Foreldre er skeptiske til at skolen skal eksperimentere med deres barn. Men skolen bør eksperimentere med barna, faktisk gjør de en unnlatelsessynd om de ikke gjør det hevdet Marc Prensky på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City 9. oktober i år.Jeg var på den konferansen for å snakke om MOOC og delta i et panel som skulle snakke om fremtiden for utdanning i Latin Amerika. Prensky ledet panelet jeg satt i og var en av key note speakerne på konferansen. Prensky er mest kjent for begrepet Digital Native, hvor han hevder at de født etter 1990 er så preget av av den digitale revolusjonen at de er annerledes enn oss født før den tid.
Gjennomgangstemaet på konferansen var at vi må endre utdanningssystemet vårt for å tilpasse oss behov og utfordringer for det 21. århundre. I vår digitale tidsalder trenger vi, i følge Prensky og flere av foredragsholderne på koferansen, et nytt utdanningsparadigme tilpasset dagens unge og den fremtiden de skal leve i. Vi må revidere det det klasserombaserte, fagoppdelte, testbaserte paradigmet til fordel for mer prosjektbaserte, tverrfaglige og globale samarbeidsformer. Ett eksempel på dette fikk vi fra Mexico, hvor en klasse hadde vunnet en konkuranse som innebar et besøk hos NASA. Elevene skulle lage produkter som fremtidig Mars reisende ville komme til å trenge, og presentere produktet sitt. Gjennom utfordringene lærte elevene seg mange kvalifikasjoner, ut over de snevert definerte fagmålene. Kompetanse de vil få bruk for uansett hva de velger å gjøre senere. Det som var interessant var at elever som jobber etter slike alternative arbeidsmåter også får bedre resultater på testene.
Prensky fremhevet dette behovet for å innovere, vurdere, feile og justere. Utdanningssystemet kan ikke tillate seg å bare reprodusere eksisterende praksis. Lærere bør være profesjonelle utøvere som gis handlingsrom til innvasjon. Bare på den måten kan vi få et utdanningssystem som er tilpasset dagens unge og deres behov.
Vel hjemme igjen i Norge fikk dette meg til å reflektere over hva vi gjør her. Har vi et utdanningssystem som gir rom for denne innovasjonen? Quality through Innovation var navnet på en konferanse vi holdt ved BI i 2014. Konferansen var en del av en langsiktig strategi for å utvikle lærings- og undervisningstilbudet ved BI. Filosofien var at skal en utvikle kvalitet må en innovere. Måten vi gjør dette ved BI er blant annet gjennom et omfattende pilotprogram.
På konferansen fokuserte Dr. Alan Bruce, Director, Universal Learning Systems, Ireland, Vice-President, European Distance and E-learning Network (EDEN), på at innovasjon innebærer et fokus på hva som er unikt. En må fostre kompetanse i kritisk refleksjon, og samtidig sikre demokratisk ansvarlighet og transparens. Det å identifisere beste praksis, og jeg vil tilføye, dele beste praksis, er en viktig faktor. Til slutt påpekte Bruce at en må gi slipp på byråkratisk tenkning, innovasjon sikres ikke gjennom diktater. Prof. dr. Christian M. Stracke, The Open Universiteit Nederland, fremhevet at kvalitet ikke kan standardiseres, det kan kun defineres gjennom tilpassning til situasjon og kontekst. Stracke understreket videre at dette var en miks mellom innovasjon, standarder og pedagogisk historie/erfaring. Pedagogikk er nøkkelen til strategier, visjoner og ideer, ikke verkøy og hypes.
Og da er vi inne i den vanskelige diskusjonen, for blir læring mer effektiv om vi innfører nye verktøy, eller må vi ta en diskusjon rundt praksis? OECD mener utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet. Som de sier: teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre. Er utdanning 2.0 det samme som utdanning 1.0, bare i en oppgradert versjon? Elevene i Mexico brukte digitale verktøy, men de jobbet også på en annen måte, en mer eksplorativ måte enn å pugge pensum. Begår vi som Prensky hevder en unnlatelsessynd når vi ikke eksperimenterer? Hvordan kan vi etablere ny praksis hvis vi ikke tør innovere?
6 comments:
Hei. I boken din viser du til eksponentiell teknologisk vekst og sier at den utviklingen vi har sett så langt vil eksplodere i nær fremtid. Det vil innebære tilvekst av maskiner som er langt mer intelligente enn oss mennesker. Du skriver om The internet of things», maskinsamfunnet og kunstig intelligens, altså om fasen etter informasjonssamfunnet. Det nye samfunnet vil handle om at mengden informasjon blir så omfattende at våre hjerner ikke har kapasitet til å forholde seg til den, men vi har maskiner som tar seg av det. I år 2020 sier du at den menneskelige hukommelse/kunnskap er estimert til og fordobles på 72 timer. Mange sterke påstander, men ingen noter/referanser. Kanskje du kan gi noen interessante linker og boktips her? Sikkert mange andre som er interessert også.
mvh Camilla Fadum
Hei Camilla, der er referanser på dette i boken. Du kan blant annet selv lese Eric Schmidt sin bok: The New Digital Age, google selv eller lese denne lenken http://www.huffingtonpost.com/brett-king/too-much-content-a-world-_b_809677.html
http://www.thatsreallypossible.com/exponential-growth/
Takk! Jeg har søkt litt generelt og kommet over Ray Kurzweil. Hva tenker du om han og hans bøker?
Kurtweil er en av den jeg refererer til i boken min. Han viser oss en mulig fremtid, og utfordrer oss på en del av våre mentale modeller. Nå vet jeg ikke om det er hans oppgave, men jeg mener han er litt for ukritisk til mulighetene. Han undervurdere krefter som trekker i feil retning. Jeg tror vi gjør godt i å lese bøker som Orwell og Huxley. Vi ser at på samme måte som internett kan virke demokratiserende kan det også i høyeste grad virke undertrykkende, og hvem har tilgang til alle disse dataene som samles? Dette er noe av grunnen til at jeg skrev boken, jeg mener at en kan ikke velge dette og den kunnskapen vekk, for det kommer, enten vi vil eller ikke. Spøsmålet er om noen få innvide skal få styre eller vi alle skal engasjere oss. Det er viktig at folk har kunnskap og meninger om denne utviklingen, som går så fort.
Forøvrig advare Hawkins mot denne utviklingen http://www.bbc.com/news/technology-30290540
Eric Schmidt som du viser til over, er ikke nevnt hverken i ditt notesystem eller i referanselisten bak i boken. (du nevner ham en gang i teksten) Men det er riktig, du har en note på Ray Kurzweil avslutningsvis i boken, men måten du referer til han på gav meg ingen forståelse for hvordan du plasserer deg i forhold til ham. Jeg tviler ikke på at IT er i en rivende utvikling og jeg spør sikkert på en klønete måte, men det jeg jo er ute etter er å plassere deg i en større kontekst ved å få klargjort hvilke referansepunkter du vektlegger og støtter, og hva de faktisk har å si om IT i relasjon til skole og samfunn.
Det er fint at du beskriver dine intensjoner over, og jeg er helt enig med deg; dette er det viktig at folk engasjerer seg i! Men jeg synes ikke intensjonen du beskriver over kommer klart frem i boken. Tvert om synes jeg boken din i MYE større grad vektlegger hvordan skole og samfunn kan bli bedre ved å bruke IT på en adskillig mer omfattende og integrert måte enn i dag. Jeg leser et budskap om fullstendig å tilpasse oss, fremfor et initiativ til en demokratisk samtale om hvorvidt vi skal bevege oss mot et maskin-menneske samfunn. Den samtalen synes du glatt å avfeie. Det er her din TRO på teknologi som bestemmende for den evolusjonære utviklingen, kommer inn. Noen av oss vil jo mene at menneskeheten som sådan bør være medbestemmende, ikke bare tekno-nerdene som ofte er forbundet med asosiale multi-milliardære guttebarn i Silicon Valley..(for å si det flåsete og kort :)). Hva er så demokratisk med å kreve tilpasning til en utvikling ingen av oss har sett nevnt på noen stemmeseddel, liksom?
Også vel verdt å påpeke i denne sammenheng at debatten – eller de to narrativene – som råder i dag ang. IT og streaming og slikt, handler ikke om de to motsetningen du beskriver (er demokratiserende, men at overvåkere av alle slag ødelegger), men rett og slett om IT-mangfoldet er demokratiserende eller forflatende. Din påstand om at IT ER demokratiserende, er det altså stor uenighet omkring, og det er den debatten vi bør ta. Det er mao slettes ikke sikkert at det er IT-mangfold som skal til for å gjøre vårt samfunn mer demokratisk. Kanskje det må helt andre ting til. Det er med andre ord viktig å være klar over at uendelig tilgang på informasjon behandlet med et aldri så kreativt metodemangfold ikke nødvendigvis har det i seg å endre måten vi tenker og forstår ting på – og således at bestående og begrensede rammer for demokratiutvikling slettes ikke vil rokkes ved, men tvert om kan tenkes å manifesteres ytterligere. Man kan lett tenke seg at det i sin tur vil kunne føre til at vi vil komme til å erfare at demokratiutviklingen reverseres. (Utdypende kommentar kommer, enn så lenge kan denne kanskje være klargjørende: http://ckfadum.blogspot.no/2015/07/tid-for-helhet.html )
Til slutt: Du sier over at Ray Kurzweil er «litt for ukritisk til mulighetene. Han undervurdere krefter som trekker i feil retning». Kan du si noe kort om hvilke krefter han undervurderer? Hvilke krefter mener du trekker i feil retning? Jeg antar en av de kreftene du sikter til er dem som misbruker IT, som ved å samle personopplysninger om oss. Men ellers?
PS: jeg skriver som sagt på en kommentar, men jeg forsøker å komme i dialog med deg nå for å forstå deg og ditt utsyn bedre. Dette er store, kompliserte og viktige ting om intet mindre enn eksistensielle spørsmål, og krever skikkelig innsyn i hverandres virkelighetsforståelser for å kunne komme i fruktbar dialog. Så jeg mener altså også å forberede deg litt på at andre faktisk kan forstå disse store og fundamentale spørsmålene annerledes enn det du gjør uten å være kunnskapsløse, teknologiske amøber :-), og håper at du vil ha et åpent sinn i forhold til det.
Post a Comment