Friday, March 13, 2015

Naive entusiaster foren eder! Jeg bare digger sosiale medier!

Det sies at ingenting er så samlende som en ytre "fiende", og i så måte må det rettes en stor takk til vår Kunnskapsminister. Når han uttalte seg i Dag Og Tid om naiv entusiasme for digitale medier, med påfølgende utdypning på Dagsnytt 18, var det mange naive digitalentusiaster der ute som reagerte. Undertegnete var da en av dem, hvilket resulterte i blogginnlegget Tanker fra en digitalentusiast, samt et tilsvar i Dag og Tid. Som jeg ofte gjør delte jeg mitt blogginnlegg i Facebook-gruppen Disruptive Education. At jeg tydeligvis traff en nerve viste engasjementet som posten avstedkom. Et stykke ned i tråden delte alltid kreative Margreta Tveisme fra Nordahl Grieg videregående skole ideen diskusjonen hadde gitt henne.  Hun bestilte en t-skjorte hvor det stod "naiv entusiast" på brystet. Denne skulle hun ha på seg på NKUL 2015, hvor blant annet vår Kunnskapsminister også skal. Ideen falt i god jord, og snart meldte flere seg på og bestilte t-skjorter.

Dette er et glimrende eksempel på et fellesskap som er i det digitale univers, muliggjort av sosiale medier.  Lærere som finner et utviklingsfellesskap i cyberspace som de ofte ikke finner på sine arbeidsplasser, samt hvordan det virtuelle og det fysiske smelter sammen. Dessverre skal jeg ikke på NKUL, min arbeidssituasjon er sånn at jeg stort sett reiser der jeg er invitert til å holde innlegg eller har et annet oppdrag. Men hadde jeg reist kan du være sikker på at jeg hadde hatt t-skjorte jeg også.  Jeg gleder meg til alle selfiene fra NKUL begynner å dukke opp på sosiale medier, av folk med slike t-skjorter.

Fremtiden i norsk skole ser lys ut med så mye entusiasme og engasjement.

NKUL blir aldri det samme.

Thursday, March 12, 2015

Ed tech - ed hva for no..?

I dag har jeg vært på Våkn Opp- møte hos Abelia om den nasjonale tilstanden innen ed tech. Representanter som produserer teknologi for utdanningssektoren og representanter fra våre tre største partier var tilstede. Situasjonsbeskrivelsen av a/s UtdanningsNorge som kom frem var begredelig. Det finnes masse god utdanningsteknologi som norske utdannere viser stor motstandsdyktighet mot. Løsningen? Glimret med sitt fravær. Rolf Assev, fra StartUpLab og WeWantToKnow, sammenlignet situasjonen med en tsunami, vannet (trykket) har trukket seg litt tilbake, men det vil komme tilbake med en voldsom kraft, og da vil det ikke være dagens system som definerer.  Jeg er helt enig med Rolf.  Vi har sett dette før. Rolf dro frem det velkjente eksempelet om at det var ikke musikkindustrien som endret bransjen, men Steve Jobs og Apple. Netflix endrer fjernsynsbransjen og annonsemarkedet.

Norge er i en unik situasjon.  Knapt noen land er så gjennomteknologisert som oss.  Takket være vårt høye velstandsnivå har nesten alle internett hjemme, en eller form for pc/laptop/nettbrett og/eller en smarttelefon. Selv om vi klager på tilstanden i norsk skole, er den i internasjonal sammenheng upåklagelig. Vi har (etter internasjonal standard) gode skolebygg, gode lærere, kort sagt gode rammebetingelser for læring. Vi fremhever at det ikke bør være mer enn 20-25 elever pr. lærer.

Jeg har jobbet en del med endring og utvikling, og jeg gjør meg en del refleksjoner. Min erfaring etter mer enn 20 års praksis på området er følgende: for å få til endring må det gjøre vondt ett sted. Endring kommer som følge av indre og-/eller ytre press/ubehag.  Dersom ubehaget med å endre seg er større enn ubehaget med å forbli i den situasjonen en er i, eller en er fornøyd med tingenes tilstand (if it is working, don't change it) vil ingen endring finne sted.

I Norge er situasjonen at vi har gode skoler, norske elever gjør det relativt bra, norske foreldre er relativt fornøyde, og de fleste får jobb. Røstene til dem som faller utenfor er ikke mange og sterke nok. Fordi det går bra med de fleste blir ofte problemene til dem som faller utenfor privatisert, og stigmatisert, de som faller utenfor er det en feil på og dem skal vi fikse.

Skolen er sentrert rundt læreren og læreren er den viktigste person i den norske skole, og alle reformer sentreres rundt læreren: bedre og lengre utdanning av lærere.

Men la meg få være en kjetter her.

Er dette løsningen?

Senest i morges ble det snakket på nyhetene om lærermangel i Norge.  Lærermangelen internasjonalt er bare blåbær i forhold til hva vi opplever her hjemme.

La oss ta et tankeeksperiment:

Det er minst 2 milliarder mennesker på jorden under 20 år. Disse menneskene trenger utdanning. Hvis vi skal følge den norske modellen med la oss si 30 elever pr. lærer, vil det kreve ganske mange millioner lærere, og disse millioner av lærere trenger noen til å utdanne dem til lærere.  Alså vil en ganske stor andel av jordens befolkning måtte utdanne seg til og jobbe som lærere.  Når en i tillegg tar i betraktning at det tar noen år å skaffe seg lærerkompetanse, og at en andel av lærerne til enhver tid vil trenge etter- og videreutdanning sier det seg selv at dette er en umulig oppgave.  Hvor vil da disse elevene og myndighetene i disse landene snu seg etter for å finne løsninger? Hva kan løse deres formidable behov for utdanning?

Dette er det markedet Clayton Christensen kaller: area of non-consumption.  Fordi vår høykvalitetsmodell ikke er oppnåelig for dem vi de omfavne det lærere i Norge vil kalle "lav-kvalitetstilbud", fordi lav  kvalitet er bedre enn ingen kvalitet. Og siden dette området, som alle andre områder vil følge lover om eksponentiel vekst, betyr det at disse "lav-kvalitets tilbudene" vil bli bedre og bedre etterhvert som tiden går. På ett eller annet tidspunkt vil de utfordre de eksisterende modeller. Da vil de som har holdt fast i gammel praksis være utdaterte.

Det jeg da undrer meg over, er skolen Kodak? Clayton Christensen sier at den måten skolen har implementert teknologi på er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og fullstendig feil. Kodak var blant de første til å ta i bruk digital fotograferingsteknologi, men det fikk liten praktisk betydning for businessmodellen. Norge var blant de første land i verden med å innføre digital kompetanse, men det har endret fint lite på skolens indre liv. Tidligere Utdanningsminster Trond Giske snakker om et tiår av tapte muligheter. Digital teknologi brukes for å understøtte de eksisterende prosesser.

Med all respekt for læreren, og alle de lærere som gjør en kjempejobb i skolen, læreren er ikke den viktigste i skolen. Det er eleven. Vil vi få andre svar og andre løsninger om eleven står i fokus?  Rolf Assev sa rett ut at de har gitt opp skolemarkedet, og satser nå på privatmarkedet med sitt mattespill, Dragonbox. Foreldre kjøper slike spill til sine håpefulle.  Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet sa i sin sluttappell at tsunamien kom ikke bare fra tech verdenen. Den kommer også innenifra. Når dagens ipad-generasjon kommer i skolen er de ikke skrudd sammen for dagens modell. Lærere vil slutte i yrket, og foreldre og elever vil kreve en endring.   Tør vi vente på at vannet kommer tilbake? Løpe ut og plukke fisker som er strandet på tørt land, for så å bli feid over ende når vannet kommer tilbake?
Tør vi ta inn over oss at vi må tenke annerledes enn vi har tenkt, slippe inn løsninger som utfordrer våre modeller, og som gjør vondt i kontrollfrik-genet? Og til dere politikere som forventer endring: tør dere slippe skolene fri til å prøve ut nye ting, eller skal de holdes i stramme tøyler? Hvordan kan vi vite hva som virker om vi ikke prøver ut nye ting?


Wednesday, March 11, 2015

Du kan ikke være litt gravid........

I Dagens Næringsliv 9.3.2015 blir jeg karakterisert som en padtilhenger av Cathrine Tømte, Sabine Wollsheid, Jørgen Sjaastad og Espen Wilberg.  De snakker om en polarisert debatt, som er lite konstruktiv, dogmatisk og unyansert. Siden jeg er sitert, går jeg ut fra at jeg omfattes av de karakteristikkene.

Jeg har jobbet med disse problemstillingene i mer enn 20 år. Jeg har sett alle avskygninger av argumentasjoner.  Problemstillingen er alt for ofte penal eller pad, enten eller!  I alt for liten grad er spørsmålet:

HVA skal elevene lære og HVORDAN kan dette best læres.

Min tidligere sjef, daværende Opplæringssjef i Hordaland Fylkeskommune, Svein Erik Fjeld, etterlyste pedagogenes engasjement og deltakelse i debatten om den digitale læringsrevolusjonen.  Det vi ser er at de viktigste aktører er ikke pedagoger. Omtalte Arne Krokan, ved NTNU, sier at det er ikke pedagoger ved NTNU som er engasjert i dette temaet, men informatikere.  Clayton Christensen, som blant annet er kjent for boken Disrupting Class er økonom, ikke pedagog.   Salman Kahn, grunnlegger av Kahn Academy, er finansanalytiker. Andrew Ng, Sebastian Thrun, Daphne Coller, drivkrefter bak MOOC-utviklingen er heller ikke pedagoger.  Tvert i mot opplever vi at ledende pedagoger stiller seg skeptisk til denne utviklingen, og sverger til penn og papir, i Norge med omtalte Lektorlaget i spissen. Lærerutdanningen har med respekt å melde et langt stykke igjen. Jeg har en venninne som for tiden tar PPU ved en av våre mer fremoverrettede høyskoler, og hun er mildt sagt frustrert. De som driver denne utviklingen i praksis er ofte entusiastiske enkeltpersoner eller enkeltmiljøer. Nordahl Grieg Videregående skole i Bergen møtes ikke med entusiasme i alle leirer som et eksempel på noen som virkelig tar dette på alvor og prøver ut ikt for læring.  Sandvika videregående skole, med Ann Michalsen i spissen er en annen slik skole. Ved Mandal vidergående skole har blant annet Stein Aanesen i mange år hatt gode resultater når digitale verktøy har vært implementert i matematikkundervisningen. Henning Lund ved Eikeli videregående skole er en annen. Vi har egne resultater fra BI. Listen kan gjøres mye lengre. Hvorfor er ikke slike resultater mer fremhevet? Hvorfor er det ikke større interesse for hva disse og andre gjør?

Penn og papir har til en viss grad fungert i det samfunnet vi har levd i. Men det samfunnet finnes ikke lengre.  Når dampmaskinen ble oppfunnet tok det 150 år for den kollektive hukommelse å fordoble seg (hva menneskene visste). I dag tar dette ca. 2 år. I 2020 er det estimert at dette vil ta 72 timer.

Ofte er det slik at som en roper i skogen får en svar. Når en måler effekten av ulike pedagogiske metoder, er resultatet litt avhengig av hva en måler. Jeg kjenner lærere og forelesere som vil være "the gateway to knowledge", hvor de sitter på kunnskapen som formidles til elevene, dette anses som "kvalitetssikring". I en sånn modell kan ikke elevene vite mer enn læreren og er avhengig av lærerens kunnskapsbase.   I vår komplekse verden kan vi ikke lengre basere oss på en slik modell.

Vi begynner nå å se hvordan god bruk av digital teknologi gir gode læringsresultater, kanskje spesielt innen matematikk. Men enda viktigere enn denne evinnelige verktøysmodellen er diskusjonen:

Hva er kunnskap og kompetanse i det globale informasjonssamfunnet?
Hvordan skal vi gjøre våre barn og unge best mulig i stand til å håndtere de muligheter og utfordringer som ligger der?

Informasjonssamfunnet er en revolusjon, på linje med jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.  Vi sluttet ikke å dyrke mark som følge av den industrielle relvolusjon, men vi endret måten å gjøre det på.  Vi slutter ikke lære som følge av informasjonsrevolusjonen, men vi endrer måten å gjøre det på. Vi har fremdeles hester, men biler er et litt mer effektivt transportmiddel, selvom en ridetur er hyggelig nok, og kanskje gir bedre mosjon og motorikk.

Jeg oppfordrer til en debatt om HVA, og så kan HVORDAN komme som en konsekvens. Jeg tar mer enn gjerne en konstruktiv samtale og dialog om disse temaene.  Jeg er evig lei disse skyttergravsdiskusjonene. Jeg venter på at vi skal komme videre.