Disruption or revolution?

Disruption er det store buzzordet for tiden, og selv sitter jeg i programkomitéen for Disrupting Education 2012, og har tatt disrupt i bruk som en del av min dagligtale. Mange spør meg: men når kommer revolusjonen, June, og det var faktisk tittelen på ett av foredragene på Disrupt SF 2012: But where is the revolution?

Da blir spørsmålet: hva er disruptivt og hva er revolusjonært?  Jack Dorsey, mannen bak Twitter tok opp denne problemstillingen. Han hevdet at disrupsjon er som ett jordskjelv, det ødelegger, har ingen hensikt/mål, ingen verdier, intet lederskap. Det vi trenger er å endre verden.  Vi trenger ikke noe jordskjelv, men en revolusjon. Revolusjon skjer for en grunn, den har mening, den har ledere, og den kan være like kraftfull i sin stillhet. Derfor trengs det å ta en entreprenørs tilnærming, vi trenger en retning.  En trenger ikke starte fra bunnen av for å gjøre noe, det er nok å ha en god idé.  Dorsey viste til Twitter som ble født ut av et mislykket selskap.  Dorseys oppfordring var: velg en revolusjon og bli med på den, så stiller du spørsmål ved alt og blir en entreprenør.

Vel, jeg har vel valgt min revolusjon: utdanning, kunnskap, kompetanse. Jeg kan trygt si at jeg stiller spørsmål ved det meste, så var det denne entreprenørbiten da.  Satser på stille revolusjon. Jeg holder hvertfall en del foredrag for tiden, og synes det er veldig kjekt, sammen med alle prosjektene jeg er innvolvert i.  Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe får være mottoet som gjelder, og håpe på at det gjør en forskjell.

Noen som virkelig har gjort en forskjell er Salman Kahn og Sebastian Thrun. En forskjell de nok ikke var helt forberedt på når de startet. Spørsmålet som innledet den sesjonen var hvorfor blir ikke utdanning disrupted/endret like fort som andre sektorer, og hvorfor blir ikke utdanning disrupted på systemnivå?  Svaret var at utdanning drives for en annen hensikt, det er et politisk drevet system, barriærene er veldig høye. Der er ingen interne incitamenter for endring/disrupsjon og hvis folk vil sitte stille kan de sitte stille.   Tanken som slo meg da var at kanskje burde politikerne, uansett politisk farge og avskygning, holde seg unna utdanning.  Kanskje er det ikke bra for utdanning at det er tema i valgkampen, fordi "alle" vil markere seg på området og dette stenger for nyskapning og innovasjon. Jo mer politikk, jo mindre endring. Ansvaret tas da fra dem som har ansvaret: lærere og skoleledere.  De kan lene seg tilbake på politiske føringer og begrensninger, i stedet for at det stilles krav til dem, som de må levere på, så er det opp til skolene å finne ut hvordan.  I et prosjekt jeg var innvolvert i som Prosjektleder for Digital skole kommenterte en "utenforstående" som var leid inn, at det som forundret han mest med skolen, var at alle har ansvar, men ingen har Ansvaret. Kanskje burde skolen fått dette Ansvaret, réelt. Og tatt konsekvensen om de ikke fant gode løsninger?

Fra min tid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, som blant annet falt sammen med Kristin Clemmets tid som Utdanningsminister, var det mye snakk om NPM, New Public Management.  Det var innen fagbevegelsen et fy-ord. Men jeg lurer på om det er mulig å vedta innovasjon og nyskapning. Om en kan styre seg til kreativitet. Eller kan en kun legge forholdene til rette? En kan som sagt bare leie hesten til vannet, en kan ikke få den til å drikke. Innovasjon og entreprenørskap er en mentalitet, noe som preger din innstilling til hva du gjør, og som det ble sagt i debatten: Nothing comes easy in K12.

Det ble fremhevet i denne debatten at det markedet vil ha er "assessmentdata  and analytics", og det er ikke mulig å flytte en hel klasse samtidig fordi vi beveger oss i ulikt tempo. Dette vil nå opplæringen, men det tar tid fordi vi har en modell som er 200 år gammel og den har kun gjennomgått minimale justeringer. Blant annet har vi en 1000 årig (om ikke eldre) modell av læring som baserer seg på lærerens stemme. Men vi lærer ved å gjøre så vi må gjenoppfinne pedagogikken. I denne sammenhengen vil teknologi gjøre en forskjell.  Målet må være at teknologien kan "empower" de lærende.  Ulike plattformer kan "empower" lærere og gjøre de lærende i stand til å arbeide i nettverk.  Hvis elever og studenter opplever at "great stuff is comming to them" da vil vi se at endring finner sted, og de vil bli mer engasjert i læringen.

Salman Kahn hevdet at vi misforstår hva som motiverer lærere, for det er ikke penger som motiverer.  Lærere ønsker ting som "empowers" dem.  Han pekte på at Kahn Academy er veldig "grasrot", der er ingen politikere involvert, men lærere, foreldre og elever. På Miramonte High School spurte vi dem om Kahn Academy og de strålte opp og sa det var helt fantastisk, de brukte det mye.

Kahn pekte på at alltid når vi tenkte på det virtuelle sammenlignet vi med det fysiske, men det trenger ikke være tilfellet (selv synes jeg blant annet at digitale læremidler alt for ofte er bok med strøm på).  Lærerne må frigjøres fra å forelese, og elevene/studentene må flyttes høyere opp i verdikjeden.

Sebastian Thrun tok opp problemstillingen med vitnemål.  Han spurte retorisk: hvem vil du ansette. I følge Thrun ansettes folk nå i mye større grad på bakgrunn av talent enn grad/vitnemål. Vektlegging av sosiale ferdigheter er stor. Betydingen av samarbeidsevner og vilje kan ikke overvurderes. (Dette fikk jeg også høre i Palo Alto.  Der samarbeider og deler entreprenører idéer og erfaringer, mens det i Norge er det en mye større tendens til å hegne om sitt.)  Thrun sa da også at innen akademia er ordet for samarbeid "fusk".

Thrun tok opp problemet med læring og undervisning innen akademia og sa at de beste forskerne var ikke nødvendigvis de beste underviserne/lærerne. Det de hadde oppdaget med Udacity var at det fantes brilliante fok der ute som ikke hadde kommet gjennom nåløyet. For å komme gjennom det akademiske nåløyet, som er veldig trangt, må foreldrene dine ha gjort alt riktig, som han sa. Derfor trengs det en disruption av høyere utdanning, slik at talenter kommer frem.

Salman Kahn pekte på at vi i alt for stor grad har strukturelle feil.  Vi driver på med "seat-time assessment", og at det er mye vi kan gjøre for å bryte opp disse forestillingene. Hans erfaringer fra skoleprosjekter han var involvert i var at barn som falt ut/were failing, faktisk ikke gjorde det.  Ja, de passerte ikke i det formelle systemet, men de kunne likevel utrolig mye, mye ikke målbart.  Derfor trenger vi en ny pedagogikk, fra sal til sal, som Thrun sa. Vi bruker tiden vår mye bedre i nettverk enn i forelesningssaler.

Disruption eller revolusjon?  Tja.  "Changing the rules of the game, that´s what disruption does". For noen kan vel det føles som et jordskjelv og føles like ødeleggende.  For andre er det en revolusjon, som også er ganske så endrende. Uansett trenger vyer og visjoner.  Hva vil vi med samfunnet vårt?  Hvilket samfunn vil vi ha?  Og hvor er utdanningssystemets plass i dette? Revolusjon forutsetter at vi/noen tar ansvar og lederskap og styrer med mål og visjoner, ellers blir vi ristet i og det disruptive jordskjelvet kommer. Hvilken effekt vil det i så fall ha? Verden utvikler seg, det må også utdanning gjøre.