Holder du tilbake noe som er for opplagt til å dele?

Jeg imponeres stadig av andre som mestrer ting jeg ikke mesterer, som for eksempel å huske navn. Jeg skulle ønske jeg var bedre til det.  Jeg har teflonhjerne når det gjelder navn, ikke fordi jeg ikke synes det er viktig, men det er en dysfunksjon i hjernen min.  Noe annet er skjema og rapporter, detaljarbeid.  Jeg kan gjøre det, men det er en energityv av dimensjoner. Jeg bruker mye tid og energi bare på å mobilisere motivasjon til å begynne.  Jeg har master i prokastinering når det gjelder slike ting.

Så er det andre ting som er lett. Nye dingse, duppeditter og digitale verktøy bare for å ta et tilfeldig eksempel. Dette er gøy og lett, og tar ikke tid. På mange måter er jeg en skikkelig nerd og skjønner ikke hvorfor ikke alle andre synes dette er like spennende som jeg synes det er. Men det er en annen utfordring med dette.  Fordi det er lett for meg, tror jeg at det er lett, opplagt og uninteressant for alle andre. Jeg ser kanskje ikke en gang hva jeg kan. Og nedvurderer det.  

Neste uke er det lansering på boken min, Læring i en digital tid. Det var ingen lett bok å skrive, fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe å fortelle verden. Jeg følte at uansett hva jeg skrev, var det selvfølgelig, opplagt og informasjonen kunne finnes så mange andre steder.  Jeg følte jeg måtte skrive en tung, avansert bok med cutting edge forskning for å kunne legitimere å gi ut en bok. 

Så innser jeg omsider at det er ikke nødvendig. Det som er opplagt for meg, er ikke nødvendigvis opplagt for andre. Andre ønsker tilgang til den kunnskapen jeg har, som jeg selv nedvurderer, som jeg synes er selvfølgelig. Kunnskap jeg har brukt mye tid på å tilegne meg. Kunnskap som jeg har vært heldig å få tilgang til. 

Jeg lurer på om denne mentale barrieren som nedvurderer det som er lett er påført av utdanningssystemet. Læring skal gjøre vondt.  Bare den kunnskap og kompetanse som har kommet med hard arbeid som har vært anstrengende og vondt har verdi. Det jeg kan som er lett, gøy og som jeg har likt å lære har ikke samme verdi,og derfor kan jeg ikke "smykke meg" med den, dele den. Det betyr ikke at det ikke ligger mye innsats bak tilegnelsen av kunnskapen, men prosessen har kanskje ikke vært like smertefull.  

Dette er i så fall trist. Jeg blir så takknemlig og ydmyk over all den positive responsen jeg har fått på boken min. Overrasket over den faktisk. Det er jo bare en bok jeg har skrevet. Om et tema jeg brenner for og som jeg synes er viktig.   Jeg tror jeg langt fra er alene om å ha disse tankene. Jeg tror mange tenker slik. Tilfeldig kom jeg over denne filmen i dag som jeg synes beskriver dette på en veldig god måte. Holder du tilbake noe som er for opplagt til å dele?