Sunday, December 21, 2014

Inn i skyen

2014 har vært et hektisk år på mange måter.  Store interessante prosjekter har funnet sted på BI, MOOC-utvalget leverte sin rapport NOU 2014:5 MOOC til Norge , jeg har hold foredrag på konferanser i inn- og utland. Det som kanskje er en fellesnevner når jeg ser tilbake på dette året er hvordan skyen i økende grad dominerer vår interaksjon. På Microsoft sin Education Leaders Briefing i Brusseles i slutten av oktober var dette en av trendene som ble trukket frem, hvordan vi flytter stadig flere tjenester ut i skyen, og vil være uavhengig av hvilke plattformer og enheter vi bruker for å få tilgang til tjenestene i skyen.  På LeWeb i Paris i desember ble denne overgangen til skyen ytterligere understreket ved at de fleste som presenterte sine produkter der var virtuelle tjenester.  Det var få fysiske produkter og gadgets. Det var en del snakk om wearables og drones, men de også koblet sammen ulike funksjoner i skytjenester.

Men alle disse ulike tjenestene kan være forvirrende, mange kontoer og mange passord. Innen utdanning kan det være en utfordring å ha oversikt over hvilke tjenester en har tilgang til og hvilke passord som gjelder. Ofte er det slik at de tjenester som benyttes innen utdanning er betalingstjenester, som administreres, velges og finansieres av institusjonene.  Ofte er ikke alle ansatte fornøyd med de valgene som gjøres og ønsker tilgang til andre tjenester.  Når jeg var på NORDUNET sin konferanse i Uppsala i september kom jeg bort i EDU ZONE. Tanken bak Edu Zone er at det er en såkalt cloud broker. Det vil si at i stedet for at hver enkelt institusjon forhandler og administrerer lisenser hos de ulike tjenestetilbyderne, gjør Edu Zone det. De ulike brukerne bruker sin FEIDE-konto for å få tilgang. Dermed slipper en å forholde seg til mange ulike brukerkontoer og passord. Prinsippet er at en betaler bare for det en bruker, og slik slipper institusjonene å betale lisenser for inaktive brukere, eller betale for perioder med lite bruk. Ved å gå gjennom en slik cloud broker kan en også få tilgang til flere ulike tjenester fordi en får tilgang til hele deres tjenestebibilotek. For utdanningsinstitusjoner vil dette kunne lette administrering av skytjenester, for den enkelte lærer, student eller foreleser vil det gi tilgang til flere tjenester.

Saturday, November 8, 2014

Oppia - verktøy for å lage interaktivt innhold for utdanning.

For noen uker siden var jeg i Palo Alto, California. Å være der føles som å komme til en annen galakse. Mentalitet og holdninger er så annerledes enn her hjemme. Mens vi fokuserer på progresjon, kjernefag og disiplin, fokusereres det her på lek, kreativitet, samhandling og deling.  Ikke tro at dette gjøres av ren veledighet. Den kapitalistiske mentaliteten er sterk. Og få steder er den vel sterkere enn hos Google.

Jeg var så heldig at jeg ble invitert med på et besøk hos Google. For en nerd som meg var det selvsagt stort.  Foruten å bli fasinert av omgivelsene deres, hvor estetikk, lek og kreativitet preget, var jeg så heldig å få møte Sean Lip.

Som mange sikkert vet har Google-ansatte en arbeidstidsordning som innebærer at de 20% av arbeidstiden får gjøre hva de vil. Det vil si, Google legger seg ikke opp i om de spiller golf, sover eller arbeider på egne prosjekter.  Dette er noe av den mest produktive tiden de ansatte har.  Når tanke og kreativitet settes fri er det utrolig hva som kan dukke opp. Sean er opptatt av utdanning, men synes ikke dagens MOOC-tilbud er gode nok. Han savner interaktivitet i MOOCene. Så han kom opp med ideen til Oppia. Oppia er en plattform hvor ikke-tekniske brukere kan lage online læringsaktiviteter. Tanken er at det skal være så enkelt at hvem som helst kan bruke det.  Til forskjell fra mange andre løsninger er Oppia slik at det utvikler seg i takt med brukerne, og den enkelte får tilbakemeldinger på sine aktiviteter og læringsveier.  Oppia er ikke del av Google, selvom Googles folk utvikler det, men basert på åpen kildekode, nærmere bestemt Apache License 2.0.

Oppia er fremdeles i utviklingsfasen, og de som ønsker kan bidra.




Den kalde skolen

I dag er news feeden min på Facebook fylt med dystre historier.  Det er VGs reportasje om et ungt liv som sluttet alt for tidlig på grunn av mobbing, om en annen gutt som sultet i hjel eller andre former for omsorgssvikt. Dette er ekstreme utslag av barns hverdag i verdens beste land å bo i. De små, de mest sårbare av våre medborgere, de uten stemme til å fortelle hvordan de har det. Dette er historier som skjærer i hjertene våre og som vi alle er enige om at slik kan vi ikke ha det.

Men hvordan ser vi egentlig på barn?

Er barn individer med ulike behov og forutsetninger for å håndtere de daglige utfordringer?

Alle barn i Norge har en fellesnevner: skolen.

Hvordan forholder skolen seg til disse barna?

Ta to barn: den ene kom hjem til varm middag, slappet av før mor eller far hjalp til med lekser. Etter en hyggelig kveld og god kveldsmat, sov barnet sin skjønnhetssøvn, stod opp til en god frokost, fikk med en god matpakke og dro til skolen.

Ved siden av dette barnet sitter et annet barn. Dette barnet kom hjem til tomt hjem, foreldrene kom sliten hjem, det barnet fikk å spise var en Grandiosa som barnet varmet selv. Om kvelden krangler foreldrene slik at barnet ikke får sove, og om morgenen sleper barnet seg av gårde til skolen, uten frokost, og kjøper noen boller til skolemat.  Lekser er selvsagt ikke gjort.

Har disse to barna samme forutsetninger for å lykkes på skolen?  Har disse to barna samme behov i skolehverdagen? Kan vi stille de samme kravene og forventningene til disse to barna?

Skolen som system forholder seg likt til disse to. Skolen stiller samme krav.  Kunnskapsministeren vår vil "gjeninnføre" disiplin og respekt i skolen og låse døren for dem som kommer for seint.  Som om det hjelper den som har mer enn nok med å takle resten av livet sitt.

Vi kan ikke vedta at barn har A4-oppvekstvilkår. Barn er hele mennesker som oss voksne.  De er ikke læremaskiner. De er ikke tømmerstokker som skal foredles i skolen til å bli gode produkter i næringslivets maskineri - selvom en ofte kan få inntrykk av det i den offentlige retorikk. En kan ikke måle mennesker slik som en måler størrelsen på spiker.

Voksne arbeidstakere har et psykososialt arbeidsmiljø. De blir sykemeldt og erklært arbeidsufør når livet rammer dem. Barn har visst ikke slike behov, eller ditto rettigheter. Vi sender hjem lekser til dem når de er syke, til og med på sykehusene slipper de ikke unna. De må ikke falle ut av kvernen skolen.  Jeg har opplevd at barn og unge med store psykiske problemer for enhver pris skal følge skolens klokke og stille opp og lære i samme tempo som friske, at de går gjennom medisinutprøving mens de forventes å være normaltfungerende elever.

Hva er det vi gjør?  Når skal vi stoppe opp og se barnet som et unikt menneske og ikke som elev? En elev som for enhver pris skal passe inn i systemet.  Hvor vi skal fikse på dem hvis de ikke passer inn i våre meget begrensete rammer? Hvor mange sår skal vi påføre? Hvordan kan vi fortsette med et system som plasserer feilen hos eleven om de er ukonsentrert, lei seg, mangler søvn, mat, har fysiske eller psykiske problemer? Når skal barn få lov til å være hele mennsker?