Bygdedyret - nå på sosiale medier

Det er lett å glorifisere bygdelivet, og tro at livet på bygden er som en melkesjokoladereklame. Og livet på bygden kan være godt - hvis du passer inn. Hvis du lever opp til ett sett av snevre normer definert av noen meget høylydte selvoppnevnte normdefinerere.  Disse som med den største selvfølge uttaler seg om hva som er riktig og gal oppførsel, de som uttaler seg om hva som er riktig og gal smak med hensyn til det ene og det andre, blant annet hvordan folk kler seg, de som mener noe om hvordan søndagene, og gjerne lørdagene bør tilbringes, alle disse har de "riktige" meningene, "riktige vennene" og "riktige" holdningene. Disse som er opptatt av at folk rundt dem skal ha de riktige fasadene, ikke støte deres oppfatning av rett og galt med sine valg, som er selverklærte anti-mobbere, men som har svært liten romslighet for annerledeshet.

Det er ikke uten grunn at mange forlater bygde-Norge, det ikke bare fordi jobb og utdanning er begrenset, men fordi det er for trangt i disse samfunnene.

Problemet er nå at denne mentaliteten begynner å spre seg i sosiale medier. Jeg hadde nylig en diskusjon med en slik selvoppnevnt rikssynser, en mye lest blogger, som med den største autoritet uttalte seg om en tenårings påkledning, mente rektor burde sendt henne hjem fra skolen når hun kom påkledd slik og la for sikkerhets skyld ut bilde til skrekk og advarsel. Når jeg konfronterte henne snakket hun om nabokjerringer og at noen måtte fortelle hva som var riktig og galt, og likte mildt sagt dårlig at jeg spurte henne om hvem som hadde gitt henne autoriteten til å definere det.

Dette er noe av problemet med sosiale medier, som i livet ellers.  Det er så lett å ta del i koret av berettiget harme, selv for bagateller, og ved å henge ut tredjepart kan vi bekrefte vår moralske overlegenhet ved å stønne over andres mangel på sådan. De som ikke er enige med oss latterliggjør vi, for de har ikke skjønt noe, de er uten moralsk og etisk kompass.

Men ser vi menneskene bak vår moralske overlegenhet? Sårbare sjeler som ikke kan ta til motmæle, mennesker som trenger medmennesker. Det er så lett å være mot mobbing, hvem er vel for det? Likevel, hvem er der for jenter som Amanda Todd? Disse sårbare blant oss som ikke følger moralnormen? Det er så lett å stille opp for dem som "alle" er enige om er urettferdig behandlet, som etter at hun er død. Men hva når de lever?  Hva når det koster deg noe å være et medmenneske? Hva koster det deg å la være å dømme?

Det er ikke alltid du trenger å gjøre så mye, bare holde dine ord og tanker for deg selv. Mottoet: "har du ikke noe hyggelig å si, kan du la være å si det" kunne flere med fordel ha lært seg. Akseptere at ikke alle følger dine kleskoder, eller din døgnrytme, eller tar dine valg med hensyn til livene sine. At av og til gjør vi dumme valg vi angrer på i ettertid.

Du/vi vet ingenting om livet til dine/våre medmennesker, du/vi har ikke rett til å dømme dem. Du/vi vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. Du/vi har ikke rett til å definere rett og galt for andre enn deg selv. Så lenge folk lever innenfor loven, ikke gjør fysisk eller psykisk skade på seg selv eller andre kan du/vi holde din/vår gift for deg/oss selv. Selv på sosiale medier.

Disruptive Education 2013 i Oslo

I går startet EDEN-konferansen med tittelen The Joy of Learning.  En konferanse med 376 deltakere fra 45 land. I morgen, fredag 14. juni, avvikles en konferanse i konferansen når Disruptive Education 2013 med Sir Ken Robinson og Sugata Mitra som hovedforedragsholdere går av staben. Jeg skal sammen med Steve Wheeler moderere denne senansen, hvor Sir Ken Robinson først holder foredrag via link fra USA, så vil det være en live samtale mellom han og Sugata Mitra, før Mitra avslutter med sin keynote.

Jeg skal selv holde en keynote i plenum som har tittelen Disruptive Education, samt en parallelløkt om et delvis Norgesuniversitetsprosjekt jeg leder som heter Metodefag i fremtiden. I denne parallelløkten vil Njål Foldnes fra BI Stavanger snakke om hvordan han har gjennomført ett kurs i statistikk hvor han ikke har holdt en eneste forelesning, men laget videoer av alt "forelesningsmaterialet" og gjort det tilgjengelig for studentene i et fullstendig asynkront opplegg. For å følge opp dette prosjektet har vi snakket med studentene i et delprosjekt kalt studentstemmer. Der har vi søkt å få frem ganske så ufiltrerte tilbakemeldinger om studentenes erfaringer og forventninger. Sammen med Øystein Johannessen vil jeg si litt om dette.

Å utvikle seg er å gå ut av sin komfortsone, og det gjorde jeg i dag når Steve Wheeler gjorde et intervju med meg som nå er lagt ut på YouTube. Å starte å blogge var for meg å gå ut av komfortsonen min, det føles ikke slik lengre.  Å opptre på video og YouTube føles nå som å gå ut av komfortsonen. Men her er intervjuet han gjorde:





 Lysarkene til selve foredraget er her:


 

Eden conference 14.06.2013 from June Breivik

Shift happens

For ett par år siden ble videoen Shift Happens publisert.  En interessant film om hvordan intet er konstant, og hvordan det som er situasjonen i dag, ikke trenger være det i morgen.

I dag er det vel få som er uenig i at vi lever i tider med store endringer, men mange sliter med hva som skjer og hvordan forholde seg til det.  Fremveksten av industrisamfunnet ga nasjonalstatene slik vi kjenner dem og den påfølgende internasjonale orden med ditto institusjoner. Fremveksten av det postindustrielle informasjonssamfunn trenger andre institusjoner. Institusjoner tilpasset denne endringen som er like revolusjonerende for oss som fremveksten av jordbruksteknologien var for jeger og sankersamfunnene.
Mange tror at vi kan holde denne tsunamien av endring under kontroll ved å vedta lover og regler basert på industrisamfunnnets logikk. Vel, historien har nok av eksempler på hvordan det går når en bruker gårsdagens svar på morgendagens utfordringer.

I denne TED Talken skisserer Paddy Ashdown på en veldig god måte noe av hva som ligger fremfor oss og hvordan vi bør møte disse utfordringene. Bruk 20 minutter på denne.