Thursday, July 28, 2016

Sommertanker

Det er sommerferie for de fleste. Jeg har noen rolige arbeidsuker, som jeg blant annet bruker til å lese meg litt opp og reflektere, noe det blir alt for liten tid til i en travel hverdag. I vår spurte prorektor ved BI meg i forbindelse med et innlegg jeg hadde på en konferanse om hvorfor er jeg så trygg og sikker på det jeg holder på med. Spørsmålet kom overaskende på meg fordi jeg har vanskeligheter med å skjønne at denne utviklingen ikke er innlysende for andre. Det ligger der så klart fremfor oss. Så for å utdype vil jeg i dette blogginnlegget si litt om hvorfor jeg er så sikker på det jeg sier, og hvorfor det er så viktig for meg.

Når jeg begynte på skolen på 70-tallet føltes det som å komme tilbake til gamle dager. Det var regler og praksiser i skolen som føltes merkelige og bakvendte. Vi fikk ikke skrive med kulepenner, fordi de «ødela» håndskriften vår. I stedet skulle våre barnehender skrive med trykkfølsomme fyllepenner, hvor stiften knakk og hvor blekket ikke bare griste til kladdebøker og barnehender, men også alt annet som måtte befinne seg i våre skolesekker.

Tegneserier, som jeg leste ivrig, var ikke bra lesning. Heller ikke bøkene jeg slukte. Jeg elsket bøker som Fem, Frøken Detektiv og Hardy-guttene. Spesielt Fem- bøkene, om to jenter og to gutter og en hund satte min barnehjernes fantasi i sving. Jeg fordypet meg i deres verden, og identifiserte meg med den jenten i boken som ikke ville begrenses til «jente-koder», men ha samme frie rammer som guttene. Men disse bøkene ble av lærerne ikke vurdert som høyverdig nok litteratur, og en av konsekvensene var at de ikke var tilgjengelig på skolebibliotekene.

Så var det kalkulatorene, som vi selvsagt ikke fikk lov å benytte. I stedet for å se på hvordan kalkulatorer kunne benyttes for å øke vår matematikkforståelse, ble de bannlyst. Hoderegning var tingen.

Og mens vi er inne på matematikk. Jeg var et skoleflinkt barn, og skjønte fort prinsippene for matematikkstykkene. Så de ble fort og raskt regnet gjennom, og stort sett var jeg ferdig lenge før resten av klassen. Det var dumt gjort det! For hva var min «belønning» for det? Flere av de samme kjedelige stykkene som jeg allerede hadde regnet meg gjennom, og som jeg nå gjorde mekanisk uten å tenke. Gjett om matematikk ble yndlingsfag.

Utenfor skolen utviklet verden seg. Comodore 64, spillehaller, PacMan, SpaceInvaders. Spennende universer som ga andre utfordringer enn den skolske verden. Når jeg begynte på gymnaset som det het den gangen, innførte de data/programmering som valgfag. Det var 24 elever som kunne få velge, og vi ble valgt på bakgrunn av karakterer. Siden det kun var 6 maskiner, og ikke hensiktsmessig med mer enn to elever pr. maskin hadde vi fri annen hver uke. Jeg husker enda disse klumpete skjermene med en grønn blinkende markør og grønn skrift. If… then..goto…. Hvor vi forsøkte å lage enkle kommandoer, og brukte evigheter etter feilsøking fordi vi hadde gjort en bitteliten tastefeil.
Etter gymnaset tok jeg ett år med databaser, nettverkssystemer og programmering. Fremdeles enkle systemer: Pascal, Unix og dBase. Jeg kjøpte min første egne pc. Kostet en formue. Den brukte floppydisk, noe som jeg vil anta at det er mange i dag som ikke aner hva er.

Noen år senere, når jeg begynte på hovedfag i sosiologi ved Universitetet i Bergen, fikk vi opplæring på datalaben i forbindelse med metodedelen. Da kunne de fortelle at de nettopp hadde fått installert noen nye systemer som kunne foreta utregninger som det tidligere tok en hel doktorgrad å gjennomføre. Dette viste kapasiteten på den nye systemene. Men det viser også begrensingene i vår menneskelige regnekapasitet.

På fellespensum stod boken: «The Coming of post-industrial Society» av Daniel Bell. Denne boken ble en viktig inspirasjon for meg, for med det han skrev falt alt på plass. Jeg følte at jeg levde i denne overgangen mellom industrisamfunnet og det post-industrielle samfunn han beskrev. Bell, og hans meningsfeller, ble heftig kritisert for sine teorier og påstander, men for meg beskrev det akkurat hva som skjedde. Dette ble da også tema for min hovedoppgave som fikk tittelen «Fra Perm til Skjerm, om fremveksten av det post-industrielle samfunn». Dette var ikke min tittel, men det min mor satt igjen med etter at hun hadde lest korrektur på oppgaven. Dette var på midten av 90-tallet, og det var så visst ikke noe som var tema den gangen. Faktisk følte jeg meg ganske alene, fordi det var ingen som forstod hva jeg skrev. Men det som er tilfellet er at vi har gjennomlevd de endringer og utviklinger som ble beskrevet av Bell allerede i 1973. Samfunnsutviklingen har gått fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, fra en industriøkonomi til en tjenesteøkonomi, til et samfunn hvor informasjon og kunnskap er de drivende økonomiske krefter, hvor meritokrati dyrkes, hvor kunnskap og informasjon er blitt varer.

Bell hadde også rett i at utviklingen skjer med akselererende fart. Jordbrukssamfunnet ble 10 000 år, industrisamfunnet 400, og informasjonssamfunnet hevder mange ble 50. Vi er nå på vei inn i et nytt samfunn. Den 4 industrielle revolusjon er på alles lepper. Næringslivsledere og enkelte politikere snakker om nyttige og unyttige fag som om de kan veies etter snevre kost-nytte variabler. For tiden er STEM-fagene kanonisert. Fag som blant annet sosiologi er ikke høystatusfag. Problemet er at dersom en ikke løfter blikket for de større trender, kan en gå glipp av viktig kunnskap. For når jeg skrev om det post-industrielle samfunn, var det ikke bare perm og skjerm jeg skrev om. Det som kjennetegnet denne utviklingen var også hvordan nasjonalstaten lekker i begge ender. Nasjonalstaten slik vi kjenner den er et produkt av industrisamfunnet. Teknologien former våre institusjoner, vår kunnskap, våre organisasjoner og vårt samfunnsliv. Vi ser dette i verden rundt oss. Hvordan det vokser frem overnasjonale organisasjoner og kulturer, samtidig som vi ser et økende fokus på regionalitet. Nasjonalstater går i oppløsning for regioner ønsker uavhengighet, samtidig som det vokser frem globale fellesskap. Dette er også en konsekvens av informasjonssamfunnet. Det handler om mer enn hva som er teknologisk mulig.

Dette gjør at jeg for eksempel på ingen måte henger meg på bølgen av dem som dømmer MOOC nor og ned. MOOC er en del av denne utviklingen. Jeg husker godt dotcom-boblen. Når «alle» henger seg på en hype, og når den ikke leverer på mikro-sikt, avviser den. Dotcom ble så visst ingen boble. Utviklingen skjedde bare ikke slik «alle» trodde. Sånn er det med det meste. Ta avisene for eksempel. Klart vi må ha papiraviser etter «gammel» modell. Må vi det? Noe annet er e-bøker – oppskrytte greier, klart folk vil ha papirbøker. Vel, ta en titt neste gang du reiser med offentlig transport og se hva folk leser på.

Denne utviklingen er fullt ut mulig å se hvis en vil se den. Jeg føler jeg har levd i den i tiår. Derfor er jeg så trygg på det jeg sier. Derfor mener jeg at vi må tørre å løfte blikket for hva som ligger fremfor oss av muligheter og utfordringer. Selvsagt kjenner vi ikke alle detaljene og fasettene, men det grove bildet kan vi se.

Det som kanskje skuffer meg mest er utdanningssektoren. De som skal utdanne våre barn og unge til å møte denne fremtiden. Den uviljen denne sektoren viser mot å se på mulighetene som ligger fremfor oss, hvordan håndtere den på best mulig måte. En tidligere fagforeningskollega sa en gang: «skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse». Konservering kan være bra, noen verdier er det viktig å ta vare på, men dersom konserveringstankegangen dyrkes til perfeksjon står skolen i fare for å bli fullstendig irrelevant for samfunnet. Allerede klages det på kvalifikasjonene til uteksaminerte kandidater. Mens det er et skrikende behov for kvalifisert arbeidskraft har vi massiv ungdomsarbeidsledighet. Dette er ikke bærekraftig i lengden. Det er en oppskrift på katastrofe. Dette er også hvorfor dette fagfeltet er så viktig for meg og hvorfor jeg bruker tiden min på det. Den teknologiske utviklingen skjer, enten vi liker det eller ikke.  Det er i menneskets natur. Spinning Jenny var ikke populær hos spinnerskene, det tok jobbene deres.  Men det var ikke helsefremmende jobber, de fikk andre jobber i stedet. Historien gjentar seg med skremmende regelmessighet.

Kevin Kelley skriver i The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future at vårt syn på teknologi følger følgende syklus:
  • 1. A robot/ computer cannot possibly do the tasks I do. 
  • 2. [Later.] OK, it can do a lot of those tasks, but it can’t do everything I do. 
  • 3. [Later.] OK, it can do everything I do, except it needs me when it breaks down, which is often. 
  • 4. [Later.] OK, it operates flawlessly on routine stuff, but I need to train it for new tasks. 
  • 5. [Later.] OK, OK, it can have my old boring job, because it’s obvious that was not a job that humans were meant to do. 
  • 6. [Later.] Wow, now that robots are doing my old job, my new job is much more interesting and pays more! 
  • 7. [Later.] I am so glad a robot/ computer cannot possibly do what I do now. [Repeat.]
Så spørsmålet blir om vi tar grep, slik som ble gjort ved starten av industrisamfunnet og lager systemer som ivaretar fellesskapet og fordeler goder og byrder, eller overlater vi dette til krefter som gir forskjellssamfunn med dertilhørende sosial uro? Er vi proaktive eller reaktive til den utviklingen som finner sted? Valget er vårt!

Thursday, June 9, 2016

Bare verktøy?


I mai holdt jeg en keynote på den årlige Læringsfestivalen ved NTNU. En spennende og godt arrangert konferanse. Men igjen ble det understreket at digitale verktøy var kun verktøy.   Jeg kan ikke være mer uenig. Jeg blir like provosert hver gang jeg hører det.  Jeg husker daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sa det på Skolen i digital utvikling på Lillestrøm når hun nylig hadde tiltrådt. Det er feil! Denne misforståelsen har noen ganske dramatiske konsekvenser og gjør at en del lærere begår en farlig unnlatelsessynd, og tror de kan avvise disse verktøyene i undervisningen.  På den måten fratar de barn og unge viktig kompetanse, forståelse og innsikt i hva dette faktisk dreier seg om. Grunnen til at de kan gjøre dette skyldes selvsagt egen manglende kompetanse, men også dette helt feilaktige mantraet: digitale verktøy er kun det - verktøy. 

I forrige uke var jeg i London og der var jeg på en kunstutstillingTate Modern om blant annet teknologi. Utstillingen satte i sving tankevirksomheten, som nok har ligget i dvale en stund fordi det har vært såpass hektisk den siste tiden, noe bloggen også bærer preg av.  To av problemstillingene på utstillingen ser du under: hva kommer først, materialet eller ideen? (Dette er vår hønen og egget-problemstilling) og den andre: Hvordan påvirker materialet mening?




Disse problemstillingene er de samme som Marshall McLuhan svarte på når han sa: at først former vi verktøyene og så former verktøyene oss.  Når jeg i sin tid var prosjektleder for prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune, argumenterte de som var i mot denne innføringen at pc'er ikke skulle innføres før "lærerne ba om det". (nå kan en spørre om hvilke lærere som var meningsberettiget her, og om vi skulle vente til "alle" var klare). Problemet med den tilnærmingen er at uten verktøyet kan en ikke skaffe seg erfaring med bruk av det.  Metodikk og praksis utvikles gjennom bruk.  Digitale verktøy åpner opp for praksiser som ikke er mulig uten dem. Det er noe helt annet å måtte gå på et bibliotek og søke etter informasjon enn å gå på internet, eller bare måtte forholde seg til læreboken (og evt. lærer). Å skrive på et fleksibelt medium som en en tekstbehandlingseditor er noe helt annet enn å skrive på papir.  Hvorvidt det ene er bedre eller dårligere enn det andre er i denne sammenhengen helt uinteressant, poenget er at det er ulikt.  Det krever ulik kompetanse og har ulike konsekvenser.  De som reduserer de digitale verktøyene til "bare" verktøy har i beste fall misforstått eller oversett denne forskjellen. Det gjør også at en del tror at vi kan gå for enten eller løsninger: bare digitalt eller bare analogt. Dette er like dumt som om en tømrer skulle bytte ut hammeren med spikermaskin, eller omvendt. Alle forstår at en spikermaskin muliggjør oppgaver en hammer ikke dekker, men det betyr ikke at spikermaskinen kan benyttes til alt.  Tømrerne har fremdeles hammeren i sitt verktøybelte. 

Å stenge ute digitale verktøy fra undervisningen og læringen er som å ha en skole bare basert på muntlig overlevering og nekte å lære elevene skrift.  Det er mulig, det har vært praktisert opp igjennom historien.  Men skrift er også en teknologi.  Bruken av denne teknologien muliggjør praksiser og kunnskapsakkumulasjon som ikke var/er mulig i en rent muntlig skole.  Men selv om vi tok i bruk skrift har vi ikke sluttet med muntlig formidling, det er forelesningen det beste eksempelet på. 

En annen fare ved denne fornektelsen som ser ut til å bli betraktet som en høyere ordens øvelse av enkelte innen utdanning (både som praktikere og politisk) er den manglende forståelse for de farer og utfordringer det digitale samfunn medfører. Å samle store mengder data om den enkelte, å ukritisk gi aktører tilgang til å samle inn informasjon og hvordan den kan brukes, lover som vedtas i den tro at en kan overvåke vekk det en ikke liker, meningskontroll. Dette er grunnlag for mange blogginnlegg.  Jeg tar det bare med avslutningsvis fordi dette er viktig samfunnsdannende kompetanse og ved å fornekte det digitale univers bygger en heller ikke kompetanse om denne delen av samfunnet.  De muligheter for overvåking, krysskontroll, innsamling av data (på godt og vondt) som det digitale univers representerer er ikke mulig i et rent analogt univers, bare spør Stasi, NSA og Facebook. 

Så nei, digitale verktøy er (desverre?) ikke bare verktøy......





Tuesday, March 29, 2016

The Tipping Point

The Tipping Point er en bok av Malcom Gladwell. I den boken skriver han om "that magic moment when an idea, ORDER trend, or social behavior crosses a threshold, tips, and spreads like wildfire". Disse tipping points kan sees på som det Thomas Kuhn innen vitenskapen definerte som paradigmer og paradigmeskift. Det endrer hvordan vi ser på verden og hvordan vi forholder oss til den.  I september i fjor ga World Economic Forum ut en rapport de kalte: Deep Shift. Technology Tipping Points and Societal Impacts.  Dette er interessant lesning.  I innledningen skriver de at software har potensialet til å dramatisk endre våre liv. Oppfinnelser vi bare tidligere har forbundet med sci fi vil nå bli en naturlig del av vår hverdag.  Vi enter det McAffee og Brynjulfsson kaller den andre maskinalder. Fordi det som av mange omtales som den fjerde industielle revolusjon ikke følger linjær, men eksponetiell vekst, er det vanskelig for mange å forstå hva som skjer, og hvilke konsekvenser dette vil ha for oss i vår hverdag.

WEF identifiserer seks megatrender som vi treffe oss.

Den første handler om mennesker og internett. De kaller dette vår digitale tilstedeværelse. Tipping point er forventet i 2023 når 80% av jordens befolkning vil ha en slik tilstedeværelse.  Dette vil ha en rekke implikasjoner, for eksempel at praktisk talt alle mennesker på jorden er forbundet med hverandre og at anonymitet er en saga blott.  Vi vil nå få permanente identiteter.

Den andre er computing, kommunikasjon og lagring hvor som helst. Vi vil alle nå ha tilgang til ubegrenset informasjon og lagringskapasitet fra våre små dingser som vi har i lommene våre.

IOT- tingenes internett. Det vil ikke bare være telefonene våre, kjøleskapet og bilen vår som er koblet opp mot internett.  I 2022 forventer WEF at 10% av klærene våre vil være på koblet opp mot internett.

Kunstig intelligens (AI) og big data er buzzord for tiden. WEF antar at innen 2023 vil myndigheter ha tatt denne teknologien i bruk for å samle informasjon, og innen 2026 vil den første maskinen basert på kunstig intelligens ha inntatt styrerommene.

Delingsøkonominen og distribuert tillit kjenner vi allerede på kroppen gjennom Airbnb, Uber og lignende tjenester. WEF antar at i 2027 vil 10% av BNP være lagret i såkalt block chain teknologi.  Så mye for dem som gjorde narr av bitcoins når de kom.  Allerede i 2023 ser de for seg skatteinnkrevning via denne teknologien.

Den sjette og siste megatrenden WEF ser for seg er digitalisering av materie.  Vi kjenner dette som blant annet 3D-printing.  De ser for seg at vi innen 2022 vil ha den første 3d printete bilen.  Ikke usansynlig siden vi allerede 3D printete organer og hus.

Hvilke konsekvenser disse megatrendene vil ha for arbeidsliv, sikkerhet, forvaltning, eiendomsforhold, og ikke minst utdanning er avhengig av valg vi tar nå. Selvom vi ikke kan forutsi konsekvensene det vil ha, kan vi alikevel forutse noen.   De som trodde at internett var oppskrytt og at en kunne late som det ikke fantes har tatt grundig feil.  Det finnes ikke det området av livet vårt som ikke blir påvirket av denne teknologien.  Der er vi langt forbi the tipping point.  Når når skole og utdanning sitt tippingpoint?

De som ivrer for at skolen ikke skal bli en boble skjermet for denne utviklingen er blitt omtalt som naive entusiaster.  Vel, både Steve Jobs, Steve Wozniack og Bill Gates ville vel ha kommet inn under samme kategorien i sin tid. Denne naive entusiasmen har gitt verdens mest verdifulle selskaper. Så
hurra for de naive entusiastene i skolen.  Hvor hadde vi vært uten dem?