I forrige uke hadde itslearning sin årlige brukerkonferanse og hvor selv hadde jeg et foredrag om fremtiden for (høyere) utdanning. Det er ikke tvil om at vi er inne i spennende tider for utdanning hvor det åpner seg en rekke muligheter. På denne tiden av året skal ungdom ta valg om hvilken utdanning de skal begynne på til høsten - et stort og avgjørende valg. Hva er det som avgjør og motiverer valgene. Avisene strømmer over av råd om å velge fag som betaler i fremtiden, slik som realfag og ingeniørfag - slike fag som næringslivet trenger. Spør en studierådgivere anbefaler de å velge noe du liker, for du skal tross alt ha jobben hele livet.
Dette er vanskelige valg for ungdom å ta, for hva vet de om yrkeslivet og sine styrker, svakheter og lidenskaper (passion). Jef Staes som hold åpningsforedraget på brukerkonferansen sa at det nytter ikke å fokusere utelukkende på lidenskap eller passion hvis du ikke hadde talent for de tingene, og en kan vel si det motsatte, at selvom du har talent hjelper det lite hvis du ikke har lidenskap for det du holder på med.
Hjelper vårt utdanningssystem våre ungdommer å finne sitt talent og lidenskap og rekrutterer vi dem med talent og lidenskap inn i de riktige utdanninger? For eksempel: skal dårlige karakterer i matematikk i videregående skole forhindre en som vil bli advokat i å studere jus? Er gode karakterer i fysikk, norsk og matematikk de riktige variabler å rekruttere til legeyrket på? Når en av tre leger angrer på yrkesvalg rekrutterer vi da på de riktige premissene?
Stadig flere tar nå til orde for at det er noe fundamentalt galt og utdatert med den måten vi organiserer utdanning. Jef Staes sa på brukerkonferansen at vi må lære å kjenne våre talenter og utvikle vår lidenskap. Dagens skolesystem hvor du skal gjennom en masse fag som du ikke er god i dreper denne evnen til å finne ditt talent. Jeg tenker umiddelbart på Idol-auditioner hvor mange drømmer om å bli popstjerner, men helt opplagt mangler talent. Tilsvarende blir du oppfordret til å bli lege fordi du har gode teoretiske kunnskaper, men ikke noe spesiell lidenskap for legeyrket, et yrke mange velger på grunn av status og lønn. På spørsmålet om du skal følge din drøm eller følge pengene svarer 64% følge din drøm, 23% at du skal følge pengene. Men hva om du ikke vet hva din drøm er? Staes sier dette er sløsing med talent og evner.
Sir Ken Robinson er opptatt av hvorfor kreativitet er viktig i utdanningen. Han sier at vi har noen illusjoner om at livet er linjært og at noen fag er viktigere enn andre. Dette viser seg i vårt fokus på standardiserte tester. Når vi spør politikere om hvorfor det er slik svarer de: fordi næringslivet har behov for det. Ironien, sier Sir Ken, er at når du spør næringslivet hva de vil ha vil det ha folk som er kreative, innovative, som kan tenke annerledes, som kan arbeide i team og som kan kommunisere - ting som det ikke fokuserers på i skoler som må forholde seg til de standardiserte testene.
Det økonomiske imperativet for kreativitet er der. Samtidig lever vi i en verden som er global, i endring, hvor kulturer møtes. Det er viktig å lære seg å håndtere dette. Folk trenger å finne måter å leve liv som gir mening. Sir Ken Robinson sier at for å oppnå dette er ikke kreativitet et valg, men en nødvendighet.
Hvorfor har vi da et utdanningssystem som ikke gir rom for dette?
Har vi råd til alle disse feilvalgene?
Sir Ken Robinson kan du høre på Disruptive Education i Oslo 14. juni.
No comments:
Post a Comment