Digitale verktøy er bare det: verktøy - en livsfarlig tilnærming.

Som ny Kunnskapsminister holdt Kristin Halvorsen innlegg på Skolelederkonferansen på Lillestrøm.  Jeg ble rimelig sjokkert når hun med stor pondus proklamerte at "digitale verktøy er KUN det - VERKTØY". Som vår fremste representant for vår fremtid, den oppvoksende slekts kompetanse, var jeg himmelfallen til hvordan hun kunne stå der og demonstrere slik kunnskapsløshet.  Hvor var embetsverket som skriver talene hennes? De som har vært med på å utvikle læreplaner hvor digital kompetanse er sentral.

Digitale verktøy er IKKE det - kun verktøy, og nå må vi slutte å gjøre teknologifobi til en høyere ordens øvelse, og si at vi som er opptatt av teknologiens betydning for samfunnet ikke er opptatt av mellommennesklig kontakt, fysisk aktivitet, "analoge verdier".  Vi MÅ slutte å la det være tillatt å gjemme seg bak at teknologi er fremmedgjørende, farlig, og isolerer mennesker. En slik tilnærming er "fali`det". Nå må vi våkne i dette landet. Vi må slutte å se oss blind på teknologi og bits and bytes og hevde at dette er "bare verktøy".

Det heter at først former vi teknologien og så former teknologien oss.  Vi MÅ forstå hva teknologien gjør med oss, med samfunnet vårt, med livene våre.

På 90-tallet skrev jeg min hovedfagsoppgave i sosiologi. Den het "Fra Perm til Skjerm - om fremveksten av det post-industrielle samfunn".  Det som var tema i min oppgave er hvordan teknologi endrer organisasjoner, samfunn og kunnskap.  Dette er elementær barnelærdom: oppfinnelsen av jordbruk endret samfunn fra jeger og fiskesamfunn til bystater.  Jordbruksteknologien gjorde at ikke bare mattilgang endret seg, men kommunikasjon, samhandling og samfunnsorganisering endret seg. Vi fikk mange variasjoner over temaet jordbrukssamfunn, men felles for dem alle var at de markert skiller seg fra jeger og sankersamfunn. Det er ikke mulig i et samfunn basert på tilfeldig tilgang av naturressurser å bygge opp de samfunn som man kan med kontroll over naturressursene.

Den neste store revolusjonen var den industrielle revolusjon. Igjen gikk samfunnet gjennom store endringer, endringer som igjen påvirket kommunikasjon, samhandling, samfunnsstrukturer, hva som var adekvat og nødvendig kunnskap og kompetanse. På grunn av teknologisk nyvinning var "gamle ferdigheter og kunnskap" ikke lengre relevant. Dét betydde ikke at en ikke fremdeles trengte mat og landbruk, men landbruket endret seg, blant annet var det ikke lengre like arbeidsintensivt som det hadde vært. Det fikk konsekvenser langt ut over hesteholdet at det ikke lengre trengtes 20 hester for å pløye det en traktor kunne pløye, ringvirkningene var store. Vi fikk endringer i de sosiale strukturer ved at det vokste frem arbeiderklasser, med påfølgende politiske og sosiale omveltninger. Behovet for mennesker som kunne lese og skrive og etterhvert ha kunnskaper som industrisamfunnet etterspurte økte.  Dette ble en nødvendighet for vekst, velstand og harmoni.

Så langt er dette jeg skriver elementær barnelærdom. Det er ingen som er uenig med meg i dette.  Så i 1976 skriver Daniel Bell "The Coming of Post Industrial Society". Dette var boken som inspirerte meg til mitt hovedfagstema.  Det Bell hevdet var at industrisamfunnet var på hell og vi var på vei inn i et kvalitativt nytt samfunn.  Et samfunn hvor andre sosiale grupper ville tre frem, hvor andre mekanismer enn industrisamfunnets ville drive samfunnsutviklingen, hvor kunnskap og kompetanse ville få en helt annen og mer sentral og drivende rolle. Når jeg skrev hadde digital teknologi gjort sitt inntog, og derfor fikk min oppgave den tittelen den fikk, selvom den betegnelsen som var mest vanlig den gangen var Informasjonssamfunnet.

Det manglet ikke på kritiske røster: kunnskap og informasjon har alltid vært viktig, vi vil fortsatt trenge produkter og industri, industrien vil ikke forsvinne, tertiærnæringene kan ikke ta over, vi kan ikke leve av å klippe hverandre. Den digitale teknologien endrer ikke samfunnet. Vi har alltid hatt en global økonomi (trekanthandel: slaver fra Afrika til Amerika, sukker fra koloniene til Europa, og industrivarer fra Europa til Afrika).

Men det er her den farlige logiske bristen er: for et samfunn som frakter varer på seilskip rundt jorden er et helt annet samfunn enn et hvor en kommer seg omtrent fra pol til pol på under ett døgn, hvor mennesker i Kina, India, Dubai, Sør-Afrika, Nepal, Brasil, Norge og England kan snakke med hverandre - samtidig!  Hvor all verdens informasjon og desinformasjon er et tastetrykk unna, og ikke gjemt vekk i Akademias elfenbenstårn.  Hvor et strømbrudd skaper kollaps i samfunnet vårt.  Hvor det å rane banker er passé fordi nå gjøres dette via elektroniske transaksjoner, hvor barn får overgripere "inn på" barnerommene sine.  DÈT er et ànnet samfunn!  Digitale verktøy er ikke KUN verktøy.  De endrer livene våre, samfunnet vårt, strukturene våre, kunnskapen vår, kompetansen vår, politikken vår, maktbalansen.

Konfliktteoretikerne var opptatt av hvem som eide produksjonsmidlene, og at dette ga makt. Det var viktig for arbeiderne å eie produksjonsmidlene for å være fri. Når en så for seg informasjonssamfunnet hvor kunnskap og kompetanse ble produksjonsmidlene, og dette var noe arbeiderne eide, ikke arbeidsgiver, ville arbeiderne bli fri. Slik var hvertfal tanken til mange ved inngangen til Informasjonssamfunnet.  Nå ser vi imidlertid en kaftig vekst i forsøket på å forhindre fri flyt av kunnskap og informasjon, copyright, opphavsrett, stenging av nett, hvem eier åndsverk. Det skjer mye på denne fronten, fordi det er her kapitalen/verdien er. Ikke i "hardware", industrisamfunnets produkter.  Mer og mer flyttes fra det fysiske og inn i skyen og blir virtuelt. Vi er fullstendig prisgitt det digitale univers, enten vi vil eller ikke. Vi kan ha så mye teknologifobi vi bare vil - livene våre er styrt av den digitale revolusjonen.  Vi befinner oss IKKE lengre i industrisamfunnet. Produksjonsmidlene er ikke lengre fysiske. En kan spørre seg hvem er det som eier dem? ER maktstrukturene slik de alltid har vært, bare med nye produkter og nye aktører? Er det som funksjonalistene hevder at dette er bra for oss og samfunnet eller er dette nye maktkamper slik konfliktteoretikere vil hevde? Uansett skjer dette.  Uansett påvirker det våre liv. Facebook og Google er så synlige.  Hvilke andre mekanismer styrer og påvirker? Hva er de langsiktige konsekvensene?

Derfor er det så farlig å fornekte dette, stenge det ute, la være å sette seg inn i dette feltet.  HVA betyr dette for kommunikasjon og samhandling? Hva betyr dette for kunnskap og kompetanse? Hva må vi kunne i et post-industrielt globalt digitalt informasjonssamfunn.  Hva betyr dette for makt? Politikk? Økonomi? Skole? Utdanning?  Jeg blir redd når en i 2012 med stort engasjement diskuterer utdanning som om vi fremdeles var på 50-tallet: disiplin, lærerrespekt, basisfag, gjensitting, penal eller ikke penal i første klasse.  Det som skjedde 22. juli i fjor viser med all tydelighet hvor sårbare vi er om vi ikke har adekvat kunnskap, kompetanse og forståelse for IKTs betydning for samfunnet vårt. De fleste ikt-prosjekter, både innen privat og offentlig sprekker på tid og kost, og dessuten skaper de mye tull og krøll i organisasjonene ved implementering. Dét er ikke bare å sette strøm på praksis.  Det er noe helt annet å skifte epostsystem enn å gå fra manuell postombæring til å innføre epost.  Epost fungerer annerledes enn manuell post. Slik er det med disse "verktøyene", de skaper nye vaner, prosesser, handlingsmåter.

Nå mener jeg det er å tide å slutte med å si at teknologi erstatter det menneskelige, at en maskin ikke kan erstatte det mellommenneskelige møtet.  Det er ikke det dette handler om.  Vi må forstå hvilket samfunn vi lever i, og organisere oss deretter, utvikle politikk deretter, treffe valg og prioriteringer deretter, lage lovverk deretter, ha en økonomi som er forberedt på dette, ha beslutningstakere som forstår konsekvensen av beslutningene sine og ikke minst: ha et utdanningssystem som er up to date. Det må ikke lengre være lov å late som om IKT ikke finnes lengre i skolen.  Vi må få slippe å høre elever som sier: "vi frykter vi må gå tilbake til bøkene når vi begynner på universitet og høyskole, men vi kan tilpasse oss", slik vi opplevde elever fra Nordahl Grieg vgs sa på BI2020 på tirsdag. Eller skolefolk og skolebyråkrater som sier de venter på forskningsresultater som viser at ikt gir bedre læring.  Bedre læring i forhold til HVA?

Jeg ønsker meg en Kunnskapsminister som er nettopp det: en KUNNSKAPSminister, hvor ikt er på planen, ikke som verktøy, men som noe som endrer samfunnet vårt, og som vi må ha et aktivt forhold til. En som har vyer og visjoner for fremtiden, forholder seg til nåtiden og ser på fortid som fortid.