Friday, May 11, 2018

MOOC- en boble?

Rudi Dornbusch sa “In economics, things take longer to happen than you think they will, and then they happen faster than you thought they could.” Dette gjelder ikke minst innen teknologisk utvikling. I 2012 satt jeg i MOOC-utvalget som skulle se på teknologiens påvirkning på utdanning. Mange røster har hevdet at MOOC var oppskrytt. Jeg har da sammenlignet det med dot.com bølgen. I dag er internettselskaper større enn hva de mest optimistiske dot.com tilhengerne forutså. Sånn er det også med teknologi innen utdanning. Fra å snakke om naiv teknologioptimisme da Røe Isaksen var ny kunnskapsminister bevilger nå regjeringen 450 millioner til teknologisk skolesekk. Vi har en oppvoksende generasjon som ikke har de samme fordommer mot teknologi som en arena for samhandling, læring og informasjon som dagens stakeholders i utdanningssystemet. Derfor er også MOOC i ferd med å bli big business, selvom det ikke får samme oppmerksomhet som for noen få år siden. Dagens ungdom kombinerer foreløpig online-tilbud med tradisjonell utdanning. Det er bare et tidsspørsmål før dette tipper.

I følge Forbes er det 3 grunner til at ungdom (millenials) vil velge en grad på nett fremfor en tradisjonell universitetsgrad:

 Det ene er at arbeidsmarkedet endrer seg. Stadig større andel av arbeidsstyrken vil ha en periode hvor de freelancer, blir selvstendig næringsdrivende.

En annen grunn er at de gjerne driver business på siden av sin vanlige jobb. De dyrker sine interesser i en liten business. Jeg kjenner mange som gjør det.

Det siste er arbeidsmarkedets skiftende karakter. Dagens ungdom må regne med og ønsker å skifte jobb flere ganger i løpet av sin yrkeskarriere og selv om de blir i sin eksisterende jobb vil de måtte regne med at jobben endrer karakter og stiller nye krav til dem.

Undersøkelser fra 2017 viser da også at de som tar MOOC opplever at det er karrierefremmende. I 2017 var det 81 millioner MOOC-studenter fordelt på kurs fra mer enn 800 universiteter. Så til dem som undervurderer dette vil jeg si at som de fleste bransjer før dem: den digitale revolusjonen inntar utdanning også. Det betyr ikke at campus og klasserom forsvinner, men som for de fleste bransjer som er blitt rammet før: forretningsmodellen endres. Shift happens.

Sunday, May 6, 2018

Digital bevisstløshet

Den 9. november 2016 var sjokket stort når Donald Trump ble valgt til president dagen før. En kandidat som de færreste hadde ansett som en seriøs kandidat.   Forståsegpåerne stod i kø i etterkant for å forklare denne uventede seieren.  I begynnelsen handlet det om by mot land, men etterhvert flyttet fokuset seg mot internet.  Først ble fokuset rettet mot algoritmer og fake news. Ungdommer i Makedonia hadde oppdaget klikkalgoritmenes makt, og produserte "nyhetsartikler" på løpende bånd, som takket være klikkalgoritmer ga dem gode inntekter, og samtidig sprede falske nyheter om Trumps motkandidat, Hillary Clinton.

Så ett år senere ble verden sjokkert når en varsler fra selskapet Cambridge Analytica avslørte at dette handlet om mer enn ungdommers forretningstalent.  Selskapet som reklamerer på sine nettsider med at Cambridge Analytica uses data to change audience behavior. Visit our Commercial or Political divisions to see how we can help you havnet plutselig i søkelyset.  Det viste seg at Cambridge Analytica hadde brukt informasjon samlet om oss for å målrette reklame og informasjon for å påvirke valget i USA til fordel for presidentkandidat Trump.  Ikke nok med det, de hadde både fått fatt i denne informasjonen fra nettstedet Facebook og brukt nettstedet for påvirkning. Algoritmene som ble brukt er så effektive at de kunne profilere brukerne (oss) på bakgrunn av fire likes på FB. (CA vil nå slå seg selv konkurs)

Verden ble sjokkert, og Facebook havnet i søkelyset.   Plutselig begynte "vanlige folk" å bli oppmerksomme på sosiale mediers mer mørke sider.  Det handler ikke bare om privatliv og sikkerhet, men om informasjon og påvirkning.

Å styre mennesker gjennom informasjonskontroll er et kjent fenomen. Den katolske kirke praktiserte det effektivt i flere hundre år gjennom monopol på tilgang til skriften.  Dette monopolet brøt Luther når han oversatte og trykte Bibler.  Nazistene drev med bokbål for å fjerne uønskete tanker og meninger, og sensur er et kjent fenomen fra mange land og samfunn.

Internett og sosiale medier tar imidlertid dette fenomenet til nye høyder.  Karl Marx skrev at "de herskendes tanker er de herskende tanker", og en befolkning som en kan kontrollere tankesettet til er en befolkning en kan styre.  Orwells roman 1984 ble plutselig en bestselger. 

At dette kunne skje er imidlertid ikke så overraskende.  Jeg skrev om dette i min bok Læring i en digital tid fra 2015, i kapittelet Tankens makt i informasjonssamfunnet. Jeg har også skrevet om det på bloggen her tidligere. Her ligger min største utfordring, bekymring og provokasjon i forhold til vår tilnærming og bruk av digital teknologi.

Digital kompetanse er like fundamental og avgjørende for et individs selvstendighet i dag som det å kunne lese og skrive. Vi er opptatt av at kvinner i u-land må gå på skole og lære å lese- og skrive for det gir dem kontroll over egne liv.  Sånn er det også med digital kompetanse.  Men ikke en hvilken som helst digital kompetanse. Elevene våre, lærerne våre, lederne våre må lære seg hva digital teknologi faktisk er, hvordan den fungerer, og hva informasjon er. Denne kunnskapen er i alt for stor grad fraværende og alt for mange fornekter den.  Lærere som ikke tar inn over seg digital kompetanse i skolen begår en unnlatelsessynd og gjør våre barn og unge sårbare.

For digital kompetanse handler ikke om en skal få bruke mobiltelefoner eller ikke i timene, det handler ikke om å lukke skjermene eller om elevene husker bedre når de skriver for hånd enn på tastatur.  Dette er dypere og mer komplekst enn som så, og derav vanskelig, men ikke umulig.

Digitale verktøy er så uendelig mye mer enn verktøy.  De endrer samfunnet vår på fundamentale måter.  Tenk på iphonen.  Den er 10 år gammel.  Tenk tilbake på tiden før iphone, og hvordan den dominerer i dag. Vips hadde ikke vært mulig uten smarttelefoner.  I høst var temaet på Ars Electronica kunstig intelligens, med den treffende tittelen The other AI. Teknologi endrer samfunn, samhandling og interaksjon.   Frem til nå har dette vært et område for spesielt interesserte, nerdene, med de konsekvenser vi ser. Internettselskapene samler informasjon om oss som langt overgår et hvert datalagringsdirektiv.  Langsom, bit for bit, gir vi fra oss kontroll og myndighet.  Takket være den digitale økonomiens lover samles mer og mer av verdens verdier i hendene på internettmoguler.  Og for å virkelig gjøre våre mareritt til virkelighet innfører Kina fra 2020 noe de kaller social credit system. De av dere som har sett Netflix sin Black Mirror har en ide om hva dette innebærer.  For dere andre er dette et system hvor du får en verdi basert på din atferd som vil avgjøre om du for eksempel får lov til å foreta reiser, hvilke skoler dine barn får gå på eller hvilke jobber du kan få. Men det som er ekstra skummelt, er at din verdi ikke bare avhenger av din atferd, men også hva din familie og dine venner foretar seg. Den kinesiske varianten av Facebook, WeChat, sensureres allerede. Upassende meldinger mellom medlemmene slettes. Kineserne er ikke de eneste.  Amerikanske myndigheter vil også ha tilgang til din sosiale medierhistorikk når du søker om visum.

En annen utfordring er hvem skal ha tilgang til alle dataene som samles om deg?  Skal for eksempel forsikringsselskaper kunne forlange å få tilgang til dine helsedata?  Hva du spiser, hvor mye du trener, etc?.

I en global verden, hvor informasjon er tilgjengelig og sprer seg raskt er det derfor helt grunnleggende at alle tar aktivt del i utformingen av denne virkeligheten. At vi har kunnskap, transparens, lover, etc som gjør at internet forblir et sted for kunnskap og åpenhet, og ikke en måte å kontrollere oss på. Vi kan ikke abdisere.  Vi kan ikke risikere å se tilbake på nettet og si som Oppenheimer sa når a-bomben gikk av 'Now I am become Death, the destroyer of worlds', et sitat fra Hindu-teksten Bhagavad-Gita.  Den digitale verden åpner en rekke muligheter. Internet er kommet for å bli. Vi må alle ha en digital bevissthet, og ta ansvar slik at internet ikke blir vår Storebror. Derfor er digital kompetanse viktigere enn noen sinne. Det handler ikke om koding, men om mennesker, og vi må i større grad fokusere på fag som sosiologi, filosofi og psykologi for å forstå hva denne teknologien gjør med oss.

Wednesday, February 7, 2018

Eksamen, internet og fusk

"Internet under eksamen åpner muligheten for fusk".  Bekymringsmelding fra en lærer over elevenes mulighet for fusk når de får tilgang på nett. Nå har jeg alltid ment at eksamen på et verktøy bygget for kommunikasjon uten tilgang til kommunikasjon er en av tidenes mest absurde konstruksjoner.  Jeg mener også at det kunnskapssynet som ligger til grunn for en vurderingsform hvor du skal vise i isolasjon har du har lastet ned på internminnet i løpet av noen timer uten at du på forhånd er gitt noen som helst informasjon om hva du skal prestere, bortsett fra et stort og løst definert "pensum", er en utdatert form for måling av kompetanse.  Fokuset på karakterer er også sterkt overvurdert da de fleste som sitter og ansetter ikke ser på dem.

Men la gå. Internett gir adgang til fusk fordi elevene 
a. kan bruke kilder de finner på dette internettet.  
b. kan få hjelp av slekt og venner. 

men ops, det er jo det samme som skjer når elevene har hjemmearbeid, eller lekser som det også kalles. Hjemmeoppgaver som gir grunnlag for vurdering og elevenes karakter.  Noe som selvsagt hjelper dem som har en mor, far, søster, bror, venn etc som kan hjelpe dem, og ikke minst de har internettet de kan google på. 

Jeg går ut fra at de samme som er så bekymret for fusk under eksamen, har den samme bekymringen for hjemmeoppgaver og lekser.  Hvor urettferdig det er at noen får hjelp hjemme og andre ikke. OG hvor er lærers kontroll med kilder og samarbeid?