Friday, February 3, 2017

Über – en ny tenkemåte?

Dette blogginnlegget er først publisert på http://bilearninglab.no/uber-en-ny-tenkemate/


Jeg er nylig tilbake fra en ukes studietur til San Francisco og Palo Alto. Der besøkte vi en rekke bedrifter, blant annet Über. Über har totalt endret transportmarkedet i USA. Über er en app hvor du registrerer deg og legger inn et kredittkort. Når du skal ha transport legger du inn hvor du skal til og det kommer opp en pris på reisen. Aksepterer du den finner Über en sjåfør i nærheten som plukker deg opp. Du får en forhåndsdefinert reiserute og forhåndsdefinert pris. Betaling trekkes direkte fra kortet ditt, så du trenger ikke kontanter. Etter reisen ber Über deg rate sjåføren på en skala fra 1 til 5. Sjåføren rater også deg som passasjer.

Über betraktes som en såkalt disruptiv innovasjon. Hva er så disruptivt med Über? At du kan ha en app for å bestille drosje er vel ikke så spesielt? Vel, foretningsmodellinnovasjoner kan være like viktig og disruptivt som teknologisk innovasjon, og det er her Über kommer inn. Über ander seg som en del av delingsøkonomien. Men egentlig handler det ikke om deling, men andelsøkonomien. I stedet for å ansette en rekke sjåfører og kjøpe biler, velger Über å kjøpe tjenester fra dem som allerede har biler og selge dem videre til folk som trenger transport. Derfor anser Über både sjåfører og passasjerer som kunder. Ved å tilby pålitelig og rimelig transport av biler som allerede er på veiene mener Über at de kan redusere trafikkbelastningen i byene, noe som allerede er tilfellet i flere store byer. Når Über er rimelig, pålitelig og nærmt foretrekker mange å ta en Über fremfor å kjøre egen bil. Trafikkbelastningen kan ytterligere reduseres ved Übers car pool, det vil si at flere som skal i samme retning benytter samme bil, i stedet for at de tar hver sin bil.

Som passasjer må jeg si at Über er utmerket. Uansett hvor jeg var kunne jeg bestille en bil som sjelden var mer enn 5 min vekke. Med fast pris slapp jeg å bekymre meg over taksameter som løp løpsk. Ikke trengte jeg kontanter eller å forholde meg til det amerikanske tipssystemet, da Über er uten tips, i motsetning til vanlige taxier i USA. Etterpå fikk jeg en epost med kvittering og en oversikt over ruten vi hadde kjørt.

Fra sjåførenes side var tilbakemeldingene litt mer varierte. Noen elsket å kjøre for Über. De sa det var gode penger og satt pris på friheten. Andre var litt mer ambivalente. Appen sjåførene benytter for å finne frem var ikke helt pålitelig og ga ikke alltid beste rute. Noen påpekte at det var greit for en periode, men ikke noe å ha som permanent jobb. Flere var frustrerte over at de måtte plukke opp passasjerer på steder det ikke var lov å stoppe, for eksempel busstopp, og når de fikk bot for å gjøre det nektet Über å dekke boten. Plukket de ikke opp vedkommende der fikk de dårlig rating av passasjeren og det gikk ut over deres rating hos Über. Enkelte sjåfører påpekte at gjennom denne ratingen hadde passasjerene for stor makt, og at Über dessuten måtte ikke gi anledning til å bli hentet på steder de ikke kunne stoppe lovlig.

Men denne ratingen har sine fordeler, den etablerer tillit. I San Francisco vegret mange kvinner seg for å ta en drosje hjem på kvelds- og nattestid. Med Über føler de seg tryggere, og tjenesten er mer pålitelig enn de vanlige drosjene, spesielt siden du på appen ser nøyaktig hvor bilen er og hvor langt unna den er. Ratingen gjør at upålitelige sjåfører raskt lukes ut. De har også en ordning med «granny-drivers» – bestemødre som er begynt å kjøre Über. Disse anses som spesielt pålitelige, og i USA velger mange foreldre å la disse sjåførene plukke opp og kjøre barna deres. De velger disse spesielt, og anser dem som trygg og sikker transport av barna når de selv av ulike årsaker ikke selv kan kjøre dem.

Über eksperimenterer også med selvkjørende biler. Når de blir trygge nok forsvinner nok markedet for sjåførene. Hva vil det bety for transportmarkedet?

Se også Kari Olstad fra Fleksibel Utdanning Norge sine refleksjoner: http://fleksibelutdanning.no/the-uber-experience/

Tuesday, December 20, 2016

EdTech - keiserens nye klær?

Digital teknologi vil gi bedre tilpasset læring og økt læringsutbytte.   EdTech er den nye multimilliard næringen.  Dette er forventninger mange har til at den såkalte EdTech industrien skal revolusjonere utdanning. For en som i mange år har jobbet med teknologi og utdanning burde jeg vel juble over dette tøværet. Så hvorfor gjør jeg det ikke?  Hvilket syn på mennesker, kunnskap, læring og teknologi ligger til grunn for denne klokketroen på at teknologi kan løse alle våre "læringsutfordringer"?   Hva er egentlig  "edtech"?

For hundre år siden så de for seg at elevene i fremtiden ville bearbeidingsløst kunne mates med innholdet i bøkene:

Når en 100 år senere ser våre sci fi ser vi at våre forestillinger har endret seg lite:

Neo i The Matrix mates intravenøst, ubearbeidet med data, slik den franske kunstneren så for seg for på begynnelsen av 1900-tallet.   Er våre modeller fremdeles så fastlåste?  Hva er "utdanningsteknologi"? Skolen er allerede full av usynlig teknologi: bøker, skrift, blyanter, tavler, strøm, skrivebøker bare for å nevne noen.  Alt dette var i sin tid "ny" teknologi som skolen måtte lære seg å utnytte for læring. Svikter disse teknologiene endrer det hva vi kan gjøre på skolen.  I Norge sender vi elevene hjem om strømmen går. Men verken strøm eller bøker blir definert som utdanningsteknologi.  Ja, vi har skolebøker med innhold rettet mot utdanning, men bøker som sådan er ikke utdanningsteknologi.  Det meste av teknologien som brukes i skolen i dag er ikke utviklet med tanke på å benyttes i klasserom: fjernsyn, opptak, pcer, mobiltelefoner, Facebook, Google, Wikipedia, blokkfløyter, m.m.  Dette er teknologier som skolen har funnet ut passer til bestemte aktiviteter. Når skoler velger å bruke DuoLingo er ikke det fordi det er utviklet for et skolemarked. 
Her er noe av problemet med den såkalte edtech.  For det første: trengs det egen teknologi for utdanning eller skal utdanning lære seg å benytte den teknologien som allerede finnes der ute?  For det andre er en del av edtech så overpedagogisk og kjedelig at kun barn som tvinges til å bruke den bruker den. Fordi edtech i noen tilfeller blir pålagt den enkelte bruker blir den ikke utsatt for de samme kritiske mekanismer som annen teknologi blir og dermed utvikler den seg heller ikke deretter. 

Mye edtech er strøm på eksisterende praksis.  Dette har flere negative implikasjoner: for det første sementerer det eksisterende praksis og åpner i liten grad opp for innovasjon og nytenkning. For det andre utnytter det ikke teknologiens merverdi. En forelesning er en forelesning enten den er gitt i et klasserom eller på video.  En bok er en bok enten den er på papir eller i pdf.  En test er en test enten den gjøres med penn eller med tastatur.   Skal teknologi har noen merverdi må den utnyttes på egne premisser.  En bil blir ikke raskere om den dras av en hest.  Og er det ikke veier og bensinstasjoner er det raskere å komme seg frem med hest enn med bil.  

Selvfølgelig finnes det gode programmer og verktøy utviklet for utdanningsøyemed, men jeg lurer: er det ikke viktigere å fokusere på hva nytt kan teknologien gi oss, heller enn å elektrifisere eksisterende prosesser? Må vi ha spesialteknologi for skolen, eller må vi lære å utnytte den teknologien som allerede finnes?

Thursday, October 20, 2016

The Connected College

De siste fire årene har Haugaland videregående skole samarbeidet med False Bay College og College of Cape Town i Sør-Afrika om konferansen North South TVET ICT Conference. Konferansen har allerede rukket å bli den ledende utdanningskonferansen med fokus på bruk av digitale verktøy innen TVET (Technical and Vocational Education and Training) i Sør-Afrika. I september ble konferansen avholdt for 5. gang under tittelen: The Connected College, og jeg var invitert til å holde to foredrag.


Samarbeidet startet i 2012 med et fokus på behovet for å utvikle og nyttiggjøre seg utviklingen innen e-læring og utdanningsteknologi. Sør-Afrika har en raskt voksende befolkning og utdanningsbehovet er enormt.  For å nå sine utdanningsmål kan ikke Sør-Afrika bare basere seg på tradisjonelle utdanningsmodeller og må tenke nytt.  E-læring og utdanningsteknologi kan åpne for det.


Å få ungdom til å fullføre videregående skole er en utfordring der som her hjemme. Men i motsetning til hjemme lykkes de bedre i Sør-Afrika. False Bay College, som rekrutterer studenter fra de såkalte townshippene opererer med en fullføringsgrad på 95%. Det er ganske formidable tall når en tenker på at disse elevene kommer fra noen av de minst ressurssterke hjemmene i Sør-Afrika. For å klare dette opererer de ikke med fraværsgrenser og lignende, men har satt inn en rekke sosialpedagogiske grep for å støtte elevene i sin studiesituasjon. Målet er at elevene skal ønske å komme på skolen. De har også et utstrakt samarbeid med næringslivet, noe som gir mange elever jobb etter fullført eksamen.

Sør-Afrika har formidable utfordringer, sosialt, politisk og økonomisk, men denne konferansen gir virkelig grunn til håp og optimisme.  En avansert og knirkefritt gjennomført konferanse med mange spennende foredrag. Med visjoner og vilje til nytenkning som jeg ofte kan savne her hjemme.




Primus motor og initiativtaker rektor ved Haugaland videregående skole Odd Henning Johannesen, som i samarbeid med Tim Golding og teamet i Sør-Afrika har gjort en imponerende jobb med å få opp en så stor og kompleks konferanse på kort tid.