Er reformenes tid forbi i norsk skole?

Flere har tatt til orde for at reformenes tid er forbi i norsk skole.  Det snakkes om en reformtrøtthet.  Nå må skolen få være i fred.  I fred til å gjøre hva?  Det snakkes om at endring må komme innenfra skolen selv. Hvem skal i så fall drive denne endringen?  Når jeg i 2008 (!) startet som prosjektleder for prosjektet digital skole i Hordaland fylkeskommune var kritikken at bærbar pc til elevene ble innført over hodet på lærerne. Ønsket om pc måtte komme fra lærerne selv. Når en ser på den digitale stoda i riket er det stor grunn til å tro at dette ropet ville ha latt vente på seg. Dette er en høna eller egget problemstilling - hvordan skaffe seg kompetanse i bruk av pc i undervisningen uten tilgang til pcer, og når en får pcer uten kompetanse hvordan få god bruk?

Dessuten er dette ikke et entydig bilde, for hvem er premissleverandører? Bremseklossene eller entusiastene? Og hvem betaler prisen for endringsvegring? Kan skolen, de som skal utdanne for morgendagens samfunn, være skjermet for endring og reform?

Jeg har blitt beskyldt for å være teknologioptimist, teknologipusher og for å løpe næringslivets ærend. Til tider føles det som om enkelte har gitt meg skylden for internett.  Det er jo hyggelig at noen tror jeg har slik makt og innflytelse, men jeg må nok skuffe dem som liker å fremstille meg slik.  Jeg er bare en skarve budbringer.   For dette handler IKKE om å pushe teknologi eller løpe næringslivets ærend.  Dette handler om at vi har et samfunn i endring enten vi liker det eller ikke. Vi kan som strutsen stikke hodet i sanden og si dette liker vi ikke.Eller vi kan som en sjømann ikke be om medvind, men lære oss å seile.

Jeg mener at dem som avviser dette begår en alvorlig unlatelsessynd overfor samfunn og den oppvoksende slekt. De er på en farlig vei. Det er to grunner til det.

Den første går på hvilke kvalifikasjoner sender vi ungdommen ut samfunnet med?  Hvilke muligheter har de for å lykkes?

Noen hevder at det er å løpe kapitalistene og næringslivets ærend å snakke for disse endringene.  Til det vil jeg si følgende:

Grunnen til at vi har det utdanningssystemet vi har har flere årsaker. Hovedgrunnen er å ha arbeidere med standardiserte kunnskaper i industrisamfunnet. Vi lever ikke lengre i dette samfunnet, og derfor fungerer ikke skolen slik den gjorde. Det ser vi på antallet arbeidsledig ungdom, til tross for at det er mangel på arbeidskraft i flere bransjer.  For å lykkes i dag kreves andre kunnskaper og ferdigheter enn det som krevdes i industrisamfunnet. Eliten skjønner dette og ta barna ut av det standardiserte systemet, mens resten blir igjen. Vi må også empower disse barna til å lykkes i et samfunn i endring. Vi har en forpliktelse til å gjøre det! Denne endringen innebærer å beherske de digitale verktøy, og forstå de arbeids- og samhandlingsmåter dette medfører.  Skillene i dag går ikke mellom hvem som har tilgang og hvem som ikke har tilgang, fordi alle har tilgang.  Skillene går etter hvem som behersker og hvem som ikke behersker disse nye arbeidsformene.

Den andre grunnen er mer skremmende.

Teknologi er et tveegget sverd.  Brukt på riktig måte åpner den for fantastiske muligheter.  Men det er også mørke sider ved denne utviklingen. De er mange.  En av dem er velstandsgap mellom dem som behersker og kontrollerer teknologien og de andre.  Et annet går på kontroll og overvåkning.  Generering av store mengder data om hver enkelt av oss, enten vi liker det eller ikke. Dette er så store og komplekse temaer at det bør bli egne blogginnlegg (eller kanskje en ny bok), men ved å ikke ta digital teknologi på alvor i utdanningen gir vi ikke våre barn og unge adekvate kunnskaper og holdninger til å forholde seg til denne utviklingen.  Hvordan de selv opptrer og hvilken informasjon de deler vil de ikke ha de nødvendige kunnskaper om konsekvensene av.  Utviklingen, og dermed lovgiving, blir dermed fattet på sviktende grunnlag.

Problemet er at mange lærere, foreldre, politikere og næringslivsfolk mangler selv denne kunnskap og innsikt. Derfor opptrer mange som de gjør, med de konsekvenser dette har.

Så mitt ubehagelige svar er at: nei, reformenes tid er ikke forbi, vi trenger dem mer enn noen gang!