Saturday, September 20, 2014

Fact or fiction? Propaganda eller ønsketenkning?

Hvilke krav kan vi stille til medier, presse og autoritetspersoner?

I radioens barndom ble folk skremt av radioteateret "War of the worlds". Det hadde form som en nyhetssending, og folk fikk panikk fordi de trodde det de hørte var en faktisk nyhetssending.  Fox News anklages for en farget omgang med fakta og nyheter.  Både radio og fjernsynsmediet er sterke medier, og dem som lager dem begynner etterhvert å bli gode på generforståelse og hvordan lage programmer som fenger. En slik aktør er Discovery Channel. Discovery Channel har mengde gode programmer som kan være både interessante og lærerike. Det er da til å undre seg hvorfor de sender programmer som Megalodon: The Monster Shark Lives og Mermaids: The Body Found. Programmer som bruker alle virkemidlene til en dokumentar og som utgir seg for å være fakta og ikke fiksjon.


Frihet er en fantastisk ting, men det stiller virkelig store krav til hver enkelt av oss. Det er lett å bli fanget inn i retorikken til programmer som disse to, og de har avstedkommet mye aktivitet på sosiale medier. Men er det greit at tull og tøys på denne måten gir et skinn av fakta?  Er det sånn at vi er blitt fullstendig ukritisk i vår omgang med "kreativitet".  Er vi så fanget inn i en verden av "objektivitet" at vi søker mer fantasi og uforklarlighet i vår tilværelse, eller søker vi å gjøre det uforklarlige forklarlig?
Fantasy er en gener som har stor popularitet for tiden.  Den kombinerer et univers av forklarlige og uforklarlige fenomener. Hvor vi lever oss inn i universer med universelle mennesklige utfordringer i fantasirike omgivelser.  Å drømme seg inn i disse universene er greit, selv om det blir oppør på sosiale medier når disse fantasipersonene dør, vet alle at dette er fantasi.  Men når opphører skillet mellom fantasi og virkelighet? Forskning viser at barn av religiøse foreldre skiller dårligere mellom fantasi og virkelighet enn barn av ikke-religiøse foreldre.  Da kan en spørre som Harald Eia: født sånn eller blitt sånn? Når personer som er gitt posisjon i samfunnet snakker med engler og de døde hvordan forholder vi oss til det?  Nå er det alminnelig kjent at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men hva ser vi av det som finnes der?

Vi mennesker lider av noe som heter inattention blindness, og det betyr kort at vi til enhver tid bare observerer en selektiv del av omgivelsene våre. Dessuten gjennomgår disse observasjonene en fortolkning basert på erfaring, kunnskap, kultur og holdninger.

Min mor fortalte at når hun var barn opplevde hun vinterkveld at hun så en heks som satt og spant utenfor huset. Hun ble ikke redd, men satt fasinert og så på dette lenge. Det var helt virkelig sa hun, hun så tydelig denne damen.  Neste morgen så hun årsaken til sitt syn, ett tøystykke satt fast på vedstabelen og flagret i vinden.  Min mor kom aldri til konklusjonen at et stykke av skjørtet til heksen hadde blitt revet av når hun dro, men en fristende konklusjon. Hva er virkelig og hva er fiksjon? Hvor går skillene, og hvem skal definere dem?

I forbindelse med konflikten om Gaza kom kampen om definisjonsmakten tydelig frem. Hvem sin virkelighet skal beskrives og finnes det objektivitet?  Noen ganger nekter vi å se ting vi absolutt burde sett fordi kanskje virkeligheten blir for ubehagelig eller ikke passer inn, andre ganger ser vi spøkelser på høylys dag.

Når vi lever i denne komplekse virkeligheten kan vi da ha en skole med sannheter? Kan vi skoletiden skjerme vår oppvoksende slekt for denne diversiteten?Kan vi operere med "kvalitetssikret" læring og læremidler, eller må barn og unge tidlig læres til å sjekke ut sin egen og andres virkelighetsforståelse? Kan vi forvente en "kvalitetssikret omverden"? Klarer vi å forholde oss til en verden av økende kompleksitet?

Sunday, September 14, 2014

Kunnskapskassen

En gang i tiden var boken en sjelden gjenstand.  Ikke alle hjem var forunnt å ha bøker, og utvalget var varierende. Dette ble det tatt konsekvensen av og vi fikk det som het vandreboksamlinger.  Min farfar hadde en fiskeskøyte på vestlandet, og han hadde en slik boks:


Jeg pleier å si at det er internet før internet. Denne boksen ble fylt med bøker, som vandret fra heim til heim, eller som fiskerne kunne ha med seg til adspredelese ved lange dager på sjøen.


Det som befant seg i denne boksen var overkommelig lesestoff, det var også mulig å memorere. Ville en ha tilgang til det var det en fordel å memorere det, fordi bøkene var vekke når de vandret til neste heim.  En slik vandreboksamling har begrenset mobilitet.  En ting er at furukassen i seg selv veier, men fylt med bøker veier den enda mer. 
I dag har vi tilgang til ubegrenset med bøker gjennom vandreboksamlinger som er tusenvis av ganger større enn denne lille kassen: 

Bør ikke skolens kunnskapsregime oppdateres til å ta dette inn over seg? For eksempel å se på det som heter eksamen?  - hvor en måler evnen til å lagre det som er i kassen? Hvor en har en eksamen på verktøy bygget for kommunikasjon uten å tillate kommunikasjon? Bør vi legge fokus på andre ferdigheter enn vår evne til å huske skrevet informasjon, og reprodusere det i en eller annen form på eksamen og kalle det ferdigheter og kompetanse?
Er våre forestillinger om skolen, kunnskap og kompetanse fremdeles mentalt inne i denne vandrebokkassen?

Og til dem som av en eller annen grunn fremdeles skulle være skeptisk. Ja, kanskje er det grunn til å holde tilbake på teknologi. Sokrates var ikke glad i den teknologien som var inne i boksen. Han mente det bare ga et skinn av kunnskap.  Hadde Sokrates rett?

Gjør internet oss dumme?

Det finnes en rekke antakelser og noen undersøkelser som viser at digital lesning er mindreverdig i forhold papir. Ikke minst liker forlagsbransjen å hevde dette. Vi ser også uttalelser som: Is Google making us stupid? Det som forundrer meg er at kildekritikk er plutselig blitt et buzz-ord i det digitale samfunnet. En bør være kritisk til ALLE kilder: foreldre, lærere, "kvalitetssikrete lærebøker", venner, presse, og digitale kilder.

Vi mennesker ser ut til å trives med våre dystopier. Jeg husker fra min tid på barneskolen at vi fikk ikke bruke de nymotens kulepennene, men måtte skrive med fyllepenner som kladdet noe forferdelig fordi kulepenner ødela håndskriften.   Vel, ødelegger digitale medier lesningen og refleksjonen til vår oppvoksende slekt?

I følge en undersøkelse fra PewResearch Internet Project forteller 43 prosent av de såkalte millennials at de leser en bok daglig, uavhengig av format.  Dette er de samme tall som hos den voksne befolkningen.  Når det kommer til hvor mange som har lest en bok det siste året er det flere blant de under 30, 88%, enn blant de som er eldre, 79%.  Ikke bare det, men den yngre generasjonen er mer bevisst mulighetene og begrensningene i det digitale univers.  Jeg siterer fra rapporten:
Millennials’ lives are full of technology, but they are more likely than their elders to say that important information is not available on the internet. Some 98% of those under 30 use the internet, and 90% of those internet users say they use social networking sites. Over three-quarters (77%) of younger Americans have a smartphone, and many also have a tablet (38%) or e-reader (24%). Despite their embrace of technology, 62% of Americans under age 30 agree there is “a lot of useful, important information that is not available on the internet,” compared with 53% of older Americans who believe that. At the same time, 79% of Millennials believe that people without internet access are at a real disadvantage.
Hvis en skal bedømme kunnskap og kompetanse etter bruk av kilder og lesning, vel, da blir vel en del av dystopinene utfordret her?