Vi valgte å besøke denne skolen fordi de i år har et forsøk hvor flere klasser får iPad. For en som kommer fra Norge med en-til-en dekning i videregående skole var det litt uvant å se datalabber. Men selvom skolen ikke hadde full dekning betydde dette ikke at ikke den digitale teknologien ikke hadde inntatt skolen. Den var relativt velutstyrt, og det ene (datalabber) utelukker ikke det andre (mobile enheter). Det som likevel sitter igjen som inntrykk etter besøket er atmosfæren på skolen. Dette var en skole med en fantastisk relasjon mellom menneskene der. Lærere og elever hadde en gjensidig respekt og god tone. Elevene var vant til å ta ordet og lett å få i tale. I klassene var ikke lærerne redde for å gjøre nye ting og søke råd hos elevene. En av lærerne vi så skulle begynne å bruke DropBox for deling av dokumenter og samling av relevant fagstoff. Hun snakket til klassen om hvorfor de skulle det og hadde en åpen diskusjon på hva hun kunne og ikke kunne, og søkte råd og erfaringer hos elevene. Andre lærere brukte elevenes smarttelefoner i undervisningen. Som en lærer sa: det er nok at 40% har, for da samler de andre seg rundt dem som har og det går å bruke til læringsformål. Skolen fremstod som et hyggelig fellesskap, hvor det var kjekt å være, noe skolens ledelse la stor vekt på.
Den hyggelige atmosfæren la ingen demper på forventningene, verken til elever eller lærere. Dette var en skole hvor alle parter jobbet hardt og resultatene ble deretter. Når vi påpekte den gode relasjonen lærer-elev svarte de med å vise til at forskning viser at elever lærer bedre i ett likeverdig læringsmiljø, enn i et mer autoritært og hierarkisk.
Når det gjald iPad-prosjektet er det i sin spede start, så det er ikke så mye å rapporterere om enda. Men etter å ha sett det gode læringsmiljøet som var på den skolen fremstår den hjemlige skoledebatt noe absurd. Da er det godt å se at skolefolk tar til orde mot dette fokuset på gamle modeller. Som Leif G. Wikene sier: norsk skole har nok disiplin og regler. Hva med å fokusere på innholdet i skolen i stedet for denne disiplinen. I Estland skal nå alle førsteklassinger lære å programmere. Alle elever fra 7 til 19 skal lære dette. Dette som en erkjennelse av at datamaskiner er kommet for å bli og det er kanskje greit å kunne logikken bak. Estland er et lite land som virkelig har tatt den digitale revolusjonen inn over seg. Da blir kontrasten stor til Høyres skolesatsning fremfor valget, med fokus på følgende:
1. Alle kommuner må ta initiativ til å ha oppdaterte kompetanseutviklingsplaner for lærere.
2. Mer penger til etter- og videreutdanning og en modell der
staten tar en større andel av kostnadene.
3. Alle elever skal få nødvendig hjelp til å mestre skolen.
4. Foreldre, lærere og media må få tilgang til resultater fra skolenes nasjonale prøver. Kunnskap om skolen gir bedre skole.
5. Større sammenhengen mellom teori og praksis i fagene. Flere fagfolk inn som lærere og mer praksisrettet opplæring for elevene.
3. Alle elever skal få nødvendig hjelp til å mestre skolen.
4. Foreldre, lærere og media må få tilgang til resultater fra skolenes nasjonale prøver. Kunnskap om skolen gir bedre skole.
5. Større sammenhengen mellom teori og praksis i fagene. Flere fagfolk inn som lærere og mer praksisrettet opplæring for elevene.
De sier ingenting om innholdet i skolen. Hva skal elevene kunne, hva skal de lære, hvilken etter- og videreutdanning trenger lærerne? I Estland sier de:
“We dare, but we don’t know what’s going to happen.”
Mens vi ser på gamle løsninger ser Estland fremover, og fordi de tør kommer vi nok til å høre mer til dem fremover.
No comments:
Post a Comment