Til tross for all vår satsing på skolen, til tross for heving av lærerkompetanse uteblir likevel resultatene. Vi har realfagskrise, frafall, elever som ikke oppnår tilfredsstillende resultater og "alle" sloss om å satse på skolen. Hva om vi ser på feile variabler. Hva om vi ser til nye arenaer for læring?
Mange er opptatt av spillbasert læring, GBL, men det har ikke helt tatt av enda. Mistroen til at en kan leke seg til læring er sterk. Men i denne artikkelen pekes det på mange grunner til at dette ikke er noe en skal føyse vekk. Hvorfor virker spillbasert læring.
La oss ta aspektet ved motivasjon: I dag sliter skolen med å motivere elevene for læring. Spesielt gjelder dette gutter. Jeg har hørt mange lærere hevde at enkelte elever vil ikke lære. Jeg synes det er en noe drøy påstand, men det jeg kan si meg enig i er at mange elever vil ikke lære innenfor de rammer skoleverket tilbyr. Når en ser på hvordan hjernen vår er konstruert for læring er det kanskje ikke så rart at spesielt gutter sliter.
John Medina viser til forskning som viser at daglig fysisk aktivitet gir bedre læring fordi hjernen våre er designet for å løse problemer knyttet til overlevelse i ustabile utendørs omgivelser, og gjøre dette i nesten konstant bevegelse. Så i følge Medina om vi skulle konstruere læringsomgivelser som var stikk motsatt av det hjernen vår er konstruert for skal vi lage klasserom. Dette er noe å tenke på med alle disse guttene som taper i skolen etter hvert som skoledagen blir lengre og lengre, og fysiske aktiviteter færre og færre. Gutter har behov for dobbelt så mye bevegelse som jenter, og alle som har vært inne i et klasserom på en barneskole kan bekrefte dette. Sånn sett er dette er forsvar for alle de skolene som holder på med uteskole. Det er helt i tråd med hvordan hjernen vår lærer. Medina sammenligner det å kutte ut fysisk aktivitet for å fremme kognitiv ytelse som å sulte seg for å øke vekten. En ganske dramatisk sammenligning.
Hva med relevant praksis. Elevene må øve, øve og atter øve for å bli gode. Vi kjenner alle til de 10 000 timene det tar for å bli virkelig god til noe. Men det er ikke nok å øve, en må være bevisst hva en gjør i øvingssituasjonen. Hvordan få dette til? Praksis må være relevant for det en skal lære ellers finner lite læring sted. Det trekkes ofte paralleller til kjøreopplæring, uten timer bak rattet lærer en ikke å kjøre bil. Når teorien kritiseres i skolen er det ofte fordi den er løsrevet fra kontekst, og elevene spør hvorfor skal jeg lære dette? Simuleringer innen spill kan motivere til denne øvingen, og simulere omgivelser som gir relevante øvingssituasjoner.
Betydningen av tilbakemeldinger fremheves stadig. Men hvilke. Hvilke tilbakemeldinger er det mulig for en lærer å gi. Dersom en elev lærer lese- og skriveopplæring av en maskin som umiddelbart gir tilbakemelding går læringsfrekvensen opp i forhold til å få tilbakemelding fra lærer en uke senere, lenge etter at teksten er forsvunnet fra den lærendes hode. Og når det nå kommer verktøy som autmatisk graderer lengre tekster, ikke bare multiple choice, vil jo det får betyding for læreres rettebunker, og tidshorisonten for tilbakemeldinger.
Evnen til å hente frem og anvende hva vi har lært når vi trenger det er det vi kaller kompetanse. Dette er avhengig av hvor mye relevant praksis og hvilke tilbakemeldinger vi fikk i innlæringsprosessen. Mange kjenner vel til Øystein Sundes "an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen" om tyskopplæring. Til tross for gode eksamensresultater er mye god kunnskap gått tapt. Det at en kan reprodusere noe for en test er ikke nødvendigvis det samme som at en evner å sette dett ut i handling. Dersom de lærende hadde gode språksimuleringsspill, hvor en praktiserte både tekst og tale, og fikk tilbakemeldinger på språkpraksisen sin ville nok flere motiveres til å lære fremmedspråk. Det måtte da være et spill som var "intelligent" nok til å tilpasse språket til den lærendes verbale og kognitive nivå.
I følge John Medina har vi designet skolene våre slik at mesteparten av den virkelige læringen må finne sted hjemme. Dette fordi hjernen vår fungerer dårlig i stressbaserte omgivelser, og skoleomgivelsene er for stressende for læring. Dette er interessant med tanke på den lekse- og lengre skoledagdiskusjonen som pågår. I den sammenheng er det også interessant hva en skal fylle skoledagen med.
Et av de siste poengene jeg vil komme inn på i denne sammenheng er relasjoner. Mennesker trenger å være trygge for å lære. Hvis den lærende ikke føler tilhørighet og trygghet i læringssituasjonen vil de ha vansker med å yte og lære. Ser en på de elevene som faller ut av skoleløpet er dette ofte elever som ikke opplever mestring, fellesskap og tilhørighet til skolen og det læringsuniverset som er der. Vi sier de trenger praktiske fag, ikke teori. Men hva er teori? Praktiske fag kan gjøres teoretisk og teoretiske fag kan gjøres praktisk. Kanskje vi i skoleverket skulle funnet en modell som ga større rom for ulikhet. Det heter seg at alle er genier, men måler du en fisk ut fra dens evne til å klatre i trær kommer den dårlig ut. Datamaskiner kan gjøre mye, men møtet mellom mennesker vil fortsatt være viktig. Kanskje skal læreren være mindre av en fagperson og mer et "medmenneske" for de lærende? I så fall vil de innebære en fullstendig omdefinering av lærerrollen.
Kanskje skal vi ta en del av disse aspektene inn i diskusjonen rundt fremtidens skole?
No comments:
Post a Comment