Når innser vi at one size never fits all?

Twitter er en konstant kilde til kunnskap og inspirasjon. En av debattene som til stadighet fasinerer går på evaluering. Eksamen, underveisvurdering, standpunkt, måloppnåelse, vurderingskriterier, fremovermeldinger, det er ikke måte på hvor mange "gøye" ord og begreper vi har for å "kvalitetssikre" læring. Eller rettere sagt det vi tror og mener er læring.

For hva er læring og hvordan og under hvilke betingelser skjer læring? Det gjør vondt langt inn i sjelen å høre lærere snakke om "elever som ikke vil lære".  Tenk for en merkelapp det er.  Ja, det finnes elever som ikke finner seg til rette i våre regulerte, gjennomstukturerte læringsomgivelser med læringsmål tredd ned over hodene på dem, enten de vil eller ikke, på måter de ikke har bedt om.  Men det betyr ikke at de ikke vil lære.

Det lærende mennesket, det er hva vi er.  Fra det øyeblikket vi blir født begynner vi å lære, det er helt grunnleggende for vår overlevelse. Hva vi lærer varierer etter hvilke konsekvenser våre handlinger har, og hvilke impulser og utfordringer vi møter.  Ikke all læring er like hensiktsmessig. To nøkkelord her er mestring og kontroll.

Alle mennesker søker det som gir oss mestringsfølelse, hva det er kan variere for den enkelte. Positive tilbakemeldinger øker mestringsfølelsen.  Alle som har lært en baby å gå vet det, det er innebygget i oss. Når en baby tar sine første vaklende skritt, før den faller ned på rumpen sin jubler vi, og skryter uhemmet av babyen, og roser for de skrittene den tok.  Vi setter ikke opp en plan hvor det skal gås x antall skritt hver dag, innen barnet er 12 måneder skal det være gått så mange skritt, og påpeker for barnet dårlig gange og progresjon.  Dette høres passe dumt ut hva?

Det er bare det at når vi kommer til institusjonalisert utdanning er det akkurat det vi gjør. Vi definerer noen læringsmål, uavhengig av barnets forkunnskaper, ferdigheter, modning, interesse, deltakelse eller motivasjon og sier: dette skal du lære på denne måten innen denne tiden.  Hvis barnet ikke føyer seg, vil det ikke lære. For noen barn fungerer denne metoden og de lykkes, de får positive tilbakemeldinger og fortsetter å lykkes. Andre barn opplever ikke denne mestringen, og reagerer deretter.

Vi sier da at problemet sitter hos det lite lærevillige barnet. Men gjør det det?

Når min sønn var 3 år var han lidenskapelig opptatt av dinosaurer, slik mange små barn er. Han kunne mye om disse, blant annet deres latinske navn: bracciosaurus, stegosaurus, orivaptor, triceratops, tyrannosaurus, etc.  Dette lærte han helt uten læringsmål og vurdering.  Dersom jeg hadde bestemt at han skulle lære om dinosaurer, pugge deres latinske navn, og gjenta dem for meg i en test hvem tror da at hans læreglede og resultater hadde blitt det samme?   Til sammenligning delte ikke hans yngre søster den samme fasinasjon for dinosaurer når hun var 3, så hun kunne ikke alle de navnene, ops, hun oppnådde ikke læringsmålene.

Mange vil nok reagere på disse sammenligningene, men de er høyst reelle. Vi skal ha læringsmål i barnehagene, vi snakker om tigermødre. Og denne tankegangen preger vårt syn på læring: det er noe ytre som skal kvalitetssikres og trykkes inn i den lærende (derav det fantastiske ordet "læringstrykk"). Resultatet er at dette alt for ofte virker mot sin hensikt: barnets læringsglede drepes. I stedet for å føle på mestring og kontroll, føler barnet på maktesløshet: det blir satt og bestemt ytre mål som den lærende har liten eller ingen kontroll over. Målene virker meningsløse og ute av kontekst.

Intensjonene er gode nok, vi vet alle hvor viktig utdannelse er for den enkeltes liv og suksess, og vi ønsker alle at våre håpefulle skal lykkes.  Spørsmålet er om den metoden vi bruker er den riktige.  Når vi snakker om 30% frafall i videregående opplæring, om barn i alle "evnekategorier" som ikke når sitt potensiale, skal vi da stramme denne modellen enda mer til? Mer vurdering, mer kontroll, mer styring, flere prøver? Eller er tiden moden for å tenke nytt? Tørre å stole på barna, ta utgangspunkt i dem og deres interesser og mestring, og la det styre utviklingen? Godta at vi når ulike mål, men at de målene er de som er riktige for den enkelte?

Ja, alle må kunne lese og skrive, men må alle lære det samtidig på samme måte? Dersom motivasjonen er stor nok vil alle lære denne ferdigheten. Men de lærer det på ulike måter i ulikt tempo.

Spørsmålet blir da: men hvordan skal vi kunne sortere? Mitt svar er ja, det er et ærlig spørsmål. Dersom sortering, og ikke læring og mestring, er målet kan vi fortsette med denne modellen. Men til hvilken pris? Verden er i endring.  Kunnskap og kompetanse er i endring. I et globalt konkuransesamfunn kan vi ikke tenke standarder slik vi er vant til. Vi må lære hele tiden. Kunnskap er gått fra å være begrenset til å bli uendelig, alle kan uansett ikke kunne alt eller det samme. Vi trenger at vi blir gode på ulike ting. Bare sånn kan vi bli mer enn summen av enkeltindividene.

Det er merkelig at vi med all vår kunnskap holder på en modell hvor alle skal få det samme samtidig med de samme målene, når vi vet at på alle andre av livets områder er tilfellet at one size never fits all.