Ed tech - ed hva for no..?

I dag har jeg vært på Våkn Opp- møte hos Abelia om den nasjonale tilstanden innen ed tech. Representanter som produserer teknologi for utdanningssektoren og representanter fra våre tre største partier var tilstede. Situasjonsbeskrivelsen av a/s UtdanningsNorge som kom frem var begredelig. Det finnes masse god utdanningsteknologi som norske utdannere viser stor motstandsdyktighet mot. Løsningen? Glimret med sitt fravær. Rolf Assev, fra StartUpLab og WeWantToKnow, sammenlignet situasjonen med en tsunami, vannet (trykket) har trukket seg litt tilbake, men det vil komme tilbake med en voldsom kraft, og da vil det ikke være dagens system som definerer.  Jeg er helt enig med Rolf.  Vi har sett dette før. Rolf dro frem det velkjente eksempelet om at det var ikke musikkindustrien som endret bransjen, men Steve Jobs og Apple. Netflix endrer fjernsynsbransjen og annonsemarkedet.

Norge er i en unik situasjon.  Knapt noen land er så gjennomteknologisert som oss.  Takket være vårt høye velstandsnivå har nesten alle internett hjemme, en eller form for pc/laptop/nettbrett og/eller en smarttelefon. Selv om vi klager på tilstanden i norsk skole, er den i internasjonal sammenheng upåklagelig. Vi har (etter internasjonal standard) gode skolebygg, gode lærere, kort sagt gode rammebetingelser for læring. Vi fremhever at det ikke bør være mer enn 20-25 elever pr. lærer.

Jeg har jobbet en del med endring og utvikling, og jeg gjør meg en del refleksjoner. Min erfaring etter mer enn 20 års praksis på området er følgende: for å få til endring må det gjøre vondt ett sted. Endring kommer som følge av indre og-/eller ytre press/ubehag.  Dersom ubehaget med å endre seg er større enn ubehaget med å forbli i den situasjonen en er i, eller en er fornøyd med tingenes tilstand (if it is working, don't change it) vil ingen endring finne sted.

I Norge er situasjonen at vi har gode skoler, norske elever gjør det relativt bra, norske foreldre er relativt fornøyde, og de fleste får jobb. Røstene til dem som faller utenfor er ikke mange og sterke nok. Fordi det går bra med de fleste blir ofte problemene til dem som faller utenfor privatisert, og stigmatisert, de som faller utenfor er det en feil på og dem skal vi fikse.

Skolen er sentrert rundt læreren og læreren er den viktigste person i den norske skole, og alle reformer sentreres rundt læreren: bedre og lengre utdanning av lærere.

Men la meg få være en kjetter her.

Er dette løsningen?

Senest i morges ble det snakket på nyhetene om lærermangel i Norge.  Lærermangelen internasjonalt er bare blåbær i forhold til hva vi opplever her hjemme.

La oss ta et tankeeksperiment:

Det er minst 2 milliarder mennesker på jorden under 20 år. Disse menneskene trenger utdanning. Hvis vi skal følge den norske modellen med la oss si 30 elever pr. lærer, vil det kreve ganske mange millioner lærere, og disse millioner av lærere trenger noen til å utdanne dem til lærere.  Alså vil en ganske stor andel av jordens befolkning måtte utdanne seg til og jobbe som lærere.  Når en i tillegg tar i betraktning at det tar noen år å skaffe seg lærerkompetanse, og at en andel av lærerne til enhver tid vil trenge etter- og videreutdanning sier det seg selv at dette er en umulig oppgave.  Hvor vil da disse elevene og myndighetene i disse landene snu seg etter for å finne løsninger? Hva kan løse deres formidable behov for utdanning?

Dette er det markedet Clayton Christensen kaller: area of non-consumption.  Fordi vår høykvalitetsmodell ikke er oppnåelig for dem vi de omfavne det lærere i Norge vil kalle "lav-kvalitetstilbud", fordi lav  kvalitet er bedre enn ingen kvalitet. Og siden dette området, som alle andre områder vil følge lover om eksponentiel vekst, betyr det at disse "lav-kvalitets tilbudene" vil bli bedre og bedre etterhvert som tiden går. På ett eller annet tidspunkt vil de utfordre de eksisterende modeller. Da vil de som har holdt fast i gammel praksis være utdaterte.

Det jeg da undrer meg over, er skolen Kodak? Clayton Christensen sier at den måten skolen har implementert teknologi på er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og fullstendig feil. Kodak var blant de første til å ta i bruk digital fotograferingsteknologi, men det fikk liten praktisk betydning for businessmodellen. Norge var blant de første land i verden med å innføre digital kompetanse, men det har endret fint lite på skolens indre liv. Tidligere Utdanningsminster Trond Giske snakker om et tiår av tapte muligheter. Digital teknologi brukes for å understøtte de eksisterende prosesser.

Med all respekt for læreren, og alle de lærere som gjør en kjempejobb i skolen, læreren er ikke den viktigste i skolen. Det er eleven. Vil vi få andre svar og andre løsninger om eleven står i fokus?  Rolf Assev sa rett ut at de har gitt opp skolemarkedet, og satser nå på privatmarkedet med sitt mattespill, Dragonbox. Foreldre kjøper slike spill til sine håpefulle.  Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet sa i sin sluttappell at tsunamien kom ikke bare fra tech verdenen. Den kommer også innenifra. Når dagens ipad-generasjon kommer i skolen er de ikke skrudd sammen for dagens modell. Lærere vil slutte i yrket, og foreldre og elever vil kreve en endring.   Tør vi vente på at vannet kommer tilbake? Løpe ut og plukke fisker som er strandet på tørt land, for så å bli feid over ende når vannet kommer tilbake?
Tør vi ta inn over oss at vi må tenke annerledes enn vi har tenkt, slippe inn løsninger som utfordrer våre modeller, og som gjør vondt i kontrollfrik-genet? Og til dere politikere som forventer endring: tør dere slippe skolene fri til å prøve ut nye ting, eller skal de holdes i stramme tøyler? Hvordan kan vi vite hva som virker om vi ikke prøver ut nye ting?