...men hva er svaret? Thomas Moen har blogget om et prosjekt han har startet for seg selv om å "rydde opp" i sin twitter-masse og starte på nytt. Han begrunner det med blant annet at han vil ha en tettere relasjon med dem han følger.
Jeg forstår frustrasjonen hans, at det kan bli masse twittring i feeden. At det er vanskelig å holde oversikten når strømmen blir for stor. For en som har twittret lenge, men aldri gått inn for å følge mange eller ha en stor hærskare av følgere, har jeg gått gjennom mange av de samme refleksjonene som Thomas. Her er hva jeg har kommet frem til:
I Twitters barndom var vi en "engere krets" som twittret. Vi connected på mange plattformer: blogg, Twitter, Facebook. Twittringen var veldig personlig og uformell. Ble twittret mye den gangen som ut av kontekst nok kan bli oppfattet veldig feil. Etterhvert ble det stadig flere på twitter, og en begynte å utvide kretsen av dem en fulgte. Det gjorde at twitter endret karakter. Mange av samtalene forstummet, selvom andre oppstod. Videre ble det slutt på å "catche up" på tweets siden sist en hadde vært pålogget. Twitter ble et øyeblikksfenomen. Systemer for å sortere tweets og twittere som blant annet TweetDeck gjorde det lettere å sortere og skille ut dem du ville følge nærmere, men informasjonsoverfloden er likevel overvelmende. Jeg var lenge tilbakeholden med å følge nye, og avfulgte en del, spesielt nyhetskanaler, med mange tweets. Holdt meg lenge under 800 som jeg fulgte. Likevel langt flere enn Thomas sine 150. Så begynte jeg å åpne opp for flere og følger i skrivende stund rundt 2000. Det er mange. Det satt langt inne å passere 1000. Kjenner at jeg synes det er mange nå når jeg passerer 2000. Men er det for mange? (Kan godt være at jeg rydder, men de som sannsynligvis går da er tause twittrere.)
Om det er for mange kommer an på hva du vil ha ut av Twitter og hvorfor du er der. Jeg twittrer mye. Finner jeg noe av interesse twittrer jeg det. Mest om utdanning, men også annet stoff jeg kommer over. Jeg merker at de som begynner å følge meg når jeg twittrer om "annet stoff" ofte detter av når utdanningstweetene mine kommer. Mye av grunnen til at jeg twittrer så mye som jeg gjør er at for meg er Twitter en av mine viktigste læringsarenaer. Jeg lærer ufattelig mye av andres deling. Ting jeg aldri hadde funnet ut på egenhånd. Jeg synes det er riktig å dele dette videre, og samtidig bidra til dette læringsfellesskapet med det jeg kommer over. De som er interessert leser.
Jeg ser på twitter som nyheter på radio - jeg får meg meg det som skjer når jeg er "på". Når jeg er "av" går jeg sikkert glipp av noe, men det plager meg ikke. Noen har jeg tettere kontakt med enn andre på Twitter. Det er helt greit, sånn er det ellers i livet også.
Men jeg ville aldri begrenset hvem jeg følger så mye som Thomas. Jeg liker mangfoldet, alle stemmene, aller perspektivene, alt jeg får når jeg er på twitter. Ja, jeg mister noen samtaler og noen tweets. Men jeg vinner også veldig mye med det store mangfoldet.
Det er et dilemma, - kvantitet vs kvalitet. Tror ikke det er noe fasitsvar, kommer an på hvorfor du er på Twitter og hva du vil ha ut av det. Jeg liker mangfoldet. Jeg lurer på hva andre tenker og hvilke erfaringer de har? Hvorfor er du på twitter? Hvor mange følger du og hvorfor følger du akkurat dem? Er det andre som har gjort tilsvarende refleksjoner?
Jeg følger @thomasmoen på Twitter, og vil du connecte med meg heter jeg @junebre.
No comments:
Post a Comment