Sunday, October 14, 2012

Mobbing

"Alle" er enige om at mobbing ikke er bra, og vi liker ikke mobbere.  Derfor lanserer regjeringen Manifest mot mobbing, det finnes et drøss av (anti)mobbe-programmer og det forventes at skolen skal kunne forhindre mobbing. Det er også de som snakker om å straffe mobberne for eksempel ved at de skal bytte skole. Men mobbing skjer aldri i et vakum. Mobbing er et resultat av våre holdninger, ord og handlinger i smått og stort, og barn reflekterer alt for ofte det voksne univers. Mobbing er en måte å stemple annerledeshet og bekrefte egen fortreffelighet.  Slikt kan ikke vedtas utryddet.  Slik kan kun skje om hver og en går i seg selv og ser på egne ord og handlinger og samtidig gir uttrykk for at andres ord og handlinger ikke er greit. Altfor ofte og altfor lett tas ordet mobbing i bruk, slik at det kan bli et ord uten mening. For vi må tåle kritikk, vi må tåle uenighet, men vi skal ikke tåle mobbing.

Hva er det så jeg vil til livs? I forbindelse med årets fredsprisutdeling hengte igjen mange seg opp i Jaglands engelsk og brukte den for latterliggjøre han.  Jagland er en sterk maktperson, Jagland lever godt med at hans engelsk er gjenstand for humor. Men hvilke signaler sender det videre? Til elever som holder på å lære seg et nytt språk, til barn og unge som frimodig skal gi uttrykk for ord og tanker på et språk de ikke behersker?  Kan ikke dette føre til at det bringer folk til taushet, samt at de med "riktig" uttale har rett til å latterliggjøre og diskreditere dem som ikke snakker riktig? Hvilke holdninger er dette til våre medmenesker? Er det et slikt samfunn vi vil ha? (bare så det er sagt: dette er ikke et angrep på parodi og satire)

Det andre er dette leserinnlegget jeg leste i dag om "Hvem skal oppdra far og mor". Problemstillinger alle som har vært innom skoleverket kjenner så altfor godt, enten det er som foreldre eller som ansatt.  Foreldre som ser seg blind på sin håpefulle og ønsker alt godt for dem, men i sitt tunellsyn og velvilje faktisk opptrer på en måte som ikke gir poden gode holdninger og verdier.  Ved at den unge blir sentrum av oppmerksomhet, det kortsiktige behov (og kanskje den foresattes ønsker) kommer i forsete, lærer den unge at det er greit å velge vekk, greit å ekskludere, greit å sile. Jeg sier ikke at det gjør dem til mobbere, men hva er mobbing? Vi er sosiale individer, vi trenger andre mennesker, vi trenger bekreftelser.  Det å bli avvist, stengt ute, isolert er det verste en kan gjøre mot et menneske. Det å ikke føle empati nok til å se andre mennesker er også noe.  Fordi empati er ikke en medfødt egenskap, den må læres og praktiseres. Det ligger i hva du sier og gjør i hverdagen. Det er lett å bli sint, kvalm og opprørt når en leser om personer som foretar dramatiske valg som følge av mobbing. Men hvordan kunne mobbingen skje hvis ikke vi hadde toleranse for å holde folk nede og ute?  At det var greit å påpeke og kritisere dem som gjør noe dumt eller på andre måter skiller seg ut? At vi har lite rom for hva vi aksepterer av annerledeshet? Oss og de andre?

En kan ikke vedta slutt på mobbing, men hver og en av oss kan jobbe med våre ord og handlinger. Som voksne er vi rollemodeller, det må vi aldri glemme.  Arnulf Øverland sier så vakkert at "du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Dette gjelder i smått og stort. Når uttalelser som at mitt barn kan ikke ha alle i klassen i bursdagsbesøk dukker opp, bør andre foreldre vise mot og si at da er det bedre at ingen kommer?, bør dette da problematiseres og at en ser på ulike løsninger slik at ikke enkeltelever føler at de detter ut av alle sirkler? Når Jagland holder tale på et radbrukket engelsk bør vi lytte til innholdet og ikke aksenten? Når noen foretar det "vi" anser som dumme handlinger bør vi ikke da se på det som handlinger og ikke la det definere personen, og holde latterliggjøringen vår for oss selv?  Den unge jenten som opplevde ubehageligheter etter en dum handling på nett burde det vært slått ring rundt, i stedet ble belastningen fra omgivelsene så stor at hun valgte å ta sitt eget liv. Slikt skjærer.  Men det gjør også de mange skjebner der ute som kvir seg til hver dag på grunn av ulike grader av mobbing og utestegning. Det er styrke i fellesskap, de som opplever seg mobbet er som oftest utestengt fra fellesskapet. Bør vi ikke gjøre porten vid og døren høy for inngang til dette fellesskapet? Det er så lett å peke på andre og denne "noen" som må gjøre noe, men til syvende og sist er det vel kun egne ord og handlinger en kan gjøre noe med, og gjennom dem være forbilde og kanskje endre?

En liten tanke/undring til slutt: hva med å fokusere mer på hvilken atferd vi ønsker, og mindre på det vi ikke liker? Vise barn og unge god fremferd?

10 comments:

Mandags Mor said...

"... Når uttalelser som at mitt barn kan ikke ha alle i klassen i bursdagsbesøk dukker opp, bør andre foreldre vise mot og si at da er det bedre at ingen kommer ..."
Svært uenig i akkurat dette utsagnet! En evig diskusjon, men det trenger ikke føre til ekskludering eller ligge skumle tanker bak: http://mandagsmor.wordpress.com/2012/10/07/storlatte-barnebursdager-inkludering-eller-hykleri/

Enig i det meste av det andre du skriver om. Da jeg leste "Hvem skal oppdra mor og far" måtte jeg si meg enig i det meste der også. Har sittet på uttallige foreldremøter og hørt foreldre legge ut om hva skolen/læreren skal gjøre for dem og deres barn, - mens de samme foreldrene gjør seg usynlige når man ber dem gjøre noe for skolen/elevene (f.eks. FAU). Gjennom mange år som skolebarn-mamma har jeg sett at de som skriker høyest på "hovmesteren" i skolen - er de som bidrar minst. Det er også de samme foreldrene som har barn som stadig er innblandet i "episoder" på skolen (mobbing). Har det en sammenheng med at barna arver foreldrenes holdninger? Hva snakkes det om rundt middagsbordet hos disse familiene? Hvordan tiltaler og omtaler de hverandre?

Mobbingen av Jagland ble tema ved middagsbordet hjemme hos oss. Det var interessant å høre ungene trekke paralleller til sin skolehverdag. Hva er greit å si til andre? Blir du lei deg hvis noen sier...? Hva bør man være klok nok til å holde for seg selv? De ble i grunnen enige om at "har du ikke noe godt å si, får du heller tie stille".
Og nå kunne jeg lagt til at "mine barn mobber og erter aldri", men det er ikke sant. De kan være ubetenksomme - for de er barn. Det som teller i det lange løp, og som vil påvirke dem mest, er mine holdninger.

Ble en lang kommentar. Mye på hjertet... God søndag! :)

June Breivik said...

*Mandags Mor: takk for kommentarer, og leste innlegget ditt med stor interesse. Til det du skriver vil jeg si: en kan ikke vedta eller påtvinge vennskap, verken for liten eller stor. Vennskap er noe som vokser frem naturlig ut fra mange faktorer. Når det er sagt har vi alle godt av å bli utfordret på vår komfortsone, til å måtte forholde oss til ulike mennesker, også dem som ikke vennskap umiddelbart faller naturlig ut med.

Med hensyn til bursdagsbesøk, kan det for noen (mange) være voldsom å invitere alle i klassen. Greit nok. Men hva med dem som faller utenfor alle sirkler? Hvordan håndtere dette? Hva skal inkludere og hva skal ikke? Ikke alle familier har råd eller anledning til å arrangere klassebursdag for sine søte små. Tøft det også.

Ja, vi kan alle være ubetenksomme, jeg også. Ingen er vi perfekte i all vår gjøren og laden. Det må også være rom for det, enten en er liten eller stor.

Men dette handler likevel om hva vi legger opp til av offentlig diskurs. Hva med å si: hvor fint er det ikke at Jagland med sin dårlige aksent likevel kan holde en tale for verdenspressen? Alle forstod hva han sa, og det var stort sett kun nordmenn som reagerte. Innen den engelskspråklige verden er de vant til at språket radbrekkes, slik et verdensspråk nødvendigvis vil bli.

Det du sier om middagsbordsamtalene slutter jeg meg helt til. Godt poeng. Og som du selv sier de (min komm: vi) kan være ubetenksomme, men det som påvirker mest er holdninger. Selv vil jeg tilføye: bevisstgjøring. For jeg tror at mange ikke gjør slike ting av vond vilje, men de tenker ikke over hvordan ord og handlinger virker, og det er lett å dras med.

Til slutt vil jeg tilføye: jeg opplever at ting går i riktig retning. Jeg synes barn og unge stort sett er mye sniller, rausere og mer omsorgsfulle med hverandre nå. Men det er fortsatt tøft for dem som opplever seg mobbet og ikke del av et raust fellesskap, uansett grunn.

God søndag til deg også :)

June Breivik said...

@Mandags Mor: kanskje er uttalelsen min om bursdager litt bombastisk. Du har helt klart noen poenger. Men uansett bør temaet noen eller alle diskuteres. Bursdager er ikke lett. Enig i det.

Magne D. Antonsen said...

Bra blogg!

Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [æ] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

June Breivik said...

Takk, så hyggelig :)

sunniva said...

Hei!

Nydelig skrevet, og er forsåvidt enig i det meste du skriver!
Jeg ble selv mobbet (og forsåvidt blir jeg det enda) og opplevde at ingen tok tak i problemene.
Og de fleste vet jo at det kan fort bli værre om man sier fra, som var tilfellet de få gnager jeg hadde guts til å varsle lærer o.l.

Men nå er jo også barn lett påvirkelige desverre, og i flesteparten av tilfellene er det foreldre som har skylden. Men igjen, ingen regel uten unntak.

June Breivik said...

Hei Sunniva. Takk for kommentar og beklager et litt sent svar. Jeg synes det er kjempetrist å høre at du har, og fortsatt blir mobbet og opplever at ingen tar tak selvom du sier fra. Du beskriver en erfaring som så alt for mange deler, spesielt det du sier at det blir verre om du sier fra. Dette er jo frykten, og dessverre erfaringen til mange som er utsatt for mobbing, og som gjør at dette problemet ikke forsvinner.
Jeg kjenner jeg ønsker jeg kunne gjøre noe,men jeg håper virkelig at du skal slippe å oppleve slikt mer. :)

Og som du sier: en kan ikke alltid skylde på foreldre. Barn er barn og blir påvirket av flere enn foreldrene sine.

Camilla Fadum said...

Vil gjerne tipse om denne:

http://www.mestrermestrerikke.no/2015/06/mobbing-som-speilbilde-av-voksnes.html

Camilla Fadum said...


"Mobbing i skolen er i søkelyset. Men i bestrebelsene etter å finne årsakene til at mobbing skjer, letes det alle andre steder enn der det er mest nærliggende: i skolens egen praksis med å kategorisere, definere, sortere og rangere barn." For videre lesing se:

http://www.mestrermestrerikke.no/2015/06/mobbing-som-speilbilde-av-voksnes.html

Mvh Camilla Fadum

June Breivik said...

Takk for lenke og kommentar, Camilla.
Poenget ditt er så spot on. Egentlig har jeg ikke noe å tilføye for det du skriver sier alt. Selv er jeg ingen tilhenger av karakterer av mange grunner, dette er en av dem.
Takkfor at du påpeker det.