Spesialundervisning eller ikke?

Debatten går heftig om spesialundervisning om dagen. Det blir anslått at så mye som 25% av elevene ikke har vansker med å delta i den ordinære opplæringen (NOU 2009:18). Smak på det tallet.  Hver fjerde elev!  Det er enorme tall.  I tillegg kommer de såkalt begavete elevene som lider seg gjennom en understimulerende skole.  Svaret fra mange er da: spesialundervisning!

Det er helt utrolig hvor fastlåst vi er i den eksisterende modellen, en rigid modell som passer de færreste. Vi insisterer på å holde på one size fits all - modellen, og så fikse på dem som ikke passer inn.

I 2009, når modellen med omlegging av spesialundervisningen ble vedtatt var jeg undervisningsinspektør på en 1-10 skole.  Målet var da å få ned antall elever som fikk enkeltvedtak, det vil si spesialundervisning. De som ble igjen etter omleggingen var elever som ville gått på spesialskoler. Resten av elevmassen skulle få tilpasset opplæring.

Jeg husker enda begunnelsen for dette. Fra pedagogisk ledelse i kommunen fikk vi tall på at en tredjedel av spesialundervisningen hadde ingen efekt, en tredjedel virket og en tredjedel virket mot sin hensikt. Dette er helt utrolige tall: to tredjedeler av spesialundervisningen har liten eller ingen effekt, eller virker skadelig for eleven. Dessverre har jeg ikke klart å finne kilden for de tallene, men den statistikken har brent seg inn i mitt hode.  Thomas Nordahl sier at dagens spesialundervisning ikke virker og bør legges ned. Kathe Lunde sier vi mangler dokumentasjon på at spesialundervisning virker.  Når skal vi ta tak i elefanten i rommet?  Det er ikke elevene det er noe i veien med, men systemet. Når det blir anslått at en tredjedel av elevene i grunnskolen tilsynelatende ikke passer inn der er det ikke ungene det er en feil på. Stadig flere erkjenner dette, og søker alternativer for sine små. Unschooling er en amerikansk trend som nå også kommer til Norge. Avisen Klassekampen omtalte dette fenomenet i går under overskriften: Gir opp klasserommet.

Tidligere har denne trenden vært forbeholdt de få, ofte på religiøst grunnlag.  Dette er i ferd med å endre seg. Med all informasjon som finnes online, og stadig flere verktøy, erkjenner foreldre at det finnes alternativer til vår one size fits all- modell.  Vi kan ikke lengre fortsette å sortere barn og unge etter årgang, og gi dem spesialundervisning når de ikke følger en gjennomsnittlig utvikling.

Det sies at vi ikke produserer enere i norsk skole.  Nei, når alle skal gjennom det samme samtidig ligger det i sakens natur at få når sitt potensiale.  Er tiden nå moden for å tenke nytt?

Se også denne: Spesialundervisning - Retten til å bli en skoletaper