Thursday, June 9, 2016

Bare verktøy?


I mai holdt jeg en keynote på den årlige Læringsfestivalen ved NTNU. En spennende og godt arrangert konferanse. Men igjen ble det understreket at digitale verktøy var kun verktøy.   Jeg kan ikke være mer uenig. Jeg blir like provosert hver gang jeg hører det.  Jeg husker daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sa det på Skolen i digital utvikling på Lillestrøm når hun nylig hadde tiltrådt. Det er feil! Denne misforståelsen har noen ganske dramatiske konsekvenser og gjør at en del lærere begår en farlig unnlatelsessynd, og tror de kan avvise disse verktøyene i undervisningen.  På den måten fratar de barn og unge viktig kompetanse, forståelse og innsikt i hva dette faktisk dreier seg om. Grunnen til at de kan gjøre dette skyldes selvsagt egen manglende kompetanse, men også dette helt feilaktige mantraet: digitale verktøy er kun det - verktøy. 

I forrige uke var jeg i London og der var jeg på en kunstutstillingTate Modern om blant annet teknologi. Utstillingen satte i sving tankevirksomheten, som nok har ligget i dvale en stund fordi det har vært såpass hektisk den siste tiden, noe bloggen også bærer preg av.  To av problemstillingene på utstillingen ser du under: hva kommer først, materialet eller ideen? (Dette er vår hønen og egget-problemstilling) og den andre: Hvordan påvirker materialet mening?




Disse problemstillingene er de samme som Marshall McLuhan svarte på når han sa: at først former vi verktøyene og så former verktøyene oss.  Når jeg i sin tid var prosjektleder for prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune, argumenterte de som var i mot denne innføringen at pc'er ikke skulle innføres før "lærerne ba om det". (nå kan en spørre om hvilke lærere som var meningsberettiget her, og om vi skulle vente til "alle" var klare). Problemet med den tilnærmingen er at uten verktøyet kan en ikke skaffe seg erfaring med bruk av det.  Metodikk og praksis utvikles gjennom bruk.  Digitale verktøy åpner opp for praksiser som ikke er mulig uten dem. Det er noe helt annet å måtte gå på et bibliotek og søke etter informasjon enn å gå på internet, eller bare måtte forholde seg til læreboken (og evt. lærer). Å skrive på et fleksibelt medium som en en tekstbehandlingseditor er noe helt annet enn å skrive på papir.  Hvorvidt det ene er bedre eller dårligere enn det andre er i denne sammenhengen helt uinteressant, poenget er at det er ulikt.  Det krever ulik kompetanse og har ulike konsekvenser.  De som reduserer de digitale verktøyene til "bare" verktøy har i beste fall misforstått eller oversett denne forskjellen. Det gjør også at en del tror at vi kan gå for enten eller løsninger: bare digitalt eller bare analogt. Dette er like dumt som om en tømrer skulle bytte ut hammeren med spikermaskin, eller omvendt. Alle forstår at en spikermaskin muliggjør oppgaver en hammer ikke dekker, men det betyr ikke at spikermaskinen kan benyttes til alt.  Tømrerne har fremdeles hammeren i sitt verktøybelte. 

Å stenge ute digitale verktøy fra undervisningen og læringen er som å ha en skole bare basert på muntlig overlevering og nekte å lære elevene skrift.  Det er mulig, det har vært praktisert opp igjennom historien.  Men skrift er også en teknologi.  Bruken av denne teknologien muliggjør praksiser og kunnskapsakkumulasjon som ikke var/er mulig i en rent muntlig skole.  Men selv om vi tok i bruk skrift har vi ikke sluttet med muntlig formidling, det er forelesningen det beste eksempelet på. 

En annen fare ved denne fornektelsen som ser ut til å bli betraktet som en høyere ordens øvelse av enkelte innen utdanning (både som praktikere og politisk) er den manglende forståelse for de farer og utfordringer det digitale samfunn medfører. Å samle store mengder data om den enkelte, å ukritisk gi aktører tilgang til å samle inn informasjon og hvordan den kan brukes, lover som vedtas i den tro at en kan overvåke vekk det en ikke liker, meningskontroll. Dette er grunnlag for mange blogginnlegg.  Jeg tar det bare med avslutningsvis fordi dette er viktig samfunnsdannende kompetanse og ved å fornekte det digitale univers bygger en heller ikke kompetanse om denne delen av samfunnet.  De muligheter for overvåking, krysskontroll, innsamling av data (på godt og vondt) som det digitale univers representerer er ikke mulig i et rent analogt univers, bare spør Stasi, NSA og Facebook. 

Så nei, digitale verktøy er (desverre?) ikke bare verktøy......





Tuesday, March 29, 2016

The Tipping Point

The Tipping Point er en bok av Malcom Gladwell. I den boken skriver han om "that magic moment when an idea, ORDER trend, or social behavior crosses a threshold, tips, and spreads like wildfire". Disse tipping points kan sees på som det Thomas Kuhn innen vitenskapen definerte som paradigmer og paradigmeskift. Det endrer hvordan vi ser på verden og hvordan vi forholder oss til den.  I september i fjor ga World Economic Forum ut en rapport de kalte: Deep Shift. Technology Tipping Points and Societal Impacts.  Dette er interessant lesning.  I innledningen skriver de at software har potensialet til å dramatisk endre våre liv. Oppfinnelser vi bare tidligere har forbundet med sci fi vil nå bli en naturlig del av vår hverdag.  Vi enter det McAffee og Brynjulfsson kaller den andre maskinalder. Fordi det som av mange omtales som den fjerde industielle revolusjon ikke følger linjær, men eksponetiell vekst, er det vanskelig for mange å forstå hva som skjer, og hvilke konsekvenser dette vil ha for oss i vår hverdag.

WEF identifiserer seks megatrender som vi treffe oss.

Den første handler om mennesker og internett. De kaller dette vår digitale tilstedeværelse. Tipping point er forventet i 2023 når 80% av jordens befolkning vil ha en slik tilstedeværelse.  Dette vil ha en rekke implikasjoner, for eksempel at praktisk talt alle mennesker på jorden er forbundet med hverandre og at anonymitet er en saga blott.  Vi vil nå få permanente identiteter.

Den andre er computing, kommunikasjon og lagring hvor som helst. Vi vil alle nå ha tilgang til ubegrenset informasjon og lagringskapasitet fra våre små dingser som vi har i lommene våre.

IOT- tingenes internett. Det vil ikke bare være telefonene våre, kjøleskapet og bilen vår som er koblet opp mot internett.  I 2022 forventer WEF at 10% av klærene våre vil være på koblet opp mot internett.

Kunstig intelligens (AI) og big data er buzzord for tiden. WEF antar at innen 2023 vil myndigheter ha tatt denne teknologien i bruk for å samle informasjon, og innen 2026 vil den første maskinen basert på kunstig intelligens ha inntatt styrerommene.

Delingsøkonominen og distribuert tillit kjenner vi allerede på kroppen gjennom Airbnb, Uber og lignende tjenester. WEF antar at i 2027 vil 10% av BNP være lagret i såkalt block chain teknologi.  Så mye for dem som gjorde narr av bitcoins når de kom.  Allerede i 2023 ser de for seg skatteinnkrevning via denne teknologien.

Den sjette og siste megatrenden WEF ser for seg er digitalisering av materie.  Vi kjenner dette som blant annet 3D-printing.  De ser for seg at vi innen 2022 vil ha den første 3d printete bilen.  Ikke usansynlig siden vi allerede 3D printete organer og hus.

Hvilke konsekvenser disse megatrendene vil ha for arbeidsliv, sikkerhet, forvaltning, eiendomsforhold, og ikke minst utdanning er avhengig av valg vi tar nå. Selvom vi ikke kan forutsi konsekvensene det vil ha, kan vi alikevel forutse noen.   De som trodde at internett var oppskrytt og at en kunne late som det ikke fantes har tatt grundig feil.  Det finnes ikke det området av livet vårt som ikke blir påvirket av denne teknologien.  Der er vi langt forbi the tipping point.  Når når skole og utdanning sitt tippingpoint?

De som ivrer for at skolen ikke skal bli en boble skjermet for denne utviklingen er blitt omtalt som naive entusiaster.  Vel, både Steve Jobs, Steve Wozniack og Bill Gates ville vel ha kommet inn under samme kategorien i sin tid. Denne naive entusiasmen har gitt verdens mest verdifulle selskaper. Så
hurra for de naive entusiastene i skolen.  Hvor hadde vi vært uten dem?

Tuesday, March 15, 2016

Hvorfor jobber vi?

I min forrige blogpost skrev jeg om hvordan teknologi vil endre arbeidsmarkedet.  Da kan det passe å følge opp med denne spennende TED Talken fra Baryy Schwatrz.  Han sier at måten vi tenker om arbeid er brutt. Hvordan vi tenker om arbeid er preget av våre ideer/mentale modeller. At vi jobber for pengene ble skapt av Adam Smith og industrialismens behov. Schwarts siterer Adam Smith som har sagt at ved å jobbe ved et samlebånd blir mennesker så dumme som det er mulig å bli. Schwarts legger vekt på at Smith anerkjente at det var arbeidets art og ikke menneskets natur som var fordummende.

Takket være den teknologiske utviklingen vil mange av disse jobbene bli tatt over av maskiner.  Men for å oppnå de mulige fordelene denne utviklingen kan gi må vi endre hvordan vi tenker om mennesker og arbeidskraft. For som han sier: vi preges av de omgivelse vi designer, og avsluttem med å spørre:
Hvilken mennesklig natur vil du være med på å designe?