Literære sjangere - analog vs. digital

Jeg har tidligere vært inne på om sjangerforståelse endrer seg som følge av web 2.0. Ecucase Rewiew har i november/desember utgaven en lengre artikkel som tar for seg problemstillingen. Den heter Web 2.0 Storytelling:Emergence of a New Genre? Dette er en omfattende og god artikkel. Hvorfor problematiseres ikke dette blant lærere i større grad? Er det fordi de ikke bruker disse verktøyene? Hva med elevene? Må de kunne de gamle sjangerne for å kunne ta stilling til de nye? Kan en lære (og analysere) de nye sjangerne uten å være fortrolig med de gamle/tradisjonelle analoge? Er det digital kompetanse å forstå disse nye kommunikasjonsteknikkene?