Sunday, April 14, 2013

Hva skal en elev kunne?

Hva trenger en elev på si for eksempel 10 år å kunne for å klare seg i samfunnet og på arbeidsmarkedet de neste 50 - 60 årene? Frem til vedkommende er 60- 70 år? Hva trengte dagens 60-70 åringer lære på skolen når de var 10 år? Hvordan ser arbeidsmarkedet ut om 5 år? 10 år? 15 år? NHO med Kristin Skogen Lund i spissen sier at ungdom må tvinges til å velge realfag generelt og ingeniørfag spesielt fordi det i dag, og kanskje en liten stund fremover er en skrikende mangel på ingeniører. Arbeidsmarkedet trenger dem.  Men er det så sikkert at arbeidsmarkedet vil trenge dem når de er ferdig med sin ingeniøreksamen om 15 år?

Når jeg var ferdig med videregående og skulle velge høyere utdanning sa de at det ikke ville være arbeidsmarked for alle ingeniørene, oljealderen ville snart ta slutt og da stod de der. Dette var på slutten av 80-tallet. De som ikke hørte på "ekspertene" og likevel ble ingeniører tok et klokt valg. 

I dag er vi i den situasjonen at mye høyt utdannet arbeidskraft ikke får jobb, samtidig som arbeidsmarkedet skriker etter spisskompetanse. Mye av den kompetansen de etterspør finnes ikke i utdanningsinstitusjonene. Så hvordan kan vi da planlegge for fremtiden? Hvordan vet vi hvilken kompetanse vi trenger fremover?

Svaret er at vi vet ikke!

Det er ikke mulig å vite.  Men det vi vet er at vi trenger barn og unge med sunn mental og fysisk helse, som er glad i å lære, som kan tenke kritiske tanker, som kan argumentere og reflektere, som kan strukturere hverdagen sin for læring, som vet hvor de kan finne kunnskap, som kan fungere i selvstendig arbeid og som kan samarbeide med andre, uansett kjønn, etnisitet, religion, etc. Personer som kan lære, avlære og relære. Vi trenger personer som kan sette kunnskapen inn i en større kontekst.  Det er ikke nok å kunne at det er mulig å utvinne olje hvor som helst, en bør også kunne forholde seg til konsekvensen av den kunnskapen og aktiviteten, spør i Nigeria, Canada og Lofoten. At det er mulig å fiske og oppdrette fisk, men hva betyr de handlingene i et videre økologisk perspektiv? Det er mulig med aksjespekulasjon og annen økonomisk akrobatikk, men hva betyr det i en større samfunnssammenheng, spør for eksempel på Island og Kypros.

Barn og unge bør komme ut av et skolesystem hvor de har selvrespekt, selvverdt, selvtillit.  Dessverre gjør ikke vårt skolesystem at ungdommen går ut med den opplevelsen. Et veldig synlig tegn på dette er det store frafallet.  Et annet peker Sir Ken Robinson på når han hevder at skolen dreper kreativiteten og skaper en epidemi av ADHD.

I begynnelsen av den industrielle revolusjon oppfant Ford samlebåndet, for å ta den mennesklige faktor ut av produksjonen. Det virker som om vi nå i det post-industrielle samfunn skal gjøre det samme innen utdanning. Ta den mennesklige faktor ut av utdanning og gjøre elevene til læremaskiner. 

Den gangen skolen var en meget begrenset del av barn og unges hverdag var det viktig og riktig å være fokusert de få timene de var på skolen. Nå er de 5 år når de begynner på heldagsskole (noen vil at de begynner allerede i barnehagen), de skal være i dette systemet frem til de er hvertfall 18, veldig mange enda lengre. Det er klart vi ikke kan tenke om skole slik vi gjorde på 50-tallet. Elever er ikke maskiner, de har noen elementære fysiske og psykiske behov som må imøtekommes om de skal ha en tilfredsstillende fysisk, psykisk og kognitiv utvikling. Dette MÅ utdanningssystemet ta høyde for. Ellers risikerer vi å ødelegge generasjoner.  Når 15- 16 åringer, ungdom i sin beste alder, blir utbrent er det noe fundamentalt galt ett sted.

Hvorfor gir ikke flere timer i skolen bedre resultater?  Kanskje fordi læring ikke fungerer slik? Når aktører som har begrenset kunnskap om og innsikt i læring uttaler seg skråsikkert om læring og tror at en kan ignorere primærbehov, pøse på med mer undervisning og teste seg frem til gode resultater bør det ringe noen bjeller.  Mens arbeidsmarkedet går vekk fra de fordistiske modeller skal den innføres i skolen. Til lærernes fortvilelse: denne læreren slutter som lærer fordi profesjonen hans ikke finnes lengre nå som utdanning domineres av standardiserte tester. I Sverige har det gått nedover siden 1990 nettopp fordi de også har hengt seg på denne bølgen, og så får da svensk skolepolitikk gjennomgå i dette innlegget. Også i Norge raser lærere, nå mot anonym retting.  Igjen et testregime, ikke et læringsregime.  Venstre vil satse på skolen, og Venstreleder Grande sier at læreren er den viktigste i klasserommet.

Jeg sier ikke at læreren er uviktig, men jeg undres på om ikke den viktigste i klasserommet er den som faktisk skal lære, eleven, studenten.

Dersom eleven ikke er fysisk og psykisk klar for læring kommer selv verdens beste lærer til kort.  Dette vet alle som har satt sine bein i et klasserom. Jeg er derfor enig i denne kommentaren som kom på twitter i dag:

RT @pasi_sahlberg: School readiness is schools designed to be ready for children, not children made ready for school. - Finnish Lessons

Så i stedet for å fokusere på næringslivets behov i skolen, hva med å fokusere på elevenes behov i skolen. Hva trenger de for å vokse, lære, utvikle seg? Gjør vi det vil nok næringslivets behov dekkes av seg selv. Maslows behovspyramide er gammel kunnskap, det er også læringspyramiden under.



 
 

7 comments:

Oystein Sorebo said...

Veldig interessant dette. Min mening er at ekte læringsmotivasjon grunner i opplevelse av kunnskaps- eller ferdighetstilegnelse som interessant, spennende og morsomt. Med andre ord må eleven være indre motivert. Det store og hittil delvis ubesvarte spørsmålet er hvordan man skaper indre motiverte elever. Nyere motivasjonsteori antyder at det viktigste er å dekke tre grunnleggende menneskelige behov i et miljø der indre motivasjon skal ha optimale vekstbetingelser:
(1) autonomi (mulighet for selvbestemmelse)
(2) tilhørighet (tilhøre et fellesskap med felles interesse i temaet)
(3) kompetanse/mestring (sammenheng mellom eget mestringsnivå og krav til mestring)
Dette er teori - selvbestemmelsesteori. Hvordan etablere en praksis? Jeg tror mye ligger på skolen som institusjon og lærerenes etablerte læringspraksis. Jeg har ikke noe fasitsvar, men svaret ligger ikke i en organisering av skolen nært opp til Scientific Management modellen (Jf. kontroll, måling og standarder). Kanskje det ligger i det som kalles autonomistøtte? En praksis der både læreren og elevene får større faglig selvbestemmelse enn det de har i dag. Med andre ord en mulighet til å identifisere og vektlegge faglige temaer ut fra egen interesse.

bjarne hadland said...

Jeg er enig med Øystein i at dette temaet er svært interessant, og spesielt for de kommende generasjoner som forfatteren på en oversiktlig måte poengterer i sin innledning.

Jeg kan godt huske fra min tid som elev i barneskolen på 50-60 tallet. I syv år gikk vi annen hver dag på skolen i en Finnmark kommune. Da jeg begynte på realskolen i 1963 kom det som et sjokk på meg at jeg lå minst et år etter i utvikling i forhold til elever som hadde gått hver dag på skolen. Det skulle vise seg at jeg hadde rett; - det tok faktisk mer enn et år før jeg var på linje med resten av klassen. Hva var det som drev meg, og hva var det med skolen som gjorde at utdanning ble tatt virkelig på alvor? For meg var det mine egne forventninger av meg selv, og besluttsomhet i forbindelse med at jeg en dag skulle klare å realisere meg selv. Jeg fikk heldigvis rett igjen; - fra jeg var 15 år gammel måtte jeg ta ansvar for mine handlinger, inkludert flytte hjemmefra, låne penger til utdanningen, samt budsjettere mine månedlige utgifter. Jeg ble voksen over natta bare 15 år gammel!

I dag er verden ganske annerledes. Utfordringene som ung har endret seg brutalt siden jeg var ung, hvor jeg selv måtte ta ansvar for fundamentale beslutninger og handlinger?

I 2006 flyttet jeg med min amerikanske kone fra USA til Norge. Vår datter som da var 10 år gammel begynte i norsk skole! Dessverre en gedigen nedtur uten like. Vi bodde to år i Norge, og uten å gå i dybden ble hun dessverre satt tilbake minst to år i utvikling. Det tok minst tre år i det sveitsiske skolesystemet før hun kom på linje med de øvrige studentene i den internasjonale skolen her i Geneve.

Forskjellen mellom det norske og sveitsiske systemet, var at det i Norge ikke var noen krav til testing, karaktergivning, oppfølging eller coatching; - i sterk kontrast med skolesystemet i Sveits. Vi hadde faktisk problemer med å få henne inn i skolen her, med begrunnelse at det ikke fantes karakterer fra den norske skolen i basis fag som matematikk, engelsk, o.l. Skoleadministrasjonen her i Geneve var rystet over at det i Norge ikke fantes karaktergivning for 10 åringer. Vi måtte trygle i ettertid Uranienborg skole i Oslo om å få laget en slags karaktersetting for vår datter. Det var med et nødskrik hun kom inn, basert på det makkverket vi mottok fra skolen i Oslo.

Min datter fra Norge flyttet 15 år gammel til Sveits i 2010 for å bo hos oss. Hennes møte med skolen og skolehverdagen her ble også meget brutal. Hun var i gjennomsnitt meget langt bak resten av klassen i kunnskap innen de fleste fag, samt noen fag som hun ikke hadde hatt undervisning i. Vi har slitt i mer enn to år inkl. ekstraundervisning for å få henne opp på nivå med det som forventes av skolesystemet her. Heldigvis ser det nå ut som at vi har lykkes med strevet.

Det som er å bemerke med utdanningen her, er at elevene i videregående er sterkt påvirket av en forventning at de skal kunne nå langt i livet, uten å måtte bestemme seg for tidlig i en eller annen retning. De lærer å bli selvstendig, ta ansvar for sin læring (heldigvis ikke på sine egne premisser), coatching er dagligkost,mottar oppgaver utenom skolen som gjør at de skjønner og lærer å ta ansvar. De bruker ca. 5-6 timer daglig med forberedelser og oppgaver, og kan i de siste to årene av sin videregående utdanning utelukke deltagelser i andre engasjementer som vil stjele tid utenom en eller max. to hobbyer (f.eks musikk, art eller sport). De er i motsetning til i Norge (jeg har to barn i videregående i Norge) langt bedre rustet til å gå ut i verden med en ballast som gjør dem mer selvstendig, bedre forberedt og langt bedre tilpasset fremtidige endringer i samfunnet.

Min påstand er at problemet ikke er i skolemiljøet, ei heller er løsningen å finne der!..... derimot må man lete etter løsningen på det politiske plan. Etter min vurdering er Norge blitt en så overdimensjonert og sosialistisk oppfetet elefant, som selv den gjevne nordmann ikke er i stand til å se, eller ønsker/klarer å gjøre noe med, dessverre! Forresten, lykke til med oppgavene.

Magne D. Antonsen said...

Hei!

Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

Hilsen Magne i VG

Anita Victoria Ingvaldsen said...

Veldig godt skrevet. Men likte dårlig kommentaren at man skaper AD/HD barn.
Man skaper ikke AD/HD. Det er man født med og det er også arvelig.

Er ingens feil at barnet har AD/HD, verken foreldre eller skolen.
Dette er noe en er født med og må leve med og lære seg og leve med de utfordringer det gir resten av livet.
Hva skolen kan gjøre er å tilrettelegge for læring med ITP/IOP og tett oppfølging av barnet i tett samarbeid med hjemmet. ITP burde vært brukt på alle elever uansett, da det er barn i hver ende av skalaen som trenger Individuelt tilpasset plan, enten de trenger mer hjelp eller de trenger mer utfordringer.

Men med dagens innsparinger og kutting av midler i skolen, så klarer de ikke å imøtekomme de barna som har krav på ekstra hjelp på skolen. Kjenner mange lærere og de er frustrerte over situasjonen.

- Martin Amdam said...

Jo, man skaper AD/HD barn. Ingen er født med AD/HD, AD/HD er ikke en bevist engang. Noen lager bare mer bråk pga oppvekst og inntrykk.

Annen ting er at lærere ikke er motiverende nok. Men en ting er sikkert! Matte og fysikk er det viktigste og vil ALLTIDS vær det.
Jeg hatet det selv når jeg var yngre og forsto ingenting, motivasjonen var ikke der.
Idag angrer jeg jo selfølgelig på at jeg ikke tok det mer seriøst.

June Breivik said...

Her var det mange gode og veldig interessante kommentarer :) Takker for dem og spesielt til Magne for anbefaling på Lesernes VG.

Når det gjelder ADHD kan en gjerne diskutere hvorvidt det er medfødt eller skapt, saken er hvertfall det at slik vårt skolesystem er i dag er det tydeligvis et større problem og utfordring enn det var tidligere. Jeg refererte til Sir Ken Robinson og jeg anbefaler dette foredraget han hadde:
http://www.youtube.com/watch?v=zDZFcDGpL4U

JaO said...

Hvorfor læringspyramiden er gal:
http://www.washingtonpost.com/blogs/answer-sheet/wp/2013/03/06/why-the-learning-pyramid-is-wrong/