Monday, August 24, 2015

Møkkakasting i det offentlige rom

I morges på vei til jobben kom jeg over denne overskriften: Møkkamann. Selvsagt trykket jeg på lenken og så denne meningsytringen fra ett av Venstres sentralstyremedlemmer. Rebekka Borsch hadde reagert på FrPs Per Sanbergs uttalelser, og da spesielt i forbindelse med flyktiningekrisen vi nå ser utspille seg i Middelhavet.  Det finnes vel knapt noen som er uberørt av de mange mennesklige tragediene vi ser utspille seg i grensen mellom nord og sør.  Vi kan alle føle på en maktesløshet og ønske om å hjelpe. Som i de fleste andre saker er det politisk uenighet om hvilke løsninger vi skal gå for. Mange ganger kan det være utfordrende å forholde seg til meningsmotstanderes synspunkter, holdninger og argumenter.  Det er lett å bli emosjonell til tider.


Men i et sunt demokrati med ytringsfrihet må en faktisk tåle argumenter en ikke liker. Redaktøren i Charlie Hebdo utbroderte dette på en forbilledlig måte i en tale han holdt i forbindelse med Arendal-uka. Jeg anbefaler å høre/lese hele talen hans. Det vi derimot bør heve oss over er personsjikane av den karakter jeg opplever at Borsch ytrer. Hun er kvinne, han er mann, hun har de "riktige" humane verdier, og Sandberg har det ikke, derfor kan han omtales som "møkkamann" med dertilhørende karakteristikker av han.  Jeg står politisk lang fra Sandberg og hans like, men jeg reagerer sterkt på denne formen for omtale av meningsmotstandere. Ønsker vi at debatten i det offentlige rom forsøples på denne måten? Skal noen som uttaler seg i en sak måtte tåle å bli omtalt på denne måten? Er det greit å ikke skille sak og person slik det gjøres her? Er det greit å slenge slikt til dem en er uenig med?

Hvor går grensene? Hvem har rett til å si hva? Hvilke ytringer er "godkjente"?

Mange kvinner opplever netthets fordi de uttaler seg om saker hvor de kanskje ikke alltid følger mainstream meninger. Mange av dem har blitt brakt til taushet av personsjikane på grunn av at noen ikke likte hva de sa. Er det greit?

Sandberg er kanskje ikke noen svak og sårbar person.  Han er en mann med sine meningers mot, masse makt og nok ikke alltid like velformulert selv. Men hva med eksempelets makt? Hva gjør det med oss andre å se slike karakteristikker på trykk? Sier dette noe om hva jeg kan vente meg om det jeg sier ikke er politisk korrekt? Eller at noen er dypt og inderlig uenig med meg? Ønsker jeg å utsette meg for dette? Er det jeg har å si verdt prisen?

Hvilke signaler sender vi til barn og unge? Vi skal jobbe mot mobbing, men hvilken effekt har det når det offentlige rom forsøples på denne måten?

Tjener det flyktninger, Venstre eller noen av oss andre at Sandberg og andre med hans synspunkter møtes på denne måten?  Jeg vil hevde tvert i mot.  Avstanden mellom partene blir større.  Vi kryper ned i våre skyttergraver. En kan ikke ta en meningsmotstander som argumenterer slik alvorlig. Er det en økende polarisering vi ønsker?

La oss gjøre Voltaires ord til en del av den offentlige diskurs: ”Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” La oss ta ballen og ikke mannen. Eller ønsker vi et politisk regime og offentlig debattrom med møkkakasting fra grøft til grøft?

Til sammenligning uttaler Jan Egeland seg slik og her er et annet argument.

Tuesday, August 18, 2015

Holder du tilbake noe som er for opplagt til å dele?

Jeg imponeres stadig av andre som mestrer ting jeg ikke mesterer, som for eksempel å huske navn. Jeg skulle ønske jeg var bedre til det.  Jeg har teflonhjerne når det gjelder navn, ikke fordi jeg ikke synes det er viktig, men det er en dysfunksjon i hjernen min.  Noe annet er skjema og rapporter, detaljarbeid.  Jeg kan gjøre det, men det er en energityv av dimensjoner. Jeg bruker mye tid og energi bare på å mobilisere motivasjon til å begynne.  Jeg har master i prokastinering når det gjelder slike ting.

Så er det andre ting som er lett. Nye dingse, duppeditter og digitale verktøy bare for å ta et tilfeldig eksempel. Dette er gøy og lett, og tar ikke tid. På mange måter er jeg en skikkelig nerd og skjønner ikke hvorfor ikke alle andre synes dette er like spennende som jeg synes det er. Men det er en annen utfordring med dette.  Fordi det er lett for meg, tror jeg at det er lett, opplagt og uninteressant for alle andre. Jeg ser kanskje ikke en gang hva jeg kan. Og nedvurderer det.  

Neste uke er det lansering på boken min, Læring i en digital tid. Det var ingen lett bok å skrive, fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe å fortelle verden. Jeg følte at uansett hva jeg skrev, var det selvfølgelig, opplagt og informasjonen kunne finnes så mange andre steder.  Jeg følte jeg måtte skrive en tung, avansert bok med cutting edge forskning for å kunne legitimere å gi ut en bok. 

Så innser jeg omsider at det er ikke nødvendig. Det som er opplagt for meg, er ikke nødvendigvis opplagt for andre. Andre ønsker tilgang til den kunnskapen jeg har, som jeg selv nedvurderer, som jeg synes er selvfølgelig. Kunnskap jeg har brukt mye tid på å tilegne meg. Kunnskap som jeg har vært heldig å få tilgang til. 

Jeg lurer på om denne mentale barrieren som nedvurderer det som er lett er påført av utdanningssystemet. Læring skal gjøre vondt.  Bare den kunnskap og kompetanse som har kommet med hard arbeid som har vært anstrengende og vondt har verdi. Det jeg kan som er lett, gøy og som jeg har likt å lære har ikke samme verdi,og derfor kan jeg ikke "smykke meg" med den, dele den. Det betyr ikke at det ikke ligger mye innsats bak tilegnelsen av kunnskapen, men prosessen har kanskje ikke vært like smertefull.  

Dette er i så fall trist. Jeg blir så takknemlig og ydmyk over all den positive responsen jeg har fått på boken min. Overrasket over den faktisk. Det er jo bare en bok jeg har skrevet. Om et tema jeg brenner for og som jeg synes er viktig.   Jeg tror jeg langt fra er alene om å ha disse tankene. Jeg tror mange tenker slik. Tilfeldig kom jeg over denne filmen i dag som jeg synes beskriver dette på en veldig god måte. Holder du tilbake noe som er for opplagt til å dele? 


Sunday, August 16, 2015

Spennende høst.

Høsten 2015 blir for meg en travel og spennende høst.  Den 26. august er det lansering på Litteraturhuset på min bok "Læring i en digital tid". Jeg skal innrømme jeg har sommerfugler i magen. Selvom jeg både blogger og holder mange foredrag er det noe eget med en bok mellom to permer. Det er nok noe med bokens konserverende karakter, det trykte ord.

Jeg skal også holde en del foredrag denne høsten, kanskje de som skiller seg mest ut er BETT Latin America Leadership Summit i Mexico, hvor jeg skal ha både solo sesjon og plenum, og BETT Asia Leadership Summit i Singapore hvor jeg skal i plenum. Det som er mest interessant med disse to konferansene er at begge deler er forholdsvis lite kjent territorium for meg.  Jeg begynner etterhvert å ha god oversikt over hva som skjer i Europa og USA, men disse to delene av verden kjenner jeg mindre til. Jeg vet en del om hva som skjer, men det er i avstandsperspektiv.

Her på berget vil jeg trekke frem Fleksibel Utdanning Norges årskonferanse, FUNCON.  Den er alltid spennende.  I år skal jeg ikke holde innlegg, men ha en "fireside chat" med en enda ikke navngitt gjest.