Sunday, September 14, 2014

Kunnskapskassen

En gang i tiden var boken en sjelden gjenstand.  Ikke alle hjem var forunnt å ha bøker, og utvalget var varierende. Dette ble det tatt konsekvensen av og vi fikk det som het vandreboksamlinger.  Min farfar hadde en fiskeskøyte på vestlandet, og han hadde en slik boks:


Jeg pleier å si at det er internet før internet. Denne boksen ble fylt med bøker, som vandret fra heim til heim, eller som fiskerne kunne ha med seg til adspredelese ved lange dager på sjøen.


Det som befant seg i denne boksen var overkommelig lesestoff, det var også mulig å memorere. Ville en ha tilgang til det var det en fordel å memorere det, fordi bøkene var vekke når de vandret til neste heim.  En slik vandreboksamling har begrenset mobilitet.  En ting er at furukassen i seg selv veier, men fylt med bøker veier den enda mer. 
I dag har vi tilgang til ubegrenset med bøker gjennom vandreboksamlinger som er tusenvis av ganger større enn denne lille kassen: 

Bør ikke skolens kunnskapsregime oppdateres til å ta dette inn over seg? For eksempel å se på det som heter eksamen?  - hvor en måler evnen til å lagre det som er i kassen? Hvor en har en eksamen på verktøy bygget for kommunikasjon uten å tillate kommunikasjon? Bør vi legge fokus på andre ferdigheter enn vår evne til å huske skrevet informasjon, og reprodusere det i en eller annen form på eksamen og kalle det ferdigheter og kompetanse?
Er våre forestillinger om skolen, kunnskap og kompetanse fremdeles mentalt inne i denne vandrebokkassen?

Og til dem som av en eller annen grunn fremdeles skulle være skeptisk. Ja, kanskje er det grunn til å holde tilbake på teknologi. Sokrates var ikke glad i den teknologien som var inne i boksen. Han mente det bare ga et skinn av kunnskap.  Hadde Sokrates rett?

Gjør internet oss dumme?

Det finnes en rekke antakelser og noen undersøkelser som viser at digital lesning er mindreverdig i forhold papir. Ikke minst liker forlagsbransjen å hevde dette. Vi ser også uttalelser som: Is Google making us stupid? Det som forundrer meg er at kildekritikk er plutselig blitt et buzz-ord i det digitale samfunnet. En bør være kritisk til ALLE kilder: foreldre, lærere, "kvalitetssikrete lærebøker", venner, presse, og digitale kilder.

Vi mennesker ser ut til å trives med våre dystopier. Jeg husker fra min tid på barneskolen at vi fikk ikke bruke de nymotens kulepennene, men måtte skrive med fyllepenner som kladdet noe forferdelig fordi kulepenner ødela håndskriften.   Vel, ødelegger digitale medier lesningen og refleksjonen til vår oppvoksende slekt?

I følge en undersøkelse fra PewResearch Internet Project forteller 43 prosent av de såkalte millennials at de leser en bok daglig, uavhengig av format.  Dette er de samme tall som hos den voksne befolkningen.  Når det kommer til hvor mange som har lest en bok det siste året er det flere blant de under 30, 88%, enn blant de som er eldre, 79%.  Ikke bare det, men den yngre generasjonen er mer bevisst mulighetene og begrensningene i det digitale univers.  Jeg siterer fra rapporten:
Millennials’ lives are full of technology, but they are more likely than their elders to say that important information is not available on the internet. Some 98% of those under 30 use the internet, and 90% of those internet users say they use social networking sites. Over three-quarters (77%) of younger Americans have a smartphone, and many also have a tablet (38%) or e-reader (24%). Despite their embrace of technology, 62% of Americans under age 30 agree there is “a lot of useful, important information that is not available on the internet,” compared with 53% of older Americans who believe that. At the same time, 79% of Millennials believe that people without internet access are at a real disadvantage.
Hvis en skal bedømme kunnskap og kompetanse etter bruk av kilder og lesning, vel, da blir vel en del av dystopinene utfordret her?

Kunnskap i standardiseringssamfunnet. Risikerer vi å måle oss til middelmådighet?

Det blåser en digital vind over barndommen.  Denne digitale vinden har form som et nettbrett.  Stadig flere skoler og barnehager oppdager brettets vidunderlige verden. En rektor sa til meg for noen dager siden at ungene lærer å lese fire ganger så fort når de får leseopplæring på brett og ikke i bøker.  Disse tallene er ikke overraskende.  For mange år siden sa logopedene på PPT i kommunen hvor jeg jobbet at barn lærte raskere å lese- og skrive om de fikk benytte datamaskiner enn om de måtte lære håndskrift.  Hvorfor er det slik? Jo, fordi den motoriske modningen til barn gjør at det å bruke øye-håndkoordinasjon kan hemme lese-og skriveprosessen.  Dette betyr ikke at de ikke trenger å lære håndskrift, det er bare hva skal de lære først.

Men når vi ser disse endringene og får disse kraftige verktøyene til disposisjon, skal det da få betyding for innhold og praksis i skolen?   Hva er kunnskap og kompetanse i informasjonssamfunnet? Kan kunnskap og kompetanse standardiseres? Kan kunnskap og kompetanse politisk vedtas?

Jeg så til min forskrekkelse at vår kunnskapsminister vil ha nasjonale prøver innen høyere utdanning. Cathy N. Davidson skriver i boken "Now you see it" om inattention blindness.  Hun skriver om hvordan vi hele tiden overser fakta og informasjon fordi vi ubevisst siler informasjonen vi mottar.  Dette er en overlevelsesstrategi, og en naturlig prosess, men det gjør også at vi kan miste mye viktig informasjon. Davidson sier at jo mer vi fokuserer jo mindre ser vi.   Kanskje er det nettopp dette som blir vår svøpe. I vår jakt på kunnskap blir vi kunnskapsløse.  Fordi i det øyeblikket vi måler, mister vi fokus på andre ting enn det vi blir målt på.

Det er mye kritikk rettet mot teoriene om digitalt innfødte.  Jeg er, som de som har lest tidligere innlegg vet, ikke enig med kritikerne. Jeg mener at de som er kritiske til teoriene om digitalt innfødte bruker feile målevariabler og kriterier.  De måler de digitalt innfødte ut fra parameterer tilpasset det delvis analoge univers de selv befinner seg i, og ja, er det referansene blir deres antakelser bekreftet. Men måler det faktisk hva våre barn og unge lærer og kan? For eksempel viser Davidson til at barn som spiller mye dataspill oppfatter mer av hva som skjer rundt dem, enn dem som ikke gjør det.  De har færre blindspots. Dette fordi en gamer kan ikke tillate seg slike blindspots, men i et statisk univers betyr det ikke like mye.

Og da er jeg tilbake til utdanning og måle- og kvalitetssikringssyken. Kunnskap og kompetanse er ikke statiske størrelser. Det er heller ikke endelige størrelser.  Det er ikke sånn at om vi måler kunnskap at vi automatisk får bedre kunnskap. Det er ikke sånn at om vi definerer standarder for kunnskap at vi får bedre kunnskap. Tvert i mot, vil jeg hevde.  Ved å måle og sette standarder senker vi kravene og ambisjonsnivået.  Jeg blir slått av hvordan utdanning minner alt for mye om de berømte 5-års planene som ødela økonomien i øst-Europa. Det blir lagt planer for hva som skal læres og hva som skal fokuseres på og så skal "alle" gjøre det samme uavhengig av behov og forutsetninger. Deretter måles disse tiltakene. Kollega Linda Lai ved Handelshøyskolen BI sier: "Måling er blitt det nye mantraet og den nye religionen for å lede medarbeidere. Enda en gang".  Vel, den samme filosofien rir utdanning.  Når Torbjørn Røe Isakesen tror han får mer kvalitet i høyere utdanning ved å måle den lurer jeg på hvilket grunnlag han har kommet til den konklusjonen. Når noe så diverst som høyere utdanning skal formes til komparable størrelser risikerer vi da å måle oss til middelmådighet?  Når kunnskap er noe det blir mer av jo mer en deler, og ingen kan alt men alle kan noe, hvorfor søker vi da at alle oppnår den perfekte middelmådighet ved å kunne litt om alt?  Hva med å dyrke interesse og kompetanse og så sette mennesker med ulik kompetanse sammen i team?

Dessuten, det er ingenting å si på norskt selvbilde.  Vi snakker om at vi skal leve av vår kunnskap etter oljen.  Vel, uansett hvor bra vi skårer på standardiserte tester: det er flere genier i en gjennomsnittlig landsby i India enn det er mennesker i Norge, så vi vil ikke klare den konkuransen. Andrew Ng, en av grunnleggerne av Coursera, som nå jobber i Kina skrev på Twitter:


Dersom vi tror at veien i det globale kompetansesamfunnet er å bli lik alle andre har vi et problem. Løsningen er å utnytte de ressurser og kompetanser vi har, og bli god på det. Vi må ta vare på våre barn og unge, ikke ved å lage standarder som blir smalere og smalere, slik at stadig flere faller utenfor, men ved å dyrke mangfoldet.   Jeg vil avslutte med å vise til den som alle viser til når det gjelder kreativitet:  Steve Jobs. Han var en urokråke på skolen, han passet ikke inn. Når skolen klaget var svaret fra foreldrene at skolen maktet ikke å gi deres sønn relevante utfordringer, og de byttet skole. Der traff Jobs en lærer som forstod han, og ting gikk bedre.  Når Jobs begynte på college derimot, traff det heller ikke den unge mannen.  Så han droppet ut, men fikk bli værende ved colleget og studerte blant annet kaligrafi. Dette som etter de flestes standard er "unyttig fag" gjorde at Jobs ble oppmerksom på betydningen av fonter, og innførte det på sine datamaskiner. Vi vet alle hvordan tekst ser ut i dag på våre digitale dingser. 

Min utfordring er derfor: kan vi sette de samme krav, standarder og forventninger i et system hvor barn surfer på nett før de kan snakke som i en verden hvor boken var inngang til denne kunnskapen.  Kan vi ha et utdanningssystem hvor "one-size-fits-all" i en tid med eksponentiell vekst av informasjon?  Når vi ser etter gorillaen, kan det være vi mister noe annet av syne?