Øst er øst og vest er vest......

Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes skrev Jungelbokens forfatter Rudyard Kipling.

Hans ord kan reformuleres til utdanning er utdanning, og næringsliv er næringsliv, og aldri skal de to møtes.

Slik øst og vest synser mye om hverandre, gjør jammen utdanning og næringsliv det også.  Selvsagt er ingen regel uten unntak, men etter å ha jobbet med disse fagfeltene i noen tiår mener jeg likevel at jeg kan stå inne for disse ordene.  Jeg har arrangert en del, og deltatt på enda flere, konferanser og seminarer om utdanning. Velg ditt emne og du havner i din boble.  Når jeg jobbet som prosjektleder for Digital skole i Hordaland fylkeskommune var jeg del av en "menighet" innen grunnskole og videregående skole som reiste på de samme konferansene og hørte på de samme guruene.  Det er stygt å si dette om flinke, dyktige, engasjerte, oppegående mennesker, men vi hadde vår ideologi, vår gruppetenkning. Det var oss og de andre. De andre var i første rekke lærere, men også mediefolk og politikere som ikke hadde skjønt den digitale læringsrevolusjonen som vi hadde omfavnet. Vi var stort sett alle personer som jobbet innen utdanningssystemet på en eller annen måte.  Så byttet jeg jobb, og havnet i Direktoratet for forvaltning og IKT. Der oppdaget jeg fort at det var en annen boble. En boble som bestod av andre mennesker enn dem jeg var vant til å forholde meg til. Mange av de problemstillinger og utfordringer jeg kjente til ble betraktet som nye og ukjente innen denne boblen, samtidig som de tilnærmet seg disse problemstillingene på en annen måte. De hentet i liten grad innspill fra min "gamle" boble.

Siden mitt engasjement for utdanning er større enn for statlig byråkrati havnet jeg tilbake igjen innen utdanning, men denne gangen høyere utdanning, og i nye bobler. Fjernundervisning eller nettstudier viste seg raskt å være en boble. Pedagogikk en annen. Disse boblene er ikke bare nasjonale, de er internasjonale. For en som liker "bubble-jumping" ble dette veldig tydelig. En del av disse konferansene er som slektsstevner, man møter og forsterker bånd med dem man kjenner. Vi inviteres til hverandres konferanser. Det er forsåvidt ikke noe galt i dette, smarbeid og deling er viktig arbeid, spesielt når det er mye motstand og gruppetenkning utenfor boblene, eller boblene som vil knuse en er større. Det er også en del av kompetanseoppbygging.

Problemet med bobler er likevel at de er bobler.  Det snakkes mye om næringslivets behov. Jeg mener det er livsfarlig å ha kortsiktig næringslivsperspektiv på noe så langsiktig som utdanning.  Det er under ett år siden ropet etter flere ingeniører var høylydt, og nærmest over natten forstummet det ropet når oljeprisen kollapset. Vi vet at næringslivet er uforutsigbart. Mange av dagens etterspurte jobber finnes det ingen utdanning for.  Dette er jobber vi ikke visste ville finnes for ti år siden.   Men næringslivets raske endringer og nye utfordringer siver desverre ikke inn til utdanning. For selvom utdanning ikke kan ha kortsiktige næringslivsperspektiver, kan den heller ikke være skjermet for hva som skjer "der ute".

Utdanning er en kraftig boble. Vi alle starter våre karriere innen utdanningssystemet, på en aller annen måte (home schooling bevegelsen prøver å bryte dette, en annen diskusjon).  Vi som er vinnere innen den eksisterende modellen går videre til høyere utdanning, som ytterligere bygger på og foredler de egenskapene vi har som gjorde at vi lyktes. Er vi virkelig komfortabel innen det akademiske rammverk går vi videre og blir utdannere på ulike nivåer: grunnopplæring, videregående eller høyere utdanning.  Til tross for gode intensjoner og høy idealisme reproduserer da de aller fleste av oss, mer eller mindre ubevisst, det systemet vi lyktes i. Fordi vi er silt gjennom ulike mekanismer, og gitt opplæring i hva som er riktig av mennesker som er relativt like oss selv, stiller vi de samme spørsmålene og får de samme svarene.

Vi som velger å bli utdannere og jobbe med utdanning er veldig ulike flertallet av vår elevmasse. De fleste av oss har en helt annen sosial bakgrunn, og de fleste av oss lærer annerledes enn flesteparten av elevene. Dette ligger da også til grunn for teorier om reproduksjon av ulikhet og resosialisering i skolen, og hvorfor lærerbarn/akademikerbarn lykkes så godt i skolen.

Det jeg vil frem til er at vi må prøve å bryte disse boblene. Vi har alle godt av å bli utfordret på våre bakhodemodeller. Sammen med Ebba Køber fra Fleksibel Utdanning Norge og Gunnar Østgard som da jobbet i Amendor, nå Conexus, prøvde vi å bryte gjennom disse boblene med konferansene Disruptive Education 2012 og 2013.  Vi prøvde å samle utdannere på alle nivåer og næringslivet til å møtes i fellesskap for å ta for seg læring i det 21. århundre. Den tiden hvor en tilbringer en del av livet sitt innen utdanning og en annen i yrkesaktivitet er forbi. Livslang læring er blitt ett mantra, men hva betyr det egentlig?

Vi mente at de ulike sektorer hadde godt av å møtes, utveksle erfaringer og ideer og utfordre hverandre.

Selv om konferansen kan betraktes som suksess isolert sett, var det likevel mange av de samme som deltok.  Det vi erfarte var at næringslivet ikke viste overveldende interesse når det var kompetansehevning relatert til utdanningssystemet, og utdanningssystemet ikke så næringslivet som relevant for dem.  Brillene begge sektorer tok på var at: dette er ikke innenfor vårt område. Dette til tross for alt snakk om utdanning, og at det var hovedtema på NHO's årskonferanse 2013, Læringslivet. På Twitter ble NHO-konferansen kritisert av utdannere for at konferansen snakket om utdanning uten å innvolvere dem.

Jeg vet at det gjøres utrolig mye bra innen næringslivet om hvordan tenke nytt om læring, om hvordan bruke digitale medier for samarbeid og kunnskapsdeling, at reproduktiv faktakunnskap er ikke det som først og fremst etterspørres hos arbeidstakerne. Mye av denne informasjonen når ikke frem til det jevne klasserom. Selvsagt finnes det unntak, men på systemnivå er dette riktig.

I går var jeg og feiret en god venninnes runde dag, og i det selskapet ble jeg kjent med en som viste seg jobbet med mye av de samme problemstillingene i en annen boble. Vi hadde aldri møttes før, men tankene, utfordringene og problemstillingene, fra ulike vinkler var forbausende like. Hun hadde imidlertid kunnskap og erfaring som var veldig nødvendig i min boble og omvendt.

Jeg føler meg ofte som Don Quijote som kjemper mot vindmøller i når det gjelder dette temaet. Uansett hvor mye en dokumenterer og utfordrer, kommer argumentene om at penn og papir og forelesninger er best tilbake. Selv om "boblen" vokser virker det vanskelig å nå utenfor den. Får ting slo vel så godt an som boken om digital demens.  Det som slår meg gang på gang når jeg er rundt og holder foredrag om disse temaene er a. hvor lite folk er klar over disse tingene og b. hvor sterkt det resonerer hos dem når de hører det.

Det jeg imidlertid ser, og det er ikke rocket science, er at utdanning er i samme situasjon som papiravisene har vært i en stund. Vi er ikke skjermet for endringens vinder.  Jeg pleier å sammenligne denne utviklingen med et strikketøy.  At en maske løsner betyr ingenting, ikke to eller tre heller. Etter hvert blir maskene til hull i strikketøyet, der er vi nå. Når nok masker har løsnet og dannet store nok hull kollapser hele strikketøyet.

Hvilken beredskap har vi da? Hva vil det bety?

De endringene vi ser er varslet. Mene, mene tekel, ufarsin - skriften på veggen, den er der om en vil se den.  Stadig flere gjør det.   At den digitale teknologien velter inn og disrupter betyr ikke, slik mange hevder, at det fysiske møtet dør eller blir overflødig. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger hverandre, vi har noen biologiske behov for øyekontakt, non-verbal kommunikasjon, fysisk og mental tilstedeværelse. Men de eksisterende modeller utnytter ikke potensialet vi har i dag.

Jeg ønsker meg den store samtalen om disse tingene. Kommenter gjerne her på bloggen.  Jeg vet mange ikke er enig med meg.  Mange gjør seg andre tanker og ser andre løsninger, mange har egne erfaringer, på godt og vondt.  Ingenting er så kjekt som når jeg hører andres tanker og erfaringer.  Hvordan kan vi koble sammen bobler?  Hvordan kan vi nå ut til flere grupper og personer?  Jeg bryter mer enn gjerne ut av min egen boble.

Utdanning er viktig.  Det er viktig for den enkeltes fremtid.  Utdanning gir det som vi på norsk ikke har noe godt ord for, men som på engelsk heter EMPOWERMENT! Jeg liker det ordet.  Utdanning er også viktig for vår felles fremtid.  Hvilken utdanning våre barn og unge får er ikke likegyldig!  Det er vårt ansvar å sørge for det! La øst og vest møtes.  Jeg tror det blir et godt møte!