True or False?

I Facebook-gruppen Vurdering for læring fant jeg dette bildet: 

Det satt i sving en del tanker hos meg. 

For hva vet egentlig vi lærere om "verden der ute"?  

Eller elevenes verden for den saks skyld?   

Mange lærere uttaler seg med skråsikkerhet om hvordan skole og undervisning skal være og hvordan elever bør te seg i skolen. Ofte kommer referansene til dette myteomspunnete "arbeidslivet". Blant annet snakker de om at elevene MÅ møte til undervisning fordi arbeidslivet krever fremmøte (interessant nok klager også lærere på at elever prioriterer sine deltidsjobber, møter opp på dem, men ikke til undervisning). 

Hmmm, er det så sikkert? Selv om jeg fremdeles jobber i en utdanningsinstitusjon står jeg ikke i klasserommet på samme måte lengre.  Det jeg kan fortelle positivt er at min arbeidshverdag består i å samarbeide med og kommunisere med mennesker jeg sjelden treffer fysisk. Senest i går hadde jeg en skypesamtale klokken ti på kvelden med en dame ved et universitet i New York. Vi diskuterte noen samarbeidsprosjekter. Vi bruker digitale arenaer for kommunikasjon og samhandling.  Dette tilfellet er langt fra unikt.  Min arbeidssituasjon er langt fra unik. Stadig større deler av arbeidsstyrken forventes å jobbe på digitale flater, samhandle og kommunisere med  personer de sjelden og aldri treffer fysisk, som gjerne befinner seg på andre sider av jordkloden.  I stadig mindre grad er behovet for "fremmøte" der, fordi det ikke er praktisk mulig eller for tidkrevende.

Det betyr ikke at det fysiske møtet ikke er viktig eller dødt.  Tvert i mot.  Men det endrer form.  Å treffes fysisk blir en måte å styrke sosial bånd, ta uformelle samtaler, knytte kontakter.  Mennesker trenger fortsatt mennesker. Det formelle kan lett løses i cyberspace. 

Tar skole og utdanning dette inn over seg? 

Det kan synes som den ikke gjør det, etter ropet fra enkelte lærere og lærerorganisasjoner å dømme, hvor de ønsker fraværsgrenser i videregående opplæring. Disse rammene er tilpasset et univers skolen (og enkelte politikere) forstår. Det er rigide rammer fra en svunnen tid, fra gårsdagens arbeidsmarked.  

Hvilke konsekvenser vil det få at elevene ikke allerede innen utdanning blir mer fortrolige med de nye arbeidsformene?  

Skyldes motstanden manglende egne erfaringer?  I så fall, må lærerne tvinges til nye arbeidsformer? Det er i denne sammenhengen svært interessant at mange lærere liker dårlig at personer som ikke selv står i eller har klasseromserfaring uttaler seg om undervisning og læring. Kanskje har de et poeng. Å stå i et klasserom er en krevende øvelse. Det er lett å stille mange krav til en lærer som har en krevende hverdag, nå en selv ikke vet hvilke utfordringer vedkommende møter i sin hverdag. 

Vi har hatt en klasse i Master i skoleledelse ved BI.  Ett av kravene der var at de skulle blogge.  Det er ikke til å legge skjul på at entusiasmen ikke var overveldende fra deler av studentmassen, og fordommene mot denne arbeidsformen utbredt. Men gjennom egne erfaringer, egen praksis og mestring endret de holdninger og praksis, noe de ga uttrykk for ved slutten av studiet. Jeg kunne ta dem gjenom dette året fordi jeg selv har utstrakt egen erfaring med læring og deling i det digitale rom, blant annet bruk av blogg. Jeg mener at teori må kombineres med praksis.  På samme måte som en ikke lærer å kjøre ved kun å lese instruksjonsboken og trafikkreglene, eller ved kun å øvelseskjøre, lærer en ikke å forstå og bruke de nye digitale arenaene og arbeidsformene uten en kombinasjon av teori og praksis.

Kanskje er det det som må til: vi må "tvinge" lærere og skoleledere til å endre praksis og arbeidsformer slik at de selv har erfaring med de nye arbeidsformene?  Kanskje vi først da vil vi se endringer i undervisningspraksis?   

Kankje ved å endre praksis i skolen blir skolen mer "in touch" med den verden skolen forbereder våre elever og studenter for? 

True of False?