Dette skal handle om den vonde ytringsfriheten. Ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling og demokrati er unntak i menneskets historie. Det er ikke noe naturgitt i disse verdiene, og det er verdier som må kjempes for hver dag. Demokratisk sinnelag er ikke medfødte egenskaper som vokser frem bare en blir kvitt undertrykkere. Vi trenger ikke peke på den arabiske våren for å finne eksempler på dette, vi kan bare se til vår store nabo i øst. Hans Wilhelm Steinfeldt hadde nylig en reportasje på NRK om det manglende demokratiet i Russland. Når kommunistpartiet falt overtok nye maktkrefter i et land uten demokratiske tradisjoner, og mange har betalt den ultimate pris for å sette søkelyset på dette eller utfordre det, blant annet flere journalister. Vi forundres når mennesker i muslimske land etter å ha kvittet seg med undertrykkende ledere velger ekstreme religiøse ledere i stedet for det som etter vestlig målestokk er demokratiske alternativer. I Iran valgte de et prestestyre som har sittet siden sjaens fall, i Tunisia og Egypt går de også for religiøse ledere. Sett fra et norsk ståsted kan det også virke forunderlig mye av den retorikken som kommer fra den religiøse, konservative siden i den amerikanske presidentvalgkampen, og at deler av den amerikanske befolkning gir sin tilslutning til dette - i et land som ble bygget på sekulære prinsipper.
Men demokrati er så mangt. Det handler ikke bare om hvilke ledere vi velger. Det handler om hva vi har lov til å gjøre i vår hverdag: si meg hvem du ikke kan kritisere, og jeg skal si deg hvem som bestemmer over deg. Når Norge velger å gi fredsprisen til en kinesisk dissident, og norsk nærings- og kulturliv betaler prisen i form av tapte handelsavtaler og innreisenekt er dette også et angrep på demokrati og ytringsfrihet.
Vi har lett for å se oss blinde på muslimers opplevde krenkelse i forbindelse med at vestlig ytringsfrihet møter islamske tradisjoner i en verden som ikke lengre kjenner grenser. Men vi er mer 7 milliarder mennesker på jorden, og alle har i prinsippet tilgang til internet. Dette er en uvant demokratisk kraft. Det gjør at i utgangspunktet har alle disse mer enn 7 milliarder mennesker lik tilgang til å ytre seg, fullstendig uten siling og sensur. Det vil helt klart være ytringer her som vi ikke liker eller som gjør vondt, enten de kommer fra religiøse fanatikere, politiske ekstremister, opposisjonelle eller forstyrrete mennesker, er kloke eller ukloke. Ytringsfrihet er sånn i sin natur at det er først når ytringer gjør vondt eller er ubehagelige at den settes på prøve. I et relativt homogent samfunn, med felles verdi- og normsett er ytringsfrihet relativt enkelt: "alle" er enige om hva vi ytrer. Men når kulturer og verdier kolliderer hvem har da rett til å definere grensene for ytringsfriheten? I USA gjorde McCarthy det og alle som ble definert som kommunister gjennom sine ytringer gikk en tøff tid i møte. I et land som lovpriste ytringsfrihet. Vi voktet også på folk med avvikende politiske synspunkter her på berget. Life of Brian klarte vi å forby på grunn av religiøs krenkelse. Vi slet også med Agnar Mykle.
Ytringsfrihet, demokrati og likeverd er en kamp som må kjempes hver dag. I en verden som er global takket være internet må vår toleransegrense for ytringer vi ikke liker økes heller enn å svekkes. Vi må trenes til å betrakte ytringer som det det er: ytringer, og liker vi dem ikke besvares de på samme måte, med motytringer. Det er dessverre ingen annen farbar vei. Alternativet er livsfarlig. Av flere grunner.
For det første: hvem skal definere hva som er godkjente ytringer og hva som ikke er det? Hvordan skal vi nekte folk å ytre seg? Skal folk straffes for sine ytringer? Hvilken straff/konsekvens skal en ytring få? Er det ikke dette vi beskylder totalitære regimer for - meningskontroll/sensur? At folk settes i fengsel for sine meninger/ytringer?
For det andre: i en global verden, hvis en skal unngå å tråkke noen på tærne, hvor går da grensen? Hvor mange restriksjoner skal vi legge på oss: ikke skal vi tråkke på religiøse følelser (det blir ikke lett med alle de ulike religioner som finnes, må da være likebehandling her), ikke skal vi tråkke på totalitære og autoritære regimers manglende demokrati, ikke skal vi ha ekstreme politiske uttalelser, og slik kan listen utvides i det uendelige. Blir ikke mye ytringer igjen da gitt.
Så var det: hvordan skal vi passe på å holde dette nettet fritt for upassende ytringer? For vi må jo passe på å ikke krenke opphavsretten i samme slengen. Skal nettet underlegges forhåndssensur, slik at Facebook, Google, eller andre mer eller mindre legitime autoriteter passer på oss. For vi vil heller ikke ha bilder av menneskelige kroppsdeler uten klær på eller referanser til dem, selv om det dreier seg om noe så uskyldig som amming. Vi vet jo at en hel generasjon i USA er traumeskadet fordi de uforvarende fikk se et kvinnebryst på tv, i beste sendetid.
Det siste er eksplosjonsfaren i meningskontroll. En kan prøve å undertrykke meninger en ikke liker med å rope på ytringsansvar, men det er ikke slik det fungerer. Selv om en legger opp til sensur i form av formelle begrensninger, eller uformelle som sosial kontroll og latterliggjøring av dem som sier noe vi ikke liker, betyr det ikke at ikke meningene finnes, og undertrykkelse har en tendens til før eller siden å blåse opp i fjeset på undertrykkerne. Kvinner ble lei av å ikke ha stemme og kjempet seg til stemmerett, en selvfølge i dag i våre vestlige demokratier, men ikke for alle verdens kvinner. En kamp som kostet dyrt for de modige kvinner som kjempet den. En trodde aldri på kommunismens fall, men når folks frustrasjon ble stor nok falt også dette imperiet. Vi hyller den arabiske våren, undertrykte stemmer som kommer til ordet, men er ikke sikker på om vi liker svaret de gir oss. Vi ser at antidemokratiske stemmer kan også føle seg undertrykt, og kjempe for sitt ståsted i det stille, under radaren.
Hva med alle de multinasjonale selskaper som driver miljøødeleggelser og miljøkriminalitet, som det er vanskelig å kritisere på grunn av deres enorme økonomiske makt? Hvor kommer de inn i dette bildet?
Det heter så fint at jeg er dypt uenig med deg, men jeg vil forsvare din rett til å si det? Mener vi egentlig det? I en verden med kulturelt og religiøst mangfold må vi kjempe for ytringsfrihet med nebb og klør. Vi må stå mot alle forsøk på å legge begrensninger på den, hvor edle og tolerante enn motivene er. Vi som lever i en del av verden hvor vi nyter godt av denne sjeldne gaven må ikke kaste den vekk og la den forvitres bit for bit. Det vil være å håne alle dem som har kjempet og dødd for vår rett til å tenke, tro og mene hva vi vil, og til fritt å kunne ytre dette uten frykt for represalier eller forfølgelse.
No comments:
Post a Comment