EdTech - keiserens nye klær?

Digital teknologi vil gi bedre tilpasset læring og økt læringsutbytte.   EdTech er den nye multimilliard næringen.  Dette er forventninger mange har til at den såkalte EdTech industrien skal revolusjonere utdanning. For en som i mange år har jobbet med teknologi og utdanning burde jeg vel juble over dette tøværet. Så hvorfor gjør jeg det ikke?  Hvilket syn på mennesker, kunnskap, læring og teknologi ligger til grunn for denne klokketroen på at teknologi kan løse alle våre "læringsutfordringer"?   Hva er egentlig  "edtech"?

For hundre år siden så de for seg at elevene i fremtiden ville bearbeidingsløst kunne mates med innholdet i bøkene:

Når en 100 år senere ser våre sci fi ser vi at våre forestillinger har endret seg lite:

Neo i The Matrix mates intravenøst, ubearbeidet med data, slik den franske kunstneren så for seg for på begynnelsen av 1900-tallet.   Er våre modeller fremdeles så fastlåste?  Hva er "utdanningsteknologi"? Skolen er allerede full av usynlig teknologi: bøker, skrift, blyanter, tavler, strøm, skrivebøker bare for å nevne noen.  Alt dette var i sin tid "ny" teknologi som skolen måtte lære seg å utnytte for læring. Svikter disse teknologiene endrer det hva vi kan gjøre på skolen.  I Norge sender vi elevene hjem om strømmen går. Men verken strøm eller bøker blir definert som utdanningsteknologi.  Ja, vi har skolebøker med innhold rettet mot utdanning, men bøker som sådan er ikke utdanningsteknologi.  Det meste av teknologien som brukes i skolen i dag er ikke utviklet med tanke på å benyttes i klasserom: fjernsyn, opptak, pcer, mobiltelefoner, Facebook, Google, Wikipedia, blokkfløyter, m.m.  Dette er teknologier som skolen har funnet ut passer til bestemte aktiviteter. Når skoler velger å bruke DuoLingo er ikke det fordi det er utviklet for et skolemarked. 

Her er noe av problemet med den såkalte edtech.  For det første: trengs det egen teknologi for utdanning eller skal utdanning lære seg å benytte den teknologien som allerede finnes der ute?  For det andre er en del av edtech så overpedagogisk og kjedelig at kun barn som tvinges til å bruke den bruker den. Fordi edtech i noen tilfeller blir pålagt den enkelte bruker blir den ikke utsatt for de samme kritiske mekanismer som annen teknologi blir og dermed utvikler den seg heller ikke deretter. 

Mye edtech er strøm på eksisterende praksis.  Dette har flere negative implikasjoner: for det første sementerer det eksisterende praksis og åpner i liten grad opp for innovasjon og nytenkning. For det andre utnytter det ikke teknologiens merverdi. En forelesning er en forelesning enten den er gitt i et klasserom eller på video.  En bok er en bok enten den er på papir eller i pdf.  En test er en test enten den gjøres med penn eller med tastatur.   Skal teknologi har noen merverdi må den utnyttes på egne premisser.  En bil blir ikke raskere om den dras av en hest.  Og er det ikke veier og bensinstasjoner er det raskere å komme seg frem med hest enn med bil.  

Selvfølgelig finnes det gode programmer og verktøy utviklet for utdanningsøyemed, men jeg lurer: er det ikke viktigere å fokusere på hva nytt kan teknologien gi oss, heller enn å elektrifisere eksisterende prosesser? Må vi ha spesialteknologi for skolen, eller må vi lære å utnytte den teknologien som allerede finnes?

Hvorfor er ikke edtech suksess i skolen?

edtech, eller utdanningsteknologi anses å være et fremtidig milliardmarked, som mange vil inn på.  Likevel viser utdanningssektoren stor motstandskraft mot denne teknologien, til manges frustrasjon.   Når den kommer inn blir den i mange tilfeller noe som blir et lite tillegg, men som strengt tatt har liten læringsverdi.  Det som kanskje har hatt størst suksess er Kahoot, men Kahoot endrer ingenting.  Kahoot er innen utdanning det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation", det vil si at det bygger opp under den eksisterende foretningsmodellen.   Et annet spill som har hatt popularitet i skolen er Minecraft. Minecraft baserer seg på at du skal bygge noe, og er ikke utviklet for utdanningsektoren eller med læringsformål.  Og der tror jeg noe av suksessen ligger.  Innen utdanning er vi besatt med å strukturere, definere, måle og begrense læring.   Vi setter opp læringsmål, vi vurderer læringen ut fra noen snevert definerte kriterier, og det hele skal styres av en voksen med de riktige brillene, det vil si pedagogisk kompetanse.  Læring må strukturerers inn i motvillig lærende.

Problemet er at det er ikke slik mennesker lærer. Mennesker lærer gjennom lek og å løse oppgaver. Gjennom å prøve og å feile. Gjennom erfaringer.  Denne læringsarenaen har vi omtrent fjernet fra våre barn i deres gjennominstitusjonaliserte hverdag. De er plassert i de minst inspirerende læringsomgivelser som finnes, klasserommet, og gitt læringsverktøy, bøker, som spiller på minimalt av de sanser et menneske bruker for læring.  Isolert sett er det ikke noe galt med denne modellen, hvis bare det hadde vært en liten del av barns læringsliv, men det er totalt dominerende.   Det meste av det som tilbys av utdanningsteknologi bygger opp under denne modellen.

Det vi imidlertid ser er at de barna som i minst mulig grad føler seg komfortabel med dette voksenstyrte, strukturerte universet, flykter til den eneste voksenfrie sonen de kan finne: onlinespill.  Her får de brukt mange flere ferdigheter enn i deres skolehverdag.  Her er det ingen som står over dem og definerer læringsmålene for dem, og hvor lang tid du har på å nå dem, og i hvilken grad du har ønsket måloppnåelse, og når du skal jobbe med målene dine.

Elevene styrer det selv.  Ja, spillet har motivasjonsfaktorer og krav for å komme videre, men det er spillerene selv som bestemmer hvor mye tid og energi de vil bruke på å nå dem.  I mange spill er du dessuten ikke alene, men i et fellesskap for å nå et felles mål, og det er viktig å hjelpe hverandre.

Denne arenaen, denne læringsarenaen er så effektiv at det kan måles i skolen. Elever som har "kastet vekk" tid på onlinespill får bedre ferdigheter i fremmedspråket engelsk enn sitt eget morsmål.  Det uten at de har fått karakter, lekser, læringsmål, kvalitessikret undervisning av kompetent fagperson og kvalitetssikrete læremidler. Dette er de elevene som lærerne ofte sier ikke vil lære. "Problemet" er at de vil lære, men ikke slik skolen har bestemt.

Allerede i 2008 ble WoW prøvd ut som læingsarena.  Lærerne så at gjennom spilluniverset utviklet elevene interesse for mer tradisjonelle skolefag:

She has watched Luke, 10, make his own learning connections between WoW and other areas in life. One day he became interested in the mathematical concept of exponential increases after his WoW character encountered a disease cloud.

Noe annet som forskere fra Wisconsin University oppdaget var den vitenskaplige forståelsen spillerne viste:

Their earlier work analyzed forum postings on the official WoW Web site, and found that 85 percent of the conversations showed that players had decent levels of scientific literacy. Players used reasoned arguments, backed up hypotheses and even brought statistics to bear on issues that they faced near the higher levels of the game.

Da er vi inne på disrupsjonen, for disrupsjon finner sted i "areas of non-consumption". I de områder som den eksisterende foretningsmodellen ikke dekker.  Disse onlinespillene viser oss et slikt område. Elevene i studien til UiO er bare målt på språk, norsk og engelsk, men de vil nok ha god score på mange andre områder også.

John Seeley Brown, Harvard University, sa for eksempel allerede i 2012 at han ville heller ansette en topp rated World of Warcraft-spiller enn en med MBA fra Harvard. Dette fordi:

Brown says that WoW achievers stand out because of their passion for the game and their willingness to succeed in an environment that is largely devoid of meaningful bonus-based structures. He also comments on the nature of guild politics and their usefulness in preparing people. 

Dette bryter fullstendig med det tradisjonelle skolske univers, og vil være hard kost for mange å svelge. Men sånn er det med disrupsjon, det anses underlegen av det etablerte frem til det etablerte ikke lengre er relevant.   Skal institusjonalisert utdanning ha en verdi i fremtiden må vi i den sammenkoblete teknologiens tidsalder gjøre noe annet enn det vi gjorde i den analoge tidsalder.   Delvis fordi vi må, det som ble gjort vil ikke ha samme relevans lengre.  Men ikke minst fordi vi kan.  Teknologien åpner opp muligheter vi ikke tidligere hadde.  Vi må tørre å tenke nytt og gi rom for det vi ikke har prøvd før.

Ed tech - ed hva for no..?

I dag har jeg vært på Våkn Opp- møte hos Abelia om den nasjonale tilstanden innen ed tech. Representanter som produserer teknologi for utdanningssektoren og representanter fra våre tre største partier var tilstede. Situasjonsbeskrivelsen av a/s UtdanningsNorge som kom frem var begredelig. Det finnes masse god utdanningsteknologi som norske utdannere viser stor motstandsdyktighet mot. Løsningen? Glimret med sitt fravær. Rolf Assev, fra StartUpLab og WeWantToKnow, sammenlignet situasjonen med en tsunami, vannet (trykket) har trukket seg litt tilbake, men det vil komme tilbake med en voldsom kraft, og da vil det ikke være dagens system som definerer.  Jeg er helt enig med Rolf.  Vi har sett dette før. Rolf dro frem det velkjente eksempelet om at det var ikke musikkindustrien som endret bransjen, men Steve Jobs og Apple. Netflix endrer fjernsynsbransjen og annonsemarkedet.

Norge er i en unik situasjon.  Knapt noen land er så gjennomteknologisert som oss.  Takket være vårt høye velstandsnivå har nesten alle internett hjemme, en eller form for pc/laptop/nettbrett og/eller en smarttelefon. Selv om vi klager på tilstanden i norsk skole, er den i internasjonal sammenheng upåklagelig. Vi har (etter internasjonal standard) gode skolebygg, gode lærere, kort sagt gode rammebetingelser for læring. Vi fremhever at det ikke bør være mer enn 20-25 elever pr. lærer.

Jeg har jobbet en del med endring og utvikling, og jeg gjør meg en del refleksjoner. Min erfaring etter mer enn 20 års praksis på området er følgende: for å få til endring må det gjøre vondt ett sted. Endring kommer som følge av indre og-/eller ytre press/ubehag.  Dersom ubehaget med å endre seg er større enn ubehaget med å forbli i den situasjonen en er i, eller en er fornøyd med tingenes tilstand (if it is working, don't change it) vil ingen endring finne sted.

I Norge er situasjonen at vi har gode skoler, norske elever gjør det relativt bra, norske foreldre er relativt fornøyde, og de fleste får jobb. Røstene til dem som faller utenfor er ikke mange og sterke nok. Fordi det går bra med de fleste blir ofte problemene til dem som faller utenfor privatisert, og stigmatisert, de som faller utenfor er det en feil på og dem skal vi fikse.

Skolen er sentrert rundt læreren og læreren er den viktigste person i den norske skole, og alle reformer sentreres rundt læreren: bedre og lengre utdanning av lærere.

Men la meg få være en kjetter her.

Er dette løsningen?

Senest i morges ble det snakket på nyhetene om lærermangel i Norge.  Lærermangelen internasjonalt er bare blåbær i forhold til hva vi opplever her hjemme.

La oss ta et tankeeksperiment:

Det er minst 2 milliarder mennesker på jorden under 20 år. Disse menneskene trenger utdanning. Hvis vi skal følge den norske modellen med la oss si 30 elever pr. lærer, vil det kreve ganske mange millioner lærere, og disse millioner av lærere trenger noen til å utdanne dem til lærere.  Alså vil en ganske stor andel av jordens befolkning måtte utdanne seg til og jobbe som lærere.  Når en i tillegg tar i betraktning at det tar noen år å skaffe seg lærerkompetanse, og at en andel av lærerne til enhver tid vil trenge etter- og videreutdanning sier det seg selv at dette er en umulig oppgave.  Hvor vil da disse elevene og myndighetene i disse landene snu seg etter for å finne løsninger? Hva kan løse deres formidable behov for utdanning?

Dette er det markedet Clayton Christensen kaller: area of non-consumption.  Fordi vår høykvalitetsmodell ikke er oppnåelig for dem vi de omfavne det lærere i Norge vil kalle "lav-kvalitetstilbud", fordi lav  kvalitet er bedre enn ingen kvalitet. Og siden dette området, som alle andre områder vil følge lover om eksponentiel vekst, betyr det at disse "lav-kvalitets tilbudene" vil bli bedre og bedre etterhvert som tiden går. På ett eller annet tidspunkt vil de utfordre de eksisterende modeller. Da vil de som har holdt fast i gammel praksis være utdaterte.

Det jeg da undrer meg over, er skolen Kodak? Clayton Christensen sier at den måten skolen har implementert teknologi på er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og fullstendig feil. Kodak var blant de første til å ta i bruk digital fotograferingsteknologi, men det fikk liten praktisk betydning for businessmodellen. Norge var blant de første land i verden med å innføre digital kompetanse, men det har endret fint lite på skolens indre liv. Tidligere Utdanningsminster Trond Giske snakker om et tiår av tapte muligheter. Digital teknologi brukes for å understøtte de eksisterende prosesser.

Med all respekt for læreren, og alle de lærere som gjør en kjempejobb i skolen, læreren er ikke den viktigste i skolen. Det er eleven. Vil vi få andre svar og andre løsninger om eleven står i fokus?  Rolf Assev sa rett ut at de har gitt opp skolemarkedet, og satser nå på privatmarkedet med sitt mattespill, Dragonbox. Foreldre kjøper slike spill til sine håpefulle.  Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet sa i sin sluttappell at tsunamien kom ikke bare fra tech verdenen. Den kommer også innenifra. Når dagens ipad-generasjon kommer i skolen er de ikke skrudd sammen for dagens modell. Lærere vil slutte i yrket, og foreldre og elever vil kreve en endring.   Tør vi vente på at vannet kommer tilbake? Løpe ut og plukke fisker som er strandet på tørt land, for så å bli feid over ende når vannet kommer tilbake?
Tør vi ta inn over oss at vi må tenke annerledes enn vi har tenkt, slippe inn løsninger som utfordrer våre modeller, og som gjør vondt i kontrollfrik-genet? Og til dere politikere som forventer endring: tør dere slippe skolene fri til å prøve ut nye ting, eller skal de holdes i stramme tøyler? Hvordan kan vi vite hva som virker om vi ikke prøver ut nye ting?