Marc Prensky til Norge

Den 15. november arrangerer vi for tredje gang konferansen BI2020. I år er den et samarbeid med Fleksibel Utdanning Norges konferanse FunKon16. På programmet står mye spennende.  Fra BI sin side vil vi blant annet dele erfaringer fra vårt pilotprogram med å prøve ut ulike pedagogiske arbeidsmåter med nye teknologiske muligheter.  Blant plenumsforedragsholdere møter du Barbara Wasson fra Universitetet i Bergen og Marc Prensky.  Sistnevnte er mest kjent for å ha introdusert begrepet digital native/digitalt innfødte. Konferansen er åpen for alle som ønsker, og vi håper at riktig mange benytter anledningen.

Lenke til påmelding: http://fleksibelutd.pameldingssystem.no/funkon16

Flipped classroom i kvalitative fag

På BI er vi i stadig utvikling.  Mottoet er Improving Student Learning, og vi henter inn kunnskap om hva andre gjør og så prøver vi det ut i egen praksis. Dette er blant annet bakgrunnen for vårt omfattende pilotprogram. Noen av erfaringene deler vi gjennom regelmessige livesendinger, Refill.  I morgen er temaet erfaringer fra faget Business Communication in English.

BI har store distribuerte nasjonale kurs, og noe av utfordringen i slike kurs er å få jevn kvalitet på undervisningen. Studieåret 2014/2015 startet en pilot med det formål å ta lærer-fokusert aktivitet ut av klasserommet, og bruke digitale oppgaver for å øke student-fokusert læring i klasserommet.

Metoden er kjent som «The Flipped Classroom», der innhold som tradisjonelt blir forelest i et klasserom gjøres tilgjengelig for studentene til å brukes når de vil og hvor de vil. For de ansvarlige i SPÅ 2901, Business Communication in English var det ikke bare formidling av fakta som har vært fokus, men å få frem også kulturelle forskjeller gjennom å bruke dialog mellom personer med ulik kulturell bakgrunn.

Mange mener det å "flippe" fungerer best i kvantitative fag – men erfaringene fra denne piloten viser at det også kan brukes på andre fagområder. Pilotprosjektet deres ble så vellykket at de nå implementerer for hele kurset! (filmen er på engelsk)

Quality Through Innovation

Quality through innovation er det ambisiøse navnet vi har valgt på en konferanse som går av stabelen ved Handelshøyskolen BI 13. oktober.

Bakgrunnen for konferansen er delvis at den markerer slutten på et treåring prosjekt:  Metodefag i fremtiden, hvor vi har hatt delfinansiering fra Norgesuniversitetet.  Vi vil presentere resultater fra dette prosjektet på konferansen.  Men vi har gjort mye med ved BI.  Gjennom 2012 gjennomførte vi et prosjekt kalt BI2020 som en anerkjennelse av et utdanningslandskap i endring og hvor vi prøvde å se inn i krystallkulen. Vi gjorde intervjuer, dro på studieturer og undersøkte mye av hva som rører seg.  Vi kom frem til tre ulike fremtidsscenarier for utdanning som vi kalte henholdvis:

Connect and share.
Dette er det online læringsuniverset som MOOC er en del av. Men det omfatter også en nettverkstankegang rundt læring.  I dette universet, i en verden hvor det er overflod av informasjon, kan ingen kunne alt men alle kan noe, og under mottoet: You are what you share, blir nettverkene større enn summen av individene.

Just in time learning.
Dette er mye knyttet til næringslivets behov. I stedet for en stor standardbase av kunnskap og informasjon som du kanskje kan få bruk for en gang, er læring knyttet til mer umiddelbare behov.  Dette omtales ofte som mikrolæring, og app-universet er en del av dette scenariet.

Branded learning
Dette er det scenariet som er mest likt dagens utdanningsmarked, hvor alumnifaktoren er viktig.  Hvor du har gått og hvem du kjenner er vel så viktig som den kunnskapen du har tilegnet deg. Men selv i dette scanarie må institusjonene utnytte de digitale mulighetene.  Studentene godtar ikke en kjedelig forelesning når de kan finne mye bedre forelesninger på nett.

Som en konsekvens av hva vi kom frem til i dette arbeidet har BI startet et eget pilotprogram, hvor ledelsen har lyst ut 6 millioner kroner i to runder for at vår faglige stab skal prøve ut ny teknologi med pedagogisk fokus.  Dette har resultert i 49 piloter. Noen av disse vil presenteres på konferansen.

Men som tittelen indikerer, piloter er spennende, det er også de teknologiske mulighetene.  Men hva med kvaliteten på alt det vi produserer?  Handelshøyskolen BI er akkreditert med det som omtales som Tripple Crown. Det har vi fått fordi vi legger stor vekt på kvaliteten i det vi gjør. Så også vår utvikling. Vi lever i en verden som utvikler seg i en rasende fart, og gårsdagens løsninger holder ikke mål i morgendagens samfunn, ei heller innen utdanning. Så gjennom innovasjon kan vi holde oppe kvalitetsfokuset. Dette vil vi fokusere på på vår konferanse.  Vi har fått to interessante internasjonale foredragsholdere til konferansen: Dr. Christian Stracke, som jobber med kvalitet i digitale læringsressurser. Han ser at det skjer mye mer på dette området blant asiatiske utdanningsinstitusjoner enn europeiske, og Dr. Alan Bruce.  Han holder til i Dublin, hvor store tech selskaper som Google og Facebook øker sin tilstedeværelse, og utfordrer våre tradisjonelle forestillinger om høyere utdanning.  De rekrutterer ikke etter formelle kvalifiksjoner, men potensiale.

Så vi tar denne debatten på BI 13. oktober og du er hjertelig velkommen til å delta. For de utdanningsinstitusjoner som ikke er i utvikling er i avvikling.

Workshop om flipped classroom ved Handelshøyskolen BI.

Erik Wilberg

Njål Foldnes

BI har de siste årene hatt et omfattende pilotprogram for å bedre undervisningen gjennom fokus på pedagogikk og bruk av undervisningsformer som utnytter digitale mediers potensiale. Vi har hatt et omfattende pilotprogram.  Blant pilotene vi har gjennomført er piloter med såkalt flipped learning/classroom/lecture.  I fagene matematikk og statistikk ved BI Stavanger har Njål Foldnes erstattet de tradisjonelle forelesningene med bruk av video, og Erik Wilberg har gjort det samme i strategi.

I dag hadde vi en workshop for våre forelesere hvor Njål og Erik fortalte om sine erfaringer og hvordan de praktisk har gjennomført undervisningen. Begge to kan fortelle om engasjerte studenter som får bedre karakterer med denne formen for undervisning.

MOOC - overhyped?

MOOC-bølgen feier tilsynelatende over akademia. Coursera som er den største, har i skrivende stund 5,4 millioner studenter.  Det vil si at et utdanningstilbud som er mindre enn to år gammelt har mer enn Norges befolkning innrullert. Men Coursera er langt fra alene.  Det nyoppstartete tyske Iversity hadde mer enn 100 000 studenter innrullert til sitt første kurs (og kun tre uker etter oppstart er antallet studenter doblet til 220 000). Innen akademia (også utenfor) går diskusjonen flittig - hva betyr dette? Noen mener at MOOC vil endre verden  og er en gamechanger. MOOCs vil endre utdanning slik vi kjenner det og "brick-and-motar" universitetene står for fall.  Andre mener at MOOCs er en boble, og at de ikke kan erstatte fellesskapet ved de campusbaserte tilbudene, og at MOOCs er keiserens nye klær, fordi vi har hatt nettstudier lenge. At MOOC ikke er levedyktig begrunner de i de lave fullføringstallene (10% i snitt) og at de ikke gir studiepoeng (noe som er i endring). Mange lurer også på hvordan MOOCene skal tjene penger.

Nå er det sånn at det er vanskelig å bedømme fremtiden basert på fortiden.  Det utdanningssystemet vi har, og det kunnskapssynet vi har er basert på et paradigme hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsfenomen. Kunnskap var lokalisert i tid og rom. En måtte ha tilgang til kunnskapen enten i fysisk form ved at en fikk lese boken eller journalen den befant seg i, eller en måtte få møte og lytte til de personene som hadde kunnskapen, veldig ofte da gjennom en forelesning/foredrag.  Disse to formidlingsformenes kvalitet og verdi skal ikke undervurderes. Å lytte til et foredrag av en dyktig foreleser er en givende opplevelse, på samme måte som det å gå på et museum og se bilder og skulpturer, delta på en livekonsert, eller se ett teaterstykke. Men av ulike grunner er det ikke slik de fleste av oss konsumerer kunst og kultur. Det er eksklusivt, lite fleksibelt og tidkrevende. Men ikke uten verdi. Det er heller ikke slik at fordi kunst og kultur tilgjengeliggjøres i ulike kanaler, med økt fleksibillitet, at behovet for, ønsket om og villigheten til å oppsøke og delta på slike live arenaer har avtatt, snarere tvert i mot. Konserttilbudet har vel aldri vært større enn nå, både av profesjonelle og amatører. Munch-utstillingen, som har vært i år, har satt publikumsrekord.

Nå treffer det utdanning.  Hva betyr det?

Denne utviklingen kommer på ingen måte som "julekvelden på kjerringa".  Dette er en varslet utvikling. Som jeg har vært inne på før skrev Daniel Bell om dette allerede i 1973 i boken "The coming of post-industrial society". Der predikerte han en tredje revolusjon. Den første var jordbruksrevolusjonen, hvor jordbruk ble de drivende krefter for samfunnsutviklingen og økonomien.  Det samfunnet varte noen tusen år. Den neste revolusjonen kom med industrisamfunnet.  Da ble industrisamfunnet, med fokus på råvarer og foredling den bærende kraft i samfunnsutviklingen og økonomien. Dette varte i 400 år. Bell hevdet at vi var på vei inn i et post-industrielt samfunn.  Et samfunn hvor teknologi, kunnskap, informasjon og kompetanse ville bli de drivende samfunnskrefter.   Bell møtte mye kritikk.  Argumentet var at kunnskap og informasjon ville alltid være viktig og at vi fortsatt ville trenge industri. Men den argumentasjone underslår ikke det grunnleggende i Bells resonement: drivkreftene i samfunnsutviklingen og økonomien er ikke lengre industrisamfunnet. Vi har et industrisamfunns logikk, men ikke et industrisamfunn.

Dette ser vi på flere områder: for det første sliter de økonomier som bygde seg opp i industrisamfunnet.  Industrisamfunnet baserer seg på knapphet: knapphet av råvarer, knapphet av arbeidsplasser, begrenset tilgang til kapital og kompetanse.  For det andre ser vi at stadig mer av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. Det være seg banktjenester, reiserbyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noen hyppig nevnte. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene.

Slik blir det også med utdanning. I det post-industrielle samfunn er kunnskap og kompetanse, som i motsetning til industrisamfunnets begrensete råvarer, en uendelig størrelse.  Det blir bare mer av den jo mer den brukes og deles. Tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fremhevet at humankapitalen, det vil si den kunnskap og kompetanse som var i befolkningen, var langt viktigere og mye større enn oljeformuen. Hvilket er riktig.  Det hjelper lite å inneha mange naturrerssurser dersom en ikke evner å omsette dette i verdiskapning. En kan bare sammenligne økonomien til ressursfattige Singapore med mange ressursrike afrikanske land. Mange av verdens mest verdifulle selskaper selger ikke fysiske produkter, men virtuelle tjenester.

I det post-industrielle samfunn vil kunnskap og kompetanse bli en viktig størrelse og befolkningen vil ha ett gjennomsnittlig høyere kunnskaps- og kompetansenivå enn noen sinne før i historien. I dag er dette ukontroversielt.

Spørsmålet er bare: hvordan skaffer de seg denne kunnskapen?

I det før-industrielle samfunn ble denne kunnskapen tilegnet gjennom praksis, en så hva de mer erfarne gjorde og prøvde ut selv. I industrisamfunnet ble utdanning institusjonalisert (masseutdanning slik vi kjenner det er fra 200 fra 50 år gammelt fenomen, avhengig av hvor i verden vi er). Utdanning ble adskilt fra "resten av livet" og flyttet til dertil egnete institusjoner med kvalifiserte instruktører.  Vi begynte å skille mellom godkjent og kvalitetssikret kunnskap og den som ikke var det. Den godkjente og kvalitetssikrete ble dokumenter gjennom dokumenteringsordninger og synliggjort på ett papir. Dette fungerte for industrisamfunnet. Som Sugata Mitra sier: mange sier at utdanningssystemet er gått i stykker, men det er det ikke.  Det fungerer perfekt.  Det er bare det at vi trenger det ikke lengre.

Sugata Mitra er bare en av mange som nå søker å finne ut hvordan kunnskap og kompetanse lever i det post-industrialiserte samfunn. Vi har fått tilgang til en teknologi som bryter det etablerte monopolet.  Kunnskap og kompetanse er ikke lengre fanget mellom to permer, eller låst inne i våre hoder. Derfor er den heller ikke lengre fanget inne i klasserommene og auditoriene. 

Mange anser at det som ikke læres på de formelle læringsarenaene, under kontroll av en godkjent, kvalifisert person, må være mindreverdig.

Må det være det?

Salman Kahn oppdaget ved en tilfeldighet kraften i bruk av video som formidlingskanal for læring.  De studenter som jeg har snakket med skryter veldig av det som senere har blitt Kahn Accademy. Dette initiativet kom ikke fra utdanningssektoren, men fra noen krefter utenfor.

Da er jeg over på neste teoretiker som har varslet den endringen vi ser. Clayton Christensen skrev i 2008 Disrupting Class.  På bakgrunn av sine teorier om disruptive innovasjoner tok han, Michael Horn og Curtis W. Johnson for seg hvordan disruptive innovasjoner ville påvirke utdanning. Det de så på som disruptiv innovasjon var den digitale utviklingen.  De så for seg at onlineløsninger ville riste i de etablerte fysiske utdanningstilbudene. Det er det mange grunner til.

Hva skjer så i 2012. En bølge av onlinetilbud velter over akademia: Coursera, Udacity, Udemy, edX. Plutselig våkner en del aktører og ser at ops, denne digitale utviklingen angår oss. Vi kan ikke lengre leve komfortabelt i våre akademiske bobler.

Så hva gjør de?

 Clayton Christensen hadde en veldig god artikkel (som min gode kollega Erik Wilberg gjorde meg oppmerksom på) i The New York Times 1. november.  Her sammenligner han MOOCs med seilskip.  I begynnelsen anså seilskipene dampskipene som mindreverdige.  Når de innså at damp kunne fungere satte de dampmaskiner inn i seilskipene, før de måtte innse at seil måtte gi tapt for dampmotorer.  Disse hybride seilskipene var ett forsøk på å ta ny teknologi i bruk på gamle modeller.

MOOCs, og flipped classroom, er noe av det samme.  Det er hybride varianter av eksisterende foretningsmodeller. En prøver å ta i bruk ny teknologi innenfor det eksisterende paradigmet/foretningsmodeller.


Hva er så da fortsettelsen?

Vel, dersom en følger teorien om disruptive innovasjoner, finner den sted under radaren. Mens alle ser til MOOCs og flipped classroom, skjer der ting i randsonen som kommer til å påvirke utdanning.

Folk vil lære, men de har ikke tid eller råd til å sette av år av livene sine til denne læringen.  Derfor vil vi se en vekst i såkalt mikrolæring.  Når vi jobbet med BI2020-rapporten kalte vi dette for: "just-in-time" læring.  Folk lærer når som helst, hvor som helst det de til enhver tid trenger/ønsker å lære.  Dette er disruptivt, og ikke populært å si. Men det betyr ikke at det ikke skjer.

Ta ett fenomen som DragonBox. Dersom elever kan lære hele pensummet i algerbra før de begynner på skolen ved en app på lesebrettet eller telefonen, hva skal de da gjøre i mattetimene?  Hva skal de med mattetimene? Hvordan utfordrer det hva vi tenker om skole og pedagogikk?

The Economist hadde 31. oktober en artikkel som het: "Move over, MOOCs. Her påpeker de denne fremveksten av mikrolæring. De viser til MOOCsene rigide og lite fleksible struktur, at de har stort omfang og er krevende å følge.  Folk ønsker å lære og tyr derfor til tilbud av mer begrenset omfang som for eksempel TED Talks. De forteller om et russisk initiativ som heter Coursmos, og omtaler seg selv som verdens første mikro-læringsplattform.  Eller Mindsy, som reklamerer med at du kan lære noe nytt hver dag. For en abonementssum på $29 hver måned har du tilgang til hele kursbiblioteket deres.

Folk vil lære hele tiden, men de vil ha større fleksibillitet, og mindre "moduler".

Dette følger mønsteret vi har sett fra de fleste andre bransjer:

Fenomener går fra å være analoge og samtidige til å bli institusjonaliserte. Dette skjedde innen teater, innen musikk, innen reise, innen betaling, innen kommunikasjon. Det ble etablert store, hierarkiske mamuttorganisasjoner, hvor mennesket måtte tilpasse seg organisasjonens behov og struktur og det var lite rom for fleksibillitet og tilpassning.  Dette kjenner vi som den fordistiske modellen. Men så har de fleste bransjer mer eller mindre gått fra en sentralistisk styrt modell til fleksible, oppdelte løsninger hvor den enkelte velger selv ut fra preferanser, behov og forutsetninger.  Dette har skjedd i bransje etter bransje, og vi har etterhvert en befolkning som er vant til og forventer å få velge selv, og ikke finner seg i denne styringen. Dette kan sammenlignes med at vi i en periode hadde organisasjoner som var som supertankere: store, komplekse, sentralstyrte og de trengte lang tid på å snu. Nå blir det mer som en flåte av skip. Det er mange mindre enheter, med større fleksibillitet og som kan snu seg raskere. På mange måter fungerer det som en sverm. Dette ser vi i den raske vekst og fall som finner sted i det digitale rom.

For skolen gjør det vondt, noe som denne tegningen viser:

 

 

 

Forventningene til skolen og rettighetsbevisstheten kolliderer med utdanningssystemets monolittiske struktur. Vi prøver å løse det med tilpasset opplæring - men tilpassning til hva?

 

Når det gjelder MOOCene er det to ting jeg synes er verdt å fremheve:

 

På den ene siden er det å flytte det eksisterende utdanningsparadigmet på nett og tilgjengeliggjøre utdanning på en måte vi aldri før har sett i historien.  Det som før var eksklusivt gjemt bak universitetenes høye murvegger er nå sluppet fri til alle med en internettoppkobling. I seg selv grunnlag for en enorm kunnskapsutvikling og samfunnsendring. En kan ikke bedømme hva dette vil bety for samfunnet etter to år. Gutenbergs boktrykkerkunst satte i gang reformasjonen, det skjedde ikke over natten. Selv om vi har opplevd raske endringer går ikke ting så fort.

 

På den andre siden endrer MOOCene vår bevissthet rundt hvor og hvordan utdanning kan finne sted.  Etterhvert som vi ser potensiale i utdanning utenfor de etablerte utdanningsinstitusjonene og potensialet i den digitale teknologien vil vi se en voldsom vekst og variasjon i læringsarenaer. Vi vil ikke konsumere mindre, men mer, i mer varierte former. Og det trenger ikke bety forelesningen eller samlingenes død. Det blir bare ikke like enerådende lengre. 

 

 

 

Konferansen BI2020

I prosjektet BI2020 ser vi på utdanningens fremtid, hvordan lærer vi i 2020, og hvem er studentene i 2020.  Spørsmål mange er opptatt av og ingen har svaret på. Det er som kjent vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. I den sammenheng arrangerte vi 16. oktober konferansen BI2020 i BI´s lokaler i Nydalen.

Konferansen ble innledet av Professor Matthew Fraser fra The American University of Paris. Hans bok "Throwing Sheep in the BoardRoom" var den første til å identifisere sosiale mediers betydning for ulike bransjer.  Fraser påpekte at de endringer vi har sett innen andre sektorer vil også skje innen utdanning, og han trakk paralleller til den retorikken som var innen pressekretser før internet disruptet aviser. Fraser påpekte at skoleverket kan være så motstandsdyktig mot endring på grunn av sterke offentlige reguleringer og føringer, men at endringer vil skje. Selv bruker han ikke bøker i sin undervisning, men blogg og andre sosiale medier.  Han ber for eksempel sine studenter om å være delaktige i undervisningen ved å google problemstillinger under forelesningene og så tar de diskusjon ut fra dette. Sånn sett gjør Fraser det prorektor ved BI, Dag Morten Dalen oppfordret til i sitt innlegg. Dalen sa at alle disse digitale on-line tilbudene som vokser frem, sosiale medier, Kahn Academy, Udacity, med flere, utgjør ingen trussel, men en mulighet.  I stedet for å stenge dette ute bør vi ta det inn i undervisningen og la det bli en berikelse i det pedagogiske arbeidet.

Det som nok gjorde størst inntrykk på forsamlingen var elever fra Nordahl Grieg videregående skole i Hordaland fylkeskommune. Nordahl Grieg videregående skole er Hordaland fylkeskommunes siste tilskudd og skolen er på sitt tredje år nå. Skolen har tatt konseptet Digital skole på alvor, og prøver seg frem. Elevene skulle fortelle om hvordan de arbeider og hva de forventer når de starter høyere utdanning.  Og det kan en trygt si de gjorde: Stine Marie Torsvik og Erlend Gjerdevik Sørtveit stilte selvsikkert og uredd. Begge fortalte om initiell skepsis til den utstrakte bruken av pc og digitale læremidler ved Nordahl Grieg, fordi de kom begge fra et analogt univers i grunnskole og det tok tid å venne seg til de digitale arbeidsmåter. Men etter en tilvenningstid så begge elevene fordelen ved de digitale verktøyene, og som Stine sa: vi frykter vi må gå tilbake til bøkene når vi begynner på høyere utdanning, men vi kan tilpasse oss. De ga også eksempler på hvordan digitale verktøy, spesielt i matematikk ga bedre orden og struktur, var mer tidseffektivt og ga bedre forståelse. Erlend viste hvordan han jobbet og spurte forsamlingen retorisk: om dere skjønner hva det går i... Begge ønsket muligheten til å være heldigitale i sitt utdanningsløp. Når de ble spurt om hva de foretrakk, bøker eller digitalt svarte de at de behersket begge. Dette er fremtidens elever.  Mitt inntrykk var at dette var litt av en vekker for forsamlingen.

Neste post på programmet var prosjektet Metodefag i fremtiden. Dette er et prosjekt med støtte fra Norgesuniversitetet med fokus på matematikk. Prosjektet er et samarbeid mellom BI, Høyskolen Sør-Trøndelag, itslearning, NDLA og Cerpus. Idéen er å se på hvordan kan en tilnærme seg metodefag på en annen måte enn den tradisjonelle forelesningen, blant annet gjennom bruk av video. Njål Foldnes, fra BI Stavanger, reflekterte rundt hvordan vi har fokus på foreleseren og ikke den som faktisk skal lære, studenten.  Han reflekterte også rundt hvordan det er mulig å få topp score som foreleser av studentene uten at det viser igjen på studentenes faglige resultater. Njål fremhevet hvor alene studentene er og hvor lite de snakker fag og på den måten får lite faglig forståelse.  Han ønsker å flippe denne modellen, ved blant annet å lage videosnutter av det han elles ville forelest.  Anette Wrålsen, fra Høyskolen Sør-Trøndelag, viste eksempler på videoer hun har laget og om prinsipper en kan bruke for produksjon, hvor lett dette kan gjøres.

Vi avsluttet konferansedelen med en debatt/samtale om hvor utfordringene og mulighetene ligger. Fra studentrepresentant Marte Brøndbo ble det fremhevet at hun ønsket forelesere som ville være i forelesningssalen og ikke en som fokuserte på betaling, og i forsamlingen ble det fremhevet at undervisning har altfor liten status innen Akademia.

Det var tydelig at tema og innledere lyktes å engasjere, inspirere og vekke for det var god stemning og gode spørsmålsrunder etter hvert foredrag (se blant annet Tor Haugnes sine tanker etter konferansen) .  Debatten hadde mange engasjerte innlegg og kommentarer. Konferansen BI2020 var ikke noe endestop, denne debatten/samtalen vil vi føre videre.

Konferanse BI2020

For tiden holder vi på med et prosjekt på Handelshøyskolen BI som heter BI2020. Prosjektet spør seg selv hvordan lærer vi i 2020, hvem er studenten i 2020. Spørsmål som selvsagt er umulig å gi eksakte svar på, men en erkjennelse av et utdanningslandskap i endring. Vi prøver å se ut av landet for å se hva andre utdanningsinstitusjoner gjør, vi prøver å se på hvilken teknologi som vil påvirke utdanning og hvordan ny teknologi endrer og påvirker kunnskap og kompetanse.  Dette er ikke spørsmål vi er alene om å stille oss og mange lurer på hvordan fremtiden vil se ut.

Vi vil nok ikke komme opp med fasitsvaret men noen trender ser vi. Vi ser at læring er i stadig større grad en sosial konstruksjon preget av samhandling utenfor de fysiske rom, blant annet sterkt preget av sosiale medier. Vi ser og at de unge bruker andre teknikker for læring enn "vi" gjorde, blant annet er video/film blitt en viktig kilde for læring. De unge går på nett og ser ulike film/videosnutter for sin læring, heller enn å lese seg opp i bøker.  Det betyr ikke at de ikke leser, men video er en viktig læringsressurs. Vi ser og at siloene gjør at avstanden mellom hva som skjer innen utdanningsinstitusjonene og hva som skjer innen næringsliv med hensyn til læring øker.

Som en del av dette prosjektet arrangerer vi 16 oktober konferansen BI2020 i BIs lokaler i Nydalen. På denne konferansen vil vi ta opp disse problemstillingene. Konferansens åpningsforedrag vil være BIs prorektor som vil si noe om prosjektet. Fra Paris kommer Professor Mattew Fraser for å snakke om hvordan sosiale medier påvirker utdanning.  Hans bok Throwing Sheep in the BoardRoom, forfattet sammen med Soumitra Dutta, var av de første som omtalte fenomenet sosiale medier og hvordan dette ville påvirke samfunns- og næringsliv.

Nordal Grieg videregående skole er den nyeste og mest moderne videregående skole i Hordaland fylkeskommune.  Dette er en skole som satser på å være innovativ og digital.  Fra denne skolen kommer Margreta Tveisme og 2 elever for å snakke om hvordan de lærer og hva de forventer fra høyere utdanning.

BI er sammen med blant annet Høyskolen Sør-Trøndelag i et prosjekt delfinansiert av Norgesuniversitetet i et prosjekt som heter Metodefag i fremtiden.  Her prøver vi å ta nye grep i matematikkundervisningen. Njål Foldnes fra BI Stavanger og Anette Wrålsen fra Høyskolen Sør-Trøndelag vil dele erfaringer fra sine piloter.

På konferansen vil vi og ha en økt vi kaller foreleserenes stemme.  Her vil vi prøve å få forelesere og andre i tale og høre deres tanker, refleksjoner og synspunkter på et høyere utdanningslandskap i endring, utfordringer og muligheter.

Konferansen avsluttes med at rektor åpner LearningLabs multimedia- og veiledningssenter.

Konferansen er primært for BIs ansatte, men i den grad plassen tillater åpner vi for ekstern påmelding.

Du kan lese mer her: http://bilearninglab.no/bi-2020-konferanse-16-oktober-2/