Er fakta er saken uvedkommende?

Mange ganger når en ser på debatter på tv eller snakker med noen kan en lure på om en befinner seg i samme virkelighet. Ofte forsøker en å underbygge argumentene sine med fakta. Da må jo motdebattanten skjønne hvor landet ligger.  Vel, undersøkelser viser at det ikke nødvendigvis er tilfellet.  Tvert i mot.  Fakta kan slå tilbake, fordi vi tolker fakta slik vi vil at verden skal være.  Det er valgkamp både her på berget og i USA. Begge deler kan til tider være en selsom opplevelse. Personlig forstår jeg ikke hvordan noen i fullt alvor kunne anse Sarah Palin som en reell visepresidentkandidat (en som potensielt ville måtte kunne ta over som president). Mytene rundt den nåværende presidenten ser ikke ut til å ta slutt, selv om de tilbakevises av fakta. I artikkelen How facts backfire Researchers discover a surprising threat to democracy: our brains. diskuteres denne problemstillingen. Hvordan vi ignorere fakta om de ikke passer med våre oppfatninger.  Hvor vanskelig det er å endre en oppfatning når den først er formet. Dette kalles the I know I am right- syndrome, og de som er mest overbevist om at de har rett er dem som har minst kunnskap om emnet.

Perhaps more disturbingly, the ones who were the most confident they were right were by and large the ones who knew the least about the topic.

Hvorfor er det slik?  Det kan tyde på at dette ligger i hjernen vår.  Vi søker sammenheng. Vi baserer ny informasjon på våre tidligere erfaringer og holdninger, Bayes theoreme. Derfor å presentere fakta for en person kan slå kraftig tilbake, noe jeg selv har erfart når jeg har vært på konferanser for akademikere og presentert resultater de ikke liker. En skulle tro at akademikere forholdt seg til fakta, men mennesker er mennesker. Så hva er en sannhet?  Og finnes det objektive sannheter?