Hvis skolen ikke fantes......

"Hvis skolen ikke fantes" er en bok fra 70-tallet skrevet av sosiologen Nils Christie. Christie hadde mange innvendinger mot dagens utdanningssystem, og han hadde menge gode poenger.  Som dette bildet viser:

Vi har fått et samfunn hvor formell utdanning med papirer som dokumentasjon er avgjørende for de flestes suksess og fremtid.

Få tenker over hvor røttene til dagens utdanningssystem ligger- obligatorisk masseutdanning. Det ligger i det preussiske keiserdømmet.  Det blir hevdet at hensikten var å få kontroll på massene, og la dem adlyde keiseren allerede fra barnsben av.  Senere kom industrialismen med behov for arbeidere med en standardisert kunnskap som skulle akseptere å jobbe ved samlebånd.

Denne kritikken mot utdanningssystemet er høyst berettiget, men det å ha to tanker i hodet samtidig kan være nødvendig. For uansett hvilken kritikk en retter mot masseutdanning er det ingen tvil om hvilken betydning denne utdannelsen har for den enkelte og samfunnet.  En kan måle et samfunns suksess på utdannelsesnivået til befolkningen. I sør-statene i USA var det staffbart for en slave å kunne lese og skrive.  Slaveeierne fryktet hvilke konsekvenser det kunne ha for deres makt over denne befolkningsgruppen.  I dag ser vi at krefter som ønsker å ha makt over kvinner ikke vil gi dem tilgang til utdanning. Malala er den mest kjente kvinne som har betalt en pris for sin kunnskap og stemme i så måte. Men hun er langt fra alene.  Jeg snakket med den afrikanske unions ambassadør til EU om disse tingene og utdanning var en av hans store bekymringer. Men ikke hvilken som helst utdanning: han understreket at det måtte være den riktige utdanning. Ikke all utdanning lærer mennesker å tenke selv.  Noe utdanning kan virke motsatt.  Han pekte på paradokset om at Bokoharam, som er i mot utdanning, selv har høyt utdannete ledere. En kompetanse de selv nekter andre, fordi det da fjerner deres maktbase.

Utdanningssystemet, med alle sine feil og mangler, har vært en viktig kilde til fred, demokrati, velstand. I Norge har enhetsskolen gjort at vi stort sett har vært i de samme klasserom uansett evner, religion, etnisitet eller sosial klasse.

Som sagt er dette ikke bare uproblematisk, fordi sorteringssytemet i skolen basert på karakterer (med alle svakhetene det systemet har) har innprentet en aksept for noen ulikheter vi kanskje ikke burde akseptere.

Men tidligere fantes det mange ulike muligheter, hvor lang utdanning bare var en vei. Barn hadde korte skoledager.  Det var fullt mulig å slutte i formell utdanning som 14-åring og ha en god yrkeskarriere.

I dag har barn og unge en oppvekst som ingen andre barn har hatt før dem, fra de er 5 år og frem til de er godt over 20 tilbringer store deler av befolkningen tiden sin i kunstige, stimulifattige, stillesittende omgivelser - våre utdanningsinstitusjoner. Dette er på ingen måte omgivelser vi er skapt for, eller som er tilpasset våre behov. Konsekvensene ser vi da også hver dag.   Når stadig flere og flere erkjenner dette systemets mangler og begrensninger begynner det å miste sin legitimitet.  Lærere klager da også over manglende respekt.  Arbeidsliv over de uteksaminerte ikke har relevant kunnskap. Dette er en utfordring, for hvis utdanningssystemet ikke klarer å levere, mister legitimitet hva har vi da som erstatning?

I en tid med overflod av informasjon, hvor kunnskap og kompetanse aldri har vært mer kompleks hvilke diskusjoner har vi om utdanning? Hvordan designer vi våre læringsomgivelser? Er mer begrensning og standarder løsningen i en verden med økende kompleksitet?  Klare vi å løsrive oss fra fortidens modeller og tenke modeller for fremtiden?

Hvis skolen ikke fantes hvilket samfunn hadde vi da?