Først former vi teknologien, så former teknologien oss. De mye siterte ordene til Marshall McLuhan er vel verdt å filosofere over. For teknologi endrer våre livsmønstre, våre tankemønstre, våre samhandlingsmønstre. Ta bilen for eksempel. I London diskuterte de på slutten av 1800-tallet hva de skulle gjøre med all den hestemøkken som kom til å ligge i gatene når antallet hestedrosjer gikk opp 50 år senere. 50 år senere var det ikke mange hestedrosjer i gatene, men annen transport. På en bygd på vestlandet ble det bestemt at det var greit at biler fraktet turistene fra båtene og opp til breene, bare bilene ble dratt av hester. I en av Bergens travle bydeler, som ved begynnelsen av 1900-tallet var en egen kommune vedtok kommunestyret at denne kommunen trengte ikke veier, fordi all ferdsel gikk sjøveien. Slik kan en fortsette.
Den digitale teknologien er i spede barndom, spesielt innen utdanning. Vi har ikke helt enda forstått hvordan den endrer livene våre, samhandlingsmønstrene våre, utdanning og læring. Vi bekymrer oss for "hestedrosjer" (lærermangel, dette er skrevet med all respekt for lærere og den jobben de gjør, ikke på noen måte noen forkleinelse, til tross for en noe uerbødig analogi), vi setter hester foran bilene (digitale læremidler og å presse IKT inn i det eksisterende skoleregimet) og vi nekter å bygge veier fordi vi ikke trenger det (foretar ikke nødvendige investeringer i digital infrastruktur som nett og utstyr). Videre er det på samme måte som at en ikke lærer å kjøre bil ved kun å ta teoriprøven, lærer og forstår en ikke det digitale univers uten å praktisere det, og på samme måte som det går smidigere med kjøreregler, hjelper det med kjøreregler på nett. Men det må være kjøreregler som gjør at trafikken glir smidig, og ikke stopper opp og lager kork.
Når vi snakker om IKT i skolen snakker vi som om IKT skal fungere som hestekrefter under panseret på en hesteløs vogn har gitt økt transporthastighet. Vi tror at bare vi innfører IKT skal det gi økt tilpasset opplæring og økt læringsutbytte. Når det ikke gjør det, gir vi teknologien skylden, og ikke praksis. Det kan da umulig være praksis det er noe galt med. Nei, vi får hive ut denne ubrukelige og forstyrrende teknologien. Vi ser ikke på prosessene. Vi er så fastlåst i etablerte tankemønstre at vi ikke ser skogen for bare trær. Dersom et digitalt læremiddel er en bok med strøm på (dette til tross for fine bilder, filmer og animasjoner), hvorfor i all verden skal jeg da ha den digitalt? Frem til nå har en bok vært bedre på papir, og selvom lesebrett gjør fremgang, har den trykte boken fremdeles sine fordeler. En av dem er det visuelle overblikket (derfor ønsker mange studenter og lærere dobbelt bokføring, både trykt og digital utgave av bøkene). Når vi lager digitale læremidler følger vi bokens analogi. Vi deler opp i emner og kapitler. En hierarkisk oppbygd struktur. Noe som passer i et læremiddel mellom to permer. På nett blir det feil. Der passer det bedre med semantisk logikk. Hyperkoblinger er mye mer spennende enn en rigid emneoversikt. Vil ikke det å la de digitale læremidlene være noe anderledes enn en bok gi de digitale læremidlene merverdi og økt incitamentet til å ta dem i bruk i skolen? Hvorfor skal jeg som lærer endre praksis når det digitale læremidlet er tilnærmet lik min fantastiske lærebok? Hva gir det digitale læremiddelet som ikke de tradisjonelle læremidlene gir?
Videre vurdering? Vi begår det geniale mesterstykket å vedta eksamen uten samhandling og kommunikasjon på et verktøy bygget for samhandling og kommunikasjon, og finner på Stasi-lignende metoder for å forhindre denne kommunikasjonen. Fusk er noe av det skumleste en kan tenke seg. Ikke grenser for hva som legitimeres for å forhindre det. I "gamle dager" var kompetanse at en som hadde kunnskap formidlet den til dem som ikke hadde, enten gjennom et foredrag/forelesning eller gjennom trykte medier. Den lærende, som ikke kunne bære med seg foreleser/lærer eller biblioteket sitt, måtte laste denne kunnskapen ned på sitt internminne, interne haddisk: hjernen, og bevise at dette var lastet ned gjennom en skriftlig prøve, alene og uten kommunikasjon. Ved skriftlig laste opp det som var lastet ned beviste man sin kompetanse. Dette kompetanseparadigmet lever vi i fremdeles, til tross for at "alle" vet at denne informasjonen i dag bare er et tastetrykk unna. Det er ikke fysisk mulig å laste ned all relevant kunnskap, og hvorfor skal energien brukes på det når det som er viktig i dag er evnen til å finne kunnskap, reflektere over den og anvende denne kunnskapen/informasjonen?
Hva om eksamen ble gjennomført som et spill, du kan godt sammenligne med World of Warcraft? Du har tilgang til det du ønsker og makter å skaffe deg tilgang til, og eksamen består av en rekke quests som du må løse, og avhengig av hvordan du løser kommer du på ulike levels med leveltilpassete oppgaver. Når spillet er slutt viser hvilket level du er på hvilken kompetanse du har. Dét er disruptivt det! Det er å tenke ut av boksen. Det gir mening til digital eksamen. Vi trenger ikke gjøre våre elever om til tredjeklasses datamaskiner, men førsteklasses problemløsere, innovatører, entreprenører, samfunnsaktører, etc.
Jeg tror vi kommer til å stange med IKT i skolen, slik Monitor 2011 Skolens digitale tilstand demonstrerer frem til vi våger å tenke virkelig nytt. I mellomtiden har kanskje Kahn Academy og Udemy og andre onlineløsninger gjort det for oss?
No comments:
Post a Comment