Mobbing

"Alle" er enige om at mobbing ikke er bra, og vi liker ikke mobbere.  Derfor lanserer regjeringen Manifest mot mobbing, det finnes et drøss av (anti)mobbe-programmer og det forventes at skolen skal kunne forhindre mobbing. Det er også de som snakker om å straffe mobberne for eksempel ved at de skal bytte skole. Men mobbing skjer aldri i et vakum. Mobbing er et resultat av våre holdninger, ord og handlinger i smått og stort, og barn reflekterer alt for ofte det voksne univers. Mobbing er en måte å stemple annerledeshet og bekrefte egen fortreffelighet.  Slikt kan ikke vedtas utryddet.  Slik kan kun skje om hver og en går i seg selv og ser på egne ord og handlinger og samtidig gir uttrykk for at andres ord og handlinger ikke er greit. Altfor ofte og altfor lett tas ordet mobbing i bruk, slik at det kan bli et ord uten mening. For vi må tåle kritikk, vi må tåle uenighet, men vi skal ikke tåle mobbing.

Hva er det så jeg vil til livs? I forbindelse med årets fredsprisutdeling hengte igjen mange seg opp i Jaglands engelsk og brukte den for latterliggjøre han.  Jagland er en sterk maktperson, Jagland lever godt med at hans engelsk er gjenstand for humor. Men hvilke signaler sender det videre? Til elever som holder på å lære seg et nytt språk, til barn og unge som frimodig skal gi uttrykk for ord og tanker på et språk de ikke behersker?  Kan ikke dette føre til at det bringer folk til taushet, samt at de med "riktig" uttale har rett til å latterliggjøre og diskreditere dem som ikke snakker riktig? Hvilke holdninger er dette til våre medmenesker? Er det et slikt samfunn vi vil ha? (bare så det er sagt: dette er ikke et angrep på parodi og satire)

Det andre er dette leserinnlegget jeg leste i dag om "Hvem skal oppdra far og mor". Problemstillinger alle som har vært innom skoleverket kjenner så altfor godt, enten det er som foreldre eller som ansatt.  Foreldre som ser seg blind på sin håpefulle og ønsker alt godt for dem, men i sitt tunellsyn og velvilje faktisk opptrer på en måte som ikke gir poden gode holdninger og verdier.  Ved at den unge blir sentrum av oppmerksomhet, det kortsiktige behov (og kanskje den foresattes ønsker) kommer i forsete, lærer den unge at det er greit å velge vekk, greit å ekskludere, greit å sile. Jeg sier ikke at det gjør dem til mobbere, men hva er mobbing? Vi er sosiale individer, vi trenger andre mennesker, vi trenger bekreftelser.  Det å bli avvist, stengt ute, isolert er det verste en kan gjøre mot et menneske. Det å ikke føle empati nok til å se andre mennesker er også noe.  Fordi empati er ikke en medfødt egenskap, den må læres og praktiseres. Det ligger i hva du sier og gjør i hverdagen. Det er lett å bli sint, kvalm og opprørt når en leser om personer som foretar dramatiske valg som følge av mobbing. Men hvordan kunne mobbingen skje hvis ikke vi hadde toleranse for å holde folk nede og ute?  At det var greit å påpeke og kritisere dem som gjør noe dumt eller på andre måter skiller seg ut? At vi har lite rom for hva vi aksepterer av annerledeshet? Oss og de andre?

En kan ikke vedta slutt på mobbing, men hver og en av oss kan jobbe med våre ord og handlinger. Som voksne er vi rollemodeller, det må vi aldri glemme.  Arnulf Øverland sier så vakkert at "du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Dette gjelder i smått og stort. Når uttalelser som at mitt barn kan ikke ha alle i klassen i bursdagsbesøk dukker opp, bør andre foreldre vise mot og si at da er det bedre at ingen kommer?, bør dette da problematiseres og at en ser på ulike løsninger slik at ikke enkeltelever føler at de detter ut av alle sirkler? Når Jagland holder tale på et radbrukket engelsk bør vi lytte til innholdet og ikke aksenten? Når noen foretar det "vi" anser som dumme handlinger bør vi ikke da se på det som handlinger og ikke la det definere personen, og holde latterliggjøringen vår for oss selv?  Den unge jenten som opplevde ubehageligheter etter en dum handling på nett burde det vært slått ring rundt, i stedet ble belastningen fra omgivelsene så stor at hun valgte å ta sitt eget liv. Slikt skjærer.  Men det gjør også de mange skjebner der ute som kvir seg til hver dag på grunn av ulike grader av mobbing og utestegning. Det er styrke i fellesskap, de som opplever seg mobbet er som oftest utestengt fra fellesskapet. Bør vi ikke gjøre porten vid og døren høy for inngang til dette fellesskapet? Det er så lett å peke på andre og denne "noen" som må gjøre noe, men til syvende og sist er det vel kun egne ord og handlinger en kan gjøre noe med, og gjennom dem være forbilde og kanskje endre?

En liten tanke/undring til slutt: hva med å fokusere mer på hvilken atferd vi ønsker, og mindre på det vi ikke liker? Vise barn og unge god fremferd?