Wednesday, February 10, 2016

Vi deler flere erfaringer med bruk av video - nå i finans

I vår serie refill, hvor vi deler erfaringer fra BI vil vi i dag ta for oss Siv Staubo sine erfaringer  med bruk av video i faget finans for bachelorstudenter. Hun har flytte en del av innholdet hun vanligvis ville forelest til videoer som studentene har fått tilgang til.  Du kan lese mer om piloten til Siv her. Blant resultatene er mindre strekk i laget, bedre steming i auditoriet, lavere strykprosent og forbedret karaktersnitt.  Refill går i dag kl. 13.00 og du kan følge streaming her: http://tv.bi.no/refill
http://tv.bi.no/video/12751840/refill-10februar-2016-gjest-siv-staubo


Friday, February 5, 2016

En ludditt krysser sitt spor

Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814. De protesterte, ofte ved å ødelegge tekstilmaskiner, mot endringene som fulgte den industrielle revolusjon og som truet deres jobber. Ludditter er i dag en beskrivelse på en eller flere som er motstander av teknologiske fremskritt eller endringer. Det siste tiår har begrepet blitt brukt for å karakterisere personer og grupper som er skeptikere av (især) informasjonsteknologi.   Representanter for denne gruppen finner vi spesielt innen skole og utdanning.  Lærere som sverger til analoge undervisningsmetoder, hvor penn og papir, kritt og tavle og muntlig formidling står i høysetet. Dette er gjerne lærere som ivrer for mobilhotell, stoler ikke på wikipedia  og synes sosiale medier er tull. Disse lærerne liker mildt sagt dårlig når slike som meg kommer og prediker vårt digitale budskap.


Jeg har vært i diskusjoner med mange av dem, og ikke alle har vært like hyggelige. Ikke alle klarer skille sak og person, og opptrer som om det er jeg som driver denne utviklingen, og dermed kritiserer deres jobb. Noe jeg ikke gjør. Svært mange av disse luddittene er meget dyktige fagpersoner, som brenner oppriktig for sin jobb og sine elever.  Det som er fasinerende er at mange av disse gjør det de gjør helt og fullt og ikke stykkevis og delt, enten de er for, eller de er i mot.  Når de oppdager teknologiens muligheter blir de nemlig like mye for som de har vært imot.

Jeg har flere eksempler på det.  En av dem er Åge Hvitstein (@AHvitstein). Den mannen gjør ikke noe stykkevis og delt. Jeg har vært i en rekke diskusjoner med han på Twitter, hvor han fremstår som sjefsludditten. Paradoksalt bruker noen av dem som er imot ikt i skolen selv sosiale medier. Så også Åge. Diskusjonene med Åge har til tider tatt en sånn form at jeg har blokkert han. Men etter en tid selvsagt fjernet den.

Men undrenes tid er ikke forbi. For selv om Åge holder kritt og tavle-fanen høyt er mannen superdigital. Jeg tror at det ville gjøre mer vondt om en tok tastaturet fra han enn om en tok tavlen og krittet. Som den dyktige og engasjerte fagpersonen han er, ser han selvsagt teknologiens muligheter og bruker den i møtet med sine elever, og i sin egen hverdag. For Åge er twitter en viktig delings-, samhandlings- og læringsarena. Han har produsert undervisningsvideoer og bruker konseptet vi i dag kaller flipped classroom. Før jul tok han steget ut i podcastens verden med Åges julekalender, og nå er han i gang med podcastserien AHvitstens klasserom. Den siste fanget InnovasjonNorges leder Anita Krohn Traaseths interesse, så hun ville besøke Åges (digitale) klasserom.

Til slutt må jeg skynde meg til å si, at til tross for våre uenigheter på Twitter er Åge og jeg blitt venner og vel forlikte. Dette blogginnlegget er skrevet med Åges vitende og velsignelse. Jeg ønsker flere slike digitale ludditter i norske klasserom.

Når er bevisbyrden sterk nok?

Hva og hvordan skal elevene lære i det 21. århundre?  Det er fremdeles dem som sverger til det i beste fall 20. århundres pedagogikk og læremidler, og fremhever dem som overlengent de verktøy og arbeidsmåter som samfunnet utenfor skolen benytter hver dag. Skoleverket, som system, insisterer på å gjøre våre elever til tredjerangs datamaskiner, som skal memorere en hel rekke stoff, av begrenset verdi og varighet, som de skal reprodusere på en eksamen, alene og uten kommunikasjon i en tidsbegrenset periode. Dette er den eneste gangen i løpet av deres liv at de må jobbe på denne måten, men vi kaller det kompetanse og setter en karakter på det.  Ett tall som avgjør fremtiden deres. Vi hevder at det er et objektivt mål på kunnskap og kompetanse.


Men er det?  Stadig flere utfordrer denne tenkningen.  Elevorganisasjonen vil at elever skal skrive motivasjonsbrev og bli intervjuet til høyere studier. Forlagshuset Penguin Random House dropper nå gradskrav for nyansatte, for som de sier:
there is no clear link between holding a degree and performance in a job
Fra før har store konsulenthus som Ernst &Young og Deloitte endret sine kvalifikasjonskrav.

Hos Google sier de:

How You Think We’re less concerned about grades and transcripts and more interested in how you think. We’re likely to ask you some role-related questions that provide insight into how you solve problems. Show us how you would tackle the problem presented--don’t get hung up on nailing the “right” answer.

Dette siste er viktig fordi vi ser at i den digitale virkeligheten vi lever i i dag endrer arbeidsmarkedet seg.  Digitalisering, kunstig intelligens og roboter tar over mange av de tradisjonelle yrker. Våre digitale vaner gjør jobber overfødige. Det siste eksempelet ut er hvordan våre bankvaner gjør at DnB kutter nå 600 årsverk og legger ned en rekke filialer.  De storavishusene nedbemanner. Dette er bare noen eksempler.

Store deler av utdanningssystemet nekter å ta disse endringene inn over seg. De holder fast i etablert praksis.  Men heldigvis er der unntak. For lærere ønsker å utvikle seg, lærere tar inn over seg den digitale revolusjonen som resten av samfunnet går gjennom hvis de gis muligheten.

En 5.klasse i Fjell kommune utenfor Bergen har kastet kladdebøkene og tatt i bruk digitale verktøy i stedet, med gode resultater.  På Tranevåg ungdomsskole opplever de at de elevene som bruker nettbrett er de som har best fremgang på nasjonale prøver. På Jong skole lærer elevene å lese og skrive raskere når det brukes nettbrett og ikke tradisjonell håndskrift og bok.

Det heter så vakkert at vi skal leve av humankapitalen i kunnskapssamfunnet.  Kunnskap er den nye oljen.  Vel, for å få opp denne oljen måtte det nyeste innen teknologi og innovasjon tas i bruk.  Må vi ikke i et gjennomdigitalisert samfunn tenke på samme måte om skole og utdanning?  Hvordan kan vi utnytte dette for læring og kompetanse?  Å ikke gi ungene adekvat digital kompetanse, ferdigheter og holdninger er sløsing både med økonomiske ressuser og mennesklige ressuser.

Hvordan kan vi unngå å forberede dagens barn og ungdom på den digitale virkeligheten utenfor skolen?  For det er ikke slik at selv om de bruker mye digitale verktøy på fritiden at de lærer nettvett, digital dømmekraft, å bruke digitale verktøy for læring av seg selv. Skillene i fremtiden vil ikke gå mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digitale kanaler og verktøy, for dem vil vi alle ha tilgang til.  Skillene vil gå mellom dem som forstår og kan bruke disse arenaene og dem som ikke kan det.

Tør vi virkelig overlate denne kompetansen til tilfeldighetene?

Hva den enkelte elev lærer på sine respektive jente- og gutterom?