Er vi i en læringsindustri?

Er vi i læringsindustrien?  Spørsmålet ble stilt av Marc Prensky som ledet panelet jeg satt i under Bett Asia Leadership Summit.  Ingen i panlet svarte på spørsmålet, ikke jeg heller. Men jeg har fundert mye på spørsmålet i ettertid.  Marc fremhevet at for 20 år siden snakket vi om "teaching", nå er ordet byttet ut med "learning". Men hva betyr det egentlig?  Vi lever nå i informasjonssamfunnet. Det snakkes om IOT, the internet of things, og big data. Dette er et samfunn vi enda ikke forstår, men som vi aner konturene av. Hva betyr det egentlig for oss?

I dette samfunnet hva er kunnskap, hva er kompetanse, hva er læring? Hva trenger mennesker å kunne og lære i dette samfunnet hvor maskiner er intelligente og mengden av informasjon er overveldende?  Dagene i Asia har vært lærerike og tankevekkende. Taiwans utdanningsminsister fortalte om en endring i fokus fra såkalte "hard skills" til "soft skills".  Det siste er den delen av vår læreplan som vi kaller generell del, og som mange fnyser av som koseskolen.  Den delen som handler om mellommennesklige relasjoner. Sara de Freitas, som har forsket mye på gamebased learning, sa i sitt foredrag at barn som ikke får nok lek utvikler narcisistiske trekk. Noe å å tenke på i et land hvor barnehagen er byttet ut med skole, og stadig mer av barns oppvekst og hverdag går med til skole og lekser.  Etter konferansen i Singapore reiste jeg til Shanghai i Kina.  Der traff jeg en norsk jente som var hyret inn av kinesiske skoler for å lære barna drama og teater.  Kinesiske myndigheter har oppfordret skolene om å satse på dette myke faget, og ditto ferdigheter.  Når kinesiske myndigheter oppfordrer, følger skolene oppfordringen. Kreativitet og forestillingsevne, kommunikasjon og samhandling er viktige ferdigheter i en verden av ubegrenset informasjon.  For hva gjør vi med all denne informasjonen.  Hva betyr det?  Ser vi ikke skogen for bare trær?  Tror vi at løsningen er å pøse på med flere fakta?

Daniel Bell skrev i 1973 The coming of post-industrial society. Der skrev han at på samme måte som jordbruk var det drivende produksjonsmiddel i jordbrukssamfunnet, og den industrielle revolusjon drev frem industrisamfunnet, ville kunnskap og informasjon være de drivende produksjonsmidler i det post-industrielle samfunn. Big data og IOT viser med all tydelighet hvor rett Bell hadde i sine prediksjoner. Informasjon driver samfunnet vårt på måter i enda ikke forstår.  Innen utdanning er learning analytics det store buzzordet. Learninganalytics er antatt å revolusjonere læring ved at den personaliserer læringen til den enkelte og gir tilbakemeldinger om progresjon.


Men hva er læring? Hva skal et menneske kunne i det 21. århundre?  Den kunnskapen som var viktig og riktig i jordbrukssamfunnet hadde ikke samme verdi i industrisamfunnet.  Trenger vi en tilsvarende revidering for informasjonssamfunnet?   Marc Prensky hevder at læring er kuppet av akademikerne. Teori er koblet fra praksis.  I stedet for å lære slik vi gjorde før, gjorde og så reflekterte, har vi nå en omvendt prosess: teori og så praksis. Dette gir ikke god nok læring, og har mange negative konsekvenser. Blant annet forstår ikke barn og unge hvorfor de skal lære mye av den teori de blir satt til å memorere, og vi får det som omtales som praksissjokk når uteksaminerte kanditater begynner i jobb.

John Seeley Brown hevder at han vil heller ansette en top rated World of Warcraft-spiller, enn en med MBA fra Harvard, nettopp på grunn av denne problemstillingen.  En WOW spiller må utøve og demonstrere lederskap for å nå til toppen, en praksis universitetskandidater ikke får.  De bare leser om ledelse, men utøver den ikke før de eventuelt får en lederstilling. Star Long påpkete det samme på FUNCON. En spiller lærer gjennom prøving og feiling i simulerte, trygge omgivelser.  Sara de Freitas forskning viser at barn som bruker gamebased learning lærer mer og har større dybdelæring enn barn som lærer på den tradisjonelle måten. En av grunnene mener hun er den multisensoriske tilnærmingen gamebased læring gir.  Dette er gammelt pedagogisk nytt, at vi trenger å innvolvere flere sanser for læring.

Når vi i dag lever i vårt hyperkomplekse samfunn er det da på tide å tenke nytt og alternativt om læring?  Eller er vi utdannere som redaktørene og journalistene i papiravisene, som insisterer på at vår modell og tankesett der det eneste riktige.  Tar i bruk den nye teknologien, helt uten å ta den inn over oss, men så forsvinner kundegrunnlaget under oss? Papiravisenes død var varslet for ti år siden, det var ikke slik at ingen så det komme.  Når vi i 2012 jobbet med BI rapporten BI2020 innså vi at våre konkurenter nok ikke er de andre utdanningsinstitusjonene, for de gjør det samme som oss. Våre utfordrere er disruptive innovasjoner, tilbydere av utdanning som ikke nødvendigvis kommer fra sektoren selv.  Klarer politikere og utdanning møte denne fremtiden? Er læring en industri, med industriell tankegang?  Hvor vi produserer og foredler kunnskap? Kan vi ha et slikt syn på læring?