammen. Jeg har en god venn som er fra Singapore, og spurte han om dette, og han sa at mennesker i Singapore var pragmatiske, de var først og fremst opptatt av å leve et godt liv og ha en god inntekt. De var ikke så opptatt av hva som skilte.

Et annet trekk ved Singapore er boligpolitikken. Singapore er tett befolket, med vanvittige eiendomspriser. Men i Singapore bor mesteparten av befolkningen i "public housing". Det vil si at myndighetene eier jorden husene står på, så leies/kjøpes husene for 100 år. Det vil si en festetomt-ordning. Dette gjør at vanlige mennesker kan skaffe seg bolig. I Singapore må faktisk alle ha egen bolig. Det er ikke lov å være uten. Myndighetene forventer en befolkningsvekst til 6,9 millioner innbyggere, og har allerede begynt å bygge boliger for å møte denne befolkningsveksten. Det gjør at det i dag er overskudd på boliger i Singapore.

Når det gjelder biltrafikk skiller Singapore seg fra de fleste andre storbyer ved at det er relativt lite trafikk på veiene. Biler koster en formue, da det er 100% avgift på dem. Selv om du har penger er det ikke bare å kjøpe bil, du må ha løyve, det koster og det utstedes bare et begrenset antall av dem. Løyvet varer i 10 år, så må du kjøpe nytt løyve. Singapore satser på et godt utbygd offentlig transportsystem. Myndighetene planlegger også å flytte biltrafikken fra gatene og under jorden.


Noe som er merkelig i denne hypermoderne byen et tilgang til internett.  På Starbucks må jeg bruke Facebook-konto for å komme på nett.  På hotellet koster det 180 kroner for nett i 24 timer, og det er ikke gratis nett i lobbyen, noe jeg aldri har opplevd før. En skulle tro at i et slikt land var wifi like selvfølgelig som strøm, men nei. Så de har definitivt noen utfordringer her.