Jeg har jobbet med disse problemstillingene i mer enn 20 år. Jeg har sett alle avskygninger av argumentasjoner. Problemstillingen er alt for ofte penal eller pad, enten eller! I alt for liten grad er spørsmålet:
HVA skal elevene lære og HVORDAN kan dette best læres.
Min tidligere sjef, daværende Opplæringssjef i Hordaland Fylkeskommune, Svein Erik Fjeld, etterlyste pedagogenes engasjement og deltakelse i debatten om den digitale læringsrevolusjonen. Det vi ser er at de viktigste aktører er ikke pedagoger. Omtalte Arne Krokan, ved NTNU, sier at det er ikke pedagoger ved NTNU som er engasjert i dette temaet, men informatikere. Clayton Christensen, som blant annet er kjent for boken Disrupting Class er økonom, ikke pedagog. Salman Kahn, grunnlegger av Kahn Academy, er finansanalytiker. Andrew Ng, Sebastian Thrun, Daphne Coller, drivkrefter bak MOOC-utviklingen er heller ikke pedagoger. Tvert i mot opplever vi at ledende pedagoger stiller seg skeptisk til denne utviklingen, og sverger til penn og papir, i Norge med omtalte Lektorlaget i spissen. Lærerutdanningen har med respekt å melde et langt stykke igjen. Jeg har en venninne som for tiden tar PPU ved en av våre mer fremoverrettede høyskoler, og hun er mildt sagt frustrert. De som driver denne utviklingen i praksis er ofte entusiastiske enkeltpersoner eller enkeltmiljøer. Nordahl Grieg Videregående skole i Bergen møtes ikke med entusiasme i alle leirer som et eksempel på noen som virkelig tar dette på alvor og prøver ut ikt for læring. Sandvika videregående skole, med Ann Michalsen i spissen er en annen slik skole. Ved Mandal vidergående skole har blant annet Stein Aanesen i mange år hatt gode resultater når digitale verktøy har vært implementert i matematikkundervisningen. Henning Lund ved Eikeli videregående skole er en annen. Vi har egne resultater fra BI. Listen kan gjøres mye lengre. Hvorfor er ikke slike resultater mer fremhevet? Hvorfor er det ikke større interesse for hva disse og andre gjør?
Penn og papir har til en viss grad fungert i det samfunnet vi har levd i. Men det samfunnet finnes ikke lengre. Når dampmaskinen ble oppfunnet tok det 150 år for den kollektive hukommelse å fordoble seg (hva menneskene visste). I dag tar dette ca. 2 år. I 2020 er det estimert at dette vil ta 72 timer.
Ofte er det slik at som en roper i skogen får en svar. Når en måler effekten av ulike pedagogiske metoder, er resultatet litt avhengig av hva en måler. Jeg kjenner lærere og forelesere som vil være "the gateway to knowledge", hvor de sitter på kunnskapen som formidles til elevene, dette anses som "kvalitetssikring". I en sånn modell kan ikke elevene vite mer enn læreren og er avhengig av lærerens kunnskapsbase. I vår komplekse verden kan vi ikke lengre basere oss på en slik modell.
Vi begynner nå å se hvordan god bruk av digital teknologi gir gode læringsresultater, kanskje spesielt innen matematikk. Men enda viktigere enn denne evinnelige verktøysmodellen er diskusjonen:
Hva er kunnskap og kompetanse i det globale informasjonssamfunnet?
Hvordan skal vi gjøre våre barn og unge best mulig i stand til å håndtere de muligheter og utfordringer som ligger der?
Informasjonssamfunnet er en revolusjon, på linje med jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon. Vi sluttet ikke å dyrke mark som følge av den industrielle relvolusjon, men vi endret måten å gjøre det på. Vi slutter ikke lære som følge av informasjonsrevolusjonen, men vi endrer måten å gjøre det på. Vi har fremdeles hester, men biler er et litt mer effektivt transportmiddel, selvom en ridetur er hyggelig nok, og kanskje gir bedre mosjon og motorikk.
Jeg oppfordrer til en debatt om HVA, og så kan HVORDAN komme som en konsekvens. Jeg tar mer enn gjerne en konstruktiv samtale og dialog om disse temaene. Jeg er evig lei disse skyttergravsdiskusjonene. Jeg venter på at vi skal komme videre.
No comments:
Post a Comment