Eksamen, internet og fusk

"Internet under eksamen åpner muligheten for fusk".  Bekymringsmelding fra en lærer over elevenes mulighet for fusk når de får tilgang på nett. Nå har jeg alltid ment at eksamen på et verktøy bygget for kommunikasjon uten tilgang til kommunikasjon er en av tidenes mest absurde konstruksjoner.  Jeg mener også at det kunnskapssynet som ligger til grunn for en vurderingsform hvor du skal vise i isolasjon har du har lastet ned på internminnet i løpet av noen timer uten at du på forhånd er gitt noen som helst informasjon om hva du skal prestere, bortsett fra et stort og løst definert "pensum", er en utdatert form for måling av kompetanse.  Fokuset på karakterer er også sterkt overvurdert da de fleste som sitter og ansetter ikke ser på dem.

Men la gå. Internett gir adgang til fusk fordi elevene 

a. kan bruke kilder de finner på dette internettet.  

b. kan få hjelp av slekt og venner. 

men ops, det er jo det samme som skjer når elevene har hjemmearbeid, eller lekser som det også kalles. Hjemmeoppgaver som gir grunnlag for vurdering og elevenes karakter.  Noe som selvsagt hjelper dem som har en mor, far, søster, bror, venn etc som kan hjelpe dem, og ikke minst de har internettet de kan google på. 

Jeg går ut fra at de samme som er så bekymret for fusk under eksamen, har den samme bekymringen for hjemmeoppgaver og lekser.  Hvor urettferdig det er at noen får hjelp hjemme og andre ikke. OG hvor er lærers kontroll med kilder og samarbeid?

Vårens vakreste eventyr

I april hadde P2s Ekko et innslag hvor de spurte hva skal vi med eksamen. Bjørn Stensaker og jeg var invitert i studio for å diskutere temaet.

Podcasten kan høres her.

Hva skal vi med eksamen?

Eksamen - vårens "vakreste" eventyr er i gang. Alle har erfaringer med eksamen, og de fleste kjenner til fenomenet eksamensangst. I løpet av en begrenset tidsperiode skal fremtiden din avgjøres.  Noen er dyktige på å håndtere denne situasjonen, andre ikke.  Mange kjenner til fenomenet jernteppe, være heldig med oppgaven eller dagsform. Som om du er i et mesterskap, som heter eksamen, og hvor resultatlistene legges frem etterpå, med vinnere og tapere.

En gang i tiden hadde det en viss logikk å ha dette systemet.  En gang i tiden var informasjon et fysisk fenomen, og derav begrenset.  Informasjon befant seg ett av to steder: mellom to permer, og dermed fysisk ett eller annet sted, eller inne i folks hoder, på den interne harddisken, det også fysisk.  Siden en ikke kunne ha 3000 bøker under den ene armen, og et par professorer under den andre var det en viss logikk i at informasjonen måtte lastes ned på interminnet, hukommelsen.  Måten å sjekke at dette var gjort var å laste det opp igjen, muntlig eller skriftlig.  Kommunikasjon i denne sammenhengen ville være støy som forstyrret denne prosessen.

Slik er det ikke lengre.  Vi trenger ikke denne lagringsprosessen fordi vi har nå professorene og bøkene våre i lommen, et tastetrykk unna. Informasjon er gått fra å være fysisk og begrenset, til å bli virtuelt og ubegrenset.  Det er ikke lengre mulig å basere seg på memorert kunnskap.  Slike detaljer er skolen selvsagt uvedkommende, så vi fortsetter med eksamen etter god, gammel, velprøvd modell. Skriv ned, helst for hånd, det du kan (har lagret på internminnet) uten kommunikasjon.

Telemark fylkeskommune eksperimenterer i 2015 med begrenset kommunikasjon/internettilgang. Velkommen til verden med ubegrenset tilgang.

Ekko i NRKs P2 tok opp dette fenomenet på tirsdag, og jeg var invitert til å si noe om dette.

Utdanningssystemet - frozen in time?

Dagens utdanningssystem er oppdelt i livsfaser. Det er basert på at en hele befolkningen er i obligatorisk grunnutdanning frem til de er 18-20 år. Deretter går stadig større deler av befolkningen inn i en fase med høyere utdanning, helt eller delvis finansiert av det offentlige. Denne perioden er av ulik varighet, og danner grunnlaget for en livslang karriere. Utdanning ut over denne fasen kalles etter-, videreutdanning eller omskolering.

Systemet baserer seg på en modell hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsgode som befant seg fysisk lokalisert i tid og rom, og som var et begrenset gode. Det var høye kostnader forbundet med å levere og tilegne seg denne kunnskapen og kompetansen. Kunnskap og kompetanse var et knapphetsgode forbeholdt de få og høyt verdsatt. For å sertifisere at dem som kom ut fra utdanningsinstitusjonene hadde adekvat innsikt utviklet det seg ulike eksamenssystemer, som ga et livslangt kvalitetsstempel for de uteksaminerte kandidatene. Fordi dette stempelet hadde så høy verdi var det viktig at det ikke ble jukset med, fordi det ville underminere hele systemet, og trekke det i tvil. Derfor ble eksamensfusk slått hardt ned på. I de fleste tilfeller måles denne kompetansen ved at studenten i et begrenset tidsrom, alene og uten kommunikasjon, laster opp sin kompetanse muntlig eller skriftlig, og avhengig av det produktet som kommer frem definerer vi det som kompetanse og vurderer det ut fra et karaktersystem.

I det analoge univers var dette systemet riktig og logisk, spesielt siden kunnskap og informasjon var en ”vare” med lang holdbarhet. I vår digitale tidsalder utfordres disse modellene.

For det første er mye informasjon nå ferskvare. Vi opplever en eksponentiell vekst av informasjon, noe som gjør at behovet for stadig å oppgradere kunnskapen sin for ikke å bli utdatert vil være en viktig del av fremtidens arbeidsliv.

For det andre rår vi nå over teknologi og løsninger for samhandling og kommunikasjon som frigjør kunnskap og informasjon fra de tidligere fysiske begrensningene de var underlagt. Mens kunnskap tidligere var å finne i bøker på biblioteker og inne i folks hoder, er nå det meste tilgjengelig for hele verdens befolkning, og bare noen tastetrykk unna dersom en vet hvor en skal lete. Kunsten er derfor å ha den nyeste og mest relevante kunnskap.

For det tredje finnes det nå mange andre måter å dokumentere kunnskap og kompetanse enn ved de tradisjonelle eksamener alene og uten kommunikasjon.

For det fjerde stiller stadig flere spørsmål ved relevansen av den kompetanse som måles i denne modellen.

Til slutt tar stadig flere til ordet for å fremheve såkalte 21st Century skills . Hvor fokuset er mer på holdninger og ferdigheter enn på hvilken informasjon en har tilegnet seg gjennom utdanningssystemet. Disse ferdighetene måles på en annen måte enn gjennom det testregimet som har preget utdanning frem til nå. Vi ser nå at firmaer som Google legger vekt på andre kvalifikasjoner enn vitnemål når de skal foreta ansettelser. Mer enn hva studenten har lært ser de på evnen til å lære:

 For every job, though, the No. 1 thing we look for is general cognitive ability, and it’s not I.Q. It’s learning ability. It’s the ability to process on the fly. It’s the ability to pull together disparate bits of information. We assess that using structured behavioral interviews that we validate to make sure they’re predictive.”….. And it is not just humility in creating space for others to contribute, says Bock, it’s “intellectual humility. Without humility, you are unable to learn.” It is why research shows that many graduates from hotshot business schools plateau. “Successful bright people rarely experience failure, and so they don’t learn how to learn from that failure,” said Bock. 

Dette fokuset på livslang læring og samarbeid ser ut til å være ett trekk ved fremtidens lærings- og arbeidsliv. Fokuset på målbar informasjonskunnskap slik det har vært i dagens utdanningsregime blir videre utfordret av veksten i kunstig intelligens . Datamaskiners evne til å samle og bearbeide informasjon vil i fremtiden langt overstige menneskers. Conrad Wolfram , som står bak softwaren Wolfram Alpha, understreker at matematikk består av fire komponenter, hvorav calculus er den minst viktige. Han hevder at ved det sterke fokuset på calculus gjør vi elevene til tredjerangs datamaskiner, når vi i stedet burde fokusere på evnen til å stille gode matematiske spørsmål og sette matematiske problemstillinger inn i kontekst og tolke de resultatene som datamaskinene regner ut for oss. Den digitale revolusjonen utfordrer kunnskapssynet vårt og dermed også måle- og vurderingssystemene våre. John Seeley Brown hevdet at han ville heller ansette en høyt rangert World of Warcraft - spiller enn en med MBA fra Harvard, på grunn av samarbeids- og problemløsningsferdighetene som krevdes for å nå langt i dette online multiplayerspillet. Nå er nok ikke World of Warcraft en fremtidig utdannelse for de fleste, men denne teknologien åpner opp for andre måter å måle kunnskap og kompetanse på. Dersom en må løse ulike oppgaver i ”quests” sammen med andre, og avhengig hvordan en løste de ulike oppgavene kommer en ut på ulike levels, vil dette være en måte å simulere oppgaver og samtidig anvende og lære kunnskap i samarbeid med andre.

Vi er bare helt i startgropen av utviklingen av utdanningsteknologi, edTech. Men denne teknologien kan gjøre mange former for testing/eksamen overflødig ved at det å klare å gjennomføre spill/oppgaver i systemene i seg selv er et tegn på oppnådd kompetanse. I et fremtidig kunnskapssamfunn vil kanskje utdanning bli mer fragmentert. Hvor noen tar en ”tradisjonell vei” for utdanning innen akademia, men hvor en større andel av befolkningen begynner tidligere i arbeid, men takket være MOOC og andre former for digitale tilbud i større grad kombinerer utdanning og arbeid gjennom en livslang karriere. Så langt har de akademiske brick and mortar institusjonene hatt monopol på utdanning. Med den digitale læringseksplosjonen er dette monopolet brutt, og dermed hvordan vi tenker rundt grader, livsfaselæring og måling av kompetanse. Tom Keane, skriver i Boston Globe 18. 2.2014:

 Is college worth it? Jobs of the future will require greater skills, but not necessarily a degree.   

Hvor han påpeker at de tradisjonelle utdannerne ikke nødvendigvis vil være fremtidens vei til utdanning, og at de vitnemålene som utstedes i dag vil ha begrenset verdi. I november 2013 spurte Joe McKendrick om fremtidens college degree ville være mer basert på erfaring enn på klasseromtid. NovoEd er lansert som en mer interaktiv MOOC Plattform. Vi ser allerede eksempler på folk som har hele grader gjennom ulike MOOC-tilbud. Andrew NG sa på eMOOC-konferansen i Lausanne i mars 2014 at vi nå ser stadig flere suksesshistorier med hvordan folk skaffer seg utdannelse og karriere ved hjelp av MOOC-tilbud. Det vi ser nå er bare så vidt starten på et utdanningslandskap i endring, hvor MOOC bare vil være ett av mange tilbud. Sosiologen Daniel Bell skrev i 1973 The Coming of Post-Industrial Society at på samme måte som jordbruk var den økonomiske drivkraften i jordbrukssamfunnet, råvarer og kraft/energi var driverne i industrisamfunnet vil kunnskap og informasjon være de økonomiske drivkreftene i det post-industrielle samfunn. På samme måte som jordbruksrevolusjonen endret samfunns stukturer, og den industrielle revolusjon tilsvarende, vil vi se en endring som følge av informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen. Foreløpig er vi bare i tidlige faser, og selv om det kan diskuteres hvor gammelt internet er er det først de siste 20 årene at de har hatt en utbredelse av betydning, og først i det 21. Århundre at teknologien er blitt så moden at den har vært tilgjengelig for folk flest. Det er derfor tidlig å si hvilke måter og strategier som vil vokse frem for å måle og vurdere kunnskap og kompetanse.

Det som imidlertid er sikkert at de gamle eksamenshallene med papir (eller pcer) står for fall, og at tiden hvor en tok et vitnemål og det definerte din yrkeskarriere er over. Nye modeller vokser frem, og MOOC er bare et tidlig symptom. Utfordringen består i at i overgangen fra ett system til et nytt bruker vi de gamle modellene for å forklare og løse det nye. Spørsmålet er om industrisamfunnets grader, vitnemål, eksamen og studiepoeng vil overleve i informasjons- og kunnskapssamfunnets mange ulike former for vurdering av kunnskap og kompetanse.

Kunnskapskassen

En gang i tiden var boken en sjelden gjenstand.  Ikke alle hjem var forunnt å ha bøker, og utvalget var varierende. Dette ble det tatt konsekvensen av og vi fikk det som het vandreboksamlinger.  Min farfar hadde en fiskeskøyte på vestlandet, og han hadde en slik boks:

Jeg pleier å si at det er internet før internet. Denne boksen ble fylt med bøker, som vandret fra heim til heim, eller som fiskerne kunne ha med seg til adspredelese ved lange dager på sjøen.

Det som befant seg i denne boksen var overkommelig lesestoff, det var også mulig å memorere. Ville en ha tilgang til det var det en fordel å memorere det, fordi bøkene var vekke når de vandret til neste heim.  En slik vandreboksamling har begrenset mobilitet.  En ting er at furukassen i seg selv veier, men fylt med bøker veier den enda mer. 

I dag har vi tilgang til ubegrenset med bøker gjennom vandreboksamlinger som er tusenvis av ganger større enn denne lille kassen: 

Bør ikke skolens kunnskapsregime oppdateres til å ta dette inn over seg? For eksempel å se på det som heter eksamen?  - hvor en måler evnen til å lagre det som er i kassen? Hvor en har en eksamen på verktøy bygget for kommunikasjon uten å tillate kommunikasjon? Bør vi legge fokus på andre ferdigheter enn vår evne til å huske skrevet informasjon, og reprodusere det i en eller annen form på eksamen og kalle det ferdigheter og kompetanse?

Er våre forestillinger om skolen, kunnskap og kompetanse fremdeles mentalt inne i denne vandrebokkassen?

Og til dem som av en eller annen grunn fremdeles skulle være skeptisk. Ja, kanskje er det grunn til å holde tilbake på teknologi. Sokrates var ikke glad i den teknologien som var inne i boksen. Han mente det bare ga et skinn av kunnskap.  Hadde Sokrates rett?

Innovating educ@tion

Først former vi teknologien, så former teknologien oss. De mye siterte ordene til Marshall McLuhan er vel verdt å filosofere over.  For teknologi endrer våre livsmønstre, våre tankemønstre, våre samhandlingsmønstre. Ta bilen for eksempel. I London diskuterte de på slutten av 1800-tallet hva de skulle gjøre med all den hestemøkken som kom til å ligge i gatene når antallet hestedrosjer gikk opp 50 år senere.  50 år senere var det ikke mange hestedrosjer i gatene, men annen transport.  På en bygd på vestlandet ble det bestemt at det var greit at biler fraktet turistene fra båtene og opp til breene, bare bilene ble dratt av hester. I en av Bergens travle bydeler, som ved begynnelsen av 1900-tallet var en egen kommune vedtok kommunestyret at denne kommunen trengte ikke veier, fordi all ferdsel gikk sjøveien.  Slik kan en fortsette.

Den digitale teknologien er i spede barndom, spesielt innen utdanning. Vi har ikke helt enda forstått hvordan den endrer livene våre, samhandlingsmønstrene våre, utdanning og læring.  Vi bekymrer oss for "hestedrosjer" (lærermangel, dette er skrevet med all respekt for lærere og den jobben de gjør, ikke på noen måte noen forkleinelse, til tross for en noe uerbødig analogi), vi setter hester foran bilene (digitale læremidler og å presse IKT inn i det eksisterende skoleregimet) og vi nekter å bygge veier fordi vi ikke trenger det (foretar ikke nødvendige investeringer i digital infrastruktur som nett og utstyr).   Videre er det på samme måte som at en ikke lærer å kjøre bil ved kun å ta teoriprøven, lærer og forstår en ikke det digitale univers uten å praktisere det, og på samme måte som det går smidigere med kjøreregler, hjelper det med kjøreregler på nett. Men det må være kjøreregler som gjør at trafikken glir smidig, og ikke stopper opp og lager kork.

Når vi snakker om IKT i skolen snakker vi som om IKT skal fungere som hestekrefter under panseret på en hesteløs vogn har gitt økt transporthastighet.  Vi tror at bare vi innfører IKT skal det gi økt tilpasset opplæring og økt læringsutbytte.  Når det ikke gjør det, gir vi teknologien skylden, og ikke praksis. Det kan da umulig være praksis det er noe galt med. Nei, vi får hive ut denne ubrukelige og forstyrrende teknologien. Vi ser ikke på prosessene.  Vi er så fastlåst i etablerte tankemønstre at vi ikke ser skogen for bare trær. Dersom et digitalt læremiddel er en bok med strøm på (dette til tross for fine bilder, filmer og animasjoner), hvorfor i all verden skal jeg da ha den digitalt? Frem til nå har en bok vært bedre på papir, og selvom lesebrett gjør fremgang, har den trykte boken fremdeles sine fordeler. En av dem er det visuelle overblikket (derfor ønsker mange studenter og lærere dobbelt bokføring, både trykt og digital utgave av bøkene).  Når vi lager digitale læremidler følger vi bokens analogi. Vi deler opp i emner og kapitler.  En hierarkisk oppbygd struktur.  Noe som passer i et læremiddel mellom to permer. På nett blir det feil. Der passer det bedre med semantisk logikk. Hyperkoblinger er mye mer spennende enn en rigid emneoversikt. Vil ikke det å la de digitale læremidlene være noe anderledes enn en bok gi de digitale læremidlene merverdi og økt incitamentet til å ta dem i bruk i skolen? Hvorfor skal jeg som lærer endre praksis når det digitale læremidlet er tilnærmet lik min fantastiske lærebok? Hva gir det digitale læremiddelet som ikke de tradisjonelle læremidlene gir?

Videre vurdering? Vi begår det geniale mesterstykket å vedta eksamen uten samhandling og kommunikasjon på et verktøy bygget for samhandling og kommunikasjon, og finner på Stasi-lignende metoder for å forhindre denne kommunikasjonen. Fusk er noe av det skumleste en kan tenke seg. Ikke grenser for hva som legitimeres for å forhindre det. I "gamle dager" var kompetanse at en som hadde kunnskap formidlet den til dem som ikke hadde, enten gjennom et foredrag/forelesning eller gjennom trykte medier. Den lærende, som ikke kunne bære med seg foreleser/lærer eller biblioteket sitt, måtte laste denne kunnskapen ned på sitt internminne, interne haddisk: hjernen, og bevise at dette var lastet ned gjennom en skriftlig prøve, alene og uten kommunikasjon. Ved skriftlig laste opp det som var lastet ned beviste man sin kompetanse.  Dette kompetanseparadigmet lever vi i fremdeles, til tross for at "alle" vet at denne informasjonen i dag bare er et tastetrykk unna.  Det er ikke fysisk mulig å laste ned all relevant kunnskap, og hvorfor skal energien brukes på det når det som er viktig i dag er evnen til å finne kunnskap, reflektere over den og anvende denne kunnskapen/informasjonen?

Hva om eksamen ble gjennomført som et spill, du kan godt sammenligne med World of Warcraft? Du har  tilgang til det du ønsker og makter å skaffe deg tilgang til, og eksamen består av en rekke quests som du må løse, og avhengig av hvordan du løser kommer du på ulike levels med leveltilpassete oppgaver.  Når spillet er slutt viser hvilket level du er på hvilken kompetanse du har.  Dét er disruptivt det!  Det er å tenke ut av boksen. Det gir mening til digital eksamen.   Vi trenger ikke gjøre våre elever om til tredjeklasses datamaskiner, men førsteklasses problemløsere, innovatører, entreprenører, samfunnsaktører, etc.

Jeg tror vi kommer til å stange med IKT i skolen, slik Monitor 2011 Skolens digitale tilstand  demonstrerer frem til vi våger å tenke virkelig nytt. I mellomtiden har kanskje Kahn Academy og Udemy og andre onlineløsninger gjort det for oss?