Det har vært en travel høst for meg. Jeg har holdt foredrag på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City, på Bett Asia Leadership Summit i Singapore, på Helenic Open Universitys symposium The Future is Now i Athen og avsluttet med Online Educa i Berlin. Det føles ganske schizoftent å delta på disse konferansene og samtidig følge den hjemlige utdanningsdebatt. Bare de siste måneders erfaringer og refleksjoner er nok til å fylle en ny bok. Det som er interessant er synet på utdanning som kommer frem. Hva er utdanning, hva er læring og hva er fremtiden til utdanning? Hvem definerer hva som er utdanning?
Internasjonalt er de kritiske røstene sterke. Marc Prensky sier at utdanning er kuppet av akademikerne. Han hevder at praksis må komme foran teori, men innen utdanning er det omvendt, og derfor får vi praksissjokk. David Price sier at utdanning er lært avhengighet, avhengighet av en lærer for å lære. Det ble også sagt på Online Educa at dersom du lærer er du i omgivelser hvor noen forteller deg hva du skal gjøre, og at utdanningssystemet er basert på mistillit til elevene og derfor har også det som er morsomt blitt fjernet.
Utdanning debatteres heftig om dagene, men de som er de ivrigste debattantene er dem som har vært vinnere i det eksisterende systemet. I hvilken grad er vi i stand til å endre et system som passer oss? Det er ikke fra taxinæringen at vi har fått Uber, fra hotellnæringen Airbnb, eller musikkbransjen at vi har fått Spotify. Er utdanningssektoren i stand til å disrupte seg selv, til å ta inn over seg en ny form for læring tilpasset informasjonssamfunnet? Kodak var det ikke, til tross for at de utviklet digitale kameraer. David Price sier at enhver lærer som kan erstattes av en YouTube video vil bli det.
Det er interessant at når disse problemstillingene tas opp kryper mange lærere ned i sine skyttergraver og går i kraftig forsvar for eksisterende praksis. Når jeg i Athen snakket varmt for språkapper som DuoLingo og babbel, fikk jeg til svar at det var ikke læring, men pappegøyereproduksjon. Vel, for meg står ikke disse appene tilbake for de tysktimene jeg fikk på gymnaset. På Online Educa etterlyste Donald Clark en større faglig bevissthet hos lærere. I hvilken grad holder lærere seg oppdatert på det nyeste innen hjerneforskning om hvordan vi lærer og hvordan hjernen vår fungerer?
I hvilken grad tør vi stille de ubehagelige spørsmålene, og se de reelle mulighetene? Er vi innen utdanning som Kodak, hvor vi bare ser etter muligheter innenfor boksen, mens utviklingen går sin skjeve gang utenfor skolen? Lærere snakker om en reformtrøtthet, og når politikere skal komme inn og styre i skolen kan jeg forstå den følelesen, men er det slik at dette er skolen egen feil? Som man reder ligger man? Ian Goulding sa på Online Educa at vi vil aldri mer oppleve at endring skjer så sakte som nå, det vil bare gå raskere og raskere. Når verden rundt skolen opplever rask endring, kan skolen da forbli i langsom endring? Kan skolen tillate seg å styres av ideologier og dogmer som passer systemet? Kan skolen fortsette å være så skjermet fra verden forøvrig?
Kan vi fortsette med å la elevene memorere informasjon når det de trenger er å finne, filtrere og anvende? På Online Educa ble det sagt at gammel organisasjon + ny teknologi = dyr organisasjon, og dette føler jeg stemmer. Frykten for overflødiggjøring gjør at ny teknologi i skolen blir en add on, og ikke endrer praksis. Når en skal ha både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler blir det dyrt. Når en skal produsere videoer og fortsette med forelesninger blir det dyrt.
Jeg har på ingen måte svarene, men jeg vet at CHANGE IS COMING. Våre barn skal fungere i et globalt, multikulturelt samfunn, et samfunn hvor vi overforbruker på naturressursene, hvor kunstig intelligens og roboter er en naturlig del av hverdagen. Hvor gamle yrker og kompetanser dør, og nye kommer til, hvor de hele tiden vil måtte lære, avlære og relære. Hvor etikk, kritisk tenkning, sosiale ferdigheter, samarbeid, kreativitet, evne til å finne og anvende informasjon, kunne finne mønstre i kompleksistet, kommunikasjon og selvstendighet er mye viktigere enn hvilket eksamenspapir du har. Hvor informasjon er bare et tastetrykk unna og ikke låst inne i universiteters biblioteker. Hvor vi ikke lengre kan ha standarder for utdanning. Hvor vi kan la standarder holde læring tilbake. Industrisamfunnets modell hvor livet er delt i fire faser: pre-skole, utdanning, yrkesaktivitet og pensjonist ikke holder lengre. Er Norge modent for det samfunnet? Tar vi denne debatten før vi blir overveldet av fremtiden?
No comments:
Post a Comment