I helgen har flere partier hatt utdanningspolitikk på dagsordenen. AUF har vedtatt en leksefri skole, Venstre har vedtatt å satse på læreren, SV vil ha lengre skoledag, leksehjelp og fysisk aktivitet i skolen, Høyre vil ha bedre lærere. Sånn sett er det et markert politisk skille hvor de borgerlige partiene setter læreren i fokus, mens de to sosialistiske partiene tar mer elevrettet tilnærming. Disse to tilnærmingene trenger ikke stå i motsetning til hverandre, de kan godt utfylle hverandre, og mange veier fører som kjent til Rom.
Spørsmålet er om det fortsatt er til Rom vi skal. Seth Godin har skrevet Stop Stealing Dreams. Han føyer seg inn i en lang rekke tenkere som stiller spørsmål ved de modeller vi opererer i. Sir Ken Robinson, Yong Zhao, Don Tapscott, Clay Shirky, Daniel Pink, Clayton Christensen, John Medina, jeg kunne gjort listen mye lengre. Felles for dem alle er er at de påpeker at vi opererer med en modell for å utdanne mennesker til å akseptere industrisamfunnets rytme og disiplin, og til standardisert arbeid ved maskinene. I den digitale tidsalder trengs det andre kvalifikasjoner, og i stedet for ensretting må vi dyrke mangfold og variasjon, kreativitet og innovasjon. Dette gjøres ikke ved å standardisere skolen. Dette gjøres ved å variere skolen. Arne Krokan påpeker at norske studenter, til tross for dårlige tall på Pisa, utmerker seg ved utenlandske universiteter. Dette er elever som har gått i "den dårlige norske koseskolen" uten disiplin, uten fokus på fag. Likevel klarer de seg veldig godt når de møter andre lands studenter. Det er de flinkeste som reiser ut? Vel, de møter da de flinkeste fra andre lands utdanninger, så sånn sett står de likt.
Satse på læreren? Seth Godin påpeker i denne talen på TEDxYouth at hva skal du med en lærer når du kan få den samme instruksjonen online. For tiden føler jeg at jeg lever i to parallelle univers. Innen skolevesenet og innen akademia er det en sterk mistro til denne onlinerevolusjonen, mens aktører jeg snakker med utenfor utdanningssystemet ser denne fremtiden komme. Seth Godin spår mer eller mindre akademias død. Ikke bare middelmådige "colleges", men de beste. Kelly Whitmeyer sier at fremtidens college education is distance learning. Dr. Sinom Griffin sier at OER (open educational recourses) vil befri oss fra klasserommets tyrani. Coettzee skriver om hvordan folk nå bruker crowdlearning og e-learning for å endre utdanning. Don Tapscott sier at Discovery learning is the new higher learning.
I 2020 slår eldrebølgen inn for fullt. Vi vil ha behov for alle de kompetente hender vi kan mobilisere. Likevel tillater vi et utdanningssystem med 30% frafall. Det er ikke slik at vi ikke vet hva som trengs. Verden er full av skarpe hoder som forteller oss skriften på veggen. Jeg snakket i en dag med en næringslivsleder og spurte hva vil vi si i 2020 når vi ser tilbake? Vedkommende svarte: at vi ikke skjønte dette før. Vi lever i en oljeboble i dette landet. Vi kan tillate å bevilge oss ut av utfordringene. Når skal vi begynne å innovere? Tenke nytt og alternativt? Når vi sitter med en kjempeutfordring med synkende oljeproduksjon og en eldrebølge å ta oss av, eller nå når muligheten ligger fremfor oss? Hvorfor ser vi hele tiden på læreren? Ikke noe galt med lærere, men hva med alle de andre muligheter som ligger der? Jeg har ikke nevnt mulighetene som ligger i spill. Vi må ha et rikholdig innhold i vår verktøykasse, og så må vi spørre oss: hva skal du lære i det digitale samfunnet. Hvilken kompetanse er det viktig at du har. Michael Horn mener at siden de etablerte utdanningsinstitusjonene ikke makter å ta inn over seg personalized learning and competency based learning vil det vokse frem nye utdanningsmodeller. Vel, fremtiden vil dømme. I mellomtiden går det an å kose seg med disse ordene fra Seth Godin:
No comments:
Post a Comment