Monday, October 1, 2012

Rolleforståelse

Min forrige bloggpost: "Uten humor" har fått ulike tilbakemeldinger, det samme har jeg fått i diskusjon om emnet på Facebook. Dette har satt i gang noen refleksjoner hos meg som jeg vil dele her.

Det handler om rolleforståelse og forholdet til å gi og ta kritikk. Vi som jobber som undervisere og undervisningsledere på ulike nivåer er vant til å være vinnere i et system.  De aller fleste av oss har trivdes i skolesystemet, vi har stort sett fått gode tilbakemeldinger, om ikke annet så i form av gode karakterer, og vært relativt veltilpasset innenfor skolesamfunnets rammer. Vi går så inn i en rolle (lærer, underviser) som tradisjonelt har vært forbundet med stor autoritet og respekt (man bukket for lærer, lensmann og prest). Denne respekten fikk lærere fordi de hadde et relativt monopol på et verdifullt gode: informasjon. Det var knapphet på mennesker med denne kunnskapen og lærer ble av den grunn en viktig person som nøt stor respekt.

Så endrer samfunnet seg, stadig større deler av befolkningen får tilgang til denne informasjonen, stadig større deler av befolkningen har like mye eller mer kunnskap og informasjon enn læreren, og siden det relative monopolet på informasjon svinner svinner også opphøydheten og respekten for læreren. Derfor kan en ikke politisk vedta at en skal "gjenreise" respekten for læreryrket. Det er ikke slik samfunnet fungerer. Når lærere ikke lengre har respekt i form av sitt informasjonsmonopol må de benytte andre kilder for respekt.

Å ta og gi kritikk er vanskelig.  Det er ikke lett å ta kritikk, men det er også et stort ansvar i å gi kritikk (les: tilbakemeldinger). For målet med tilbakemeldinger er ikke å kritisere, men å gi en tilbakemelding/veiledning som vedkommende som tar i mot kan bruke som utgangspunkt for egen utvikling. Skolesystemet har dårlige tradisjoner for dette, paradoksalt nok. Vi er gode på karaktergivning, vurdering for læring er relativt nytt, og noe det satses tungt på for tiden.  Bra er det. Men vurdering for læring er ikke bare en ensidig prosess, det vil si at lærer skal vurdere elevene, det er faktisk også viktig at denne går den andre veien. Lærere trenger å være i konstant læring og utvikling i forhold til sin undervisning. Når vi var på UC Berkely i forrige måned hadde de satt dette i system.  De som underviste ble konstant evaluert, av sine kolleger, av sine studenter.  Det de sa var at studentenes evalueringer var stort sett veldig pålitelige, for de så underviser gjennom et helt semester, og ikke enkeltforelesninger slik en observatør gjør. Det var ingen hvilepute på UC Berkely at en underviser hadde fått gode tilbakemeldinger tidligere, for det var ingen garanti for at vedkommende forble en god underviser, så alle uansett ansiennitet og posisjon var underlagt denne evalueringsprosessen. Det som var viktig med systemet på UC Berkeley var at den enkelte underviser ikke var overlatt til seg selv, men hadde ett apparat rundt seg, som veiledet og ivaretok.

Det er nemlig ikke slik at elever oppretter minlærer.no for å henge ut lærerne sine.  Jeg vil påstå at dette er ikke noe motiv i det hele tatt.  Elever og studenter vil ha gode lærere, de er opptatt av læreren sin og de er opptatt av sin egen læring. Det er veldig viktig for dem. Men hva som skjer i klasserommet er et sort hull, og en kan bare forholde seg til ryktebørs. Døren lukkes til klasserommet, og få utenfor klasserommet vet hva som skjer.  Dette er ikke bra for noen av partene.  Læreren er alene i sin lærergjerning, får lite tilbakemeldinger og veiledning på sin undervisning, og gis lite rom for faglig-pedagogisk utvikling. Elever har få eller ingen mulighet til å påvirke sin undervisningssituasjon.  Alle som har vært "utsatt for" en håpløs lærer vet hvor fortvilende dette er og hvor vanskelig det er å få gjort noe med det. Så når minlærer.no og lignende nettsteder dukker opp er dette et svar på et behov.  Et behov for å se på undervisning. Skolen har vært vant til å definere den gode undervisnings- og læringssituasjon, nå vil elever og foreldre ha et ord med i laget.  Dette finner skole- og lærerstand problematisk, dette vil mange ha seg frabedt, de er fagfolk og liker dårlig at amatører skal mene noe om deres (utmerkete) undervisning. Kanskje må lærere ta en realitetsorientering her? Den tid hvor lærerstanden hadde monopol på definering av undervisning er forbi.

Sånn sett må vi som jobber med utdanning, som underviser, akseptere en ny rolle.  En mer tjenesteorientert rolle.  Vi er ikke lengre den opphøyde, allvitende guru som de lærende må tilpasse seg, og ikke ha meningsberettigelse om. Vi må akseptere at de mener noe om vår undervisning, at de har forventninger til oss. Det er nemlig ingenting galt med noen elever.  Vi har de elevene vi har, i alle regnbuens avskygninger, på godt og vondt. Idealeleven blir det færre og færre av.  Det må skole og utdanningsinstitusjoner ta inn over seg og tilpasse seg til.  Skolen er ikke der for at vi skal ha interessante og meningsfylte jobber, men for å oppfylle et samfunnsmandat, vi har en bestilling. Vi må levere. Gjør vi det ikke vil andre komme til og gjøre den jobben.  Ønsker lærerstanden å gjenvinne respekten må den gi god opplæring til alle, elever og studenter må føle seg lyttet til, respektert og ivaretatt i skolen.  Den gode lærer har alltid, og vil alltid bli respektert.

Så for å avslutte: det er ikke feil på noen av elevene våre, de er de som de er. Vi må akseptere det.  Jeg vil aldri godta eller akseptere at de omtales som drittunger, ikke en gang for humor. En skal ikke undervurdere betydningen av ord og elevene merker det.  De synes ikke om å bli omtalt som drittunger, ikke en gang ironisk.  De vil, som læreren, bli sett, respektert og ivaretatt. Så får heller noen (mange?) mene at jeg overreagerer.

Med hensyn til minlærer.no, nei, ingen liker å bli hengt ut offentlig, det er jeg helt enig i.  For å unngå dette må skoleverket selv ha mekanismer som lar de lærende komme til ordet, i former som oppleves som gode og trygge for alle parter. Angrep er ikke alltid beste forsvar, og når slike nettsteder kommer bør vi ta det inn over oss. Hva kan vi gjøre for å få den gode dialog slik at ingen, verken lærere eller elever henges ut på nett.

6 comments:

Kjell Arild Welde said...

Nå har jeg lest en del anonyme vurderinger av mine kollegaer. (ingen av meg ennå)

Spør du meg om var det interessant eller nyttig, svarer jeg: informasjon uten kjent avsender mangler noe viktig: en kontekst å sette teksten i.

June said...

Ja, det er jeg enig i. Anonyme tilbakemeldinger har en liten nytte av. Som du selv sier: de er ute av kontekst. Håper ikke at mitt blogginnlegg leses som et forsvar for slike nettsteder.

Håvard said...

Én anonym ytring alene vil sjeldent ha særlig nytte, men får du mange av dem så kan det skape en kontekst i seg selv. Én tilbakemelding, med eller uten fullt navn, er av begrenset nytte, men finner man fellesnevnere blant hundre meldinger om samme lærer, så har man noe å ta tak i.

Uansett så risikerer man å låse ute mange nyttige meldinger ved å nekte anonymitet.

Hvis noen ønsker å kritisere sin lærer for det man opplever som urettferdig karaktersetting og bruk av trynefaktor, vil det være urimelig å kreve at det gjøres på en måte som kan spores tilbake til den enkelte elev.

June said...

Joda, det har du rett i, Håvard. Den største utfordringen er ikke knyttet til anonymitet eller ikke, men til at dette ligger fritt ute på nett. Men som jeg har vært inne på, noe slikt måtte komme før eller siden. Det er flere år siden jeg skrev om det første gang, og lærere er maktpersoner, selvom de ikke ser seg selv slik. De sitter på ganske stor makt og innflytelse på de unges fremtid. Når det ikke er adekvate kanaler vil slike nettsteder presse seg frem, med de konsekvenser dette har på godt og vondt. Det er ikke bare lærere som opplever dette, mange andre yrkesgrupper opplever tilsvarende nettsteder, f.eks leger. Det er også rating av bilverksteder, butikker, hoteller. Dette er slik nettsamfunnet endrer kommunikasjon og samhandling.

Hanne said...

På min videregående skole begynte vi med evaluering for to år siden. Hver lærer skal evalueres av minst to av sine klasser, og det evalueres i det meste: Hvorvidt lærer er presis til timen, i hvilken grad lærer bidrar til et godt sosialt miljø, hvor hyppige tilbakemeldinger lærer gir, om det eksisterer oversiktlige planer, om lærer bruker digitale hjelpemidler hensiktsmessig osv. Resultatet havner i et hendig (og helt personlig) hefte for hver lærer, og gjennomgås grundig på medarbeidersamtale med nærmeste overordnede, hvor det evt vurderes tiltak for de områdene med forbedringspotensiale. Læreren skal også snakke med klassen om resultatene.

Jeg er veldig, veldig glad for at jeg kan få så detaljerte tilbakemeldinger, og opplever dem som svært seriøse og troverdige.

Elevene er også i utgangspunktet glade for denne muligheten, men problemet for dem er at de til slutt opplever å drukne i veldig omstendelige skjemaer. Klassen jeg var kontaktlærer for i fjor klagde til slutt sin nød til meg: Foruten en rekke lærer-evalueringer, skulle de gjennom både trivselsundersøkelse, elevundersøkelse og andre jeg ikke husker i farten. Til slutt var de rett og slett drittlei (deres egne ord) av alle undersøkelsene, og ville bare ha vanlige skoletimer.

Sånn sett kan jeg forstå at det oppleves mye enklere og greiere å gå inn på en nettside akkurat når man kjenner at man har noe å melde - og melde på en adskillig enklere og raskere måte enn via de lange fylkeskommunale evalueringene.

En side som MinLærer er uansett avhengig av skikkelig moderering for å luke bort de mest useriøse personangrepene - og ikke minst er den avhengig av å bli brukt av tilstrekkelig mange. For som en annen her sier: én kommentar er rett og slett ikke særlig nyttig, mens hundre kommentarer kan gi adskillig bedre informasjon.

June said...

Takk for kommentar og interessant informasjon, Hanne. Dette var interessant lesning og du har mange gode poenger. Kunne egentlig tenkt meg mer informasjon om hva dere gjør. Takk for at du delte dette :)